I de siste månedene av krigen og etter den tyske kapitulasjonen havnet mange av de tyske kjøretøyene og pansertogene i hendene på den jugoslaviske partisanhæren, fordi drivstoffet var brukt opp eller kommunikasjonslinjene ødelagt eller sperret. Partisanene hadde minst en like akutt mangel på deler og andre forsyninger, som det den tyske hæren hadde. I tillegg hadde de ofte en stor mangel på trenet personell til vedlikehold og reparasjon, kommunikasjonene var for en stor grad ødelagt, en effektiv logistikk organisasjon var ikke tilstede. Noe spesielt er det, at dette også gjaldt de sovjetiske kjøretøyene, siden partisanene hadde trodd at Sovjet ville stå for denne delen. Mange fullt brukbare kjøretøy ble derfor stående stille for lange perioder, mens man fant fram de nødvendige delene, ga vognene sårt tiltrengt vedlikehold og fant fram drivstoff, ammunisjon samt foretok opplæring av personellet. Legg til at det også var vinter, mange sprengte broer og kamphandlinger, så har dere et mer komplett bilde av den kaotiske situasjonen for begge parter. I krigens siste måneder var tyskerne tvunget til å gi ordre om å etterlatte alle kjøretøy som var lettere enn tre tonn, bare for å spare drivstoff. Dette skyldes i hovedsak at jernbanelinjene var ødelagt eller stengt av fienden, slik at kjøretøyene måtte gå for egen motor. Den tyske hæren hadde en akutt mangel på diesel. Mange av diesel kjøretøyene var derfor spesielt utsatte for å bli etterlatt. Enkelte tyske stridsvogner, som ble brukt under opplæring, var bygd om til å gå med knott og hadde derfor en høy tårnlignende konstruksjon bak på hekken.

Partisanene fortsatt krigshandlingene i minst en uke etter at Tyskland hadde kapitulert. Hensiktene var å erobre land, kjøretøy og tog. Dette resulterte i direkte stridigheter med styrker fra det britiske Samveldet samt styrker fra Tyskland, Kroatia og Slovenia.

DE MINDRE KJENTE KJØRETØYENE.

Mange av kjøretøyene, som er nevnt over, er gamle kjente for de fleste av dere, så jeg vil konsentrere meg om de vognene, som er mer ukjente.

35M Ansaldo var en ungarsk modifisering av den italienske CV. 35 eller L3/35. Den må klassifiseres som en tankett, med data som lignet den svenske m/37. Et eller to maskingevær, to manns besetning. Vekt: 3,5 tonn. Svakheten var i første rekke at våpnene var montert i skroget i motsetning til den svenske vognen, som hadde et tårn.

38M Toldi var den ungarske versjonen av den svenske Landsverks L-60 eller m/38, som var det svenske forsvarets betegnelse. Ungarn lagde mer enn 200 av disse lette stridsvognene i forskjellige versjoner.

AB40 var den første versjonen i en serie av italienske panserbiler og forgjengeren til AB41. AB40 hadde dog en svakere motor og bare maskingevær som bevæpning.

AB41 var en god, italiensk panserbil med en 20 mm automatkanon og to 8 mm maskingevær montert i et tårn. Det ene maskingeværet var montert i parallell med kanonen, det andre var montert bak i tårnet. Vognen ble også brukt med jernbanehjul. Vognene hadde styring og drift på alle fire hjul. De hadde to ratt slik at de raskt og uten problemer kunne kjøre i begge retninger. Styringen var kompleks og ga en del problemer. Vognene veidde litt under åtte tonn, hvilket jo var mye for en panserbil med bare fire hjul.

Både AB42 og AB43 var en AB41 med en 47 mm antitank kanon. Flesteparten av vognene ble laget under tysk tilsyn i Nord-Italia etter at Italia hadde overgitt seg til de allierte.

ADGZ. Denne panserbilen fra Steyr i Østerrike var spesiell, ved at det ikke var noen bakdel. Den kunne kjøre like enkelt, begge veier. Den hadde 12 hjul/dekk montert på fire aksler, de to midtre akslene hadde tvilling hjul. Den veidde 12 tonn og var bevæpnet med en 20 mm automatkanon og tre maskingevær. Jeg har bare sett den nevnt under angrepet på Polen og under stridene mot partisanene i Jugoslavia.

CSABA. En lett panserbil, 6 tonn, oppkalt etter sønnen til hunerkongen Attila. Den hadde en 20 mm maskinkanon. Bilen hadde mange fellestrekk med Alvis AC2, dette siden konstruktøren hadde jobbet for britene i mellomkrigstiden. Offisielt navn var 39M CSABA.

Fiat 665NM var en pansret versjon av Fiats lastebil 666. Bilen hadde en diesel motor, var en bulldog konstruksjon (motoren var inne i førerhuset) og var forholdsvis grei å vedlikeholde. Imidlertid ble bruken av den hindret av mangelen på diesel i de siste krigsårene.

FT-17, denne Renault konstruksjonen fra 1917 blir regnet som den første moderne stridsvognen, ved at den har motoren bak og at hovedvåpenet var plassert i et tårn. Mer enn fire tusen ble laget og de var enten utrustet med en kanon eller et maskingevær i tårnet. Vognen ble brukt i krig fram til 1949, da av Egypt, og nesten tretti regjeringer hadde kjøpt vognen, også den Kongelige Jugoslaviske Regjeringen. Vognen ble i hovedsak produsert i Frankrike og i USA, men kopier ble også laget i Sovjet og i Italia.

Hansa-Lloyd 37M var en ungarsk produsert, halvbelte vogn, delvis en versjon av SdKfz 11.

Lancia IZM var en italiensk panserbil. Konstruksjonen og produksjonen var fra slutten av første verdenskrig. Det er i grunnen talende for den pressede situasjonen, som italienerne var i, at de valgte å bruke denne vognen og andre vogner, som ellers skulle vært plassert på et museum. Vognen hadde to maskingevær i et dreibart tårn. Vognens utseende bærer unektelig preg av at vognen var antikk.

Lynx var en lett oppklaringsvogn, bygget i Canada med samme chassis som den britiske Dingo, men med en Ford V8 motor.

M8 var en amerikansk konstruksjon produsert av Cadillac fabrikkene. En 75 mm haubitser var plassert i en M5 stridsvogn. Haubitsen var montert i et tårn.

P26/40 var den tyngste italienske stridsvognen, som kom i produksjon, med en vekt på 26 tonn. Den var utrustet med en 75 mm kanon. Rundt 100 vogner ble laget. Vognen hadde en diesel motor på 300 hester, som egentlig var for svak for vognen, da man egentlig hadde tenkt å bruke en bensin motor på 420 hester, men denne motoren rakk man ikke å få ferdig.

S37 Autoprotteto var en lett pansret, italiensk panserbil uten tårn, men med et maskingevær montert i skroget. Vognen kunne frakte åtte soldater og hadde relativt gode terrengegenskaper. Av utseende ligner den på en gammeldags varebil.

Skoda S-1-D var den første selvdrevne kanonen, som ble laget av Skoda, og Jugoslavia var den eneste kjøperen. Vognen veidde litt under 5 tonn og hadde en 37 mm høyhastighets kanon. Bare fire av de åtte, som jugoslavene hadde, ble brukt mot tyskerne under invasjonen av Jugoslavia. Disse fire ble ødelagt under kampene ved Belgrad og de resterende fire havnet uskadd i tyske hender.

TK-3 og TKS var polske tanketter. De veide litt over 2,5 tonn og var utrustet med et maskingevær i skroget. 24 stykker fikk en 20 mm maskinkanon som erstatning for maskingeværet. De første 280, TK-3, brukte en Ford A motor, de nyere, TKS, en polsk Fiat motor. Begge var bensinmotorer. Fire av disse ble utrustet med en 47 mm antitank kanon. Polakkene lagde rundt 600 slike lette vogner uten tårn. Om lag halvparten av de ble overtatt av tyskerne.

Turan var en ungarsk stridsvogn, delvis basert på et tsjekkisk design. Vognen veidde 18 tonn, hadde en 75 mm kanon (Turan II), toppfart 47 km/t, panser 50 mm. Skoda og Bofors fabrikker deltok i designet av vogn og kanon.

YA-12 er en lett artilleritraktor av sovjetisk opprinnelse. Den brukte en GMC motor fra USA på 110 hestekrefter. Mer enn 1200 slike ble produsert fram til krigens slutt.

Så konklusjonen må være, hvis du noen gang blir spurt om hvor den eller den stridsvognen ble brukt, er sjansen stor for at du får rett, hvis du sier Jugoslavia.