På mange bilder av vognene er de to fastmonterte maskingeværene ytterst på sidene av skroget fjernet og hullene boltet igjen. Siden de ikke kunne siktes inn, men skjøt bare rett fram, var de jo også bare en sløsing med ammunisjon.

M3 middelstung stridsvogn, Lee og Grant.

M3 Lee var en nyskapning i motsetning til den lette M3. Den var et hastverks arbeide, skapt for å ha en brukbar middelstung stridsvogn i påvente av at Sherman vognene med et effektivt tårn med en tung kanon kunne masseproduseres.

Den hadde hoved kanonen, en 75 mm lavhastighets kanon, plassert i skroget på høyre side i en slags kassematte. Dette fikk vognen til å ligne en levning fra første verdenskrig eller en del fra et gammeldags slagskip. For på toppen av det høye skroget hadde den et tårn med en 37 mm kanon og på toppen av dette igjen et lite tårn med et maskingevær. Ikke rart at vognen ble høy, 3,12 meter. Britene droppet dette ekstra tårnet med maskingevær og da ble vognen kalt Grant. Versjonen med maskingeværtårnet ble kalt Lee. Britene brukte begge versjoner, amerikanere og Sovjet Unionen bare Lee. Britene fikk også et annet tårn til 37 mm kanonen med bl.a. plass til et radioanlegg. Den andre versjonen, Lee, hadde radioanlegget nede i skroget. Understellet hadde deler til felles med den lette vognen, men her var det igjen brukt tre boggier og ikke to for å klare den større vekten. Motoren var igjen en stjernemotor fra Wright Continental med luftkjøling.

For britene var vognen et kjærkomment tilskudd til deres egen flåte av stridsvogner, dette siden vognen var robust, driftssikker, kanonene kunne skyte høyeksplosive granater og den var i stand til å slå ut de tyske Panzer IV innenfor normale stridsavstander.

Kommunistene hadde et helt annet inntrykk av vognen, som de fikk ganske mange av, 1.400 stykker. For dem var vognen kjent som en kiste for syv kamerater, siden den var så underlegen motstanderens vogner og brant så lett. Syv kamerater siden de utelukkende fikk Lee varianten av vognen, men av en eller annen grunn kalte de den Grant. De skal ha sluttet å bruke vognen relativt raskt med unntak av ved fronten mot Norge i nord, hvor det var få eller ingen tyske stridsvogner. Heller ikke amerikanerne var spesielt begeistret for vognen, antagelig fordi de visste at noe bedre var rundt hjørnet.

Produksjonen startet opp i august 1941 og varte til desember 1942. I løpet av denne tiden ble det produsert over seks tusen vogner. Det driftssikre og robuste understellet ble brukt i en lang rekke med andre vogner, som de selvdrevne kanonene M7 Priest, M12 og den kanadiske Sexton. Vognen var i tjeneste igjennom hele krigen, i de to siste krigsårene først og fremst i Asia. Mot japanerne var vognen mer enn god nok, siden de japanske vognene var generelt dårlige. På andre fronter ble den raskt erstattet av M4 Sherman. Noen vogner uten kanoner og tårn ble også brukt som traktorer i artilleriet.

For å summere opp de positive og negative sider ved vognen.

Negative: Den var høy og derved vanskelig å skjule, den var derfor et stort og lett mål for fienden, den veltet lett, kunne ikke graves noe særlig ned, fordi hovedvåpenet derved ikke kunne brukes, skroget hadde mange oppfangingspunkter for fiendtlig ild og vognen brant lett når den var truffet.

Positive: Både skrog og motor var velegnet for masseproduksjon, den hadde mange deler felles med andre vogner, dette forenklet logistikken og produksjonen. Som i sum ga et stort antall vogner produsert i løpet av kort tid og brukt i kamp. Det var en robust og god konstruksjon av drivverk og motor, med en tung kanon. Felles utstyr og bevæpning med Sherman vognen ga et godt grunnlag for opplæring av folkene.

Under er det satt opp en liste for å sammenligne M3 Grant med samtidige vogner i samme vektklasse. T-34 er sovjetisk, Crusader er en britisk vogn, 97 Chi-Ha er den tyngste og beste av de japanske vognene, Panzer IV F1 var tysk og var den beste av Grants hovedmotstandere i Afrika. Både T-34 og 97 Chi-Ha er dieseldrevne vogner, de andre har alle bensinmotorer, med unntak av enkelte versjoner laget i mindre serier.

Til tross for at kritikken vedrørende Lee / Grant var nådeløs fra enkelte hold, var dette ikke en elendig stridsvogn målt opp mot samtidens vogner, for vognene var driftssikre og robuste. Viktigst var kanskje det faktum at USA relativt raskt klarte å få opp en meget akseptabel produksjonstakt på vognen, dette ga store styrker og industrien erfaring i alt vedrørende strid med stridsvogner, opplæring, transport, vedlikehold, produksjon og logistikk. Punkter som de amerikanske styrkene hadde liten eller ingen trening i.

M4.

Med ankomsten av M4 Sherman stoppet USA nå den forvirrende bruken av samme M-betegnelse på forskjellige stridsvogner, men M4 ble fortsatt brukt som betegnelse på andre kjøretøy og andre deler av utrustningen. Så stridsvognen M4 er utelukkende den middelstunge Sherman stridsvognen. Vognen var en videreutvikling av den middelstunge M3, for de hadde i hovedsak det samme understellet, på de første vognene også den samme tunge kanonen og skrogene hadde mange likehetstrekk. Begge stridsvogner fikk et dårlig rykte og av mange dømt nord og ned, men Sherman ble like fullt brukt i flere kriger og det ble laget nesten 50 tusen av den. Den siste krigen den deltok i var krigen mellom Iran og Irak.

Stridsvognen var egentlig alt, som den tyske Panther ikke var. Den var robust, slitesterk og allsidig, men den hadde ikke en sterk pansring. Kanonen var opprinnelig ikke god, men det kom vogner med en langt bedre kanon mot stridsvogner etter hvert, enkelte vogner ble også utrustet med en tung kanonhaubits.

På M4 ble hoved kanonen plassert i et tårn, som var dreibart 360 grader rundt, og den minste kanonen ble derfor droppet. M3 var forferdelig høy og Sherman ble bare litt lavere, men ikke nok. Den var derfor lett å oppdage, men nå kunne den graves ned så bare tårnet med kanonen stakk opp. Høyden og det at vognen derfor veltet lett var noe russerne selvfølgelig klaget på, når de fikk Sherman vogner, men setene, elektronikken, optikken og andre deler av utstyret var mye bedre enn det Sovjet hadde på sine vogner, som et hotell ifølge sovjetiske stridsvogn mannskaper. Pansringen var tynnere enn på T-34, men selve stålet var ofte bedre med et høyere innhold av nikkel og ga sjelden splinter ved treff.

Sherman kom med en rekke forskjellige motorer og kanoner, skroget kom i både støpt og sveiset versjon, tårnet kom i flere versjoner. Boggiene var blant de deler de første versjonene hadde til felles med M3 stridsvognene. På slutten av krigen fikk M4 en annen type boggi, hvor fjærsettene lå vannrett, «horizontal volute spring suspension», HVSS.

Enkelte vogner fikk påmontert kasser for utskytning av raketter. Enkelte Sherman ble utrustet med en flammekaster, som erstattet kanonen. Denne typen av vogner var spesielt mye brukt på øyene i Stillehavet, hvor japanerne hadde gravd seg ned og brukte godt kamuflerte bunkere i stor utstrekning. I Europa brukt man i hovedsak britiske «krokodiller» som flammekaster vogner. Dette var Churchill stridsvogner utrustet med en flammekaster og som trakk en tilhenger fylt med napalm.

Den viktigeste endringen skjedde i tiden rett før og etter landgangen i Normandie, da begynte man å lagre ammunisjonen i doble mansjetter, hvor mellomrommet i mansjettene var fylt med vann, såkalt «våt» lagring. Dette reduserte brannfaren på en vesentlig måte ved treff. Tidligere brant 80% av vognene ved treff fra tyngre våpen, nå bare 8% ifølge en kilde. Det at ammunisjonen var lagret i rommet hvor mannskapet satt, gjorde at slike branner var noe alle fryktet. I tillegg ble flere vogner utrustet med bedre høyhastighets kanoner, dermed kunne de slå ut de tunge tyske vognene som Tiger og Panther.

Kanonene nevnt under kan beskrives som følger:

75 mm var standard kanonen og identisk med kanonen på M3 Lee / Grant. Den var god, men ikke god nok for bekjempelse av tyngre stridsvogner. Virkningen av granatene mot stridsvogner ble noe bedre, når amerikanerne på slutten av krigen lot også stridsvognene få granater med en tungmetallkjerne. Tidligere hadde disse granatene vært forbeholdt artilleriet, som en følge av en av USAs doktriner, som tilsa at stridsvogner ikke skulle kjempe mot stridsvogner.

76 mm kanonen var en høyhastighets kanon med vesentlig bedre ytelse i kamp mot stridsvogner enn 75 mm versjonen.

17 punderen var en britisk høyhastighets kanon i kaliber 76,2 mm. Denne kanonen var meget god og den eneste kanonen som kunne slå ut tyske Tigre frontalt fra vanlig stridsavstand. Det viktigste var at britene rakk å produsere flere hundre før landgangen i Normandie. Kort tid etter landgangen var hver fjerde av de britiske M4 utrustet med 17 punderen. Betegnelsen er avledet av vekten på skuddet. Vognen var lett å kjenne igjen pga. kanonens lengde.

105 mm var en haubits beregnet brukt mot festningsverker.

De forskjellige typene er sortert etter dato for når de kom i produksjon. De eldste først.

M4 – Continental stjernemotor, sveiset skrog, 75 mm kanon og 105 mm haubits4. Brukt av USA, Storbritannia og Polen. Noen senere utgaver hadde skrog som både var støpt og sveiset. Dette var egentlig en stjernemotor beregnet på fly. For å få plass ble skroget høyt.

M4A1 – Continental stjernemotor, støpt skrog, 75 og 76 mm kanon. Brukt av USA, Storbritannia, Sør-Afrika og Frankrike.

M4A2 – Dieselmotor, sveiset skrog, 75 og 76 mm kanon. Brukt av Sovjetunionen, de amerikanske Marinestyrkene, Frankrike, Storbritannia og Polen.

M4A3 – Ford GAA V-8 bensinmotor, sveiset skrog, 75, 76 og 105 mm kanon. Brukt av USA og Frankrike. Den mest brukte varianten i den amerikanske hæren.

M4A3E2 Assault Tank – kalt «Jumbo» etter krigen. Ekstra pansring, rette sider på tårnet, litt (7–8 km/t) tregere. Opprinnelig 75 mm, men ofte oppgradert til 76 mm. Brukt av USA og Frankrike.

M4A3E8 «Easy Eight» – bedre hjuloppheng, fjæring og 23 tommer (584 mm) brede belter. Helt nytt tårn med en 76,2 mm kanon.

M4A4 – Chrysler A57 motor, sveiset og forlenget skrog, 75 mm kanon. Mange bygget om med den britiske 17-punder kanonen. Brukt av Storbritannia, Frankrike og Kina.

M4A5 – Bygget i Canada.

Spesialutgaver.

Sherman DD (Duplex Drive) – en amfibisk stridsvogn takket være høye skjørt av presenning.

Sherman Crab – minerydder.

BARV Beach Armoured Rescue Vehicle – Brukt av britiske ingeniørstyrker under landgangen i Normandie til å dytte landgangsbåter tilbake i sjøen eller trekke de opp på land. Slike vogner har og blitt brukt senere. Også Lee vogner ble brukt til dette. Vognene hadde ingen bevæpning, men hadde ofte med seg dykkere for å feste slepetau, finne hindre under vann, osv. For å øke dybden den kunne vade i var det bygd opp et høyere skrog. Den hadde også fått dempere i form av noen brede støtfangere for lettere å kunne dytte båtene ut på dypt vann.

Sammenligning.

Her er de mest vanlige stridsvognene med nesten samme vekt på det tidspunktet hvor landgangen i Normandie finner sted. Den Panzer IV, som er nevnt her, er modell H, som var en av de siste versjonene. T-34 er fortsatt sovjetisk og Cromwell Mark VIII er britisk, også denne er en av de siste versjonene. Noen bedre vogn enn 97 Chi-Ha kom aldri i japansk tjeneste. Sherman vognen er en M4A2.

Den tyske vognen ble regnet som klart bedre i strid stridsvogn mot stridsvogn enn Sherman. Men antallet av allierte vogner måtte jo skape frykt hos tyskerne. Artilleri og spesielt infanteri var nå stridsvognenes mest alvorlige motstander, så rekkevidde og prosjektilets vekt var det mest avgjørende i striden mot disse motstanderne.

M5 STUART OG M24 CHAFFEE.

M5 Stuart var den første lette amerikanske stridsvognen uten en stjernemotor. Stjernemotorene hadde tvunget fram det høye skroget på de tidligere modellene, som M3 og M4. M5 var ellers en forbedring av M3 Stuart og ble kalt M5 Stuart. Stuart vognen hadde nå to Cadillac V8 bensinmotorer, vannavkjøling, færre mitraljøser og automatgir. Panseret var skrånet, tykkere og sveiset. Vognen var meget pålitelig og rask, hvilket er vesentlig for rekognosering, men den hadde en svak kanon og dårlig pansring. Middelstunge M3 og M5 ble ofte brukt sammen i avdelingene.

Briter, russere og tyskere brukt nå i stigende grad hjulpansere til oppklaring, dette siden støyen fra beltene da ble borte og hastigheten ble langt større. Jeg har derfor ikke sammenlignet vognen med andre lands stridsvogner. Imidlertid kom amerikanerne med enda en rekognoseringsvogn, M24 Chaffee. Den ble bare i liten grad brukt i strid under andre verdenskrig. Denne vognen brukte ikke lengre boggier i understellet, men hadde en Christie fjæring med fem løpehjul. Motorutrustningen var den samme som på Stuart, men vognen var tyngre, større og med en grovere kanon.

Det ble laget en selvdreven kanon, M8, med en 75 mm haubits i ett større og åpent tårn plassert på M5 skroget.

Amerikanske vogner med Christie understell enten dette var selvdrevne kanoner eller stridsvogner hadde ofte en veldig tydelig merking av nasjonaliteten med gjerne ekstra store stjerner. Dette fordi de ofte feilaktig ble tatt for å være tyske vogner av egne styrker. Under Ardenner offensiven maskerte også tyskerne sine vogner som amerikanske i tillegg til å bruke erobrede vogner.

M26 PERSHING.

M26 er oppkalt etter den amerikanske generalen, som ledet de amerikanske styrkene i Frankrike under første verdenskrig. Det var kravene fra fronten om en stridsvogn, som kunne hamle opp med de tunge tyske vognene på alle områder, som gjorde at vognen til slutt ble produsert og sendt til Europa. Dog ankom de bare et begrenset antall til Europa, rundt 300, før krigen ble avsluttet. Den ble også brukt på Okinawa i Stillehavet.

Dette var desidert den tyngste vognen som amerikanerne hadde produsert til da. Vognen viste seg å være god, med stor stridsutholdenhet og en effektiv kanon. Noe av dette skyltes at amerikanerne hadde gjort store framsteg i framstillingen av panserstål og at de i tillegg hadde tilgang til alle de forskjellig metaller de mente å trenge til framstillingen av stål og granater, hvilket tyskerne ikke lengre hadde.

Grunnene til at amerikanerne ikke hadde sendt en tung stridsvogn til Europa tidligere var mange. De kunne sende minst to middelstunge vogner for hver tunge vogn, kraner, som kunne klare løftet i forbindelse med lossingen, var det få av i et krigsherjet Europa. Ledelsen skjønte heller ikke behovet for en tung stridsvogn og vognen var kostbar. Vognen var for tung for standard broen, man kunne ikke frakte den med jernbanen, man klarte ikke å bli enige om spesifikasjonene, osv.

Men vognen var en suksess når den kom. Panseret frontalt sto imot granatene fra de tyske Panther vognene på vanlig stridsavstand og den nye kanonen i kaliber 90 mm var meget effektiv mot alle typer av mål, i tillegg var den gyrostabilisert, som på M5 Stuart. Den kunne derfor skyte og treffe under marsj. Vognen hadde en lav silhuett og en effektiv motor.

Pantheren beskrevet her er den siste versjonen av den tyske Panther V modell D, Churchill vognen er britenes Mark IV, JS-2 er sovjetisk.

For å forstå sammenligningene. Churchill var britenes tyngste vogn, den hadde ikke skråstilt panser og hadde en lav hastighets kanon, men pansringen var god og drivverket robust. Spesielt styringen var avansert, hvilket gjorde at den taklet vanskelig og bratt terreng på en eksemplarisk måte. Comet var den nyeste av de britiske stridsvognene og kom til en av de britiske divisjonene i januar 1945. Dette var enda en vogn uten skråstilt panser, men nå med en effektiv høyhastighets kanon. Bare 26 av disse vognene gikk tapt før krigen var over og de deltok ikke i noen større slag.

Bare JS-2 av disse hadde en dieselmotor, de andre hadde vannavkjølte bensinmotorer.

På vanlig stridsavstand kunne Pantheren ikke slå ut noen av disse vognene frontalt, det kunne heller ikke Churchill vognen, mens M26 og JS-2 kunne slå ut alle. JS-2 vognen hadde desidert lavest skuddtakt, pga. prosjektilets vekt samt fordi drivladning og granat var delt. Størrelsen på ammunisjonen begrenset sterkt også det antallet med granater, som den enkelte JS-2 vognen kunne ta med seg, til 28 stykker.

Siden artilleri og infanteri er stridsvognenes to viktigeste motstandere, blir granatenes vekt mer interessant. Dataene på granatene er som følger: 75 mm granatene veide 5,7 kg, 90 mm var på 10,6 kg, 122 mm 25 kg. Så vi har grovt sett en dobling av vekten på hvert trinn. Eller for å si det mer prosaisk, for den stakkars mottageren hos fienden, som gjemmer seg i et hus, er ligningen slik: En 75 mm granat slår ut et rom, en 90 mm tar leiligheten, en 122 mm tar hele huset.

Antall mitraljøser eller maskingevær har nå igjen begynt å øke i de forskjellige konstruksjonene. Dette skyldes at infanteristene nå har blitt de mest effektive panser dreperne, dette skyldes selvfølgelig hulladningsvåpnene, som både ble bedre og som det ble flere av mot slutten av krigen.

Hvor gode var de amerikanske vognene?

Veldig vanskelig å tallfeste, men amerikanske vogner møtte sovjetiske vogner under Koreakrigen. De amerikanske soldatene var bedre trent og hadde nyere utstyr, men det var de nord koreanske styrkene som hadde færrest tap i disse sammenstøtene. Under krigene i Midt Østen mellom israelere og arabere var situasjonen en helt annen igjen.