FORBEREDELSER TIL KRIG.

Når en ser på den opprustingen, som fant sted fra 1935 og fram til og med 1939, er følgende hovedlinjer tydelig, britenes opprusting var i hovedsak rettet mot flåten. Den franske økningen av bevilgningene til opprusting var prosentuelt størst og representert en økning på noe over 7 ganger utgangspunktet i 1935. Tysklands økning var noe mindre, med nesten 7 ganger utgangspunktet i 1935, men dette var fra et lavere utgangspunkt. Japan hadde en nesten like formidabel økning som Tyskland, men her må man legge til, at Japan på dette tidspunktet allerede var i krig med Kina, en krig som krevde store ressurser. Storbritannia kommer inn på en god fjerdeplass med fem ganger utgangspunktet, Sovjet var rett bak Storbritannia, men deres utgangspunkt var formidabelt. Italia og USA ligger langt bak de tre andre stormaktene. Italia har i 1939 doblet forbruket siden 1935, mens USA har bare økt med 50 %.

Frankrikes og Storbritannias opprustninger bærer preg av deres tro og ønske om at neste verdenskrig skulle være en gjentagelse av den første. En lang frontlinje med få eller ingen bevegelser og en blokade som svekker Tyskland slik at de til slutt må gi opp.

TYSKLANDS FORBEREDELSER.

Det er feil å si at det var Hitler som startet opprustningen i Tyskland, den hadde begynt lenge før Hitler kom til makten. Dette var ikke en opprustning med mengder av utstyr og materiell, eller store skarer av trenede soldater, men i en erfaringsbase med kunnskap og forståelse plassert i en liten elite. Det hemmelige samarbeidet med Sovjetunionen var en slik kilde til erfaring, uttesting av ideer og nytenkning. I slutten av tjueårene ble dette samarbeidet allment kjent, men ingen av de allierte stormaktene reagerte på dette klare bruddet på avtalene.

Tvert imot fastslo man noen år senere at Tyskland hadde nedrustet og derved fulgt Versaillestraktaten, slik at den kontrollkommisjonen med rundt tusen ansatte, som hadde trålet landet på kryss og tvers for å forsikre seg om at landet hadde nedrustet, ble oppløst fordi den ikke lengre var nødvendig? Eller var dette en stilltiende aksept av at Tyskland kunne ruste opp?

Tysklands opprusting fram til 1933 var innen teknikk og taktikk. Man prøvde ut nye ideer innen alle deler av moderne krigføring og med vanlig tysk grundighet vektla man detaljene. Tyskland hadde fram til -33 bare en meget liten hær, men den var en elite avdeling, hvor man kunne prøve ut det nyeste av det nye for å få gode teknikker, taktikk og våpen. Det var også en hær bestående av befal, slik at man hadde de befalingsmenn man trengte ved en utvidelse.

I Sovjetunionen trente tyskerne fram til 1933 og utprøvde våpenteknikk samt taktikk. Ditt sendte Tyskland egenproduserte stridsvogner, som “traktorer”, kampfly, som sivile fly, samtidig som man hjalp russerne med å lage flyfabrikker, fabrikker for framstilling av stridsgass, opplæring i stridsteknikk, samt overføring av teknisk kompetanse til kommunistene, osv. Man fikk prøvd ut sine taktiske ideer om angrep med stridsvogner i større enheter ved at min fikk låne sovjetiske vogner og personell.

Men også i Sverige, Sveits og Holland var tyskerne på plass. Tyske penger og konstruktører etablerte stridsvognfabrikken AB Landsverk og tyske Krupp delvis eide samt samarbeidet med Bofors. Hos Landsverk ble moderne stridsvogner konstruert, vogner som var svært avanserte sammenlignet med andre lands vogner på samme tidspunkt, med helsveiset skrog, høy hastighet, radioutrustning, torsjonsfjæring, planetstyring, bare en kanon i ett tårn og ingen kanoner i skroget. Stridsvogner som var helt i samsvar med de krav som Tysklands fremste panserekspert, Heinz Guderian, hadde kommet fram til. Hver mann i vognen skulle ha få oppgaver og det skulle være plass til flere i tårnet slik at vognkommandøren ikke fikk for mange oppgaver. Dette var i klar motsetning til de franske vognene, hvor vognkommandøren var alene i tårnet og ikke bare skulle lede egen og kanskje også andre vogner, men han var også opptatt med å skulle lade, sikte og skyte med hovedvåpenet.

Men Guderian hadde følgende prinsipper i tillegg: “De andre delene av hæren, som skal følge stridsvognene, må være motorisert på samme måte, dvs. med kjøretøy som kan følge stridsvognene i terrenget. Dette gjelder både artilleri og infanteri.”

Hos Bofors ble mye av grunnlaget lagt for konstruksjonen av moderne artilleri, som tyskernes fryktede 88 mm luftvernskanon.

Egentlig var det ønskelig at hele den tyske hæren var motorisert etter Guderians prinsipper, men Tyskland hadde ikke den industrielle kapasiteten ei heller den økonomien, som skulle til for å utruste hele hæren med en tilstrekkelig mengde av egnede motorkjøretøyer. De var heller ikke villige til å konsentrere produksjonen rundt et fabrikat for hver vogntype, som jo amerikanerne senere valgte. Størsteparten av hæren måtte derfor ta til takke med hest og vogn for utstyret, fleste parten av soldatene måtte gå. Tyskland kjøper faktisk hester fra den britiske hæren, hester som er blitt gjort overflødige, fordi denne hæren hadde blitt motorisert i sin helhet. Mangelen på motoriserte kjøretøyer betydde at store deler av artilleriet ikke holdt følge med stridsvognene, flyene måtte derfor ta det tunge artilleriets rolle. Hvilket de gjorde med stort hell.

I løpet av 1933 startet Tyskland opprustningen for alvor, i første rekke ved å bestille bl.a. de fly man mente å trenge og ved å begynne en storstilt oppbygging av industrien. Spesifikasjonene og bestillingene på de fly man startet og avsluttet krigen med, som JU-86, -87, -88, Heinkel 111, Me-109 samt Me-110 framkom i perioden 1933 til -34. Antagelig for å tåkelegge det faktumet at man rustet opp, ble flere av flyene laget i både en sivil og i en militær versjon. Produksjonsmessig ble fly til opplæring prioritert og klubber, som drev med seilflyvning, ble subsidiert av den tyske staten.

I 1935, etter at Saar området hadde gjennomført en avtalebestemt folkeavstemming, som medførte at området på ny ble innlemmet i Tyskland, kunngjorde tyskerne at de ikke lengre respekterte bestemmelsene i Versaillestraktaten om nedrusting. Frankrike protesterte sterkt på dette. Men tre måneder etter Hitlers kunngjøring inngikk Tyskland og Storbritannia en flåteavtale. Dette kan bare tolkes som en ny britisk aksept av Tysklands opprusting. Tyskland skulle få lov til å bygge opp en overflatestyrke i marinen som tilsvarte 35% av den britiske. Når det gjaldt ubåter fikk de lov til å ha en like stor styrke som den britiske.

Britene forsto fortsatt ikke den trusselen som Hitlers Tyskland representerte. For ett Tyskland uten en stor marine ble ikke oppfattet som en trussel mot Storbritannia eller imperiet og mange briter mente det var nødvendig med et sterkt Tyskland for å stoppe kommunistenes eller Sovjets innmarsj i Europa og i resten av verden. I tillegg var det mange i Storbritannia, i likhet med mange amerikanere, som mente at Versailles traktaten var for hard og urettferdig. Det verste var at man heller ikke tok hensyn til Frankrikes frykt for naboen, men i mange politiske henseende dikterte Storbritannia Frankrikes politikk. Frankrike tillot dette i frykt for å miste en sterk alliert.

Den tyske opprustingen var selvsagt kostbar, spesielt for en nasjon som ble særs hardt rammet av depresjonen i tretti årene og i tillegg hadde en stor gjeldsbyrde. Opprustningen ville ha blitt langt mindre, hvis ikke man hadde kunnet ta opp nye lån i USA og Storbritannia, ikke fikk røvet jødene, tsjekkere og østerrikere for gods og gull, holdt lave lønninger samt økt skattene for de rike. Hensikten med skatteøkningene var at rustningsindustriene fortjeneste ved opprustingen skulle komme tilbake til staten. Arbeiderne ble ikke gjort til gjenstand for skatteøkninger, men store beløp kom like fullt fra dem i form av forskudds innbetalinger på en bil de skulle få en gang i framtiden, en folkevogn. Denne vognen fikk bare et lite fåtall. Men fabrikken bygde etter hvert et stort antall med lette vogner for det militære.

I motsetning til Frankrike så Tyskland på panservåpenet som en egen våpengren og ikke et haleheng til infanteriet. Denne taktikken hadde blitt prøvd ut ved flere forskjellige øvelser i de foregående år. I de første årene hadde man ikke pansrede kjøretøy, men vanlige biler og sykler ble brukt etter å ha fått påmontert plank og presenning for å få de til å se ut som stridsvogner.

På høsten 1935 opprettet Tyskland derfor tre panserdivisjoner. De var ment å kjempe som selvstendige enheter, mens panserenhetene i Frankrike stort sett var delt ut til de forskjellige infanteridivisjonene. De tyske panserenhetene kunne derfor rykke fram så fort som vognene gikk og trengte ikke å vente på marsjerende infanteri. Dette ga en eventuell motstander store problemer, fordi motstanderens styrker risikerte å havne bak den nye frontlinjen eller bli omringet i lommer. M.a.o. panserstyrkene kunne omringe motstanderen relativt raskt, forhindre etterforsyning og generelt skape ubalanse i motstanderens forsvar. Dessuten kunne angrepsretningen raskt endres hvis man møtte på sterk motstand eller at rekognoseringsflyene, som var avgitt til hæren, varslet om en slik trussel.

Men også i Tyskland var det ulike oppfatninger av hvordan man skulle bruke stridsvognene og kavaleriet. Denne faglige diskusjonen ble ført kontinuerlig og det var i hovedsak den øverste ledelsen, som gikk inn på Guderians side og støttet ham. Til tross for dette varte diskusjonene og uenigheten fram til noen tid etter krigsutbruddet. Det var i hovedsak felttogene i Polen og i Frankrike som viste at Guderian hadde hatt rett.

Hans ideer ble presentert for allmenheten i en egen bok utgitt vinteren 1936-37 med tittelen “Achtung! Panzer!“.

Mangelen på gode lastebiler til militært bruk og det store antallet med forskjellige merker var den store svakheten i den tyske hæren. Derved ville man ha vanskeligheter med å forsyne hæravdelingene ved lange framrykninger over store avstander, når jernbanenettet var nede eller mangelfullt og sjøtransport ikke var tilgjengelig. Det var dette som ble merkbart under framrykningene i Russland og i Afrika. I Afrika ble hester ikke brukt til transport, hvilket gjorde situasjonen enda vanskeligere. Enda verre ble det når man måtte trekke seg raskt tilbake, tungt utstyr, skadde vogner, forsyninger, verksteder, artilleri og infanteri måtte etterlates, simpelthen fordi man ikke kunne få det med seg fort nok. Denne svakheten var tilstede gjennom hele krigen. I de siste årene av krigen var selvsagt mangelen på olje til drivstoff en medvirkende årsak. At dette ofte også resultert i at stridsvogner måtte stå igjen eller ta opp kampen mot en overlegen fiende nærmest uten drivstoff, er en annen del av det samme problemet, som ble forsterket av stridsvognenes stadig større vekt og derved økt forbruk av drivstoff. Det store antallet av forskjellige merker/typer av lastebiler, som ble enda større etter alle okkupasjonene, ga store vedlikeholds- og logistikkproblemer. De fleste kjøretøyene var heller ikke egnet til militær bruk, siden de gikk fort i stykker og ikke kunne brukes i terrenget eller på dårlige veier.

Strategier og planer man legger i fredstid, vil sjelden virke som tiltenkt når de blir stilt over for virkelighetens harde realiteter. Fordi man vektla teknikk og taktikk var det derfor viktig for tyskerne at de fikk prøvd ut sitt materiell, sin teknikk og forskjellige oppsettinger under krigslignende forhold og mot en motstander utrustet med moderne våpen. Den viktigste testen var borgerkrigen i Spania, hvor både hær og flyvåpen fikk prøvd ut sine ideer, alene og i samvirke. Det var her den fryktede 88mm kanonen fikk prøvd seg, både som luftvern, som vanlig artilleri og som panservern mot stridsvogner. De spanske nasjonalistene hadde lite av annet tilfredsstillende artilleri mot de sovjetiske vognene på den republikansk siden, T-26 og BT-5.

Kommandostrukturen i den tyske hæren var slik at det var oppgavene og de grove retningslinjene, som kom fra oven, mens den enkelte befalingsmannen hadde stor frihet til å ta egne valg. Man ga ordre om oppgaven, ikke hvordan den best skulle løses. Så befalet på stedet, som visste hvordan fienden hadde posisjonert sine styrker, hvordan terrenget var og situasjonen for egne styrker, valgte løsningsmåten. Så kunne man ikke angripe rett fram, kunne man prøve en eller begge flankene, gikk ikke dette heller, fikk man gå i forsvar. Tyske ledere var klare på at gode planer bare var et utgangspunkt for taktikken og at de kunne eller burde kastes så fort striden var i gang. Men man skulle vise aggressivitet både i forsvar og i angrep. Angrep skulle man alltid søke å gjennomføre mot motstanderens svakeste punkt. I forsvar skulle man forsøke å binde opp en størst mulig fiendtlige styrker ved å vise en truende aggressivitet.

For stridsvognavdelingene ga innmarsjene i Østerrike og i Tsjekkoslovakia verdifulle

opplæringer og erfaringer i administrasjon, vedlikehold og logistikk. Her måtte deres motoriserte avdelinger for første gang måtte forflytte seg over lange avstander og i et fremmed land. Dette ga gode indikasjoner på hvordan man skulle få til etterforsyning og vedlikehold, samt en oppfatning av kvaliteten på og kravene til det antall veier man måtte bruke, hvilken rekkefølge avdelingene skulle marsjere i og sammensetningen av avdelingene, spesielt hvordan forsynings- og vedlikeholds-delen måtte sammensettes, plasseres og ledes.

Innmarsjene i Østerrike og i Tsjekkoslovakia ga i tillegg verdifulle bidrag til industrien, råvaretilgangene, hæren og økonomien. Spesielt de tsjekkiske stridsvognene ble funnet likeverdige med de tyske og medførte at to nye panserdivisjoner ble opprettet ganske så umiddelbart. Det samme kan sies om det tsjekkisk artilleri. Østerrikes mest verdifulle bidrag var deres rike forekomster av jernmalm, gode økonomi og dyktige soldater.

Disse to nye landene vanskeliggjorde også en effektiv blokade av Tyskland ved at landet kom i direkte eller indirekte kontakt med en rekke land, som hadde store råvareressurser.

Kampene i Polen viste at den tyske hæren fortsatt hadde store mangler, som måtte rettes opp. Dette gjaldt både i samarbeidet mellom fly og stridsvogner samt i logistikk delen, men også i hvordan man opptrådte på slagmarken. Polen var den siste store prøven før det store alvoret startet. Et eksempel på denne finpussen og sansen for detaljer er at de nasjonale kjennetegnene på stridsvognene ble flyttet fra midten på vognene til ut på sidene, dette fordi polske artillerister hadde brukt kjennetegnene som siktepunkt. Dette viser også at den øverste ledelsen var villig til å foreta selv mindre endringer, som umiddelbart kunne virke ubetydelige. Men kampene i Polen viste også at Tyskland hadde dårlige lastebiler, en vesentlig del av de havnet på verksted under invasjonen og mange ble vraket.

Tyskland hadde prioritert flyvåpen og stridsvogner i sine forberedelser. Men hadde ikke fått rustet opp i den grad, som man ønsket, ei heller hadde man de nødvendige lagre for lengre kamphandlinger før krigen startet i september 1939. Guderian, Tysklands fremste pansergeneral, var sjokkert over å måtte sende de lette Panzer-I og -II vogner inn i krigen som stridsvogner. Det er verdt å merke seg at Tyskland aldri hadde tenkt at man skulle bruke Panzer-I eller -II i strid, de var bare tiltenkt rollen som opplæringsvogner. Disse vognene hadde heller ikke noe skyts, som kunne brukes effektivt mot fiendtlige stridsvogner eller befestninger, bare maskingevær på Panzer-I og en 20 mm maskinkanon samt et eller to maskingevær på Panzer-II. Tyskerne hadde også store mangler i artilleriet, de manglet lastebiler og andre trekkvogner. Bare en liten del av artilleriet var motorisert, infanteriet hadde få eller ingen lastebiler. Hestekjøretøy var den foretrukne transportmåten i den tyske hæren, marsj var normalt den eneste måten for infanteriet å komme framover på.

Ved angrepet på Polen var det kun såkalte demonstrasjonsavdelinger, som var oppsatt med Panzer-III og -IV, dvs. tyngre tyske stridsvogner. Så i 1939 var ikke Tyskland klart for strid mot Frankrike og Storbritannia. Tyske generaler trodde heller ikke at de ville være det i 1940. Men raseriet over at Frankrike hadde angrepet dem, bedre trening, bedre motivasjon og bedre utrusting blant infanteriet, bedre og flere fly, samtrening mellom fly og hær, bedre og raskere kommunikasjon i felt ved hjelp av radio, sikker kommunikasjon ved hjelp av krypteringsmaskiner, bedre ledelse og organisasjon fra toppen og ned, vilje og evne til å ta ansvar i alle ledd, gjorde at de vant over de allierte. Både franske og tyske generaler trodde om våren 1940 at de avgjørende slagene vil finne sted i 1941 etter en langvarig og fastlåst strid. Dette stemte best med erfaringene fra første verdenskrig og styrkeforholdet mellom de to partene. Hadde det blitt en langvarig strid langs frontene fra første verdenskrig, ville Tyskland vært ille ute, for deres ressurser og lagre var små.

Ved angrepet på Frankrike var det i hovedsak panserstyrkene, som gjennomførte gjennombruddene og de lange overraskende innmarsjene. Disse skapte ubalanse i det allierte forsvaret. Men det er verdt å merke seg, at også de tyske armeene, som hadde lite eller ingenting i form av panserstyrker, klarte å drive de allierte på flukt, i form av belgiske, nederlandske, britiske og franske stryker, slik som det var tilfellet i nord. Så tysk profesjonalitet, ledelse, taktikk og innsatsvilje på alle nivåer var avgjørende faktorer, langt større enn stridsvognene.

For å finne riktige framrykningsakser, hvordan fienden hadde utgruppert og hans styrke, brukte man lette, små speiderfly. Der hvor man trengte artilleri, men ikke hadde dette tilgjengelig, brukte man fly til nærstøtte. Ofte trengte ikke disse flyene å bruke sine bomber, det at de var der oppe og fingerte angrep, var nok til at motstanderen søkte dekning og ikke tok opp kampen mot bakkestyrkene. Fly forhindret også forflytting og etterforsyning av motstandernes styrker bak fronten. Men en av de viktigste årsakene til seieren var at den tyske ledelsen hele tiden var langt framme ved fronten for å ta raske og gode avgjørelser, samtidig som dette var inspirerende for den enkelte soldat. Rommel var kanskje det fremste eksemplet på dette, som sjef for en panserdivisjon var han ikke bare langt framme, enkelte ganger var han langt foran sine soldater og bak fiendens linjer, enten dette skjedde ved et uhell eller at det var tilsiktet. Det var slik han hadde ledet sine infanteri avdelinger under første verdenskrig og dette ga igjen gode resultater.

I tillegg til ledelse ved fronten hadde det tyske infanteriet også demonstrert til fulle under første verdenskrig, at de var villige til å sette sammen grupper fra forskjellige «yrker» etter oppgavenes art, såkalte stormgrupper. Her ble sammensetning, størrelse og utrustning bestemt av oppgaven og taktikken de brukte var infiltrasjon og kraftsamling ved svake punkter hos fienden, samt lange framrykninger når fronten var brutt. Denne taktikken fra første verdenskrig ble ført videre hos panserstyrkene.

Imidlertid var det et område hvor Tyskland ikke lyktes, det industrielle samarbeidet og masseproduksjon. Bedriftene konkurrerte som før om leveransene til forsvaret. Mange nye enheter ble laget i flere versjoner fra flere fabrikker. Dette var selvsagt en ødsling med krefter og ideer. Det forekom selvsagt unntak fra regelen. Mercedes og Opel lagde begge tre tonns lastebiler. Mercedes sin bil var meget avansert, Opels lastebil var enklere i konstruksjonen. Etter hvert som krigen gikk sin gang, ble det klart at Mercedes sin bil var for avansert, den gikk for ofte i stykker. Den var heller ikke lett å reparere under forholdene ved fronten. Til slutt gikk hærledelsen til det uvanlige skrittet å be Mercedes om å produsere Opel sin bil og derved slutte å lage sin egen versjon av tre tonns lastebil. Det gjorde de også, en bil helt identisk med Opels versjon i alle detaljer, dog uten Opel sitt merke på grillen.

Å masseprodusere et så dyrt produkt som en stridsvogn må ha vært i strid med de tyske håndverkstradisjoner, ja kanskje den tyske sjelen. En så flott og kostbar gjenstand som en stridsvogn kunne man jo ikke levere fra seg uten en liten forbedring og med topp kvalitet i alle detaljer, man hadde jo litt stolthet over hva og hvordan man leverte fra seg et slikt avansert produkt. Derfor var det en og en gruppe med fagarbeidere, som sammen gjorde alt arbeidet på en og en vogn. Ingen masseproduksjon hvor ufaglærte gjorde de samme operasjonene på alle vognene. Derved krevdes det at man brukte spesialister til alle detaljer på vognen, fagfolk som også var sterkt etterspurt til reparasjoner ved fronten. Legg så til at mye arbeid ble nedlagt på uvesentligheter, som ikke hadde noe å si for vognens stridsevne. Man ønsket å levere fra seg en vogn hvor alt var perfekt, ned til den minste og mest uvesentlige detalj, på en vogn som i snitt var i strid bare noen timer før den ble ødelagt. Siden kravene til kvalitet i alle de detaljer var så bastante, brukte man unødig mye tid på å gjøre ting på nytt, litt flikking og maling på uvesentligheter, som kanskje kun var kosmetiske.

Når man hadde levert en vogn, kom man ofte på forbedringer, som man ville ha med på neste. Dette var ikke endringer, som var et resultat av nye krav fra hæren og var kanskje heller ikke det brukerne ville ha. Endringene medførte at hver sjette Tiger stridsvogn ble endret litt eller mye. Derved gikk arbeidet tregt og krevde store ressurser både i antall arbeidstimer og i kravene til fagfolkene. Endringene og det store antallet av de medførte i tillegg vanskeligheter for logistikken. Også ute i felten ble det utført endringer ved at nye deler fra enten fabrikken eller fra ødelagte vogner ble brukt for å forbedre eller reparere vogner. Tyskerne var gode på logistikk, men dette kan jo ikke ha gjort arbeidet enkelt.

Når krigserklæringene kom fra Frankrike og Storbritannia etter angrepet på Polen, skapte dette stor overraskelse i den tyske ledelsen. De allierte hadde gjentatte ganger gitt etter for tysk ekspansjon på bekostning av Tysklands naboland. Dette ville derfor sikkert skje igjen og det var ingen grunn til å være bekymret for Tysklands manglende evner til å føre en langvarig krig. Man levde i troen på at ingen franskmann ville dø for Danzig.

FRANKRIKES FORBEREDELSER.

Sjokket over tapene av menneskeliv i første verdenskrig slapp aldri taket i Frankrike. Man tenkte ikke på hvordan man hadde vunnet slagene og krigen, men hvordan og hvorfor man hadde tapt så store mengder med personell i en forferdelig stillingskrig. Man hadde ikke mentalt klart å legge vekk erfaringene fra denne krigen og redselen for de meningsløse angrepene, angrep som bare ga tusener på tusener av drepte og ingen framgang. Denne redselen satt dypt i både det franske folket og i den franske hæren. På mange måter var franskmennene krigstrette, før krigen hadde startet på alvor, derfor var det ingen jubel, slik som det var under første verdenskrig, når denne, den andre verdenskrigen, startet.

Det var vedtatt og akseptert at neste krig ville arte seg på samme måte som den forrige, men nå skulle de franske soldatene få skikkelige stillinger å kjempe fra, Maginotlinjen var svaret. Her ble store deler av forsvarsmidlene brukt og store deler av hæren bundet opp i stillinger, som aldri kom i kamp. Riktignok var linjen en fantastisk konstruksjon, med dype bunkere, tungt artilleri, egne forsyningsenheter og sambandslinjer dypt under jorden beskyttet av betong og jord. Men den som beskytter alt, beskytter ingen ting godt nok.

Linjen var ikke like sterk over alt. Der hvor terrenget var lite egnet for strid med store mekaniserte styrker eller hvor man anså at det ville være vanskelig for Tyskland å bringe fram tilstrekkelige med forsyninger, som i Ardennene, var linjen svak. Det var heller ingen linje langs den belgiske grensen, fordi man der stolte på at belgiernes forsvarslinje ville stoppe et angrep så lenge at de allierte kunne komme dem til assistanse. Belgierne tviholdt på sin nøytralitet, derfor måtte de franske og britiske reservene, som var tiltenkt å komme dem til hjelp, holde seg på den franske siden av grensen inntil videre. I de første timene etter det tyske angrepet på Belgia stoppet belgiske tolltjenestemenn de allierte forsterkningene.

Nederland antok at de ikke var truet. De hadde blitt holdt utenfor i den forrige krigen, så hvorfor skulle de bli tvunget inn i denne? De hadde derved antatt samme holdning som Norge, vi er trygge bak våre vannveier. Vi er nøytrale, nøytraliteten vår er akseptert av alle, vi er venn med alle og kan tjene gode penger igjen.

Den franske hæren var Europas nest største etter Sovjets og hadde vært det i hele mellomkrigs tiden, dette innga selvfølgelig trygghet.

Men det verste var at franskmennene ikke hadde endret oppfatning siden første verdenskrig om hvordan stridene ville arte seg, man trodde at frontene ville være svært stabile med få og små endringer over tid. Derfor hadde man ikke tatt i bruk radiosamband i noen særlig grad. Man mente at frontene ville bevege seg så omstendelig at vanlig telefon ville være mer enn tilfredsstillende for sambandet, også for ledelsen av stridsvogner! Koblet sammen med at det franske befalet på alle nivåer var opplært til å ikke vise eget initiativ, men avvente ordre i detalj fra høyere befal, ble reaksjonene trege. Ordrene til og rapportene fra fronten hadde som regel hatt en omstendelig og langsom gang gjennom rekkene av befal og var, når og hvis de kom fram, basert på en virkelighet som ikke lengre var tilstede. Dette fordi tempoet i denne krigen var så uendelig mye raskere enn det den hadde vært under første verdenskrig. Siden man hadde fratatt lavere befal alt initiativ, ventet de alltid på ordre fra den øverste ledelsen. Dette gjaldt i stor grad også britene.

Fra den øverste franske forsvarsledelsen og ned til fronten brukte en ordre om lag 48 timer i snitt. Hvis situasjonsbeskrivelser fra fronten var dobbelt så raskt framme til hovedkvarteret, så betød dette at en reaksjon på et tysk angrep først ville komme etter tre døgn! Så når den franske overkommandoens ordre vedrørende Guderians angrep mot Luxemburg endelig nådde fronten, så var Guderians divisjoner langt inne i Frankrike. Det var derfor ikke underlig at når ordrene nådde de underlagte avdelinger, så hadde ofte situasjonen ved fronten allerede endret seg fullstendig. Ordrene var meningsløse, fordi store områder ofte var allerede okkupert av fienden, avdelingene, som skulle stabilisere fronten, var enten på vill flukt, hadde overgitt seg eller de var omringet. Så kjappe var de tyske frammarsjene eller så trege de allierte reaksjonene, at tyskerne gjentatte ganger fant allierte styrker i felten, som ennå ikke hadde fått tildelt skarp ammunisjon eller man overmannet de, mens de ennå var i sine brakker, var under utlasting fra tog eller under oppsetting. Det medførte at broer ikke ble sprengt i tide og at lagre ikke ble tømt eller ødelagt før tyskerne var der. Det er også nærliggende å tro at en av grunnene til at flere franske avdelinger overga seg så raskt, var at de meningsløse ordrene de fikk, hadde fått dem til å miste all tiltro til den øverste ledelsen.

Den øverste franske hærledelsen hadde ingen radio til ordregiving eller mottak av situasjonsrapporter, man var redd for at plasseringen av deres hovedkvarter da ville bli oppdaget, i tillegg hadde svært få fly og praktisk talt ingen stridsvogner radio. Man brukte ikke fly til observasjon og bevoktning, til tross for at dette hadde vært flyenes viktigste bidrag til ledelse og planlegging i første verdenskrig.

De allierte ordrene var ikke bare meningsløse, de satt også egne styrker i en vanskelig situasjon når de ble fulgt. Flyvåpenet fikk for eksempel ordre om å angripe tyskernes pongtong bruer først flere dager etter at de var lagt ut, med det resultatet at tyskerne hadde fått rikelig med tid til å opprette et sterkt luftforsvar rundt de. I tillegg til at de da ofte også hadde fått lagt flere broer parallelt eller reparert de broer som de allierte hadde sprengt. De allierte flyverne var ikke feige og utvist stort mot, men flyene deres var i liten grad i stand til å komme helskinnet igjennom den muren av prosjektiler, som de da ble møtt med under disse angrepene. De hadde ikke fly, som var velegnet for lavangrep eller trening i denne kampformen, og fra stor høyde var unøyaktigheten for stor. Dermed var resultatet gitt, en katastrofe. Man klarte ikke å stoppe forsyningene fra å komme fram til de tyske panserdivisjonene. Når man så heller ikke ødela sine egne lagre, private eller militære, som ville falle i fiendens hender, var tyskernes forsyninger ofte forenklet til leveranser av ammunisjon.

Så i motsetning til Sovjet og Tyskland var dette en hær basert på gamle ideer. Den franskmannen, som talte overkommandoen imot, var Charles de Gaulles. Han hadde gode ideer om mobil krigføring ved bruk av stridsvogner, men de fant lite gehør.

Selv om Frankrike hadde brukt enorme summer på Maginotlinjen, var Frankrikes panservåpen større i antall og i samlet vekt enn det tyske, men forskjellene mellom den franske og den tyske oppfatningen av hvordan man tenkte å bruke stridsvognene og stridsvognenes konstruksjon var stor. De franske vognene hadde små tårn, med plass til bare en mann. Her satt vognkommandøren, som både skulle lede vognen, eventuelt også andre vogner, finne målet, sikte, lade og avfyre kanonen. Alle disse arbeidsoppgavene til lederen medførte ofte at de tyske vognene og andre mål ikke ble oppdaget før det var for sent. I tillegg hadde man den ideen at stridsvognene bare var et supplement til infanteriet, mens tyskerne hadde samlet vognene i avdelinger som var motoriserte i sin helhet.

De franske stridsvognene skulle opprinnelig rykke fram i samme takt som infanteriet marsjerte. Dette ville ha gitt en eventuell fiende god tid til å opprette nye forsvarsstillinger, hvis den første ble brutt. Den franske bruken av stridsvogner ville også medføre en manglende konsentrasjon, for franskmennene mente at angrep skulle skje over en bred front, gjerne ti ganger så bred som det tyskerne brukte i sine angrep med det samme antall vogner. Dette betød at den enkelte kanonen eller stridsvognen til forsvarerne, her tyskerne, hadde en overkommelig oppgave med relativt få mål, spesielt fordi en kanon i en tysk stridsvogn eller i artilleriet hadde så mye raskere skuddtakt enn de franske stridsvognene med sine trange tårn. I tillegg skulle stridsvognene rykke sakte fram for at soldatene skulle kunne holde følge med dem, derved klarte den enslige kanonen å stoppe alle eller de fleste vognene innenfor sin teig. Så oddsene veide sterkt imot franskmennene. Sakte gående stridsvogner gjorde dem lett å treffe, trange tårn gjorde observasjon og det å finne målene vanskelig, mange oppgaver for kommandøren i tårnet gjorde at ledelsen ofte var dårlig, ingen stor lokal overmakt, ingen erfaring fra denne typen av strid, sen framrykking med hyppige og langvarige stopp gjorde det mer sannsynlig at tyskerne i sine forsvars posisjoner kunne rekke å utplassere sin fryktede 88 mm eller annet tungt artilleri i gunstige posisjoner eller få flystøtte. De allierte angrepene var mer eller mindre i blinde, siden fly ikke ble brukt til observasjon eller støtte, det var ingen nærstøtte fra ingeniørsoldater til å fjerne miner og andre hindre. Riktignok hadde man stridsvogner i stort antall og noen av de var vogner i stand til rask framrykning, men det var først i 1939 etter Polens fall, at man begynte å innse at denne verdenskrigen ville bli ført andreledes enn den forrige. Nå ble Charles de Gaulles hørt. Dette resultert i at man i løpet av noen få måneder opprettet tre panserdivisjoner, tilsvarende de som Tyskland hadde opprettet i 1935. Men avdelingene var utrenet i sin nye rolle, kommunikasjonene til den høyere ledelsen var stor grad basert på telefonlinjer, andre avdelinger og logistikken hadde heller ikke trent sammen med panserstyrkene.

Sammenlignet med Tyskland manglet de nye franske avdelingene erfaring, en kommandostruktur som ga raske reaksjoner, fly til observasjon og nærstøtte, tilstrekkelig med radioer samt pansrede vogner for artilleri, ingeniør soldater og infanteri, slik at de raskt kunne følge stridsvognene.

Siden de franske stridsvognene skulle følge infanteriet, dermed var det ikke noe behov for at vognene hadde med seg drivstoff for lengre frammarsjer. Så når de ble tvunget til lengre marsjer, for eksempel pga. omfattende tyske framrykninger eller ødelagte jernbanelinjer, så kunne de gå tomme for drivstoff, før de kom i strid. Uten drivstoff og uten et apparat som var trent på å forsyne vognene under lange marsjer eller på nye steder, uten radio til å kommunisere med forsyningsleddene, ga dette som resultat at vognene måtte overgi seg der de sto, tomme for drivstoff.

Den øverste franske hærledelsen trodde ikke at fly på noen som helst måte ville innvirke på stridene på bakken. Flyene ville slåss seg imellom til det ikke var flere igjen av dem og dette ville bli flyenes deltagelse i krigen. Dette til tross for at flyene hadde vært avgjørende for de gode resultatene under de allierte offensivene høsten 1918.

Det franske flyvåpenet led i tillegg under en nasjonalisering av flyindustrien. Den var tenkt å gi en bedre koordinering og samling av ressursene, men det førte til en dårligere ledelse, som igjen ga en prioritering av umoderne fly og store forsinkelser. Dette ble forsøkt rettet opp med store innkjøp av fly og motorer fra USA. Disse flyene, som de franske, var ikke på høyde med de beste britiske og tyske flyene. Så det var til liten glede at flyvåpenet hadde mange fly, det ga bare motstanderne flere enkle mål.

Flyvåpenet hadde heller ikke fått prøvd sin taktikk mot en moderne motstander og man hadde ikke fulgt med på de erfaringer og taktikk endringer, som skjedde i løpet av den spanske borgerkrigen. Man holdt på at jagerflyene skulle møte en eventuell fiende på en lang, bred, v-formet front, ikke to og to som tyskerne hadde funnet ut var den ideelle kampformen.

Legg så til at det franske flyvåpenets ledelse var mer opptatt med å evakuere sine flyplasser med utstyr, fly og mannskaper etter hvert som tyskerne rykket fram, enn å planlegge og tilrettelegge for angrep mot fienden i samarbeide med folkene på bakken.

Naturlig nok ble den franske marinen ikke satt på prøve, men også denne var sterk og moderne med mange flotte fartøyer i alle klasser.

Så Frankrike hadde ikke forsømt de andre delene av forsvaret. De hadde en sterk flåte, godt artilleri, rikelig med stridsvogner og mange fly. I 1939 hadde Frankrike foretatt en langt større opprustning i prosent av 1935 tallene enn Tyskland. En stor del av budsjettet gikk til innkjøpene av fly og flymotorer fra USA. Men de brukte ikke de flyene de hadde. Når kamphandlingene sluttet i Frankrike, hadde franskmennene flere fly enn da kamphandlingene startet, fordi importen og egen produksjon var så stor.

Tyskerne var overlegne i antall soldater når og der de angrep, fordi franskmennene hadde store styrker som var bundet til faste forsvarsverker, grensene mot andre land og koloniene. Disse styrkene ble stort sett der til siste slutt. Derved klarte man ikke å få frigjort de nødvendige styrker til effektive motangrep, ei heller klarte man å binde opp store fiendtlige styrker ved å føre et aggressivt forsvar. Man satt i sine bunkre dypt under jorden og ventet på angrepet mot egen front, i mellomtiden gjorde man lite eller intet. Dessverre var også artilleriet i disse bunkerne låst fast og kunne ikke flyttes, så selv om infanteriet i bunkerne kunne marsjere vekk, så kunne de ikke få med seg sine kanoner.

Franskmennene hadde trukket feil slutninger av Vinterkrigen i Finland. Primitive befestninger klarte å stoppe en mekanisert hær og slå den tilbake var tolkningen, ikke den at finnene ved hjelp av et aktivt forsvar og lokale ledere med stor selvstendighet i beslutningene angrep kommunistenes kolonner i flankene og derved kunne omringe, dele opp, sulte ut og utslette en sterkere motstander. De oppfattet heller ikke at de sovjetiske infanteristene ikke hadde god nok trening i bruken av ski, ei heller at mekaniserte hærer ikke egner seg til kamp i et snødekt skogsterreng. De så heller ikke at de finske reaksjonene var raske og at beslutningsmyndigheten var delegert ned på et lavt nivå.

Dette førte til en overvurdering av verdien av en befestet grense og en nedvurdering av den russiske hæren. De sovjetiske styrkene var elendig ledet og ville forbli slik, deres stridsvogner var for dårlig, artilleriet elendig, osv. Man glemte helt å se til Spania hvor russiske stridsvogner var foretrukket av begge sider i striden, artilleriet virket etter sin hensikt og russiske fly hadde overtaket i første omgang, dvs. helt til mer moderne tyske fly kom på banen. Heller ikke vurderte man de krigshandlinger, som hadde skjedd i Asia ett år tidligere, hvor Sovjet hadde vunnet over Japan i Mongolia, nettopp ved hjelp av god logistikk, overlegent artilleri samt flere og bedre stridsvogner.

Franskmennene hadde imidlertid en fordel som tyskerne ikke kunne ta fra de, en større reserve med soldater som hadde vært inne til tjeneste, men tiden strakk ikke til for å nyttiggjøre seg denne. Hadde Frankrike i tillegg nedprioritert marinen til fordel for hæren, hadde kanskje ikke situasjonen blitt så alvorlig for dem.

I sum, denne krigen var for rask for Frankrike.

BRITISKE FORBEREDELSER.

Svært mye av de britiske forberedelser fram til 1939 gikk med til å forsterke marinen, noe til flyvåpenet og nesten ingen ting til hæren. Den britiske marinen var i 1939 fortsatt verdens største og svært mye av kostnadene til opprustning ble satt inn på tyngre fartøyer. Man hadde 15 slagskip eller tunge kryssere, med 5 under bygging, syv hangarskip, med syv under bygging, 66 kryssere med 23 under bygging, 184 destroyere med 52 under bygging.

Hvis man trodde at hovedmotstanderen ville bli den tyske eller den sovjetiske marinen, så var dette ikke bare en kolossal overvekt, den var også noe ubalansert med for få destroyere til eskorte av de for britene livsnødvendige konvoiene med forsyninger, for britene måtte importere det meste av mat og råvarer.

Mengden med stål, som trengs for å lage en slik enorm mengde med skip, er gigantisk og stålet kunne ha gitt Storbritannia en stor mengde med stridsvogner og artilleri. En Valentine stridsvogn, som var britenes beste vogn, veidde 16 tonn, hver av de nye slagkrysserne av King Georg V klassen veidde 42 923 tonn. Totalt utgjør disse fem nye slagkrysserne alene 215 tusen tonn med stål eller mer enn tretten tusen stridsvogner. Britene lagde ikke mer enn 8 226 av Valentine stridsvognene gjennom hele krigen. 10. mai 1940 hadde de færre stridsvogner med en kanon i Frankrike enn det de hadde av kryssere. Krysserne, som var under bygging, var betraktelig lettere samlet sett og utgjør om lag 165 000 tonn. De nye hangarskipene utgjør 180 000 tonn. Før vi begynner med de lettere fartøyene, som jeg jo mener britene hadde et reelt behov for, har vekten av de nye tyngre fartøyene alene nå nådd rundt en halv million tonn eller det samme som vekten av omlag 35 tusen Valentine stridsvogner. Flertallet av disse fartøyene hadde man startet byggingen av før 1940.

Britene var ledene i bruken av stridsvogner på begynnelsen av trettitallet, men så tok de konservative lederne over i regjeringen og i det militære. Dermed stoppet framdriften og utviklingen, slik at hverken industrien eller befalet var klare for produksjon og bruk av stridsvogner. De hadde heller ingen moderne erfaringer i bruken av stridsvogner, siden lærdommene fra borgerkrigen i Spania og Sovjets kamp mot Japan ble ignorert.

Marinen hadde også vanskeligheter i sitt samarbeide med flyvåpenet. Den forsto heller ikke nytten av stupbombere i angrep til sjøs, ei heller bruken av jagerfly til overvåkning og beskyttelse av egne fartøy. Marinen hadde ikke fulgt med i den teknologiske utviklingen, som hadde skjedd i lufta, deres fly hadde 100 km/t lavere hastighet eller mer, enn de tyske flyene de ville møte. Churchill var av den bestemte oppfatningen, ut fra hva han hadde hørt om krigshandlingene i Spania, at en flåte med godt antiluftskyts ikke hadde noe å frykte fra fly.

Flyvåpenet hadde meget bra utstyr, både jagerflyene og bombeflyene var teknisk fullt på høyde med de tyske, men produksjonen av moderne fly og opplæringen av flygerne på de moderne flyene hadde kommet for sent i gang, slik at antall moderne fly og flygere klare for kamp var lavt. Så britene startet krigen i luften med en overvekt av gamle fly og en gammeldags taktikk. Dette gjaldt spesielt for frontene utenfor Europa, hvor man stort sett brukte dobbeltdekkere fortsatt. For alle fronter var fasiten den, at flyene ikke kunne gi effektiv støtte til hær og marine, både fordi de manglet moderne fly til oppgavene, men også fordi de ikke hadde trent på denne typen med krigføring. De flyene, som de tyngre fartøyene var oppsatt med, var dobbeltdekkere av typen Swordfish og Walrus, mens de tyngre tyske fartøyene var oppsatt med monoplan av typen Arado 196. Et rekognoseringsfly som hadde om lag 100 km/t større hastighet enn de britiske og som var utrustet med to maskinkanoner i tillegg til de to maskingeværene, som var standarden på de britiske rekognoseringsflyene. De tre flytypene hadde omtrent samme rekkevidde og bemanning.

Hæren var også belemret med folk i ledelsen, som hadde hengt seg opp i gamle tradisjoner og en gammeldags oppfatning av moderne krigføring. Finans sekretæren i forsvarsdepartementet, Duff Cooper, uttalte til parlamentet i 1934: “Desto mer som jeg studerer det (forsvaret), desto mer blir jeg styrket i troen på kavaleriets (det med hester) betydning i moderne krigføring.” I 1935 ble Duff Cooper forsvarsminister.

Britene hadde en meget liten hær, ingen trenet reserve siden de ikke hadde noen verneplikt i mellomkrigstiden, og de hadde liten eller ingen evne og vilje til å lære av andres feil eller gode ideer. For eksempel gjorde man ingen bruk av eget antiluftskyts til panserbekjempelse eller som tradisjonelt artilleri, selv når Luftwaffe var borte fra skyene. Dette til tross for at deres eget tunge luftvernskyts var omtrent identisk om ikke bedre i ytelse enn tyskernes berømte 88mm luftvernskanon og britene hadde flere slike luftvernskanoner enn tyskerne hadde 88mm kanoner. Man mente også lenge at kavaleriet skulle ha hester, ikke stridsvogner, fordi dette var best, dette var det som hadde vist seg å være effektivt i koloniene og dette var tradisjonen, selv om det var britene som hadde funnet opp stridsvognen.

De nye stridsvognavdelingene, som ble satt opp i løpet av 1939 -40, var i hovedsak bemannet med menn fra kavaleriet, det med hester. Dermed ble interessen for og erfaringene fra bruk av stridsvogner borte. Man hadde glemt at det var stridsvognen, som hadde gitt dem gjennombruddet av den tyske fronten uten store tap av menneskeliv under første verdenskrig. Også i den britiske hæren var man tilhenger av å lede fra toppen samt nøyaktige og omstendelige forberedelser bak en stabil front. Imidlertid hadde britene flere og bedre radioer i sine stridsvogner enn franskmennene og resten av hæren var full motorisert, men også her uten samtrening med flyvåpenet og andre deler av hæren, samt uten fly for nærstøtte av bakke styrkene.

Imidlertid hadde man enkelte individer som så lengre. Navn som general Hobart og kaptein Liddell Hart står markant fram i historien når man diskuterer stridsvogner og taktikk, fordi deres tanker og meninger var korrekte, hvilket tyskerne var blant de første til å erkjenne. Men Hart var syk og ute av hæren lenge før den andre verdenskrigen startet og Hobart hadde klart å bli så upopulær, pga. sine sterke meninger og måten han fremla dem på, at han ikke lengre var i aktiv tjeneste når krigen startet.

Så når krigen startet hadde britene bemannet sine panseravdelinger med menn i ledelsen, som i stor grad var utrente i bruken av stridsvogner eller ikke hadde forstått bruken av våpenet, da de fleste av dem tidligere hadde sittet på en hest og foretrakk hest. Dette ga seg uttrykk i manglende forståelse for vedlikehold, taktikk, osv. I tillegg hadde britene for få vogner og vognene var ikke utstyrt med noen kanon, som var større enn 40 mm (2 punder). En kanon som skjøt granater som ofte ble fragmentert når de traff tysk panser. Legg så til at britenes stridsvogner og panservern kanoner ikke fikk utlevert eksplosive granater, dette gjorde de nærmeste ubrukelige mot fiendtlig infanteri og artilleri. Å velge bort eksplosive granater var en beslutning tatt av den øverste ledelsen. Slike granater til 40 mm kanonen hadde blitt laget for testformål, men ikke prioritert og følgelig ikke masseprodusert. Beslutningen ble ikke endret før langt ute i krigen og da kun for panservernkanoner med et større kaliber.

I sum kan man si at briter og franskmenn hadde flere stridsvogner enn tyskerne, flertallet av vognene var bedre eller egentlig tyngre enn de tyske, men bruken av dem i form av konstruksjon, strategi og taktikk var håpløs og foreldet.

Den britiske hæren hadde bare 24 tunge stridsvogner med kanon i mai 1940 i Frankrike. Hæren var også liten, med dårlig trening og ingen erfaringer fra moderne krigføring. De kampene de hadde deltatt i før 1940, var mot dårlig trenede og utrustede opprørere i koloniene. Hvilket også var tilfellet med de franske

troppene. De to allierte hadde heller ikke trent sammen. Så Tysklands motstandere hadde en oppfatning om at bajonettangrep var en viktig del av opplæringen, at flyvåpenets samtrening med infanteriet og stridsvognene var unødvendig, at bruk av fly til presisjonsbombing og observasjon ikke var aktuelt og at radio var noe for marinen.

Vinterkrigen i Finland gjorde det klart for britene at de ikke kunne slåss i snø eller arktisk klima, så enkelte avdelinger ble sent til Frankrike for å trene i de franske alper. Så britene begynte forberedelsene på en krig i Norden rett etter årsskiftet i 1940. Når krigen i Norge kom tre måneder senere, var de britiske strykene fortsatt ikke i stand til å kjempe og bevege seg utenfor vei, hvis snøen rakk soldatene til knærne, hvilket var tilfelle for alle de områdene i Norge hvor britene var tilstede i. I april 1940 lå snøen dyp stort sett over hele Norge. Når Churchill forlangte at de britiske styrkene ved Narvik skulle nedkjempe de tyske bergjegerne og rykke videre fram inn i Sverige for å besette de svenske malmgruvene, så var dette mildt sagt urealistisk. Ikke minst fordi det gikk bare en jernbane igjennom området, ingen veier, all etterforsyning ville derfor være vanskelig og klimaet i det norske høyfjellet var noe britene ikke var forberedt på, til tross for treningen i Frankrike. Når man i tillegg antar at en slik handling hadde medført at 10.000 – 20.000 allierte soldater hadde måttet ta opp kampen med 100.000 svenske soldater eller mer, som kjente landskapet ut og inn, var bedre utrustet for krig under slike klimatiske forhold, hadde adgang til gode tilførselsveier og jernbanelinjer samt til flere flybaser, hadde trent i området i flere måneder, osv., så ville resultatet være gitt.

Men det mest alvorlige feilgrepet fra alliert side var at de var mer enn villige til å angripe Sovjetunionen, både i Norden og i Asia. Finlands krig mot Sovjet var verktøyet de ønsket å bruke som unnskyldning, svensk og norsk motstand mot å la allierte soldater gå i land og reise igjennom Skandinavia, var det som stoppet dem.

INGEN RUSSERE/KOMMUNISTER OVER VÅRE GRENSER.

De allierte forsøkte å få Sovjetunionen med på en felles front mot Tyskland når det gjaldt Tsjekkoslovakia. Sovjet ønsket å se på seg selv som en beskytter av alle slavere, men problemet var at Sovjetunionen ikke hadde noen felles grense mot Tyskland, slik at en væpnet assistanse eller en demonstrasjon mot Tysklands grenser ikke kunne skje, uten at Sovjet fikk lov til å marsjere inn i f.eks. Polen eller Romania. Dette ville ikke polakkene, ei heller rumenere. Pga. av dette og andre hendelser samt uttalelser fra bl.a. britene virket de allierte planene og deres evner til gjennomførelse lite tillitsvekkende. Dette og hendelsene under revolusjonen og senere var bare en av mange grunner, som Sovjetunionen hadde for å alliere seg med Tyskland.