Styrker som deltok i Frankrike, styrke tilgjengelig i parenteser, 10. mai 1940:

Pz, Kpfw. I                 523 (1.062) Produsert: 2.800. 1.700 tapt i Spania og Polen??

Pz, Kpfw. II                955 (1.079) Produsert: 1.850.

Pz, Kpfw. III              349 (329) Flere deltar enn det som er tilgjengelig?

Pz, Kpfw. IV              278 (280)

Pz, Kpfw. 35 (t)         106 (143)

Pz, Kpfw. 38 (t)         228 (238)

Totalt: 2.439, herav 1.478 med en 20 mm eller mindre som tyngste våpen. Praktisk talt alle de tyngre vognene deltok.

Antallene oppgitt totalt for hver divisjon og tallene for hvor mange som deltok fra andre kilder spriker noe.

Så det var lite igjen for å stoppe et eventuelt sovjetisk angrep samt til opplæring, bare noen få Panzer I. Var Hitler sikker på Stalin eller gamblet han?

Så tallene varier noe, men ikke mye. Det er nok at vognene svinger ut på veien så er tallene like. Verdt å merke seg er at Guderian, med 1, 2 og 10 divisjon, har tre av de divisjonene, som har blitt prioritert, han har derved flest av de tyngste vognene. En av grunnene var selvsagt at han hadde den lengste marsjen og at han hadde den viktige, lange og sårbare venstre flanken i marsjen fra Ardennene til Kanalen. Riktignok var det få av generalene som trodde at de ville komme så langt. Historiene fra første verdenskrig om kostbare framrykninger på hundre meter med flere ti-tusen falne spøkte i bakhodet også på tyske generaler og på de tyske sivilistene. Gledene var derfor stor over de beskjedne tapene, femti tusen drept på tysk side.

I september 1941 var bare 47% av de tyske stridsvognene, som hadde startet angrepet på Sovjet Unionen, stridsdyktige. 30% av styrken var ødelagt og 23% var under reparasjon. I perioden fram til september ble bare 137 erstatningsvogner sendt til østfronten. Fram til desember og det sovjetiske motangrepet ga snø, kulde og søle ytterligere store tap. I januar 1942 hadde 1138 erstatningsvogner nådd østfronten. Dette utgjorde bare 35% av det totale tapet, som var på 3.252 vogner. 3.377 vogner hadde startet angrepet 22. juni. Fram til 1942 hadde de sovjetiske styrkene hatt en markant fordel i form av flere stridsvogner, nå begynte de også å bli langt bedre i form av stridsevne, siden lederne og soldatene ble bedre trent, samtidig som de fikk mere erfaring. Fra og med 1943 var alle de sovjetiske fabrikkene flyttet bak Uralfjellene og produksjonen økte, derved ble andelen tyngre vogner i form av KV-1 og T-34 økt.

Antall stridsdyktige tyske vogner var mindre i 1942 enn det man hadde hatt i 1941. Men man fikk etter hvert en rekke selvdrevne kanoner basert på utrangerte stridsvogner i tillegg til at vognene ble tyngre og fikk bedre kanoner.

Enkelte tyske tall over utslåtte sovjetiske vogner er mer enn utrolige. Hvis Luftwaffe slo ut 2 % av de allierte stridsvognene, som gikk tapt på alle fronter, så klarte Hans-Ulrich Rudel med sine 519 godkjente stridsvogner å slå ut halvparten av alle de stridsvogner som Luftwaffe slo ut på Østfronten!! De tyske tallene for egne tap og tapene hos motstanderne av utslåtte stridsvogner, drepte fiendtlige soldater, nedskutte fly, osv. er det derfor veldig vanskelig for meg å tro på, men i flere bøker og artikler svelges de rått, som den hele og fulle sannheten. Det verste eksemplet i så måte må være det tyske magasinet Clausewitz, som i et nummer hevder følgende om slaget ved Kursk: «Den tyske hæren tapte 170.000 mann under slaget, Sovjet 1,5 millioner mann. Den tyske hær skal ha tapt 760 pansrede kjøretøy, Sovjet 6.064.»

Hvis dette var normen på tyske tap kontra sovjetiske, så ville kommunistene aldri ha nådd Berlin. Sovjet hadde dobbelt så mange stridsvogner som aksemaktene og antall innbyggere var omtrent identisk. I tillegg er det slik at normalt vil en angriper, spesielt når han ikke oppnår et fullstendig gjennombrudd av fronten, ha et langt større tap enn en forsvarer.

Kursk var et slag som Tyskland tapte så grundig, at de aldri mer klarte å få til en større offensiv i øst. Andre kilder hevder at Sovjet stilte med 1.300.000 mann og 3.600 stridsvogner ved Kursk. Sovjet har ikke oppgitt sine stridsvogns tap, men ledelsen av de sovjetiske avdelingene ba om å bli tilført rundt 1.000 vogner for å erstatte sine tap etter slaget. Det skulle tilsi at om lag to tusen sovjetiske vogner ble slått ut og at halvparten av disse ble reparert etter eller i løpet av slaget. Hvis Tyskland bare tapte 170 tusen mann under slaget ved Kursk og det er her mesteparten av kamphandlingene pågår i perioden, hvorfor oppgir man da offisielt at man tapte rundt en million mann på østfronten i perioden? Hva med tapene til de andre aksemakt landene?

Hvorfor klarte ikke Tyskland i månedene etterpå å forhindre at Sovjet etter slaget ved Kursk rykket så langt fram at de kunne bombe ungarske og rumenske oljefelt?

Det var sovjetiske styrker som kontrollerte alle slagmarkene ved Kursk etter forholdsvis kort tid og dette forklarer noe av den vanskelige situasjonen som aksemaktene kom i etter å ha tapt dette slaget. Både vogner og artilleri ble stående igjen på den opprotete slagmarken, Russisk infanteri sammen med artilleri, mangelen på bergningsvogner og egnede trekkvogner for artilleriet, få broer over elver og grøfter samt gjenværende minefelt gjorde det vanskelig for tyskerne å berge vognene og kanonene, spesielt de tyngre.

Tyskerne var mestre i det å reparere eller ødelegge skadde vogner, som i mye annet. Men å berge de største tyske vognene var svært vanskelig fra en slagmark, man var tvunget til å forlate, pga. disse vognenes store vekt. Dessuten var det å transportere de for reparasjoner lengre bak fronten på jernbanen omstendelig, siden de tyngste vognene måtte skifte belter og løpehjul pga. bredden før de kunne lastes opp.

Tysk befal hadde en tendens til å beholde ødelagte vogner hos egne avdelinger, fordi en tilbakesendelse til fabrikken i Tyskland for reparasjon alltid resulterte i at vognen ble overlatt til andre avdelinger, gjerne nyopprettede avdelinger. Derfor valgte man å flikke på vognene hos egne avdelinger, så når en rask tilbaketrekning var nødvendig, var transportbehovet stort, spesielt fordi jernbanen ofte på det tidspunktet ikke kunne benyttes eller var overbelastet. Dette resulterte derfor ofte i store tap av materiell ved lengre tilbaketrekninger.

En annen uheldig virkning av overføringen av materiell til nye avdelinger var at de var dårligere trent enn de gamle og at de erfarne mannskapene som hadde overlevd tapet av stridsvognene, da måtte settes inn som infanteri.

Et stort antall erobrede stridsvogner ble brukt av tyskerne på fronter hvor man ikke risikerte å møte fiendtlige stridsvogner, som Jugoslavia, Hellas og Albania. Til slike fronter gikk også utdaterte egne vogner. Det ble ikke sett på som fornuftig å bruke sovjetiske vogner mot sovjetiske styrker eller britiske vogner mot britiske styrker, hvis det ikke var for å gjennomføre et kupp eller for rekognosering. Dette skyldes at egne artillerister hadde en lei tendens til å skyte først og stille alle de vanskelige spørsmålene etterpå. Selvsagt gjaldt dette også for motparten.

Kommunistene erobret mange tyske vogner etter Stalingrad. Disse ble stort sett ikke brukt, men man valgte å bygge en type av de om til selvdrevne kanoner, dermed ble de ikke gjenkjent av egne som fiendtlige vogner. Dette gjaldt Panzer III vogner eller selvdrevne kanoner, Stug III, basert på dette skroget.

Fram mot slutten av krigen fikk nå de tyske stridsvogndivisjonene færre og færre stridsvogner, men bemanningen i form av antall soldater ble opprettholdt. Dette gjorde hver enkelt divisjon langt mindre effektiv. Som et eksempel på dette kan jeg nevne den 206. panserbataljon, som ble avgitt for å støtte de to infanteridivisjonene på Contentin-halvøya i Frankrike. Panserbataljonen var oppsatt med følgende franske stridsvogner og bare franske vogner: 20 Hotchkiss H-39, 10 Somua S-35, 2 Renault R-35 og 6 Char B1 bis. Totalt 38 vogner. Det var store forskjeller i topp hastigheten på disse vognene, fra 20 til 45 km/t, hvilket gjorde det svært vanskelig for dem å opptre samlet på en effektiv måte. Ingen av disse vognene hadde noen kanon som kunne slå ut en Sherman stridsvogn fra vanlig stridsavstand.

Infanteristyrkene var ikke noe rikere utstyrt, artilleriet besto av en sammenblanding av tyske, franske, russiske og tsjekkiske kanoner. Kanoner som ikke hadde noen felles ammunisjon eller deler. Resten av utstyret var en lignende blanding. De fleste av de tyske avdelingene, selv elite avdelinger som fallskjermjegerne, hadde knapt med egnede kjøretøy til å transportere fram kanoner og ammunisjonen til disse. Heller ikke disse kjøretøyene var ensartet, men en forvirrende blanding av franske og tyske kjøretøy. Soldatene gikk. Å få samlet avdelingene til slagkraftige enheter når alarmen gikk under landgangen var derfor meget tidkrevende, selv uten de forvirringene og ødeleggelsene som ble skapt av allierte fly, sabotasje, allierte luftlandsatte tropper og franske partisaner.

General Erich Marck ga følgende beskrivelse av avdelingene: «Stillinger uten kanoner, ammunisjonsdepoter uten ammunisjon, minefelt uten miner og et stort antall menn i uniform, men med knapt noen soldater i blant dem.»

I tillegg til at utstyret var annenrangs, var soldatene også klassifisert som annenrangs. Mange av soldatene i Frankrike var hentet fra nedslitte divisjoner, krigsfanger fra forskjellige leire på østfronten og siden det var en mangel på arbeidere til å bygge stillinger, ble mye av tiden deres brukt til å bygge nye stillinger. Dette sammen med mangelen på bensin og ammunisjon gjorde at treningen til soldatene ble mangelfull. Til tross for dette gjorde avdelingene hard motstand.