STRIDSVOGNER.

Jeg har valgt å dele vognene inn i vektklasser. Dette fordi vekt delvis også er et uttrykk for kostnadene forbundet med produksjonen. Generelt klarte Sovjet å produsere langt flere vogner enn Tyskland, om lag dobbelt så mange, med til dels et stort antall felles deler. Dette forenklet produksjonen, vedlikehold, logistikk, opplæring både i fabrikken og for fronten, osv. Tysk vogner var stort sett produsert i lave stykktall med hyppige variasjoner, dette ga mange problemer med logistikken, men også vedlikeholdsproblemer. Jeg legger en stor vekt på antallet i mine vurderinger, for det kan være ganske så avgjørende å bli møtt av fire vogner kontra det å bli møtt av en.

En stridsvogn effektivitet kan måles etter dens evne til å komme raskt til det stedet hvor den kan slå ut motstanderen, evnen til å tåle mer enn motstanderen og ha skyts som er bedre enn motstanderen. Framkommelighet kan måles i antall hestekrefter pr. tonn, aksjonsradius, marktrykk, fri høyde over marken og hvor driftssikker vognen er. Evnen til å motstå skudd er målt i tykkelse på panser, stålkvalitet, evnen til å avvise og reflektere skudd ved at panseret er skråstilt og plasseringen av panseret. Skytsets effekt måles i kaliber, utgangshastighet, gjennomtrengningsevne i panser og vekt av sprenglegemet.

Så kommer en rekke andre faktorer av mindre verdi, men det er tankevekkende at svært mange av tyskernes tunge stridsvogner, som Tiger, ble ødelagt av tyskerne selv. Dette hadde sammenheng med at vognen krevde mye vedlikehold, som situasjonene ved fronten ikke alltid tillot, og at under en retrett var vognen avhengig av solide broer eller ferger pga. sin store vekt. Vekten krevde også en annen Tiger som trekkvogn, hvis motoren eller drivverket streiket. Alternativet var å trekke bort Tigeren med minimum tre av de største halvbeltevognene. Legg til at under transport på jernbane og for å kunne bruke enkelte broer måtte den bytte belter og fjerne ytre løpehjul, fordi vognen ellers ville være for bred, m.a.o. hver vogn hadde et eget sett med transport belter i tillegg til egne belter for strid. Disse beltebyttene var ikke gjort i en håndvending.

For å understreke dette ytterligere, jeg vet ikke om en eneste Tiger som er i stand til å kjøre i dag. Britene har en vogn, som en sjelden gang rusler, etter hundrevis av timer med vedlikehold. For ikke lenge siden klarte en ung mann å få start på en JS-2, som hadde blitt plassert på en betongsokkel som et minnesmerke. Så etter 70 år eller mer uten vedlikehold var vognen fortsatt kjørbar! Dette må ha kommet som et sjokk både for den unge mannen og ikke minst myndighetene. Lignende monumenter ble så gjenstand for en rask fjerning av essensielle deler.

At Sovjet uten større vanskeligheter kunne sette en større kanon i sine stridsvogner utover i krigen uten større problemer og tap av ytelse, er en annen viktig faktor. De tyske Panzer-III gikk fra en 37 mm kanon til en 50 mm og Panzer-IV fikk en stadig bedre 75 mm, men det er også alt jeg kan finne på tysk side. T-34 gikk fra 76 mm til 85 mm, dvs. den fikk en kanon med samme ytelse som de første tigrene. Mens KV-1 kom både med en 76 mm kanon og en 152 mm haubitser før vognen byttet navn og ble en JS-1, så JS-2 og til slutt en JS-3. Som JS-1 hadde den en 85 mm (noen fikk en 122 mm montert senere). JS-2 og JS-3 hadde begge 122 mm kanonen. Alle kanonene var mer eller mindre hyllevare. 85 mm kanonen var, som den tyske 88 mm, opprinnelig en luftvernskanon og 122 mm kanonen ble hentet fra marinen. Oppgraderingene fra KV-1 til JS-3 ga en langt kraftigere kanon, mye bedre pansring, en lavere silhuett og vognen gikk NED i vekt med rundt ett tonn! I tillegg ble panserets vinkel forbedret for å hindre gjennomtrengning av fiendtlige skudd. De tyske vognene gikk alle kraftig opp i vekt når pansringen eller kanonen ble bedre. Panser IV veidde 25 tonn, Tiger I 55 tonn og Tiger II 69,7 tonn. JS vognene veide alle rundt 46 tonn.

Tyskerne hevdet, sikkert med rette, at deres kanoner med et lite kaliber, men med høy utgangshastighet, hadde like stor gjennomtrengelighet i panser som de tyngre sovjetiske kanonene. Det er langt på vei korrekt. Men da glemmer de helt at artilleri og infanteri var stridsvognenes viktigeste motstandere, ikke motpartens stridsvogner, og da er prosjektilvekten eller sprengkraften avgjørende. En 88 mm granat veidde litt under 10 kg, mens granaten til 122 mm kanonen veidde litt over 20 kg. M.a.o. mer enn dobbelt så stor sprengkraft. Det er også verdt å tilføye at en høyhastighets kanon blir raskere slitt og koster mer å produsere.

Jeg har for alle vogner oppgitt antall produsert, disse antallene spriker mye etter hvilke kilder som brukes, så dere får se på dem som relative.

Når det gjelder antall vogner skutt i stykker hos motstanderen, så er tallene garantert feilaktige. Spesielt virker det som inflasjonen har vært stor på tysk side, spesielt hos flyvåpenet, Luftwaffe. Britene har vært forholdsvis edruelige når det gjelder egne tap av stridsvogner og hva som forårsaket de. I disse britiske presentasjonene er det tyske flyvåpenet ikke engang oppgitt som årsak. Det man fokuserte på som årsak til tap, sortert etter antall, er: Selvdrevne kanoner, trukne kanoner, miner, stridsvogner, hulladningsvåpen, andre. Så Luftwaffe kommer i siste kategori, andre, og vil der være summert sammen med håndgranater, brannflasker, buntladninger, osv. Selv i 1940 var de franske tap til dette flyvåpenet, som behersket himmelen over fronten fullstendig, bare på 2% av totalt antall tapte vogner.  

T-34, KV-1 og JS vognene brukte alle en motor som var tilnærmet lik i konstruksjonen. Motoren var lett, meget effektiv og med stor slitestyrke. Dette medførte at den sovjetiske JS-vognen brukte mindre drivstoff enn den langt lettere Panzer IV.

Hvordan ser forskjellene mellom allierte og tyske vogner ut taktisk? For å diskutere dette, la oss se på hvem som slår ut hvem og på hvilke avstander.

Navn på vognen         Slår ut en Tiger, avstand i m.            Slåes ut av Tiger, i meter.

Sherman M4, 1942                100                                                     3.500

Sherman Firefly                     2.500                                                  1.750

Churchill Mk. III                    600                                                     1.700

JS-2                                        2.900                                                  1.000

T-34/85                                  1.600                                                  2.200

Cromwell Mk. III                   100                                                     3.400  

Nå er det ikke alltid at en stor avstand mellom vognene er tilstede, men i Øst-Europa og deler av Frankrike, Holland og Belgia vil store avstander ofte være tilfelle. Så de vest-allierte vognene vil ligge dårlig an og ha en vanskelig oppgave under slike forhold.

På slutten av krigen forverret situasjonen seg for tyskerne, fordi de ikke fikk tak i de tilsettingsgrunnstoffene, som de trengte til panser og granater. Dette skyldes spesielt at kildene i Ukraina var sperret fra sommeren 1943, at Portugal, Spania og Frankrike var avsperret fra sommeren 1944 og noe senere var også kildene i Finland avsperret.

De sovjetiske vognene hadde i de to første årene alvorlige svakheter på følgende fronter:

Optikk – Dårlig optikk for skytteren og resten av mannskapet hadde problemer med utkikksgluggene.

Giret – De første girkassene var lite solide og tunge/vanskelige å bruke.

Radioer – Elektronikken var stort sett elendig. Sovjeterne brukte lenge flagg for kommunikasjon mellom vognene. Internt ble hender og føtter brukt.

5 til 10 tonn.

Tyskland lagde to vogner, Panzer I og Panzer II. Den første veide under seks tonn, hadde to maskingevær som bevæpning og ble laget i noe under 3.000 stykker. Den andre veidde under ti tonn og hadde en to cm maskinkanon og et maskingevær som bevæpning. Sovjet lagde hovedsakelig tre vogner, T-60 etterfulgt av T-70, og T-26.

T-60 veide under seks tonn hadde en to cm maskinkanon og et maskingevær som bevæpning. T-26 var den eldste av vognene og opprinnelig basert på en britisk konstruksjon. Den kom i mange forskjellige versjoner og det ble produsert 14 000 stykker totalt. De fleste hadde en 45 mm kanon og to maskingevær. T-70 hadde en 45 mm kanon og et maskingevær og det ble produsert over 8 000 stykker. Sovjetisk seier.

10 til 15 tonn.

Tyskland brukte to tsjekkiske vogner, 35(t) og 38(t). Den første veide 11 tonn, den andre veide litt mindre. Begge hadde en 37 mm kanon og to maskingevær som bevæpning. Tyskland hadde noe over 300 av den tyngste i bruk. Totalt i bruk av den minste, om lag 1 500 vogner. Begge vogner var klinket sammen, hvilket medførte at hvis vognene ble truffet, risikerte man at klinker føk vegg imellom inne i vognene i stor hastighet. Begge vogner ble regnet som gode og driftssikre. Spesielt skroget til den siste vognen ble populært etter at man lagde selvdrevne kanoner basert på skrog og drivverk.

Sovjet lagde hovedsakelig to vogner, BT-5 og videreutviklingen BT-7. BT-5 var klinkbygd, som de tsjekkiske vognene, mens BT-7 var helsveiset og veide under 14 tonn. Begge hadde en 47 mm kanon og to maskingevær som bevæpning. Vognene hadde en del mekaniske svakheter, men var utrolig raske, sammenlignet med datidens stridsvogner, faktisk like raske som dagens Leopard vogner. De kom i flere versjoner og det ble produsert noe under 8 000 stykker totalt. Sovjetisk seier, i hovedsak pga. antall vogner, kanon og aksjonsradius.

15 til 20 tonn.

Har ikke klart å finne noen vogner i større antall hos noen av partene.

20 til 30 tonn.

Tyskland lagde to vogner, Panzer III og Panzer IV. Den første veide 22,3 tonn, hadde en 50 mm kanon og to maskingevær som bevæpning og det ble laget rundt 5.700 stykker. Panzer IV veide 25 tonn, hadde en 75 mm kanon og to maskingevær som bevæpning og det ble laget rundt 9.200 stykker.

Sovjet hadde T-34/76, denne veide 26,5 tonn, hadde en 76,2 mm kanon og to maskingevær som bevæpning og det ble laget rundt 30.000 stykker. Denne ukrainske konstruksjonen var driftssikker, hadde stor framkommelighet i snø og søle, stor fart og slitestyrke. Vognens største fordel var kanskje dens skrånende panser, som bidro til at vognen var vanskeligere å slå ut. Sovjetisk seier.

Her må det legges til at T-34 fra starten av hadde en kanon som kunne slå ut begge de tyske vognene, mens Panzer IV ikke fikk en kanon som kunne slå ut T-34 på vanlige stridsavstander før i 1943. Dette skyldes at den tyske kanonen Panzer IV i de første årene var en lav hastighetskanon. T-34 regnes som den første moderne stridsvognen.

30 til 40 tonn.

Tyskland lagde ingen vogner i vektklassen i noe større kvanta.

Sovjet hadde T-34/85, denne veide 32 tonn, hadde en 85 mm kanon og to maskingevær som bevæpning og det ble laget rundt 20.000 stykker. Denne vognen var, som forløperen, driftssikker, hadde stor framkommelighet i snø og søle, stor fart og slitestyrke. Sovjetisk seier.

40 til 50 tonn.

Tyskland lagde Panzer V. Vognen er mest kjent under navnet Panther. Den veide 45,5 tonn, hadde en 75 mm kanon og to eller tre maskingevær som bevæpning og det ble laget rundt 9.000 stykker. Vognen hadde en rekke svakheter når den første gangen kom i kamp, men disse ble etter hvert rettet opp. Men selv et stykke ut i krigen var motoren fortsatt det store problemet, så det hendte at panserdivisjonene fikk utlevert Panthere, som hadde helt eller delvis defekte motorer. Så fikk man bare vente til man fikk byttemotorer. I mellomtiden kunne jo vognene gjøre nytte som delvis flyttbare bunkere.

Det har blitt sagt at denne motoren, samme motor satt i Tigeren, varte bare 1000 km i Pantheren, mens man regnet med fire ganger så lang gangtid på motoren i en Panzer IV.

Sovjet hadde KV-1 i forskjellige versjoner og JS vognene. JS-2 veide 46,3 tonn, hadde en 122 mm kanon og to maskingevær som bevæpning og det ble laget rundt 3.800 stykker. Vognen var driftssikker, hadde stor framkommelighet i snø og søle, men liten fart. Vognens største fordel var dens grove kanon, som kunne slå ut motpartenes vogner på stor avstand, og det faktum at drivverk og motor var gjennomprøvd fra tidligere. Når tyskerne anførte at deres konstruksjoner av vogner var så framtidsrettet at de gradvis kunne tåle en større kanon i samme vogn, må man for skam skyld vise til at KV-vognene og dens videreutvikling til JS-vognene tålte en utvikling både i form av pansertykkelse, 110 til 230 mm, og kanon, 76mm til 122mm, uten forringelse av vognenes mobile kvaliteter. På slutten av krigen kom JS-3, få om noen av disse vognene kom i kamp, men det sies at de sjokkerte general Patton, når de ble vist fram under seiersparaden i Berlin.

Vektreduksjonen på vognen kontra broderen JS-2, til tross for økt pansring, skyldes i hovedsak at vognen var lavere, 30 cm. Den var 67 cm lavere enn en Panther og nesten to meter kortere. Vognen hadde et panser som var skrånet til alle sider på en vesentlig bedre måte enn broderen. For oss infanterister, og det er vi og artilleristene som er de største ødeleggerne av stridsvogner, er det verdt å legge til at en 122 mm granat veier omtrent fem ganger så mye som en 75 mm granat. Et treff fra en så tung granat vil ødelegge en Panther, likegyldig om det er en panser- eller en sprenggranat. Sovjetisk seier.

50 til 60 tonn.

Tyskland lagde Panzer VI. Vognen er mest kjent som Tiger. Den veide 55 tonn, hadde en 88 mm kanon og to maskingevær som bevæpning og det ble laget rundt 1.300 enheter. De allierte hadde ingen stridsvogn som var like tung. Tiger hadde en del svakheter, men var i det store og hele et fryktet våpen. Det er verdt å merke seg at T-34/85 veide adskillig mindre, 12,5 tonn mindre, og hadde en tilsvarende kanon som de første Tiger vognene.

JS-2 vognene ble av begge parter regnet som klart overlegen. Den tyske sjefen for stridsvognene, general Guderian, regnet nøkternt med at det gikk fire Tigre på en JS-2. Det ble laget 1350 av Tiger I og 485 av Tiger II. Tysk seier i denne vektklassen.