2-Bok 2d

2-Bok omhandler hva som kunne skjedd under  andre verdenskrig. Den følger historien til Norske unge menn gjennom et fiksjonelt krigs foreløp, med ekte menneskelige tankesett og handlings mønster. Virkelige historiske begivenheter er innvevd i en gripende fortelling om liv, død og menneskelighet i en verden i krig. 

Utgitt 11.03.2021

INNHOLDS FORTEGNELSE

FORORD

Ikke alle historikere vil være enige med meg, men jeg påstår det like fullt, at de allierte vant den andre verdenskrigen, fordi de ikke fikk gjort det de hadde planlagt å gjøre i krigens innledende faser. For hvordan hadde det gått, om Storbritannias og Frankrikes planer om et angrep på Sovjetunionen så tidlig som i mars 1940 hadde blitt gjennomført?

Det var en lykke for Storbritannia og verden at Churchill ikke satt som statsminister i 1939, men først kom til makten i mai 1940. Ikke bare skulle Sovjetunionen angripes, men også Norge og Sverige. Derved vil amerikanske isolasjonister få nye argumenter for full nøytralitet og aksemaktene ville få 300 nye divisjoner på sin side, de franske og britiske imperiene ville kunne angripes i hele Asia.

Det var i hovedsak følgende vestallierte planer:

  1. Et angrep på Sovjets oljeinstallasjoner i Baku. Man mente at dette ville være et effektivt ledd i blokaden av Tyskland, fordi en ødeleggelse av anleggene vil føre til en mangel på olje i både Sovjetunionen og i Tyskland. Man håpte også at det ville være en hjelp til Finland ved at Sovjetunionen måtte sende troper til Asia. Helst da tropper fra Finland.
  2. Oversendelse av tropper og fly til Finland.
  3. En inntrengning i Østersjøen med sjøstridskrefter for å blokkere/ødelegge de svenske utskipningshavnene av malm.
  4. En okkupasjon av Narvik samt malmbanen hele veien til Kiruna, fulgt av en ødeleggelse av gruvene. Man tenkte å skjule dette i starten ved å si at plasseringen av allierte tropper langs jernbanen, var for å beskytte transportveien for troppene til Finland.
  5. Legging av miner i Rhinen. Dette for skade tysk rustnings industri ved å stoppe trafikken på elven.
  6. Opprettelse av baser langs den norske kysten for å stoppe malmtrafikken til sjøs. Narvik, Bergen og Trondheim var tiltenkt som de viktigste plasseringene. Var dette ikke nødvendig på grunn av punkt 4, skulle man benytte disse basene og utvide dem for å stoppe tyske forsterkninger til Narvik.
  7. Minelegge norsk farvann for å tvinge malmtrafikken ut i internasjonalt farvann slik at man kunne angripe fartøyene.
  8. Opprettelse av en front midt i Sverige og Norge for å forhindre en eventuell tysk unnsetning av gruvene.

Flesteparten av disse planene var helt urealistiske, som historiens gang senere viste.

Det var ikke bare en sterk tiltro til egne styrker som lå bak, her var det også redsel og avsky for kommunismen samt frykt for at man ville miste politisk makt ved neste valg, hvis man nå ikke viste viljestyrke og militær ærgjerrighet. Dette sammen med manglende kunnskaper om de mulige nye motstanderne og ingen realistisk vurdering av egne evner. Kanskje spesielt de britiske styrkenes evner til å slåss i arktisk kulde og snø midt på vinteren.

Når vi i dag snakker om den andre verdenskrigen, så omtaler vi den som de godes kamp mot de onde, hvilket det jo sannelig også var. For tyskere, italienere og japanerne hadde manges blod på sine hender. Det var i sannhet en seier over barbariet at det gikk som det gjorde.

Derfor er det skremmende å tenke på at de allierte var meget nære ved å tape kampen. Ikke fordi tyskere og japanerne var flinke, men fordi briter og franskmenn mente at en krig ved polarsirkelen ville flytte kampene vekk fra franske gruver og fransk industri, at den ville gi de allierte styrkene fordeler ved at de behersket havet fram til kampområdene. Deres sterke flåter ville gi deres egne styrker en bedre forsyningssituasjon og fordi de mente at de allierte styrkene dermed ville være tyskerne overlegne. En tiltro som var skapt igjennom århundrers framgang og seire på slagmarker rundt i hele verden. De hadde vondt for å tenke seg at deres slagkraftige mariner og hærer ikke lengre skulle gi dem den forrangen blant nasjoner, den posisjonen som de hadde hatt så lenge. Enda vanskeligere var det å tenke seg at disse styrkene ikke lengre ville makte å beskytte deres enorme imperier og at disse snart skulle falle fra hverandre og gi grunnlaget for en rekke nye nasjoner.

De skandinaviske styrkene ble overhodet ikke vurdert som motstandere, de skulle lures og tvinges bort fra havner, jernbaner og gruver. Fortrinnsvis uten å bruke tvang, hvis tvang var nødvendig så skulle man forsøke å begrense bruken av makt. De instruksene, som ble nedskrevet, vitner om ansvarsfraskrivelse og politiske lurerier. Så motsigende var instruksene at de brakte fortvilelse hos de militære lederne før noe ble gjort. Det var tydelig at politikerne ikke ønsket å ta noe ansvar for det blodet som kunne flyte, de ønsket bare å få ny støtte fra velgerne slik at de kunne beholde regjeringsmakten.

Denne boken er derfor bare et eventyr om hva som kunne ha skjedd, om to av verdens mektigste ledere hadde fått følge den veien de ønsket å legge inn på. Fordums storhet er et flyktig fundament og den krigen som kom, skulle få vidtrekkende følger for alle de berørte parter og spesielt for de seks store, Frankrike, Japan, Sovjet, Tyskland, USA og Storbritannia. Når alt var over, så var det egentlig bare to store igjen, Sovjet og USA. Men ut fra fattigdom, hungersnød og tiår med strid skulle etter hvert nye stormakter tre fram, India og ikke minst Kina. Napoleons drage har våknet og verden har skiftet maktsenter fra Europa til Asia og Amerika.

Frankrikes statsminister Darlan og ikke minst hans mer aggressive etterfølger, Reynaud, Winston Churchill samt de alliertes militære ledere ønsket å følge en langt mer aggressiv taktikk i november 1939, enn det de hadde vist når Polen ble okkupert i september samme år. Kritikken fra deres nærmeste politiske allierte hadde vært sterk, skulle de fortsatt ha parlamentets og velgernes tillit måtte noe effektivt gjøres.

Hadde Frankrike og Storbritannia rukket å følge hensikten med de planene som ble laget, hadde verden i dag sett helt annerledes ut, for hensikten var å angripe kommunistene. Var det noen som bremset dem? Jeg har ikke klart å finne klare tegn til det. Nei, det var snarere et politisk press på dem for å gjøre noe, samt at de militære lederne hele tiden utvidet planene, både ved å komme med tillegg til de eksisterende og med nye planer. I tillegg så var det store diskusjoner om størrelsen på styrkene, rekkefølgen på planene, hvor man skulle opprette baser, osv.

Det var rett og slett de demokratier de ledet, som ikke var raske og effektive nok i å følge ledernes instrukser samt at de stadige endringene medførte forsinkelser, slik at Finlands kapitulasjon kom før de rakk å iverksette sine planer. I tillegg hadde vi to små demokratier høyt oppe i nord, som tviholdt på sin nøytralitet og de regler som dette tilsa at de skulle følge, men det var bare noen dagers eller timers rot og nøling, som skilte oss fra ragnarokk og tiår eller mer med diktatur.

Så vant de allierte, fordi de ikke var raske nok og skruppelløse nok til å feste kvelertaket på Tyskland eller fordi de ikke var raske nok til å få en ny og sterk fiende, Sovjetunionen? Eller var det Sovjets frykt for å komme i klammeri med de allierte, som medførte at de gikk med på avtalen med Finland?

Hvor nære var vi en alliert invasjon av Norge og Sverige?

De allierte stakk til sjøs 12. mars 1940 for å unnsette Finland. De var da villige til å bruke makt mot skandinavene for å få landsatt troppene, men finnene kapitulerte 13. mars, så båtene snudde, da dette ble kjent. Dermed var et angrep på Narvik og Norge fulgt av en innmarsj i Sverige, avverget med noen timer. For med Finlands kapitulasjon falt det politiske grunnlaget for landsettingen i grus. De allierte begynte imidlertid straks med nye planer.

Når de nye planene var kommet på plass, så man bort fra behovet for unnskyldningen, Sovjetunionens angrep på Finland. Man skulle stenge Tyskland ute av Nordsjøen og dermed gjøre blokaden av Tyskland mer effektiv. Tidlig i april var alt klart, styrkene samlet, ordrene klare, den politiske velsignelsen gitt.

Når så britene i april oppdaget at det var en større tysk flåte i Nordsjøen, så satte de på land igjen de soldatene, som allerede var om bord på krigsskipene, klare til å bli landsatt i Norge, for bedre å kunne gå ut å slåss mot den tyske flåten. Så de første allierte soldatene ville ha gått i land i Norge allerede 5. eller 6. april, hadde det ikke vært for at ledelsen i den britiske marinen fikk beskjed om at en tysk flåte hadde seilt ut. Så to ganger i løpet av noe mindre enn en måned var Norge og Sverige på nippet til å komme i krig med de allierte. Etter at Norge og Frankrike var tatt av tyskerne, skulle Sverige på nytt være nære på å komme i krig med Storbritannia, igjen fordi Churchill var mer aggressiv enn det som var fornuftig.

Den delen av angrepet, som ikke var avhengig av soldater, var å legge miner i norske farvann. Dette ble noe forsinket og utført først 8. april. Selv etter at de britiske troppene kom til Narvik i slutten av april for å hjelpe Norge, ble de beordret av Churchill til å knuse de tyske styrkene i området for deretter å rykke fram til Sverige og videre fram til de svenske gruvene. Britene var knapt nok i stand til å karre seg i land, langt mindre var de i stand til å bevege seg og slåss i meter dyp snø. Snø som rakk over knærne og fjell ble overlatt til nordmenn, franske og polske alpejegere.

Det var freden mellom Finland og Sovjetunionen, som forhindret et fransk-britisk angrep på oljekildene i Baku. Et sted de allierte hadde valgt fordi de mente at dette ville skade både Sovjet og Tyskland. Ingen olje til Tyskland sammen med en effektiv stenging av Nordsjøen ved å etablere baser i Norge og eventuelt i Sverige, skulle medføre et tysk nederlag ved hjelp av en blokade av olje og jernmalm. Man trodde ikke at Sovjet kunne reparere oljeanleggene i løpet av kort tid og at deres avhengighet til disse anleggene var stor. Men Sovjetunionen hadde både store lagre med olje og andre oljefelt i tillegg, samtidig som deres evne til raske reparasjoner var stor. Deres industrielle kapasitet og evnen til omstilling hadde vokst i betydelig grad under trettiårene og dette ga store ringvirkninger på alle industriområder. Hvilket krigen mot Tyskland senere skulle vise. De hadde også store fly- og hærstyrker de kunne sette inn for å beskytte oljefeltene. Et angrep i Asia ville ikke svekke den sovjetiske fronten i Finland.

Det som avgjorde den andre verdenskrigen, var at Hitler bestemte seg for å utføre det de allierte ikke fikk gjort, et angrep på Sovjetunionen. I tillegg kom hans krigserklæring mot USA et halvt år etter dette angrepet. For hvordan hadde det gått med Storbritannia etter 1941, om Aksemaktene hadde brukt sin arme på over 3 millioner soldater i Afrika og i Asia mot britiske interesser og kolonier der og ikke mot Sovjet? Ville ikke Japan da hatt adgang til all den oljen og all den malmen, som landet trengte i sin store opprustning? Derved kunne de ha ignorert USAs blokade og fortsatt krigen i Kina. Hvor lenge ville britene ha holdt ut økonomisk og forsyningsmessig, hvis de hadde stått alene?

For i 1941 var det Hitler, som beruset av gamle seire og derved med ideologiske, rasistiske og politiske begrunnelser, som gikk til angrep på enda en stormakt. Det var små forskjeller mellom begrunnelsene til Hitler og de som kom fra Churchill og Darlan for et angrep på Sovjet. Forskjellen var i hovedsak de alliertes uttalte støtte til et lite land, Finland, og den var falsk, for deres reelle hensikter var å få kontroll over svensk malm og å få krigen vekk fra den fransk-tyske grensen, for i nærheten av denne grensen var det viktig fransk industri og gruver.

Denne bok kan oppfattes som en sterk kritikk av Churchill og jeg må nok innrømme at historie er enklest å vurdere i ettertid, men Churchill har forunderlig nok gått klar av mye kritikk. Det er jo et paradoks at en av grunnene til at Chamberlain måtte gå, var fiaskoene i Norge. Fiaskoer, som i hovedsak hadde oppstått, fordi man fulgte de planer, ordrer og instrukser som Churchill hadde vært talsmann for. En annen sak er at Churchill var en stor historieskriver selv og at han hoppet elegant over sine egne fiaskoer, som angrepet mot Sovjet regjeringen under revolusjonen, landgangen i Galippoli, Italia som krokodillen Hitlers myke buk, olje ledningen Pluto under Kanalen, eller han skrøt fiaskoene opp i skyene, som for eksempel de kunstige havnene, Mulberry, som ble brukt under landgangen i Frankrike i 1944. Det som er tragisk med mange ideer fra store ledere, er at de dårlige ideene ikke blir stoppet av folk med bena på jorda eller at de ignorerer all berettiget kritikk i troen på sin egen fullkommenhet. Nå må det sies til Churchills forsvar, at de allierte militære lederne heller ikke forsto hva man ville møte i Russland og i Skandinavia eller hvor lite deres egne styrker var forberedt på krig og spesielt krig i arktiske strøk.

I denne boka er det historiske innholdet korrekt fram til 1/3-1940, unntatt er de oppdiktende personene og hendelser knyttet direkte til dem. Deretter har jeg tatt meg en del friheter for å belyse hva jeg har skrevet innledningsvis.

I resten av boka går de allierte til angrep på Sovjetunionen ved at de sovjetiske oljeanleggene ved Baku bombes. Så angripes Sverige og Norge. Angrepet på skandinavene skjer etter at Finland og Sovjetunionen har tegnet en fredsavtale. En avtale som kommer overraskende på de allierte. I nord skjer dette ved at de allierte styrkene, som er i Sverige og Norge på vei tilbake fra Finland, angriper svensker og nordmenn samt at allierte forsterkninger går i land i Norge. I første omgang i Bergen og Stavanger, men senere også i Trøndelag og i Nord-Norge. Rekkefølgen på angrepene er i henhold til de opprinnelige planene. Men angrepene starter først mot Sverige ved at en gruppe britiske destroyere går inn i Østersjøen i den hensikten å blokkere de svenske utskipingshavnene for malm. Angrepet hindres av tykk is og svenskene lukter lunta etter å ha eksaminert en av båtene, som er fullastet med sprengstoff. De fikk eksaminert båtene fordi disse blir tvunget inn i Malmø Havn etter omfattende tyske og sovjetiske flyangrep.

LÆREREN HAR SAGT.

Det er snart sommer og skolefri. Dagene har blitt lengre og Norge er snart et levelig land. På Kampen har Ulf og far en diskusjon ved middagsbordet, for far og læreren er uenige. Lærerens synspunkter er klart på høyre siden, fars til venstre, derfor er de to ofte sterkt i utakt, norsk politikk og samfunnet forøvrig er fortsatt preget av store motsetninger. Ulf forsvarer fars synspunkter på skolen og lærens hjemme. Begge mener at han er klok for sine tretten år, men forferdelig sta.

Igjen har samtalen dreide seg inn på Tyskland. En østerriker med navn Adolf Hitler har fått regjeringsmakten og det går rykter om at han vil arrestere folk fra venstre siden. Dette har læreren benektet på det sterkeste, de har bare forbudt kommunistpartiet, fordi kommunistene har tent på Riksdagsbygningen, er hans forklaring. Faren protesterer sterkt og kaller det hele en løgn, vel egentlig to løgner, for kommunistene har ikke tent på Riksdagsbygningen og andre politiske grupperinger blir også forfulgt og forbudt.

Far kan fortelle at de første tyskerne allerede har kommet til Norge og de er ikke kommunister, legger han til. For læreren er nok kommunister og sosialister det samme, men Ulf sier ikke det til faren. Vi er bedt om å hjelpe dem, men jeg sa ifra at vi ikke har noe særlig med plass, legger han til og kikker bort på kona, som har den sist ankomne på armen. Med denne er familien på seks og de bor på et rom og kjøkken. Heldigvis har de en tom kommodeskuff, som den lille kan sove i. Resten av familien sover på madrasser som legges ut på gulver hver natt. Tre av ungene sover i stuen, mor, far og den lille på kjøkkenet.

Far jobber for kommunen og derfor har han beholdt jobben. Det lille de klarer å skrape sammen av overskudd, går med til å holde resten av slekta i live. Det er smalhans overalt, selv om tidene visstnok har blitt bedre.

De fortsetter diskusjonen og far fastholder at det ikke var kommunistene som tente på Riksdagen, snarere nazistene. “Tro meg, Hitler drømmer om å starte en ny krig. En ting er at tyskerne ble dårlig behandlet etter første verdenskrig, men nå er de på vei mot diktaturet. Hindenburg skulle ikke ha utnevnt denne klattemaleren til kansler. Han fråder jo når han taler.” Far hadde sett en film med en av Hitlers taler og det hadde vært både skremmende og forunderlig. Norge hadde selv noen politikere, som ikke la mye imellom når de talte, men denne fektingen til Hitler var rar. Han hvisket og brølte om hverandre i talene. Hvis det lederne i forbundet hadde sagt om boka hans var sant og han virkelige mente det han hadde skrevet, så var et Tyskland under Hitler på vei mot krig. Ikke bare det, mannen var fylt med hat. Far la ut om alt som sto i boka.

“Læreren mener at nazistene vil trygge Europa mot kommunistene.” forsøkte Ulf.

“Det er kapitalistene og imperialistene som Europa og resten av verden må trygges mot. Se bare hvordan dem driver på i Afrika og i Asia. Reint slaveri for alle pengene. De folka stjeler verdiene fra de stakkars innfødte og preker om Gud den allmektige og barmhjertige.”

“Læreren mener at folk sulter i Sovjet.” fortsatte Ulf.

“Ja, Stalin er en drittsekk han også” overrasket far med. Han sa seg rundt og fortsatte: “Dere unger kan være glade for at dere bor i Norge, hvor ungene får lov til å krangle med far sin og læreren.” Han stryker Ulf over håret når han sier det. “Du skulle egentlig ha blitt lærer eller diplomat du, Ulf. Eller noe annet du kan bruke det gode hodet ditt til. Har du funnet ut hva du vil?”

“Vet ikke, men bilmekaniker er kanskje noe. Det blir flere og flere biler.”

“Sikkert lurt.” samstemmer far. “Så slipper du å ødelegge kroppen din før du blir førti. Bilmekanikere har jo ikke så tunge løft.”

Fra motsatt side av bordet, kommer det: “Gjør det du selv finner best, Ulf. Så har du deg selv og Gud å takke for hvordan det ender.” Mor var religiøs og sterkt troende, far var det ikke. Men de hadde det godt sammen, så langt Ulf hadde forstand på den slags. Andre plasser var det verre, helst der hvor en eller begge av foreldrene drakk. Han var glad for at far og mor var måteholdne, eller rettere mor drakk ikke, far veldig sjelden. Det var helst til høytidsdagen 1. mai at han at tok en dram eller to etter det obligatoriske toget. Nasjonaldagen, 17. mai, feiret de ikke, den feiringen var forbeholdt de borgerlige.

Når han ruslet av gårde til skolen, lurte han på hva han skulle gjøre om sommeren, var han gammel nok til å få seg en betalt jobb? Han fikk høre litt med de andre i klassen og spørre rundt. Det ble nok vanskelig, selv om det hadde blitt bedre tider. De tok vel helst inn voksne, som hadde noen å forsørge.

Om natten ble han vekket av far. “Du får flytte litt på deg, det er en til som skal ligge her.” Når han gløtter mot døren, ser han en stor mann kledd i utenlandske klær. Så mor og far hadde tatt inn en tysker, selv om de hadde liten plass. De sover trangt den natten, men det går på et vis. Rart hvor urolig små søsken kan sove uten å våkne. Tidlig neste morgen forsvinner tyskeren etter ett høflig takk. De ser ham aldri igjen, men neste uke kommer det en ny. Det er broren til far, kommunisten, som kommer med dem. Så de er vel kommunister på flukt disse.

De får beskjed om å ikke nevne dette for noen. Kommunister er alltid så fulle av hemmeligheter. De bytter noen av klærne før de stryker på dør, så det ikke blir fullt så klart at de er utlendinger. Så far får “nye” antrekk og litt penger til mat, som takk. Noen av klærne passer så dårlig at han bytter dem med andre på jobben.

Etter en stund blir det klart at tyskerne har fått lov til å bli i Norge. Regjeringen mener antagelig at det er for farlig for tyskerne å sende dem tilbake. Det gjør det hele enklere. Men det kommer folk fra andre partier på venstresiden også til Norge. Fars venner i Arbeiderpartiet sender dem ingen på døren, de har vel flere og bedre løsninger. Bare en av de som kom til dem, det kom fem i alt i løpet av våren og sommeren, var kroppsarbeider. De andres hender var for fine og bløte til det. Så hva slags folk det enn var, så var de fire ikke kollegaer av faren eller onkelen.

Når sommeren kommer har han ikke funnet seg noen jobb, annet enn at han løper ærend for onkelen. Noen ganger er beskjeden muntlig og han må kunne den utenat, andre ganger er den skriftlig og han må gjemme den på kroppen. Han får penger til trikk eller buss hver gang, men han sykler på fars sykkel stort sett hver gang. På denne måten får han litt betalt. Han sparer pengene til dress, han er jo snart konfirmant og da må man ha dress. Noen av de andre i klassen har begynt å røyke, det hører også med til det å bli voksen og konfirmant. Men der er mor og far strenge, ingen røyking, det lukter vondt, ødelegger klærne og er grisete. Han synes det ikke er noe godt heller og at det er veldig dyrt. Dette med penger har begynt å oppta ham etter flere år med stor mangel på nettopp dette.

En dag opplever han noe rart, en bil følger etter ham. Han skal opp til Lars, som jobber på tegleverket ved Etterstad, med en beskjed. Han syns det er mistenkelig og sykler igjennom parken ved kirka på Vålerenga. Bilen følger etter ham, inn i parken. Det er det bare politiet, som vil gjøre, tenker han. Han sykler fort rundt kirka og prestegården og tilbake på baksiden av prestegården. Der hiver han sykkelen over gjerdet mot prestegården, før han selv hopper etter. Bilen må kjøre langsomt her for veien er smal og de inni den har for lengst mistet ham av syne, før han forsvinner over gjerdet. Når bilen har kommet rundt prestegården, stopper den og speider etter Ulf før den kjører videre. Han står der og venter bak en busk, mens han venter kommer presten ut og vil vite hva som skjer. “De har fulgt etter meg. Det er slike som byr unger sukkertøy.” lyver han.

“Å fy!!” svarer kirkas mann. “Du får gå ut igjennom porten, jeg skal følge deg. Jeg fikk dessverre ikke tatt nummeret på bilen, men ser jeg de igjen, skal jeg ringe politiet.” Ulf takker og rusler ut igjennom porten på motsatt side sammen med presten.

Han bruker noen bakveier og smug opp til tegleverket, men nå blir han ikke fulgt av noen. Lars jobber i flishaugen når han kommer og tar villig imot beskjeden, de er gamle kjente. Han forteller ikke noe til Lars, men onkelen får hele fortellingen når de treffes igjen. Onkelen ler av full hals. “Så presten vil lage fandenskap for politiet? Den er god, du burde få en medalje. Du skulle melde deg inn i partiet?”

“Hm, jeg tror at med det jeg driver på med for deg, er det best at jeg IKKE er medlem.” Onkelen samtykker etter litt nøling. Noen dager senere får han en boks med maling og beskjed om å male sykkelen. Hans far kommenterer ikke det at sykkelen har skiftet farge fra svart til rødt, når Ulf forklarer fra hvem og hvorfor han har fått malingen. Han får også en ny skjorte og beskjed om å variere antrekket.

Hjemme holdes far oppdatert med hvem han møter og hvilke muntlige beskjeder som blir gitt. Det er en slags krig mellom de to partiene om kontroll over fagforeningene. Arbeiderpartiet leder stort, men de midlene, som de to partiene bruker, er ikke alltid like demokratiske. Han har det bestemte inntrykket at far har en forunderlig posisjon, ikke bare innad i Arbeiderpartiet, men også i kommunen. Han har av omveier, gjennom samtaler ved middagsbordet og ute blant folk, lært at faren er den som har et avgjørende ord i hvem man ansetter til hvilke jobber. Mor og far hadde en diskusjon en gang om å få en mann ansatt, som han overhørte. Mor mente at NN burde få jobben, fordi han hadde så mange barn, men far nektet og sa at vedkommende ikke passet til jobben nå uten annen begrunnelse enn det. Mor hadde da sagt at hjertet måtte bestemme over partiet, men far sto på sitt og avsluttet med at vedkommende ville få en annen jobb, senere.

Det hadde også vært en diskusjon mellom faren og onkelen, hvor onkelen mente at faren kunne legge inn et godt ord for en venn av onkelen, siden far var en som alle hørte på. Far hadde svart at det ville ikke være så heldig at han bakket opp vedkommende, som alle mente var kommunist, siden alle visste hvilken side hans bror sto på. “Da ville både jeg og vedkommende bli puttet i kommunist sekken for godt,” argumenterte far. “Vi får heller vente til bølgene har lagt seg.” Med denne avslutningsreplikken døde diskusjonen bort. Selv om onkelen var eldst, var det faren, som mer eller mindre var slektas overhode.

Når sommeren er på det varmeste, skaffer onkelen ham en jobb hos Sporveien. Han skal ikke gjøre annet enn å gå ærend og rydde i kantina. Jobben er dårlig betalt, men han får reise gratis med trikk og buss. Han kommer etter hvert i kontakt med et par av folkene på verkstedet og de lover at neste sommer kan han få hjelpe til hos dem.

Når han begynner på skolen igjen, kan han se tilbake på en kjempefin og spennende sommer med penger i banken. Han føler seg nesten som en voksen. Læreren mener han må begynne på gymnaset etter hvert, men selv sier han at han ikke har lyst. Den egentlige grunnen er at familien ikke har råd og at desto raskere han får en lønnet jobb desto bedre.

DEN ENGELSKE PRIVATSKOLEN.

John står pent ved middagsbordet og venter på at de voksne skal sette seg. De har en gjest i dag, en general etter hva han forstår. Når bordet faller til ro, kommer tjenestepiken inn med suppen. Når hun har gått ut, blir far spurt om hvordan situasjonen er i India av generalen.

“Rolig, men spent.” er fars svar. “Denne Ghandi preker ikkevold, men det er problematisk lik fullt, for det er nok av andre, som er uenige. Nå har han sagt at han skal ut av politikken, men det kan være et triks.”

“Han er veldig opptatt av de fattige, tror De at han er kommunist?”

“Nei, antagelig ikke. Han er vel først og fremst hindu og nasjonalist.”

“Er ikke det splittende for kongresspartiet, jeg mener å ha lest at mange av dem er kommunister og muslimer?”

“Ja, det er de nok, men majoriteten av den indiske befolkningen er IKKE kommunistisk i sin grunnholdning, ei heller muslimske i sin tro.”

Generalen må ha blitt beroliget, for han kommer ikke med flere spørsmål om India. “Jeg hører at den unge mannen har tilbrakt en del måneder i Norge?”

“Ja, båt, fiske, ski og andre språk burde gi nye og andre impulser enn kostskolens.”

“Andre språk?”

“Ja, så langt mot nord snakker de ikke bare norsk, men også samisk og finsk.”

“Ikke russisk?”

“Nei,” ler faren, “ikke russisk. Finland har kommet i mellom, i tillegg sluttet nesten alt handelssamkvem med Russland etter revolusjonen. Før kjøpte nordmennene i nord korn og andre varer fra sovjetiske handelsmenn i bytte mot fisk.”

De blir avbrutt av hovedretten og generalen tier så lenge noen av tjenerne er inne i rommet. Nå henvender han seg direkte til John. “Kan du norsk?”

“Ja, jeg har vært hos fetteren til bestemor før. Men jeg kan bare litt finsk og ikke noe samisk.”

“Hva gjør denne fetteren?”

“Han eier en mengde hus og mye land. De leier ut husene til fiskerne når de er på fiske og så plukker de egg og dun ute på øyene. Han har også noen butikker og båter.”

“Så han eier mye land?”

“Ja, han eier flere store og små øyer.”

“Er det mange kommunister i Norge?”

“Tror ikke det, i alle fall ikke så mange i nord. Ryktene går om at mange i Sovjet blir forfulgt for sin tro og at russerne sulter. Noen kommunister kom over fra Finland under og etter borgerkrigen der, men de er nok redde for å bli sendt tilbake og holder en lav profil. Jeg har ellers ikke så mye kontakt med vanlige folk, så jeg er ikke sikker.”

John skotter bort på far, faren ser rett fram og sier ingenting, så det han har sagt er nok riktig. Nå fatter John mot og spør generalen: “Er det riktig at Sovjet har sendt spioner til Storbritannia for å starte en revolusjon?”

“Vi har ikke fakket noen, hvor har du hørt dette?”

“Avisene og læreren. Han påstår at kommunistene dreper prestene og river ned kirkene.”

“Hmm, det siste er nok riktig. Vi har observert at en del kirker i Russland har blitt borte. Hva dyrker fetteren på disse øyene?”

“Ingenting, det er for kaldt.”

“Så det er derfor de kjøpte korn fra Russland?”

“Ja.”

“Hvor får de kornet fra nå, Sør-Norge?”

“Nei, Norge dyrker ikke mye korn. Mesteparten er fjell og ganske kaldt. De kjøper korn fra Argentina, USA og andre land i sør. Gjerne i bytte mot fisk. Er det mange kommunister i Storbritannia?”

”Nei, jeg tror ikke det, men dette vet din far mer om enn jeg. Har du vært i Narvik?”

”Ja, men bare en gang. Det er en liten, skitten by.”

”Så du mange soldater der?”

”Nei, men mange sjøfolk, tyske, britiske, norske, mest norske. I Norge er det mange pasifister, også i regjeringen.”

“Ja, vi har fått dem vi også. På Oxford av alle steder. De burde få juling. Jeg hører du vil bli kadett?”

“Ja, vi har kadetter på skolen.”

“Flott, du kan ta min jobb om noen år.”

“Kommer vi i krig med Italia på grunn av Etiopia?”

“Nei, regjeringen er lite lysten på en krig. De klager på økonomien. Selv om det ble noe bedre i år. Hæren får alt for lite, marinen og flyvåpenet får en alt for stor andel.”

“Læreren sier vi må velge mellom Hitler eller Stalin?”

“Fy, denne læreren din er vel ikke en av svartskjortene til Mosley?”

“Nei, men han har lest artikkelen i Daily Mail om Hitler og han er redd for kommunistene. Hitler er han ikke redd for. Tyskland har ingen marine, så vi er trygge, imperiet er trygt. Hva som skjer med grådige små land i Europa bekymrer ham ikke. Vi kjempet den forrige krigen for dem uten å få en takk, den neste krigen får de ta selv.”

“Noe sneversynt denne læreren din. Har han hørt om fly?”

Nå griper far inn: “At vi ikke fikk en takk fra Europa er vel ikke helt sant. Jeg tror vi stakk av med en del kolonier i tillegg til at Tyskland skulle betale for krigen.”

“Kolonier er bare en fryktelig utgiftspost, nå må jeg antagelig dra til Palestina eller India igjen. Vi skulle hatt koloniene våre på Rivieraen og ikke nede i den forferdelige varmen.” Før John eller far får sagt noe, kommer desserten og samtalen slutter.       

Etter på forsvinner far og generalen inn i biblioteket for å røyke og diskutere videre. Han skulle gjerne ha fulgt med, men han er fortsatt ikke gammel nok. Han lurer på dette med kadett, hva forventes av ham? Han drømmer om Palestina og gale arabere, som stormer fram på hest den natten. Akkurat i det han skal stikkes ned av en skjeggete araber, våkner han. Ser seg rundt et par ganger, før han legger seg ned for å sove igjen. Var det den varme sommernatten, som fikk han til å drømme om Palestina? Før han sovner igjen, tenker han på det generalen sa om koloniene, hvorfor har vi et imperium hvis det er så kostbart? Ville vi vært bedre stilt uten? Det står stadig om strider i forskjellige steder av imperiet i avisene og folk mister livet. Hvorfor holder vi da på imperiet? Vil Tyskland ha tilbake koloniene? Er britene flinkere til å styre enn de lokale? Hvorfor aksepterer ikke de innfødte dette og lar oss styre? Han lå og tenkte lenge den natten. Det var artig å ha gjester, det ga en noe å tenke på, i tillegg til at man lærte litt.

ALGERIE, EN PLASS I LIVETS SKOLE.

Nå angrer Jean Claude bittert på at han valgte å melde seg inn i legionen. Vel, begrunnelsene var gode, den gangen. Legionen betalte noe, den vanlige hæren lite. Familien sultet, det var ingen annen jobb å få. Så legionen. Nå gikk han her og svettet sammen med resten av troppen i en endeløs ørken. Rundt ham surret de evinnelige fluene. Plutselig får de beskjed om å dreie bak en liten kolle. “Kringvern” brøler sersjanten på dårlig fransk. Han er tysk og har rømt fra Hitler til Frankrike etter først å ha vært i Spania eller et annet land, han sier lite om seg selv og ingenting om politikk.

De får utpekt poster rundt toppen av kollen. Berberne har ikke artilleri, så de kan fritt utnytte den dekningen de finner. Etter en stund kommer lagføreren bort til ham. “De har sett et lysglimt der borte ved fjellet. Så inntil videre blir vi her.”

JC skotter bort på befalet som speider mot fjellet med kikkertene. Det er for langt borte til at han kan se noe. Han har lagt seg ned bak en liten busk og begynner å grave seg ned. Sandjorden er løs, så det går kjapt å få et hull og en voll han kan ligge bak.

Når natten kommer, ligger de der fortsatt. Hullene er bare dypere og vollene høyere. Han er heldig og får første vakt. Det skjer ingenting den natten. Om morgen får de beskjed om å rykke fram i diamant formasjon. Det betyr at de rykker fram med ett lag fremst, ett lag hundre meter til hver side og det siste laget hundre meter bak sammen med trenet. Trenet er bare to kjerrer, en kjerre med ekstra ammunisjon, mat og vann, den andre kjerra har en bombekaster og noen granater.

Når de kommer fram til fjellet er det ingen der, men noen hadde vært der, for de finner spor etter hester og sandaler. Så valget deres var korrekt. Noen hadde vært uforsiktig og latt enten en kikkert eller et våpen blinke i sollyset. Det hadde vært nok for de gamle til å stoppe opp. Bakholdet var unngått. De følger sporene og snart når de fram til en brønn og noen få hus. Der er det bare kvinnfolk, gamle menn og unger. Men de får fylt vannflaskene og snur.

Etter bare en times marsj snur de seg som på kommando og stirrer opp i luften. To fly i øst, de flyr høyt over noen lave åser før de stuper ned bak åsene. Kort tid etter hører de bombedrønn, noen mener også at de hører geværskudd og maskingevær. Det har ikke blitt gitt noen ordre om å stoppe, men nå har alle stoppet opp. I små grupper kommenterer de det som skjer. Nå og da kommer flyene til syne, før de stuper ned igjen. Etter bare noen minutter er det hele over og flyene flyr bort, tomme for ammunisjon og bomber, samme veien som de kom. Troppssjefen skriker springmarsj mens han peker mot åsene. Han sitter til hest og har ingen problemer med tempoet eller med såre muskler. Det er dette de har trent og trent for, rask marsj i stekende varme.

Etter kort tid har de passert brønnen på nytt. Ut fra øyekroken kan JC se at noen av kvinnene gråter så de rister, mens barna forsøker å trøste en mor eller en søster. De runder åsene og kort tid etterpå møter de tre forskremte hester. Troppssjefen og en menig klarer å få stagget dyrene. JC og to med et maskingevær blir kommandert til å sitte opp. Sammen med troppssjefen rir de så fort de kan videre. De andre får marsjere etter så raskt de kan etter dem. De har ikke ridd så langt før de ser en hest med alvorlige skader stå redd på ustøe ben med blod langs sidene og et hengende, trett hode. Troppssjefen nikker kort til JC, som hever riflen og feller dyret med et skudd til hodet. De speider framover og ser hester og mennesker, som ligger stille rundt noen bombekratre. Lengre mot øst er det en gruppe på omkring tjue som er på vei bort, noen til fots, andre til hest. Noen er tydeligvis såret for de blir holdt oppe på hestene av de andre. Rømlingene har bare fem hester.

De andre setter opp maskingeværet mens JC holder hestene. De har blitt mer rolige nå. Han ser seg bakover og der kommer de andre marsjerende et stykke borte. Det går fortsatt raskt. Mens han sitter der oppe med tømmene til de to andres hester, teller han og troppssjefen antall falne. De kommer til at det er rundt førti falne med noe flere døde hester. De ser ingen levende mennesker, men vet at det kan det godt være. Deres motstandere kan godt ligge der som døde med en alvorlig skade og vente på at en fransk legionær skal bøye seg ned over ham, før han raskt og brutalt kjører kniven i legionæren. Intet er bedre enn å komme til paradiset med en død legionær på samvittigheten, som en siste gjerning til Allahs ære.

Når de andre kommer fram, nærmer de seg de forvridde kroppene langsomt, bajonettene er på geværene og våpnene er klare. De har lært nå og jobber to og to. JC er fortsatt til hest og etter en stund fortsetter de fire som har hest etter flyktningene. Bak seg hører de nå og da et skudd. Noen der bak var enten ikke døde nok eller så var det noen av deres egne som var forsiktige. De holder seg en halv kilometer ut til siden, i frykt for et bakhold. De har med seg de to kjerrene og fire soldater som følger med på disse. Gruppen med flyktninger beveger seg ikke raskt, når de ser at de blir forfulgt skifter de retning mot en liten bakketopp. To av flyktningene på hver sin hest rir raskt bort. Nå har resten av troppen gjort seg ferdig med å søke etter overlevende i den første gruppen og er på marsj etter dem. Var det noen overlevende, så var de døde nå.

Så fort flyktningene har kommet fram til bakketoppen, kommanderer troppssjefen holdt. Det er om lag en kilometer fram til bakketoppen, som rager knappe tjue meter over terrenget rundt den. Rundt og på toppen er det mange store steiner, ingen trær, bare litt tørt gress innimellom. JC og de to med maskingeværet og hestene får ordre om å ri rundt på baksiden.

Når de har kommet rundt og satt opp maskingeværet, skytter JC to skudd, fulgt av en pause, så tre nye raske skudd. Han lader opp geværet på nytt. Etter en stund kommer resten av JC’s lag marsjerende for å slutte seg til dem. Når de har kommet fram, gjentar JC skuddene som sist. De er klare, to andre lag har kommet fram i nord og syd og varslet på samme måte. I vest er det siste laget, bombekasteren, kjerrene og befalet. Høyden er nå helt omringet.

De har ikke ventet mer enn et par minutter, så begynner bombekasteren å beskyte høyden. Etter to skudd sitter alle de påfølgende granatene på høyden. JC teller skuddene, han vet at de ikke har mer enn tolv granater med. Når alle er brukt opp, lyder det et hornsignal, retrett. De stabler seg på beina og kommer seg av gårde. Nå er det bare to timer til solnedgang. Rett etter at det har blitt mørkt ankommer de til brønnen og de få solbakte husene. De fyller flaskene og det de finner av beholdere med vann fra brønnen. Så graver de skyttergraver rundt det huset som står mest isolert, etter å ha hivet ut innbyggerne. Et annet hus, som de mener står for nære, river de bare. Nå kan de bare vente.

Denne gangen får JC den vanskeligste vakten, hundevakten, den mellom ett og tre. Han står i bunnen av en skyttergrav og speider ut i mørket med alle sanser spent. Er det noe der ute? Nei, bare en løshund. Plutselig skynder hunden seg vekk og inn i et av husene. Han hiver en stein bort på kameraten til venstre, som snur seg og nikker, så en stein til ham til høyre. Det er noen der ute og kjapt går alarmen rundt. Fra toppen av huset hører han klirringen av patroner og ladegrep. De har tre maskingevær der oppe på taket. Det fjerde maskingeværet vet han ikke hvor er, antagelig blir det holdt i reserve. Han er glad for at lederne i troppen er så erfarne og at de har klart å holde dem unna de store dumhetene. Det går en stille ordre rundt: “Hold posisjonene, vent!“. Men natten går uten at noe skjer og uten noe mer søvn.

Når de forsiktig ser seg rundt om morgen, virker alt som normalt rundt dem, men det er ingen igjen nå i de andre husene, ingen dyr, ingen mennesker. Marsjen tilbake til fortet går uhindret. 

I fortet kan de lese at Daladier har blitt statsminister, neste dag får de høre at han har blitt avsatt. Fransk politikk er noe urolig for tiden og det er ingen her, som bryr seg, så lenge de får betalt av de som har regjeringsmakten. Men endringene gir jo grobunn for salte kommentarer og grove vitser. JC er først og fremst opptatt av at de hjemme har nok å spise og at han selv kan legge litt penger til siden. Han har til nå styrt unna horehusene i byen og ville drikkelag. Han sender isteden jevnlig brev til kjæresten der hjemme. Men permisjon og Frankrike er et år unna.

Hvor lenge må han være i dette fordømte landet? Han har signert for fem år, nå har han litt under fire igjen. Vil han ende opp på kirkegården ved fortet eller vil han klare å få en bra jobb når det hele er over? Frankrike har fortsatt stor arbeidsløshet og en enorm gjeld til utlandet, først og fremst til USA. Gjeld fordi Tyskland ikke vil betale sin gjeld til Frankrike, gjeld fordi politikerne er idioter. Gjeld og arbeidsløshet gir politisk uro og uroen gjør at pengene rømmer ut av Frankrike. Politisk er det folk på ytre venstre og ytre høyre, som vinner fram, ikke de som vil ha ro og arbeid. Det er enkelte i kasernen, som mener at generalene planlegger et kupp, andre hevder at kommunistene kommer til å styrte regjeringen. Selv er han av den meningen at det som skal til er arbeid, orden, ro og disiplin. Han tror ikke at det er de militære, som kan gi dem det. Selvdisiplin er det for mange i ledelsen av hæren som mangler. De er bare opptatt av posisjoner, penger og makt.

NÅ ER DET GODE TIDER.

Det var bedre å være nordmann nå. Det er fortsatt mange som er arbeidsløse, men langt færre enn for to år siden. Ulf har stått som konfirmant i ny dress til morens store glede og han er ferdig med folkeskolen med meget gode karakterer, så gode at læreren hadde bedt far om at han skulle få gå på realskole og senere på gymnas. Det hele hadde endt med at far hadde gitt læreren følgende spørsmål: “Ja, at gutten er klok, det vet jeg kanskje bedre enn deg. Men hvor skal vi ta pengene fra? Det er snart så mange unger her at jeg ikke kan fø dem på min lønn og kjerringa vil ha alle som vi kan få. Hun mener de er Guds gave.”

Læreren var selv dypt religiøs og tidde. Så Ulf hadde begynt på yrkesskolen med grunnfag mekanikk.

Dette var den tredje sommeren han jobbet på Sporveiens verksted. Det var onkelen som hadde skaffet ham sommerjobben i kantinen i -34, men det var ham selv som hadde skaffet seg jobben på verkstedet. Det var en “kremjobb” ifølge klassekameratene og han trivdes med å lære mer om mekanikk, strøm, bremser og karosseri. Når han reiste hjem om kvelden eller til jobben om morgen sto han ofte og snakket med føreren foran på trekkvogna. Miljøet i Sporveien var ikke større enn at de var kjente. Samtalene dreide seg om alt fra trikkens mekanikk, reparasjoner som var dårlig utført, kunder, folk i Sporveien, sjefer, bilførere, kusker og hester, politikk og jenter. Det siste emnet hadde Ulf svært begrensede kunnskaper om, så han penslet samtalen gjerne inn på andre ting, når dette emnet ble brakt opp. Borgerkrigen i Spania var et veldig aktuelt emne, som alle hadde meninger om. Det så ikke så godt ut for regjeringen i Spania nå, men stort sett så hadde alle i Sporveien trua på at regjeringen der nede ville seire, før eller senere. Noen blå eller brune med andre meninger var det jo, stort sett begrunnet med at regjeringen i Spania var ukristelig.

Det var mange anarkister i Spania. Nå og da kom han i snakk med folk som kjente eller var anarkister selv. Dette var fascinerende mennesker og meninger, folk skulle ikke bli styrt, men gjøre det de selv fant for godt. Full frihet uten ansvar og forpliktelser, med lønn etter behov, arbeid etter lyst. Hans unge sinn syntes dette var spennende og forlokkende, men hans far hadde drept det hele med følgende bemerkning: “Se deg om, det er alt for mange slappedasker, disse går rundt og gjør ingenting, hvis de ikke må. Gjør de noe, så er det å lage faenskap, gjerne i fylla.” Jo, han hadde i sitt unge liv sett en del slike. Far avsluttet med: “Du må kunne gi slike et spark bak i ræva med jevne mellomrom.” Ved ræva hadde han skottet bort mot moren, men hun var opptatt med en sinna unge på tre år som mente seg forbigått og urettferdig behandlet. Meningene til ungen ble videre fortalt ganske så høylytt.

Når Ulf og far hadde avsluttet sin samtale, grep far inn i den andre samtalen. “Nå tier du stille, så du ikke vekker hele huset, Karlsen i tredje sover middag og nå sprekker det snart for’n.” Ungen så surt på far, men tidde. Hun visste at strikken var tøyd til bristepunktet. Karlsen var ikke noen man spøkte med eller kom i klammeri med. Han jobbet på brygga, var liten og tett, sterk som få og med en korter lunte enn noen. I tillegg var det far da, å tøye strikken for langt kunne bare resultere i en ting, ris på blanke messingen.

Ulf snudde seg vekk, for det furtne ansiktet fikk ham bare til å le. Å være eldst i en stor søskenflokk hadde både sorger og gleder, kanskje mest det siste. Men det hadde etter hvert blitt en del kommentarer til ham, som: “Du tror du vet noe, du.” “Ha, du holder alltid med de voksne.” “Det er urettferdig at du får være oppe så seint.” Dette med seint hadde sin bakgrunn i at Ulf hadde fått sin egen nøkkel og ofte tilbrakte han kveldene på biblioteket. Der var det stille, fred og ro fra småsøsken, ferske aviser og en umåtelig kilde med bøker. Han leste alt han kom over og forsto kanskje halvparten. Så fant han en annen bok og forsto litt mer av noe av det han tidligere hadde lest. De andre guttene mente han hadde valgt feil, bøker framfor sport og moro i gata. Han brukte litt tid på det første, uten de helt store resultatene, men lite eller intet på det andre. I tillegg ble han fortsatt sendt av gårde med beskjeder til og fra kommunist onkelen og hans kamerater. Men det er mindre nå enn før og de fleste av beskjedene er forseglet. Han vet de går igjennom flere hender, men skjønner ikke til hvem, for det er ikke reelle navn som blir brukt, men såkalte dekknavn.

Det han skjønner, er at mye av det som skjer gjelder rekruttering av frivillige til borgerkrigen i Spania. Mange av de som drar er folk fra Tyskland, som tidligere har rømt til Norge, og folk som kommer fra Tyskland for å ta denne omveien før de drar til Spania. Dette fordi kommunistene har etablert en sjørute til Spania. Folk og fisk en vei, appelsiner og sitroner den andre veien. Noen ganger skal han bare stå og fiske ved brygga, for å se etter om det er noen som forsøker å finne ut hvem det er som drar. Far kan fortelle at det ikke er mange nordmenn som drar, men at det også er noen som drar for å støtte opprørerne. Rart hvor mye far vet.

Ellers er det en voldsom opprustning på gang i Tyskland og Sverige har kjøpt tyske bombefly i den hensikten å bygge lignende selv. Tyske bombefly, men med engelske motorer, Ju-86 eller B-3, som de blir kalt i Sverige. De er raskere og bedre enn noe av det Norge har. Ulf har klippet ut bilder av disse og andre fly, mest fordi det tekniske og den store farten fasinerer ham. Men dette med hemmeligholdet til kommunistene følte nå han var latterlig. De var jo et lovlig politisk parti. Så hvorfor? Hadde han sett hva hans gamle venn Lars holdt på med neste natt, nærmere bestemt fra klokken halv ett til klokken halv fire, hadde han forstått dette med hemmelighold, men han hadde protestert høylytt over det de gjorde.

Nederst i Oslogate i Gamlebyen holdt Lars spent øye med sin venn Mads, som var drøye to etasjer over gata takket være et solid nedløpsrør og holdt travelt på med å koble en ledning fast til en annen ledning, som løp fram til en alarmklokke. Deretter klatret han ned og opp igjen akkurat ved hushjørnet, hvor det igjen var et nedløpsrør fra takrenna. Der fant han en annen ledning som kom ut av veggen og løp fram til en ny alarmklokke. Denne ledningen ble festet til en annen ledning som Lars hadde gitt Mads. Lars var full av beundring og engstelse over sin venns evner som klatrer, rene røyskatten. Den første ledningen hadde Lars festet til en lang stang, som sto lent opp mot veggen. Der oppe i enden av stangen var det en bøyle av kobber, som de deler av denne ledningen, som var uten isolering, var viklet rundt. Begge ledningene hadde fått fjernet om lag en halv meter med isolering i den ene enden og den siste ledningen viklet Lars rundt rørstumpen til en oljefyr tank, mens Mads klatret ned. Når Mads var nede, stilte Lars seg klar med stanga i den ene hånden og ventet på Mads, som kom med de to syklene. Nå var det bare å vente. Etter en kort stund kom trikken ramlende, i det den passerte dem tok Lars og hektet stangen på den strømførende luftledningen til trikken. Der oppe på husveggen kunne en høre en lav fresing før det ble stille. Når de tittet opp, kunne de se litt røyk fra begge alarmklokkene. Suksess. De ventet ennå i noen minutter, imens fjernet de stangen med ledningen og den andre ledningen. Det hele ble slengt bak en lav mur lengre oppe i gata. Det var Lars sin oppgave, Mads sto bare og lyttet etter lyder fra huset, men huset var fortsatt stille. Når Lars kom tilbake nikket han smilende. De satte syklene inn i et mørkt portrom til et hus rundt hjørnet. Første fase hadde gått helt etter oppskriften. Den ekstra høye spenningen, som trikken opp til Ekeberg brukte på veien opp alle bakkene, hadde svidd i stykker hele alarmanlegget, håpet de. Lavere spenning i byen, høyere på Ekeberg og i bakkene opp, hadde gitt dem den spenningen og den strømstyrken de trengte. Heldigvis hadde ikke ødeleggelsen av alarmklokkene startet noen brann.

Nå var det neste skritt, fort fikk de åpnet porten og listet seg opp en knirkende trapp opp til tredje etasje. Der fant de fram et lite brekkjern og brøt seg inn til Olsens Etf. AS. Hvis alt stemte, skulle det der ligge adskillig med penger i skapet. På ny lyttet de etter støy, som varslet at de hadde blitt hørt eller at det var andre alarmer. Mads begynte å trekke for gardinene, som heldigvis var av det tykke, tunge og kostbare slaget. Imens hadde Lars funnet fram til pengeskapet, det var ett av disse moderne med kodelås og ingen nøkkel. Mads holdt vakt ved et vindu, for å se opp det kom noe politi. Kom politiet, skulle de rømme over takene. En fluktvei som de hadde fått beskrevet på forhånd. De hadde også fått beskjed om hvilket takvindu på et av de nærmeste takene, som ville være åpent, slik at de kunne komme seg inn i bygningen og ut på en annen gate ned der hvor syklene sto. Å løpe ned tre etasjer for å møte politiet i porten, hadde liten hensikt.

Lars fant fram følgende i rask rekkefølge fra sekken, som han hadde båret på, en blikkboks, fem bor, en flaske fylt med veske, en elektrisk drill og en skjøteledning. Vesken helte han opp i blikkboksen. Så satt han støpslet til drillen inn i en kontakt, fant ut at ledningen var lang nok og la skjøteledningen tilbake i sekken, satte seg ned foran skapet, satte inn et bor og begynte å bore etter å ha viklet et håndkle rundt drillen for å dempe støyen, også det fra den samme sekken. Etter en stund stoppet han, tok ut boret fra drillen og slapp det ned i vesken i blikkboksen, satte inn et nytt bor og fortsatte boringen. Slik fortsatte han med å bore og bytte bor til han hadde tre hull over kodelåsen og tre under. Han prøvde forsiktig håndtaket, men nei skapet var fortsatt låst. Da fant han fram en tollekniv og en dynamittgubbe. Omsorgsfullt skar han av tolv skiver fra gubben, hver skive var like tykk som en to-øre. Så dyttet han to skiver inn i hvert hull i skapet med den butte enden av et bor, satte deretter en fenghette inn i alle hull, tok en skrivemaskin, bandt denne fast til handtaket slik at den dekket hullene, tok så et tungt, fint teppe og la over det hele. Veldig praktisk dette med at håndtaket i skapet var plassert slik over kodeskiven, det gjorde at skrivemaskinen ble hengende pent over alle hullene rundt kodeskiven. Hadde de omsorgsfullt tenkt på skapsprenging når de lagde det slik? Han og Mads veltet så forsiktig det pene skrivebordet, det var sjefens kontor og han hadde et gedigent skrivebord med en tykk bordplate. Lars la utstyret tilbake i sekken. Han så bort på Mads, nikket og Mads åpnet et par vinduer, men gardinene var fortsatt godt trukket til. Så krøp de to kameratene sammen bak skrivebordet. En siste sjekk på at alt var i orden. De to så på hverandre, så tente Lars lunta. De så på den brennende tråden en stund, krøp så sammen bak skrivebordet, dekket ørene og åpnet munnen.

Smellet var forunderlig lavt. Heldigvis var det ingen klirring av glass fra knuste ruter, de åpne vinduene og de tunge gardinene hadde gjort sitt. Mads gikk fram til vinduet igjen og delvis gjemt bak gardinene speidet han ut, spesielt nedover og oppover i etasjene i huset de var inne i, men nei, ingen lys ble tent. Perfekt. Lars hadde åpnet skapet og sopte nå innholdet ned i sekk nummer to. De så seg rundt, hadde de glemt noe, nei. Raskt, men rolig, forlot de kontoret til Olsens Etf. AS, lukket døren pent og forsiktig etter seg, listet seg ned trappen, fant fram syklene og begynte å tråkke i vei oppover mot Galgeberg.

Når de hadde passert Galgeberg og svingte av på småveiene, begynte Mads å le høyt. Så opprømt var han, at han glemte å være stille. Vitsen til Lars hadde vært heller flau. Mads hadde nevnt at noen av festene til nedløpsrørene fra taket hadde vært heller dårlig og i ferd med å komme ut av murveggen. Da kom det tørt fra Lars i tonefallet til en kjent tillitsmann: “Ja, dem tenker aldri på dere som skal klatre opp i rørene.“

Nå var de berget. Her kjente de hvert smug og hver bakgate, hadde venner som ville hjelpe dem. Det skulle være en rask politimann med god lokalkunnskap, som skulle fange dem nå.

De dro hjem til Lars, han bodde i et av de øverste husene på Vålerenga. Han hadde bare et kott av en leilighet, ungkarer trenger ikke mer. Her gjemte de sekkene oppunder taket, rullet ut madrassene og la seg til å sove. Riktignok var det søndag i morgen, men ingen skulle ta dem pga. morgentrøtthet.

Skapet ble ikke funnet før den påfølgende mandagen. Direktøren kunne fortelle til politiet at pengene ikke var alt, det hadde også forsvunnet viktige papirer. Overbetjenten, som ledet etterforskningen, kunne bare slå fast at jobben virket profesjonelt utført. Han begynte å lure på om det ikke var utlendinger, for de gamle kjenningene, som drev med skapsprenging, satt jo alle inne på vann og brød? Så gjorde en av sekretærene ham oppmerksom på noe rart, det var litt sagflis hist og pist på gulvet, faktisk mest rett foran skapet. Noe de litt såret kunne bedyre ikke hadde vært der når de gikk. Han tok opp et par – tre stykker og tittet på dem. Helt vanlig sagflis, slik man finner de på utallige sagbruk.

Tilbake på kammeret drøftet han saken med kollegaene, hvilke knytninger kunne de gjøre med bakgrunn i det man hadde funnet? Dette med sagflis fikk en av betjentene til å foreslå at det enten var sagbruks arbeidere eller noen med tilknytning til landbruket, som hadde utført jobben. Strø var jo noe en brukte i fjøs og stall. Dette med utlendinger, var det svensker, dansker, tyskere eller noen andre? Hvis de hadde reist langt, hadde de vel ikke fortsatt strø på klærne? Utenlandske kriminelle, som jobbet i et fjøs, på et sirkus eller i en stall her i Norge, i Oslo? Det hele ble mer og mer spekulativt, for ingen hadde sett noe eller hørt noe. Neste dag fant de stangen og ledningene, dette og de brente alarmklokkene forklarte jo hva som hadde skjedd med alarmen, men heller ikke mer. En forespørsel med beskrivelse av framgangsmåten ble sendt til nabolandene, samt til Tyskland og til Storbritannia.

På Vålerenga hadde Lars og Mads levert sekken med innholdet til en av de hemmelige lederne i partiet. Som takk for innsatsen fikk de hundre kroner hver og mye ros. Spesielt papirene var interessante, for de viste knytningene og motsetningene mellom enkelte personer på ytterste høyre fløy. De ga også et bilde på hvem som finansierte hva av politisk aktivitet. Pengene, nesten fem tusen kroner, ble lovet overført til partikassens hemmelige fond. Noe ville bli brukt for å betale husleien for trengende medlemmer. Verktøyet kom tilbake til verkstedet, hvor det hadde blitt “lånt”. Som en siste advarsel, ble de to advart mot å bruke de hundre kronene for kjapt og for dumt, slik at mistenksomhetens lys falt på de to.

Først etter fjorten dager begynte svarene på henvendelsene til utlandet å komme inn til politiet. De grep dem begjærlig, for vanlig etterforskning hadde gitt politiet lite. Ingen hadde sett noe, ingen hadde brukt uvanlig mye penger på byens restauranter eller hos bilforhandlere, ingen rykter i det kriminelle miljøet. Det rare var, at siden innbruddet ikke var nevnt til pressen etter direktørens ønske, ble innbruddet overhodet ikke diskutert i det kriminelle miljøet og dets tilknytninger. I dette miljøet, som i alle andre miljøer, var det alltid noen som visste noe eller klarte å legge sammen to og to, men nei, ingen kjente til noe innbrudd med skapsprenging, ingen kjente til noen nye eller gamle fagfolk innen skapsprengningsbransjen. Det var heller ingen som hadde spanderbuksene på, jentene på strøket hadde ikke fått noen nye kunder med dype lommer. Man trakk blankt hver gang.

Fra Finland, som svarte først, var svaret nei. En slik metode var overhodet ikke brukt i Finland, verken på skapet eller på alarmen. Storbritannia kom inn som nummer to, jo man hadde folk som hadde brukt begge metoder, men den ene var død, to satt i Dartmore fengsel, to hadde dratt til Australia og en hadde dratt til USA. Andre kjente de ikke til, men skurkene kunne jo ha lært opp eller beskrevet prinsippene for andre?

Svenskene sendte en lengre beklagelse, men de kunne ikke hjelpe. Danskene svarte at de skulle se på saken. Tyskland sendte en “kort” notat på 23 sider. I notatet ble det nevnt en rekke navn. Flertallet av disse personene satt i fengsel, men noen var på frifot og tre hadde forlatt Tyskland. Det var med stor glede man oppdaget at den ene hadde kommet til Norge for et halvt år siden og hadde fått oppholdstillatelse som politisk flyktning. Bosted Sagene. Så man dro opp til den oppgitte adressen på Sagene. Vertinnen, som åpnet opp, kunne fortelle at jo, vedkommende hadde bodd hos dem fram til for to måneder siden. Da hadde han reist til Frankrike eller noe sånt. Han hadde oppgitt en adresse i Frankrike for ettersendelse av posten, men det hadde aldri vært nødvendig å bruke den adressen. “Ville politiet ha adressen?” Jo, politiet ville gjerne ha den. Etter litt leting kom til slutt damen med en lapp, hvor det sto: “Post Restante, Madrid, Spania.” “Var ikke Spania en by eller et fylke i Frankrike?”

Det var nok ikke det og politiet sto like langt. Det politiet ikke visste, var at de var på rett spor og at det var denne personen, Wolfgang Weber, som hadde instruert Lars i skapsprengningens edle kunst. Wolfgang var ganske så rabiat i sin kommunisme, så kommunismen var det eneste han og Lars hadde til felles. Nå hadde Lars fått tid til å tenke igjennom det han hadde gjort og han ga klar beskjed innad i partiet, aldri mer, finn noen andre. Den viktigste grunnen til dette var Vera og den lille kulen hun hadde begynt å få på maven. Tre dager etter at politiet hadde vært på Sagene, ble de viet i Haslum kirke. Han hadde giftet seg inn i en borgerlig familie, med gård, skog og penger. Han ble ganske blek med tanken på at svigerfar var så voldsomt rik, men elsket Vera, så da så. Det verste var at Vera var enebarn, derved den eneste arvingen til det hele. Han kom til å sitte som en kakse der ute i Bærum. Det ble et stilig bryllup, alle kameratene og hele familien stilte i sine beste antrekk. Det verste var at partiet kom med en gave, et vakkert russisk ikon med mye gull. På kortet sto det bare: “Til lykke! Hilsen kameratene.” Svigerfar hadde blitt mektig imponert. “Verdt minst fem hundre dette. Visste ikke at du hadde så mange venner, med så mye penger.” Han holdt kjeft, bare nikket. Det gjaldt å holde masken, for Veras skyld og ungens. Stakkars unge, snakk om å falle mellom to stoler.

Tre måneder senere hadde politiet lagt bort hele saken. Da hadde Lars blitt en habil gårdbruker, som fulgte svigerfar i tykt og tynt på gården. For å lære. Svigerfar var faktisk grei og roste Lars for styrke, klokskap og tekniske ferdigheter. Bare det at han visste hvordan man brukte dynamitt, var en god og verdifull ferdighet, nå som de la en ny vei i skogen opp mot Brunkollen for å få ut mer tømmer. Veien ble bratt, men de skulle jo bare frakte tømmer ned og trekke tomme sleder opp.

Ulf hadde hørt hele historien om Lars og Vera, ikke den andre, så en dag syklet han av gårde til Bærum etter å ha ringt. For å høre historien fra Lars sin munn, de møttes og han håndhilste pent på svigerfaren. Siden det var søndag ruslet de ut i skogen for å se på gården og på den nye veien. Svigerfar skrøt voldsomt av Lars sine sprengninger og hans styrke i bruk av spett og spade. Ulf holdt stort sett kjeft, men hjalp dem med en trassig strømledning på låven og ble buden på middag og dram. Drammen takket han pent nei til, men aksepterte innbydelsen til middag. Så mye kjøtt hadde aldri ligget på Ulfs tallerken før og den unge mannen brukte lang tid hjemover, selv uten drammen, for han hadde nok spist for mye av for rik mat.

Hyggelig for Lars å komme opp på en grønn gren, med hus på landet, pen kone, unge og det hele. Men var det dette en skulle trakte etter? Det var ikke lett å bli voksen.

KADETTEN.

John var dritt lei det hele, han ville ikke velge militæret og han ville ikke bli diplomat, han ville bli ingeniør. Derfor hadde han begynt på et college, et teknisk sådant og ikke på et universitet. Kampen hadde vært lang og hard, for foreldrene ville gjerne at han skulle begynne i et av departementene etter en universitetsutdannelse. Gjerne en utdannelse med språk, men historie var også bra. Foreldrene hadde gitt opp kampen, da han hadde truet med å begynne som drosjesjåfør og å reise hjemmefra. Nå var det ikke mye han hadde vært hjemme i sitt unge liv, når han hadde kommet hjem i feriene fra skolene, hadde han ofte reist til Norge ganske så umiddelbart. Ikke bare til fetteren, men rundt omkring i landet. For å se, ta bilder med sitt tyske Leica kamera og snakke med folk. Han skrev dagbok på disse reisene og far var en ivrig leser av dagboken, men han ville også ofte ha kopier av bildene. Han skjønte at dette var opplysninger far brukte i sitt arbeide, det var ikke lengre noen hemmelighet for John at faren jobbet med etterretning for marinen. Derfor var han litt stolt over at faren gjerne ville at han skulle dra til Tyskland. De opplysningene han kom med, var m.a.o. verdifulle.

Han skrev til sin norske venn Konrad og lurte på om han ville være med til Tyskland. Jo, det ville Konrad, men ble det ikke fryktelig dyrt? “Nei, jeg har fått et reisestipend.“ løy John glatt. Penger var en av de tingene familien hadde mye av. Derfor kunne Konrad inviteres til å være med, selv om han var sønn av en vanlig skøyteskipper. Konrad var sterkt nølende, men ga seg til slutt. De dro først til Hamburg, så til Kiel for deretter å dra opp til Bayern i sør. Konrad ble tatt med på nesten alle bilder, også det fra Blohm & Voss verftet, hvor kjølen til et stort slagskip hadde blitt strukket et år tidligere. Konrad i forgrunnen ble litt uskarp, men skroget på den nye båten i bakgrunnen kom veldig skarpt og fint fram på bildet. Men så var han jo ikke noen dyktig fotograf og det nye tyske fotografiapparatet var alt for avansert for en stakkars brite. Han passer også på å omtale båten som et luksuspassasjerskip i dagboken, utover det var målene, hastigheten og motorstyrken riktig. I tillegg kan han bare notere at de fleste tyskere er fornøyde med regjeringen, for tidene har blitt langt bedre og arbeidsløsheten har blitt sterkt redusert. At framgangen i stor utstrekning er basert på lån, i første rekke fra USA og Storbritannia, samt på opprusting, er det få tyskere som tenker på eller vet. Men Tyskland har i tillegg fått tilbake Rhinland, det har fått en hær, en marine og et flyvåpen. Tyskland er sterkt nå og blir stadig sterkere. Alle disse tingene er viktige for den jevne tyskeren og de nøler ikke med å gi uttrykk for det til en vennlig tilreisende. Siden han er så ung, er tonen ofte belærende og fylt med historiske opplysninger, iblant sterkt forvridde historiske opplysninger. Uttalelser som: “Tyskland har aldri tapt en krig. Jødene og sosialistene dolket den tyske hæren i ryggen i 1918. Britene har en tysk kongefamilie, vi burde slå oss sammen mot kommunistene, jødene og franskmennene. Dere er egentlig ariere som oss.” Disse uttalelsene kommer ofte og i forskjellige former. Til tross for det rasistiske innholdet i mange av uttalelsene blir de vennlig framsagt. Man får en følelse av at Tyskland og England egentlig burde være på det samme laget. Det samme gjelder i enda sterkere grad for Skandinavia. Der bor det ekte, uforfalskede ariere, ikke folk ødelagt av undermennesker som slavere, jøder og sigøynere.

Begge de to føler en sterke kvalme ved mange at utsagnene, selv om de blir framsagt med den største velviljen. Det er to forskremte ungdommer, som kommer hjem, begge er overbevist om at Tyskland ruster for en ny krig.

Hjemme begynner John og far en diskusjon om opprustningen, både den hjemme og den i Tyskland. John skjønner ikke hvorfor Storbritannia legger så stor vekt på kryssere, spesielt tunge kryssere. ”Vi bygger flere kryssere enn destroyere, hva er hensikten? Tyskland vil ikke ha like mange som oss, selv om vi stopper å bygge de, før om tjue år.”

”Kryssere er også et uttrykk for sjømakt, i tillegg har vi Japan å bekymre oss over.”

”Tyskland ønsker i hovedsak å bygge ubåter, sikkert i den hensikt å stoppe transporten hit og til resten av imperiet. Vi burde bygge eskortefartøyer for konvoiene.”

”Du har mye rett i det du sier, men foreløpig er vi ikke i krig og man tror at man kan stenge tyskerne og deres fartøyer inne ved å minelegge Nordsjøen og kanalen.”

”Ja, men da har vi jo enda mindre bruk for krysserne.”

”Noen må bevokte minefeltene, i tillegg har vi japanerne, kommunistene, italienerne og eventuelt andre. Kryssere og slagskip er vår garanti for herredømmet til sjøs og beskyttelse av imperiet.”

”Hva med hæren, hvis vi taper i Frankrike, da kan vi ikke stenge tyskerne inne? Og hæren er forsømt. Stålet fra britiske jernverk forsvinner til marinen, Tyskland bygger stridsvogner av sitt stål.”

”Alle føler at Maginotlinjen og den sterke, franske hæren er garanti god nok for at vi IKKE taper i Frankrike. Det blir neppe noen krig for alvor før i -43 og da vil både vi og franskmennene være klare.”

”Nordmennene regner seg som trygge fordi flåten vår behersker Nordsjøen. Men vil vi kunne stoppe eksporten av jernmalm fra Sverige, er det lovlig og hva vil svenskene og nordmennene gjøre da?”

”Norge og vi har begge en stor handelsflåte. Frankrike og vi vil nok fortsatt ønske å bruke de norske fartøyene, som vi gjorde i forrige krig. Det hjelper lite å stoppe malmtransporten i Norge, for svenskene vil bare sende desto mer om sommeren fra havnene i Østersjøen. Norge vil nok være lydhøre for våre ønsker. Det Norge tjener på at svenskene om vinteren sender malm over Narvik til Tyskland, er småpenger sammenlignet med hva de tjener på handelsflåten. Dessuten er vi også en stor kjøper av malm over havnen i Narvik.”

”Nordmennene har nedrustet og det har svenskene også.”

”Sverige har begynt å snu, det kommer nok Norge til å gjøre også. Vi får håpe at de er raske nok og at de kan stole på den britiske flåten. Begge land har vært tilhengere av at Folkeforbundet og at internasjonal lovgiving skal løse alle stridsspørsmål, men nå begynner de vel å vakle i troen.”

Så nordmennene og svenskene med sine sosialistiske regjeringer hadde stolt på at Folkeforbundet skulle stoppe alle kriger? Etiopia måtte ha vært en vekker for dem, kanskje Spania også? Konrad hadde nevnt at det var veldig få nazister i Norge, neppe mer enn to prosent, men flere kommunister. Konrad mente det var ti prosent kommunister og at de hadde stor innflytelse i fagforbundene. Mye som her m.a.o. Så med sosialistiske regjeringer var det vel lite trolig at det ble revolusjon i Norge eller Sverige. Finland hadde hatt en borgerkrig mellom de hvite og de røde, som i Spania, i Finland hadde de røde tapt. Far, generalen og de andre rundt ham håper at det samme ville skje i Spania. Men var ikke regjeringen i Spania lovlig og demokratisk valgt? Skulle man ikke ta hensyn til dette og hjelpe regjeringsstyrkene? Spesielt siden Italia og Tyskland hjalp opprørerne?

Det var mange tanker man kunne gjøre seg om politikken og andre folk. Men far mente man gikk mot krig, ville Norge også komme med i krigen? Konrad og de andre nordmennene trodde ikke det. De mente at britene var deres venner og at den britiske marinens kontroll over Nordsjøen gjorde dem trygge. De mente seg sikre på at Norge ville unngå neste krig, siden de hadde klart det under den forrige verdenskrigen. Hvorfor hadde far sagt at man fikk håpe på at de kunne stole på den britiske flåten? Var ikke det selvsagt? Var det selvsagt at nordmennene ville låne Storbritannia handelsflåten? Var det ikke bedre for Norge og sjøfolkene deres at de ikke seilte for noen av de krigførende? Færre liv og fartøyer tapt.

Far talte aldri rett ut, men kryptisk. Prøvde man å få rene klare svar ble han bare taus eller byttet tema fullstendig. Var det han som ikke var smart nok til å skjønne hva som egentlig ble sagt? Eller var alle voksne slik? Kanskje far var like usikker som alle andre på hva som ville skje? Kanskje det hele hang sammen med hvilke politikere det var som satt i sjefsstolen? Eller hvilken vei som vinden blåste? Enkelte ganger var endringene i britisk politikk ikke til å forstå. De holdt fast på vennskapet med Frankrike, selv om de i mange år hadde slåss om de samme koloniene, som Canada, India og Egypt. Sikkert flere andre også, franskmennene hadde hatt Napoleon, revolusjon flere ganger og nå ingen konge eller dronning. De var helt annerledes. De drakk vin og ikke øl, spiste rar mat.

HJEMME.

JC er hjemme i Frankrike. Han fikk dysenteri i Algerie det foregående året og etter en måned på sykehus, fulgt av to måneder med lettere tjeneste, har han blitt instruktør. På maskingevær, i dette tilfellet Chatellerault modell 1929, og på ski. Var man fra Grenoble, kan man gå på ski, var den enkle forklaringen han fikk, for at han ble plukket ut som skiinstruktør. Heldigvis kunne han gå på ski, men han kjente flere fra byen, som ikke hadde hatt slike på bena.

Det var ikke mye de fikk gått på ski, men litt ble det, de få gangene de fikk noe snø. Da var instruksjonen på maskingevær langt mer intens. De brukte modell 1924 for instruksjon på sammensetning, enkelt skudd og puss, mens de brukte modell 1929 under skyting med fullt magasin i serier. Dette fordi man hadde brukt for dårlig stål i modell 1924, slik at våpenet ved langvarig skyting ble så varmt, at skuddene ble antent før sluttstykket ble låst i kammeret, dvs. under framføringen av sluttstykket og skuddet inn i kammeret. Derved var kammeret åpent når ammunisjonen ble antent. Dette var mildt sagt uheldig og kunne medføre ansikts- og syns-skader.

Han var heldig, som var faginstruktør og ikke hadde noe med soldatene å gjøre utover instruksjonen, så disiplin var ikke hans område. Dessuten var det ofte de beste soldatene, som ble plukket ut til å bemanne maskingeværet. For første gang trivdes han i legionen. Siden han nå var instruktør og hadde et godt rulleblad, hadde han blitt sersjant. Sersjanter hadde selvfølgelig bedre lønn og han kunne sende mer penger hjem. Men det beste var at han ikke ville bli sendt til Afrika igjen, ingen svermer med fluer, ingen varm sand eller stekende sol. Det satte sykdommen og muligheten for en gjentagelse en stopper for.

Mens han går der og venter på den neste gruppen, som skal på kurs, prøver han å holde kroppen i god fysisk form. Han gikk ned adskillig i vekt under sykdommen og nå prøver han å putte litt ekstra med krefter inn i kroppen. Sammenlignet med rekruttene er han allerede ganske stor og kraftig, men så er de svært unge menn og ofte uten noe særlig med trening. Unntaket er guttene fra landsbygda, som har brukt kroppen til tungt arbeid i friluft hele livet. De har som regel også fått bedre forpleining enn bykarene. Det er litt skremmende å tenke på, at en så stor del av Frankrikes unge menn faller igjennom på fysikken. For Tyskland kommer til å angripe Frankrike på nytt, det mener alle de offiserene han kommer i snakk med og han er enig. Men de samme offiserene mener at den største trusselen mot Frankrike er kommunistene eller de røde. Med de røde mener de kommunister, sosialister og anarkister. Alle følger intens med i det som skjer i Spania. Til sin forskrekkelse oppdager han at de fleste av befalet heier på nasjonalistene. Frankrike er på mange måter et delt samfunn, rødt og hvitt. Sentrum ser og hører en lite fra.

De samme offiserene er fulle av forakt for britene, som de mener har hindret Frankrike i å ta et skikkelig oppgjør med Tyskland, mens Tyskland var svakt. Alle mener de at Frankrike har Europas største og beste hær. En hær utrustet med et stort antall stridsvogner, som er klare til å rette avgjørende slag mot Tyskland etter at den tyske hæren forgjeves har forsøkt å trenge igjennom Frankrikes solide front panser, Maginotlinjen. Derved kan de blodbad, som Frankrike hadde under første verdenskrig, unngås. Man tror at det bare er Tyskland, som vil lide alvorlige tap. Tap som vil skje ved hvert stormløp mot Maginotlinjen. Der hvor den franske linjen ikke er så sterk, oppe i nord, tar de belgiske forsvarslinjene over, og Belgia er Frankrikes allierte. De var det i alle fall en alliert under første verdenskrig og blir det sikkert nå også. Den beste av Frankrikes allierte, med et felles språk og en felles fiende.

I tillegg til linjen har Frankrike Europas beste hær og en stor flåte. Flyvåpenet er dårlig, etter at flyfabrikkene ble nasjonalisert, har produksjonen av nye fly stagnert. Men det er en annen grunn til bekymring. Frankrike er sterkt, med store reserver av vernepliktige som har vært inne til tjeneste og fått sin opplæring, men det er ingen bedring i økonomien. Man har vært nødt til å skjære ned på bevilgningene til forsvaret.

Selv er han bekymret over det han hører fra Spania. Nasjonalistene er på frammarsj og republikanerne, den valgte regjeringen, får ingen hjelp fra Frankrike, mens nasjonalistene hele tiden har blitt hjulpet av de to fasist statene Italia og Tyskland. Ja, Frankrike har stengt grensen mot Spania for å hindre våpen å komme over. Det er mest til skade for regjeringsstyrkene, for båter med hjelp fra Italia og Tyskland til nasjonalistene kommer igjennom. Eskortert av italienske og tyske krigsskip. Det går også rykter om at rike briter og amerikanere hjelper nasjonalistene med penger, lastebiler og olje. Ford er ofte nevnt som bidragsyter.

Hvis Frankrike får tre forskjellige fronter, Italia, Tyskland og Spania, som de skal beskytte mot fasistene, er den franske hæren kanskje ikke sterk nok. Vil britene ha noe å hjelpe dem med annet enn skip? Han kan ikke så mye som offiserene og vet lite om hva som skjedde under første verdenskrig, men da hadde britene en stor hær og i øst hadde de Russland på sin side, helt til revolusjonen satte en stopper for den russiske hjelpen. Etter at kommunistene i Russland og Tyskland hadde tegnet en fredsavtale i øst, kom Tyskland med en voldsom offensiv i vest, hvor de brukte de frigjorte divisjonene fra østfronten, mer enn førti divisjoner. De ble stoppet, mye takket være at amerikanerne kom Frankrike til assistanse. Nå hadde de verken Russland, Italia eller USA på sin side. Ja, det var tvilsomt om de fikk kjøpt noe hos amerikanerne, siden de lå så langt etter med å betale gjelden etter det de hadde kjøpt under første verdenskrig. Var det ingen som så dette? Han var bekymret, men bekymringene fant liten gjenklang hos kollegaene. De stolte på at Frankrike hadde den nødvendige styrken, flere kanoner, større reserver og flere stridsvogner. Fly var uvesentlig. Tyskland og Italia ville bli omringet av den franske og den britiske flåten. Uten mat og olje ville de måtte gi seg etter seks måneder. Tyskland og Italia var langt mer avhengig av olje og korn fra utlandet enn tidligere. Det var enkel og grei logikk, men han husket hvor effektive flyene hadde vært i Algerie og Göring, den feite rakkeren, gikk rundt og skrøt av at Tyskland hadde verdens beste fly og flest fly. Nei, han var ikke så sikker på at kollegaene hadde rett, hvor høy grad og lang utdannelse de enn hadde.

DE NORDLIGE KRIGSFYRSTENE.

Den svenske generalen leste med stor interesse vurderingen av Storbritannia, som hans norske kollega hadde sendt ham. De var gode venner, dette til tross for at han jevnlig påsto at nordmannen hadde forsøkt å drepe ham den første gangen de møttes, og de to var helt enige i at noen strid mellom de to nabolandene var umulig. 

Det første møtet mellom de to hadde skjedd oppe på grensen mellom de to landene. General Ekløw hadde tatt toget opp fra Kiruna for å fiske. Han hadde alltid likt å fiske og nå som det var sommer og isen hadde gått på fjellvannene, burde det være mulig å få en ørret eller to.

Vannet, som han hadde fått anbefalt, lå imidlertid høyt til fjells og det var fortsatt mye is på vannet. Han valgte seg ut en flue med omhu fra sin store kolleksjon av håndlagde fluer og begynte å kaste. Men den lille råken med åpent vann, som han hadde valgt seg ut, var tilsynelatende uten noen fisk med matlyst. Etter det tredje kastet ble han oppmerksom på en lang stake av en mann, som sto med en enda lengre fiskestang ved et bekkos. Mens han tittet bort, så han at vedkommende halte i land en pen ørret. Bekken hadde sørget for at råken i isen var langt større der, enn den han hadde funnet. Mens han tenkte over at dette var en urettferdig behandling av øverstkommanderende for styrkene nord i Sverige, begynte det å snø. Til tross for at snøen datt like tett på dem begge, kunne han etter hvert observere at den urettferdige behandlingen fra Vår Herre fortsatte, for de to stakene der borte hadde fått enda en ørret. Kanskje større enn den første. Han hauket bort: “Hvordan er været på den norske rivieraen? Får De noe fisk og hva fisker De med?”

Svaret var noe overraskende og på Oslo dialekt: “Golfstrømmen holder meg varm, jeg har fått seks på de to timene jeg har stått her og jeg fisker med mark.”

“Golfstrømmen, jeg trodde den bare fantes i saltvann?”

“Nei, jeg har den i fiskevesken. Vil De ha en tott?”

Nå var det tydelig at han hadde valgt galt utstyr til tross for prislappen og at været neppe vil bli bedre. Det at regn nå blandet seg med snøen, kunne ikke regnes som en vesentlig forbedring. Selvsagt var det heldig at myggen ikke var ute i dette været, men noe stort pluss kunne dette neppe regnes som. Han ruslet bort til de to stakene. Den korteste av de to sto nå oppreist med en fot på den andre staken, som sto rett ut over bekken med et fiskesnøre i enden. Snøret drev ut i sjøen med strømmen. Som forventet, var Golfstrømmen tappet på en flaske, som staken hadde tatt opp fra en omfangsrik veske. Han hadde en regndråpe under en noe stor nese, men smilte vennlig i det han rakte et lite glass med en klar, fargeløs veske til Ekløw. Ekløw takket og svelget det hele ned på en gang, slik man nå en gang gjør i Sverige, spesielt i den svenske hæren, Nordens største og sterkeste hær. Heldigvis ble staken opptatt av at enda en dum fisk hadde bitt på, så han fikk ikke se Ekløws reaksjon, som var voldsom, for dette bet og brant. Når staken hadde befridd fisken fra kroken, den var nok på minst et halvt kilo, og satt på en ny mark, hadde Ekløw kommet såpass til hektene at han kunne si: “Denne var sterk.”

“Ja, om lag 87 %.” kom det fra staken, som fortsatt har en regndråpe under nesen og i neste øyeblikk slenger mark og krok ut i bekken på nytt.

“Kanskje De vil ha en dråpe av mitt fluidum?” sier den alltid høflige Ekløw og rekker fram sitt lille stålbeger etter å ha fylt det fra lommelerken.

“Ja, tusen takk.” Staken lukter fornøyd på varen, før han forsiktig senker drammen ned i den alt for slanke magen. “Cognac er den beste av de franske vinene og denne må være en av de beste konjakkene.” sier han før han fortsetter med: “General Meyer og De må være general Ekløw?”

“Ja, beklager at jeg ikke presenterte meg med en gang. De har også kommet hit opp ganske nylig?”

Dråpen er nå borte fra den store nesen og staken svarer kjapt: “Tre måneder siden i morgen.” De håndhilser, utveksler visittkort og blir enige om møtes igjen.

Hvilket de så har gjort, ganske så jevnlig, i et helt år.

Golfstrømmen ble deres interne skål, alle andre forsto ikke hvorfor, men i festlige lag startet alltid Ekløw med: “For den varmende Golfstrømmen!” og Meyer fulgte opp med: “Må den alltid være sterk!” Nå var jo Golfstrømmen både varm og sterk, men denne hilsningen var alltid like uforståelig for de som ikke var innvidd. Spesielt siden Golfstrømmen i hovedsak var noe nordmennene kunne glede seg over, spesielt her oppe i nord.

Meyers vurdering av Storbritannia var ganske enkel, Tsjekkoslovakia hadde blitt ofret fordi britene ennå ikke hadde noen hær av betydning og fordi man hadde holdt Sovjetunionen borte fra forhandlingsbordet. Britene hadde, som vanlig, prioritert den eldste forsvarsgrenen, marinen. Ekløw kunne fortelle at i Sverige hadde det nå begynt å komme mer penger til alle forsvarsgrenene. Meyer kunne fortelle det samme, selv om det var i langt mindre målestokk. Problemet for både Sverige og Norge var at det ikke var noe særlig av forsvarsmateriell å få kjøpt. Alle andre land rustet også opp. Sverige var jo så heldige at de hadde en større og langt bredere industri, men også her knirket det i hjulene når man forsøkte å få industrien til å produsere forsvarsmateriell. Omstilling tar tid og utvidelse av kapasiteter er krevende på mange områder, ikke bare i forsvaret, men også i industrien. Det hadde de dumme politikerne ikke hatt noen forståelse for. Nordmennene hadde nå fulgt Sveriges eksempel og dratt til USA for å kjøpe fly. USA og Italia var de eneste landene, som hadde noe og var villige til å selge moderne utstyr. Men til Italia hadde ikke nordmennene dratt, uvisst av hvilken grunn. Men Norge og Sverige er i en så vanskelig stilling at de kjøper det de får tak. For Norges vedkommende er det ytterst lite, så mye av kapitalen blir brukt til å bygge opp lagre med korn og andre råvarer. Norge stoler på at britene ikke vil angripe og at Tyskland ikke kan eller tør angripe dem pga. den britiske flåten. “Nordsjøen er britenes andedam” er et av de uttrykkene som Meyer bruker.

Selv om det er vanskelig å få kjøpt utstyr, slutter Sverige å produsere flere stridsvogner etter at det bestilte antallet er levert. Det skal visstnok være Bofors som ikke har kapasitet til å produsere flere kanoner til vognene. Sikkert fordi de har så mange andre land som vil kjøpe kanonene og til en høyere pris. Selv om Ekløw har fått et kompani med stridsvogner, gjør dette ham sint. De kunne ha solgt stridsvogner til Norge, for Norge har bare en stridsvogn, svensk selvfølgelig, og trenger flere. I følge Meyers vurderinger er det bare i sør at stridsvogner er aktuelle for Norges del. De fleste andre steder er landet for kupert etter nordmennenes mening. Ekløw frykter at nordmennene har et for gammeldags syn på stridsvogner og deres anvendelighet. I hele tatt har nordmennene et gammeldags syn på bruken av det meste av det som er moderne og bra, som maskinpistoler, håndgranater, panservern kanoner, biler, osv.

Den eneste produksjonen, som Norges hær kan glede seg over, er produksjonen av håndvåpen, som geværer og maskingevær, og luftvernskanoner av typen Bofors 40 mm. Men produksjonen på Kongsberg av kanonene går tregt. Det eneste våpenet som Norge har rikelig av er geværer, Krag-Jørgensen, kaliber 6,5 mm. Våpenet er godt og interessen for skyting er stor i alle lag av befolkningen. Så stor og stigende er interessen at det bekymrer den øverste forsvarsledelsen, som frykter en rød revolusjon. Derfor blir tennstiftene til alle våpnene i forsvarets depoter lagret geografisk adskilt fra våpnene. Dette er ikke akkurat oppskriften for en rask mobilisering og det er noe vanskelig å skjønne hvorfor de røde massene skulle gå til revolusjon mot en sosialistisk regjering, men slike realiteter blir ikke vektlagt i den øverste forsvarsledelsen. Spesielt siden man nå en gang hadde gjort dette og det var vanskelig å få tatt en beslutning om å flytte tingene tilbake. For Norges marine er saken noe bedre, to nye moderne jagere er under bygging, ja noen er faktisk ferdige sammen med andre moderne fartøyer. Men resten av den norske marinen er svært gammel, ja nærmest moden for museum.

Ellers er det stille før stormen, dvs. det raser en krig i Asia mellom Japan og Sovjet, men den er for langt borte til å interessere. Det vekker større oppmerksomhet at Storbritannia gjeninnfører verneplikt. At den spanske borgerkrigen er avsluttet og at det dermed skulle være et grunnlag for fred i Europa, er det få som tror på. Man tror heller at Sovjet vil bli angrepet av Japans allierte, Tyskland og Italia. Det ser ut som om fasistene og deres allierte, nazistene, bare bli sterkere og sterkere. De to siste landene, som har havnet inn i denne blokken, er Tsjekkoslovakia og Spania. Det ene lite og det andre utarmet etter en lang borgerkrig. Men Ekløw har stor respekt for den tsjekkiske industrien og forklarer for Meyer at tyskerne nå er styrket på en vesentlig måte. Svenskene har et stort antall lette tsjekkiske stridsvogner uten kanon, men med to mitraljøser, såkalte tanketter, og Ekløw skulle gjerne hatt flere. Ekløw anslår at tyskerne nå har fått nok utstyr til å utruste minst tjue nye divisjoner og at minst tre av disse vil være pansret. Han mener også at de har fått mange trenede soldater fra den tyske minoriteten i Tsjekkoslovakia. Noe helt annet er selvsagt det at en rekke divisjoner, minst tjue, nå er fjernet fra den allierte siden i tillegg til at Skoda fabrikkene alltid har vært kjente for å lage godt artilleri. Så hvis man legger sammen tallene, så har den tyske siden fått en forsterkning på minst tretti divisjoner, fordi de ikke lengre trenger å ha soldater for å bevokte den tsjekkiske grensen.

Både Meyer og Ekløw studerer kartet over Balkan ivrig, Romania har året før blitt et fasistisk diktatur, Albania er italiensk og Ungarn er sterkt pro tysk. Ingen av de tror at det er noe land på Balkan, som vil våge å støtte Frankrike nå. Det er for kort vei til en eller flere opprustede fasistiske naboer. Vil Polen følge etter? Tyskland og Polen har en vennskapspakt og Polen fikk deler at Tsjekkoslovakia når Tyskland rykket inn i landet. Selvfølgelig er Danzig et problem i forholdet til Tyskland, men like fullt. Som alle andre på den skandinaviske høyresiden tror man at kommunister og nazister snart vil barke sammen. Ekløw har gode forbindelser i Tyskland og tror også at det er en mulighet for at Tyskland angriper Polen. Ingen av de tror at det blir en ny stor krig over Danzig, kun en mindre trefning mellom Tyskland og Polen. Ekløw gjentar en setning han har hørt i Tyskland: “Hvilken franskmann vil dø for Danzig?” Men holdningene i Frankrike og Storbritannia er i ferd med å snu. Noe disse to herrene ikke har en aning om.

De tror imidlertid at Sovjet vil angripe Polen, for Polen var opprinnelig en del av Russland og Sovjetunionen har aldri godkjent Polens eksistens. Nå har vel heller ikke Tyskland anerkjent sine grenser i øst. Heller ikke de mot Danmark?

Den forrige dagen brakte Meyer opp Tyrkia som en mulig tysk alliert. Tyrkia hadde et horn i siden både til Sovjetunionen, til Frankrike og til Storbritannia pga. landavståelsene etter, under og før første verdenskrig. Ekløw er betinget enig, men mener tyrkerne ikke vil ha annet enn kjøttvekt å komme med. ”Som Norge” sier Meyer. Ekløw titter bort på kameraten, ser hans bekymring og kvitterer med: ”Eller Sverige.”

”Du vet at Tyrkia valgte den tyske siden under første verdenskrig, fordi Churchill stjal to krigsskip fra dem?”

”Ja,” sier Ekløw, ”jeg har hørt historien. De hadde samlet inn penger blant vanlige folk for å kjøpe to moderne krigsskip, bygde de i England, britene tok både båtene og pengene når første verdenskrig startet.”

”Det hele gikk på æren løs, tyrkisk ære, og de valgte Tyskland som alliert. Det gjør de nok denne gangen også.” fortsetter Meyer.

Det kan bare dreie seg om noen måneder nå, så barker kommunistene og fasistene løs på hverandre, hvem vil franskmenn og briter støtte? Begge mener at det er selvfølgelig at de vil støtte Tyskland. ”Britene er for redde for å miste kronkolonien India.” er forklaringen. ”Kommunismen må stoppes.” er deres standard frase. Enkelte ganger glemmer de at de har sosialistiske regjeringer og sier: ”De røde må stoppes.” Men heldigvis for generalene skjer dette bare i den engere kretsen.

ET SORGENS KAPITEL.

For den norske venstresiden er nederlaget i Spania også et nederlag for likestilling, demokrati og solidaritet. Ulf klarer ikke helt å delta i onkelens raseri over Frankrikes og Storbritannias manglende innsats, han jobber som lærling og har begynt å tjene penger. Det er i hele tatt mye å glede seg over. For snart er det sommer og læretida er over. Sjefen har lovet at han kan få fortsette å jobbe hos dem. Utsagnet, “Lønna skal vi nok bli enige om”, kan jo bare bety at han vil få godt betalt. Han føler seg ganske sikker på at han ikke har gjort for mye dumt, snarere at han har jobbet hardt og dyktig, for de gamle karene er rause med rosen. Faren og onkelen vil gjerne at han skal fortsette i Sporveien, men der er lønna heller dårlig, dessuten er det lengre vei. Verkstedet han jobber på nå, er rett nede i gata og ikke oppe ved Vålerenga. “Det går jo kjapt med sykkel til Vålerenga.” fastholder far, men det er også det at både faren og onkelen jobber i kommunen, onkelen jobber til og med i Sporveien. Det å komme vekk fra familien, finne en god arbeidsplass selv, styrker selvfølelsen. Følelsen av å være voksen, selvstendig.         

Nå er det bare nå og da i helgene at han og onkelen møtes. De diskuterer politikk, som før. Onkelen er bekymret for at Tyskland vil gå løs på Sovjetunionen, nå som Japan har angrepet dem nede i Asia. Far er forbannet over at så mye av skattepengene til staten går til forsvaret, selv om han delvis ser behovet, nå som alle “gærningene” ruster opp. Mor blander seg sjelden inn i diskusjonene, men forrige søndag fikk de en ny debattant. Det var lillesøster Elisabeth som stirret ned på et bilde av japanske soldater i Manchuria og med myndig stemme sa: “Ikke slåss, da blir pappa, onkel og Ulf sinna på dere!” Så la hun plutselig til med en enda morskere stemme og med en enda dypere rynke i pannen, antagelig for å gi det hele enda mer vekt: “Og Karlsen i tredje! Han er veldig, veldig sinna.”

De andre hadde først blitt så overrasket at de ikke hadde sagt noe, men nå runget latteren rundt bordet. Elisabeth krøp sammen i mors armer og ble ganske så flau, men onkel, som satt nærmest, klappet henne på hodet og sa: “Det er riktig det, Bettan, få dem til å holde opp, så skal du få en brus av meg.”

Det hjalp, hun hoppet ned fra fanget og forsvant ut. Ute hadde hun hørt at noen av barna hoppet paradis og selv om de andre barna gikk på skolen, kunne hun kanskje få være med. Ved sånne anledninger var det en fordel å ha større søsken og Ulf var størst av alle barna i gården.

Noen uker senere kunne far og onkel fortelle at de hadde fått jobb på verftet og derfor ville slutte i kommunen. Det var blitt så mye å gjøre alle steder at det var lett å bytte jobb, dessuten trengte far mer penger til alle ungene som dukket opp. Det hjalp litt at Ulf tjente egne penger, men enn så lenge var ikke det rare slanten og det at de hadde flyttet til en større leilighet i samme gård, bidro til at utgiftene steg ytterligere.

Så opprusting og økt handel hadde bidratt til bedre lønninger og mer arbeid. For dem, som kunne noe og hadde sterke rygger, var det selvsagt en lykke, men fortsatt var det mange som gikk arbeidsledige i Norge og nabolandene. Ulf overhørte følgende replikk en dag han dro på biblioteket: “Det er ille at så mange går arbeidsledige, men verre er det, at det kanskje må en krig til for å få alle i arbeid.” Det kom fra en eldre gråhåret mann, som satt sammen med sin kone. Dette ga Ulf innsyn i en dyster framtid, var det bare kriger som gjorde at alle fikk jobb? Det kunne se slik ut, for første verdenskrig hadde gitt arbeid til mange, men var det mangel på krig som hadde ført til krakket i -29? Kunne ikke pengene fra militærbudsjettene bli brukt til andre ting enn våpen? Veier og jernbaner var fortsatt mangelvare i Norge, sammen med sykehus, kaier, flyplasser. Den nye flyplassen ute ved Lysaker, på Fornebu, var nærmest ferdig. Den ble veldig fin, selv de aller største flyene, de med fire motorer, ville kunne lande der. Hovedstaden ville få en ordentlig flyplass, ikke bare en brygge og en slipp for sjøfly. Fly var en del av framtiden for Ulf. Han var levende opptatt av dem og hadde etter hvert samlet seg en stor mengde med bilder og opplysninger om de nyeste flyene. Snart ville Norge også få nye jagerfly, fra USA, til neste år. Kanskje ikke så raske som de nyeste tyske og britiske, men store og gode på alle andre områder. Helt sikkert bedre enn de svenske.  

De hadde også begynt å bygge nye båter til marinen, men det interesserte ikke Ulf så mye. Det var fart som engasjerte ham og fly var fart. Store motorer i lette skrog som gled fram uten annen friksjon enn luftens. Men fly hører i første rekke krigen til og krig ser det ut til at alle jobber mot. Far mener det hele er forferdelig, så stor innsats for det å ødelegge, sprenge og myrde. “Dette blir et nytt sorgens kapitel i verdens historie” er hans omkved. Hvorfor kunne ikke landene bruke lov og rett, internasjonale domstoler, Folkeforbundet? Norge og Danmark hadde vist hvordan, ved å la den internasjonale domstolen løse tvisten om Grønland. Alle de nordiske landene hadde gått foran med nedrustning, nå var alt snudd på hodet og alle rustet opp.

Far hadde jobbet innad i partiet og utad for mer til de arbeidsløse og mer til nødsarbeide, men nå ble det kanoner og ikke smør. Et sorgens kapitel. Ville Norge klare å holde seg utenfor ragnaroket enda en gang? Var Hitler den eneste gærningen i denne kabalen? Hadde det hele blitt slik, fordi gærningene var i flertall? Var demokrati bare en måte å synliggjøre galskapen på før den ble sluppet løs og folkestyret forsvant? Hva skjedde egentlig bak de låste dørene? Hvilke avtaler var egentlig gjort? Han begynte å tro at far hadde rett med hensyn til Stalin. Dette med å gå rundt med beskjeder for kommunistene, var plutselig ikke bare barnslig, men direkte dumt. Gjorde de noe ulovlig, ja direkte farlig for Norge? Hvorfor hadde ikke far stoppet ham? Var far med på noe og i tilfelle hva? Far mente tydeligvis at det bare var de nordiske landene som var sanne demokratier i Europa, for de andre landene undertrykket og fengslet enten sine egne eller folk i koloniene. Kolonier var diktatur, sult og tyranni. Var det sant at folk sultet i hjel i Sovjet, Kina, India og andre steder? At lederne bare lot det skje for å spare penger, penger til våpen eller bare for å gi mer til de rike, til makthaverne?

Han hadde tusen spørsmål. Han visste mer nå enn noen gang før, men spørsmålene ble bare flere og flere. Det verste var at framtiden ikke så noe lys ut og at så mye hadde gått galt i de siste årene. Hva hadde Franco lovt Hitler og Mussolini for å få all denne hjelpen? Ville han angripe Frankrike og/eller Gibraltar sammen med Tyskland og/eller Italia?

Så selv om det ikke var noen kriger mellom landene i Europa, var freden egentlig brutt, for pengene gikk ikke lengre til å sikre velstanden og framtiden, men for å skape krigens verktøy. Og folk ga, også i Norge, det ble samlet inn penger til luftvernskanoner og pengene kom. Moderne luftvernskanoner for Oslo og bomberom. Noen av dem, som hadde penger, hamstret. De var ikke trygge på at regjeringen hadde gjort det riktig, at det ville bli smalhans, at rottene ville spise opp kornet før menneskene fikk det. Norge ville kunne bli isolert fra Sør-Amerika, så korn, tobakk, kaffe og sukker ble kjøpt inn. Gassmasker, var det masker til alle, var de gode nok? Kort sagt, frykten bredte seg. Men noen kjøpte nye båter, for krig førte til mer penger for skipsfarten, flere varer å transportere over lengre avstander, mer handel, større lønninger for de som bygde båtene og de som seilte med dem. Far og onkel hadde byttet jobb, for det var mer å tjene på verftet enn i Sporveien. Var far og onkelen krigsprofitører? Hvem var egentlig krigsprofitører? Skulle de ha streiket og nektet å bygge båtene, fordi de også kunne brukes til å frakte bomber og granater?

Han ble svimmel av sine egne tanker, trist og forvirret. Han måtte og burde konsentrere seg om skolen, støtdemping, friksjon, bensin, strøm, kraft ganger arm…

Han fikk plutselig lyst til å gå ned ved Akershus og fiske, bare drive dank, sole seg, se på de som jobbet og slet, se på jentene, båtene. Hans egne tanker hadde gjort ham trøtt, han stirret ut i lufta, men bestemte seg for å lese igjennom teoriene rundt dieselmotoren en gang til. Konsentrasjon, unge mann. Dess fortere du kommer i arbeid, dess bedre. Penger, de trengte penger, alltid.

NY JOBB?

John var tilfreds, det gikk bra på skolen. Å studere teknikk, maskineri og prinsippene bak det hele var helt etter hans hjerte. Det var dette som hadde gjort England stort. Han hadde valgt riktig, til tross for foreldrenes motstand. Han var snart ferdig og med gode karakterer. Skulle han fortsette på universitetet og studere mer teknikk, eller skulle han bli offiser? Hans mange år som kadett og innføringen av verneplikt i Storbritannia ga dette som en ny mulighet for mange. Det var en stor mangel på befal, spesielt i hæren. Men, nei, et skritt av gangen. Få en god eksamen, fulgt av en god jobb, så fikk han bruke litt tid på å vurdere neste skritt.

Som alle andre i Storbritannia var han bekymret for framtiden. Det nye, som hadde skjedd, var at flyproduksjonen her og i USA hadde økt voldsomt. Et sikkert tegn på krig? Krig var på alles lepper, for Hitler var ustoppelig. Siden han er så teknisk interessert, leser han alt han kan finne om utstyret til de forskjellige partene. Som patriot synes han at Spitfire er det beste flyet, men er imponert over tyskernes Messerschmitt og deres DB 601 motor. Men flyet er lite, er det plass til en pilot i cockpiten, en voksen mann, kan han bevege stikka like lett som i deres fly? Hvorfor er understellet så smalt? Kan det fly like langt som Spitfire? Har de virkelig så mange fly, som de skryter om? Vil de bombe London i filler på krigens første dag? Er flåten immun mot flyangrep? Er franskmennene forberedt? Franskmennene har ikke kommet skikkelig i gang med å lage fly. Men de har noen veldig bra og mange stridsvogner, sterke befestninger langs grensen i form av Maginotlinjen, en god flåte, mange soldater, mye grovt artilleri. Soldater er hva Storbritannia mangler. Men nå begynner de å komme. Verneplikt er det som trengs for å skape en stor hær. Tyskland har hatt verneplikt i over fem år, Frankrike og Sovjetunionen enda lengre. Det gjelder bare å få til en avtale med Sovjetunionen før sommeren er over. Han vet de er i forhandlinger, men kan ikke ta det opp i diskusjonene med kameratene. Kommer russerne aktivt med på deres side, kan de kvele Tyskland på samme måte som de gjorde i forrige krig, for Sovjetunionen er forholdsvis mye sterkere enn det Russland var. Har Sovjet noen alternativer til en avtale med Storbritannia og Frankrike? De må jo vite at Hitler ønsker å ekspandere østover? Det er en lettelse at det ikke har blitt noen krig denne sommeren, da vil det nok vare til neste år eller enda lengre før det blir noen krig. For, som alle vet, krig er noe man starter om sommeren, for da er det greiest å slåss. Til neste sommer vil både Frankrike og Storbritannia ha kommet skikkelig i gang med opprustingen. Italia vil vel ikke følge etter Hitler? Den britiske sammen med den franske flåten behersker jo Middelhavet fullstendig. Italienske havnebyer vil kunne skytes i filler. Tyskland har ingen flåte, ja knapt nok noen skip i hele tatt. Både de og franskmennene har en langt større og mer slagkraftig flåte. Storbritannia har fortsatt den største flåten i verden.

For ham er det greiest å være hjemme og å ha badeferie ved kanalen var jo mer enn helt greit. Far hadde uttrykt engstelse for at Nordsjøen kunne bli et helvete og derfor ble det ikke noe av den vanlige Norges turen. Etter hva Konrad skrev, forberedte Norge seg også på krig, mest ved å kjøpe matvarer og råvarer til industrien. Eller som han skrev: “For å ha noe å kaste på tyskerne om de kommer.” Konrad, som mange andre nordmenn, hørte sjøen til og for dem var Storbritannia en venn. En kollega som de møtte i alle havner og enten kranglet med eller tok en øl sammen med på den lokale baren, enten denne baren var i Sør-Amerika eller i Australia. Tyskland var en fiende som brukte ubåter for å stoppe ærlige norske båter, som leverte ærlige varer på de sju hav. Norge hadde mistet mange sjøfolk og mange båter i forrige krig, pga. tyske ubåter og tyske miner. Det var ikke glemt. Nordmennene fryktet at det kunne skje igjen.

Rart å tenke på at en slik liten nasjon kunne ha så mange båter og så fine båter. Den mest moderne handelsflåten i hele verden sa far og han ble jo betalt for å holde et øye med slike ting. Den tredje eller fjerde største flåten i verden og den nyeste. Da det var krise i skipsfarten ved begynnelsen på tretti tallet, hadde man holdt konferanser mellom de store skipsnasjonene for å bli enige om hva man kunne gjøre for å redusere overskuddet av tonnasje. Nordmennene, de sleipe rakkerne, hadde foreslått at alle båter som var mer enn tjuefem år gamle skulle hogges opp. Nordmennene hadde vel knapt mistet noen båter i hele tatt, mens for eksempel grekerne hadde mistet omtrent hele flåten. Skjønt, ifølge Konrad hadde Norge da mistet hele marinen. Norge hadde den nyeste handelsflåten og den eldste marinen i verden.

Denne handelsflåten kunne bare seile fordi britene kontrollerte verdenshavene. Pax Britannia var deres garanti for å kunne seile. Var de egentlig snyltere, som levde godt på at britiske krigsskip forsvarte de? Kunne man kreve at de hjalp til i neste krig på Storbritannias side? At norske krigsskip beskyttet konvoier til Samveldet? Hadde nordmennene noen krigsskip overhodet? Noe som kunne seile utenfor Nordsjøen? Nei, Norge var fattig, lite og svakt på alle områder unntatt nettopp handelsflåten. Hva hadde Konrad sagt, når han hadde nevnt imperiet og at solen aldri gikk ned over imperiet? “Norge er stort det også” sa Konrad. “Så stort at en nordmann aldri pisser aleine.” Han hadde ikke skjønt det hele da, men forsto til slutt at det var en vits. En vits for å ta brodden av hans utsagn om solen som aldri gikk ned over imperiet.

På mange måter var Konrad en befrielse, for en som hadde vokst opp på toppen av imperiet. Han var noe mer jordnær uten egentlig å være enkel, pragmatisk uten å være bundet av for mange former og vaner. Stolt uten å være nedlatende, en som følte seg hjemme i de fleste leire. Etter hva han forsto, var Konrad allerede skipper på en hvalbåt. Antagelig var det bestefaren som eide hvalbåten, men like fullt. På en hvalbåt var det skytteren, som egentlig var sjefen. Skytteren som etter råd fra utkikken bestemte hvor de skulle jakte og det var han som pekte ut kursen under jakten. Så skipperen var bare en rormann med økt ansvar. Det å jakte på så store dyr måtte være spennende. Konrad hadde lovt at neste gang han kom til Norge, så skulle han få være med. “Noe annet enn rypejakt” sa Konrad.

Båten var gammel, men gjorde bra fart. Det måtte den for å holde tritt med hvalene. Han tenkte på Nordsjøen og en liten båt hoggende fram i grov sjø. For så møysommelig slepe fangsten tilbake til landstasjonen. Jo, det måtte være spennende. En båt som først var en sprinter og så en slepebåt for ett eller flere store dyr, dyr som antagelig var lengre enn båten. Jo, det ville være en avveksling fra badeferie ved Brighton. Ryper på flere tonn. Hva ville folk si, når han kom tilbake og fortalte at han hadde vært på jakt i Norge sammen med en gjeng med nordmenn?

“Ble det noe?”

“Ja, min andel var fem tonn.”

Han lo ved tanken. Fem tonn rype.

ENDELIG!

JC strakte ut sin lange kropp og nøt solens varme. Han var ferdig med dagens kurs og holdt bare øye med folkene som ryddet opp. De hadde gjort det ganske bra til å være så ferske, ikke imponerende bra, men bra. Endelig hadde Frankrike kommet til hektene igjen, ikke bare militært, men også økonomisk. Oksen, Daladier, hadde fått det til. Kommunistene hadde prøvd seg et par ganger, men feilet fullstendig med sine forsøk på streiker og demonstrasjoner. Offiserene var plutselig fornøyde med regjeringen, for nå økte bevilgningene til forsvaret radikalt. Noen snakket om at de var tre ganger så store som under forrige regjering. Dette skulle ha ødelagt økonomien etter alle teorier, men det motsatte skjedde. Frankrike ble plutselig en magnet for investorer, pengene strømmet inn og hjulene gikk fortere og fortere. Det går bra for ham og. Han er gift, fikk sitt første barn i mai, en datter. De to bor hos svigerforeldrene ennå, men snart kan de flytte inn i eget hus. For også hans familie gjør det bra, alle er i arbeid og pengene han tjener kan legges til side sammen med det slekta har betalt tilbake til ham av lån, lån som han ga til dem, da alt så svart ut og bare han og noen få til av familien var i arbeid. Bare det nå ikke ble noen krig. Men Hitler måtte jo skjønne at han ikke hadde noen sjanse, Storbritannia var fullt og helt på deres side, nå manglet de bare Sovjet.

Neste dag kom sjokket, de dumme kommunistene hadde gjort en avtale med Hitler. Til tross for Spania og Tsjekkoslovakia! Han følte det som et slag i maven, nå ville det bli krig. For Polen var under press fra Tyskland. Frankrike kunne ikke trekke seg ut en gang til, ikke et nytt München forlik. Hele nasjonen følte det slik, fransk ære sto på spill. Krig! Hva ville skje med kone og datter?

Britene har begynt å komme til Frankrike, de plasseres i nord slik at de er nær øya. Han forsøker å vurdere dem ut fra avisene, men blir ikke klokere av det. De har bra med biler og sekkepiper, men dårlig med stridsvogner. De første flyene, kjøpt med fransk gull, kommer fra USA. Det er bra, for deres egen flyproduksjon er fortsatt lav, men den bedrer seg. Et år til, kanskje to, i 1941 så vil alt være på plass. Men det er få briter, Frankrike vil, til dels takket være koloniene, kunne mobilisere seks millioner mann under fanene. Britene har bare en brøkdel, men vil forhåpentligvis kunne mobilisere flere utover høsten og vinteren. Det måtte gå bra, han hadde kone og en søt liten datter.

De diskuterte den nye situasjonen på brakka den kvelden. “I morgen er vi i krig” var det en som sa.

“Tøys,” svarte en annen, “tyskerne tror de kan skremme oss igjen til ikke å hjelpe Polen. Derfor vil de angripe Polen først, vi og britene forlanger at de trekker seg ut innen noen timer eller dager. Imens vi venter, mobiliserer vi og britene. Tyskerne trekker seg ikke ut og da først vil vi være i krig.”

“Tyskerne har bløffet hele tiden.” er det en som sier. “De er ikke så sterke som vi.”

“Det er det ingen som vet helt sikkert.” kommer det fra en annen.

“Jeg har sett stridsvognene deres. Sammenlignet med våre er de som leketøy. Ingen skikkelig kanon, bare maskingevær.”

Han holdt kjeft, disse var eldre enn ham. Men det den ene hadde sagt om at krigen var flere dager borte, hørtes riktig ut. Fra hva han hadde hørt og lest, syntes han at de tyske maskingeværene var bedre enn både de franske og de britiske. Maskingevær, ørken og ski var det han kunne. Stridsvogner, fly og panserbiler visste han lite om, ei heller politikk. Det eneste han hadde skjønt, var at Frankrike hadde klart å stable seg på beina igjen og at ting så lyser ut økonomisk. Han håpet på fred, men trodde ikke på den.

To dager senere fikk de svaret på sin uro, Tyskland rykket inn i Polen. Kravet om at man ikke skulle trekke seg, var unisont i hans avdeling. Ikke noe nytt München. Frankrike mobiliserte, de folkevalgte bevilget penger til en ny krig, et ultimatum om tilbaketrekking ble sendt til Tyskland. I avdelingen var det ingen jubel, slik han hadde hørt at det var ved starten av forrige. Man holdt kjeft, bet tennene sammen og tok imot nye mannskaper. Han holdt oppfriskningskurs så lenge det var lyst nok til å skyte, så gikk de inn og trente på puss, vedlikehold for øvrig, sammensetning, taktikk og annen teori.

Etter tre dager var krigen et faktum og mobiliseringen satt i gang. Britene sendte hastig nye folk over kanalen. Selv ble han i leiren den første tiden, det kom stadig inn nye folk som skulle ha gjenoppfrisknings kurs. Etter hvert dro de ut til avdelingene for å lære dem mer, kontrollere at de vedlikeholdt utstyret korrekt og reparere det som var skadet. Hele Europa var mer eller mindre mobilisert, men det var lite Frankrike kunne gjøre for å hjelpe polakkene. De angrep etter et par uker og rykket noen kilometer inn i Tyskland, men så var det stopp og etter to og en halv uke angrep Sovjet også Polen. Sovjetunionen hadde vunnet over Japan i Kina. Så nå hadde kommunistene ryggen fri og rykket inn i den østlige delen av Polen uten å møte noe særlig motstand. Polen var knust etter fem uker. Så skjedde lite eller intet. De angrep ikke, Tyskland angrep ikke, man sloss bare ute til sjøs.

Han ringte hjem hver søndag for å fortelle at han ikke var ved fronten, at maten var god og viktigst, at han elsket henne. En dag satte han seg ned og regnet på det, de andre hadde vært så optimistiske og sagt at Tyskland snart ville sulte i hjel. Han var ikke så sikker lengre. Romania var nå tysk vennlig, antagelig fordi de var redde for Sovjet og Frankrike kunne ikke hjelpe dem, hvis det kom til krig mot kommunistene. Romania hadde både korn og olje. Italia var nøytralt og tysk vennlig, Spania var nøytralt og tysk vennlig, Sovjet var de ikke i krig med etter hva han forsto, men Sovjetunionen var nå helt klart tysk vennlig, USA, Jugoslavia, Belgia og Nederland var nøytrale, alle de små landene i nord var nøytrale. Han stirret framfor seg, det var egentlig bare de og britene mot Tyskland. Under siste krig hadde tyskerne nesten nådd Paris. Han husket hvordan berberne hadde sneket seg fram mot dem ved å utnytte hver minste del av terrenget. Ville linjen stoppe tyskerne? Ville de kunne snike seg innpå og slå ut deler av linjen? Bruke røyk, tungt artilleri og stridsvogner? Når kom de?

De kom ikke den vinteren, alle fortsatte den frenetiske opprustningen og ventet på sommeren. Det var ikke helt riktig, Sovjetunionen angrep Finland, to måneder etter at Polen var nedkjempet. Et lite nordisk land sloss alene mot en supermakt, nærmest uten skikkelig utstyr og stoppet supermakten! Det måtte bety at forsvarslinjer var verdifulle både mot stridsvogner og mot infanteri. Den finske Mannerheimlinjen var ingenting mot deres egen forsvarslinje, Maginotlinjen.

 

VOKSEN.

Ulf ruslet nedover Nannestadgata i en bue rundt kirka nedover mot Brinken. Det var der han jobbet. Endelig var han ferdig med læretida og var blitt faglært mekaniker med en skikkelig lønn. Bra lønn faktisk. Han hadde sammenlignet med de andre fra klassen. Det er kaldt og han skutter seg i jakka. Angrer litt på at han ikke fulgte moras beskjed om å ta på seg mer. Hvor kaldt var det? Sikkert godt under null og så var det den kalde, rå blåsten fra den igjenfrosne fjorden. Mens han skyndte seg nedover, lurte han på hvordan sjefen ville ta det brevet han hadde fått, innkalling til sesjon, militærtjeneste, nå som han endelig begynte å tjene litt gryn. Det var fælt dette med Finland. Tenk om det ble krig her og. Svenskene var helt på tuppa etter hva han hørte og leste fra de kanter. I følge avisen hadde de 300.000 mann under våpen. Her på berget skjedde det svært lite, jo man hadde bestilt nye fly, fra statene, for lenge siden og nå skulle de komme. Han hadde sett bilder, fjonge fly, ikke dobbeltdekkere, men monoplan, vanskelig ord det, sikkert latin eller noe annet utenlandsk, kunne de ikke bare kalle dem envingede eller endekkere? Det hadde vel samme meninga og var mer forståelig.

Han ramler inn døra på verkstedet og stenger den kjapt etter seg. Det er bare formannen som har kommet, så da er han vel tidsnok. Det er bare formannen og sjefen eller eieren, som har nøkler. Så da er det bra å ikke komme for tidlig og så stå og vente utenfor i denne kulda. Han viser brevet til formann, som bare grynter et “du får gi det til sjefen“. Så kommer de da inn etter hvert, fem mann i alt med sjefen i tillegg til ham og formannen. Dvs. det er en åttende, sjefens kone, hun fører bøkene, fakturer og utbetaler lønn, men hun kommer aldri før ti og går klokken tre. Sent nok til å få sendt ungene på skolen og tidsnok til å få laga middag til sjefen. Snerten hu’ kona, spesielt når en tenker på sjefen. Han er sikkert ti år eldre enn henne og dobbelt så svær.

Sjefen ser igjennom brevet, ser på ham, ser tilbake på brevet. “Passer dårlig dette Svendsen. Har bare blitt mer og mer å gjøre. Bedre tider. Men De får passe på så De ikke havner i noen krig. Skjønt, det er vel ikke De som bestemmer det. Det står her at De skal møte den første mars og minimum være inne i nitti dager. Det er tre uker til det. De får vise brevet til sjefen.” Med sjefen mente han kona. Dette med sjefen var en spøk, så vidt Ulf kunne skjønne. Han stakk brevet tilbake i lomma. Det begynte å bli merka nå av alle hendene som hadde saumfart det.

“De og Olsen får ta lastebilen og kjøre opp til Sveriges gate på Vålerenga, der står det en Ford ved nummer ti. Den vil ikke kjøre lengre. Det skal være bensin på tanken, men eieren sier at den plutselig bare stoppet og at han ikke fikk liv i den igjen. Ta med slepetau, tennplugger, batteri og det Dere ellers måtte mene at Dere trenger. Få den ned hit. Så får De se på den.” Karl Olsen var ikke faglært, men en nevenyttig kar ellers. Sterk som få og en habil sjåfør. Etter det andre kunne fortelle var han nevenyttig på andre fronter også. Det gikk ville historier om at han hadde havnet i arresten etter en slåsskamp nede på Grønland. Den andre hadde visst fått grisebank, men Karl hadde sluppet med en natt i kjøler’n, fordi det var så mange vitner på at den andre hadde startet. Ellers var jo ikke Grønland, den politistasjonen man ville havne i. De var harde i klypene folka der nede.

På veien oppover diskuterte de Vinterkrigen. Begge mente at Sovjet måtte ha en dårlig hær og at finnene hadde ekte sisu. Dessuten var finnene vel vant til kulda, skjønte de hadde jo hørt om Sibir. Skulle være kaldt nok der. Forden sto der den skulle, en v-åtter. Det var strøm på den fortsatt og alt virket som det skulle, men det kom ikke strøm til pluggene, heller ikke til fordeleren når de sjekket den. Feil på koilen? Strømbrudd? De fikk taue den inn, men det var nok koilen, som hadde gått, og det var typisk nok, en del de ikke hadde tatt med. De hadde heller ingen til dette merket på lagret.

På verkstedet bytta de koil ved å bruke en for en Ford lastebil og motoren gikk, men hvorfor hadde koilen gått? Sjefen ringte eieren av Forden. Forklarte hva som hadde skjedd og at de gjerne ville ha bilen en stund til for å forsøke å finne ut hvorfor koilen hadde gått. Det var greit. Da kom frua og han viste henne brevet. Hun noterte det hele og sa at han sikkert ville se kjekk ut i uniform. Hun smilte til ham da hun sa det. Det hele gjorde ham bare keitete og rød i ansiktet. Kjekk, han som bare var en lang staka med et gult reir på toppen?

De fant ut at koilen bare var en dårlig sak, så de lot bilen beholde den større fra lastebilen. Bilen gikk fortsatt som en klokke, når den nå var varm mol den riktig vakkert. Når mannen kom for å hente bilen, var han riktig så fornøyd med en større koil og det hele. Regninga ble betalt uten innsigelser og alle var fornøyd. Ulf noterte seg at begge var ført opp som mekanikere på regninga og at Karl derved hadde dratt inn like mye penger som ham, selv om Karl ikke var faglært og hadde dårligere lønn. Sleipt av sjefen.

I lunsjen kom samtalen inn på at Sverige fortsatt hadde store mobiliserings styrker inne, selv om det nå hadde gått over to måneder siden Vinterkrigen begynte. De diskuterte hvorfor Norge ikke hadde gjort det samme, ja faktisk hadde man gjort svært lite annet enn å kjøpe kaffe, kull, bensin, mel og sukker for flere år med krig. Da trakk sjefen fram kostnadene med å ha så mange karer inne i det militære. Selv om de i Norge fikk lite eller ingenting mens de var inne, ville millionene rulle kjapt med så mange folk i uniform, ja det ble så mange nuller at de ikke helt forsto det. Prisen var grei nok forklaring for de fleste, helt til en av dem sa: “Javel, men hva vil en okkupasjon koste landet og oss?”

De fleste hadde begynt å ane at Polen nok hadde fått en svær regning og at den ble større for hver dag. Dermed ble det taust rundt bordet. Okkupasjon, kunne de risikere det? Vi har vel bare venner, forsøkte en seg. Formannen mente at stormaktene nok ville prøve seg på alt og alle for å skaffe seg posisjoner for å ramme dem andre. Men vi er jo venner med britene, svarte en annen. De trenger handelsflåten vår for å skaffe seg mat, bensin og jernmalm. Tredjemann blandet seg inn med at dem jo kunne komme og stjele med seg alt, både landet og flåten. Dermed var Nordsjøen sperra og tyskerne kunne ikke få svensk jernmalm før til sommeren, hvis de da ikke britene tok Sverige i samme slengen. Går Norge ligger Sverige tynt an. Britene trenger ikke Norge for å sperre Nordsjøen, svarte den andre. Jo, kom det fra tredjemann igjen, for de tyske båtene seiler på norsk side av grensa hele veien nedover og oppover. Da kan ikke britene ta dem uten å bryte loven. Loven om territorialfarvann gjelder for alle, også sjøens herrer. Det kan godt være, kom det fra Karl, så da er det bare britene vi trenger å være redde for, dem er suverene til sjøs og tyskerne kan ikke seile ut uten å bli sprengt i biter, så mange flere båter som britene har, mye større er dem også. Den konklusjonen stoppet diskusjonen.

Ulf hadde holdt kjeft, de andre var eldre og det han tenkte stemte i grove trekk med det de andre hadde sagt, men så var det dette med flyene. Ingen av dem hadde nevnt fly. På filmavisen hadde han for cirka et år siden sett sovjetiske fallskjermsoldater som hoppet ut fra fly. Mange og store fly. Kommentatoren hadde sagt at de kunne slippe ned kanoner og stridsvogner også. Stridsvogner var noe jævelskap, som nesten ingenting beit på. Skjønt finnene hadde ødelagt mange, med kanoner, miner, buntladninger og bensinflasker. Han tygget ettertenksomt på et stykke med gulost, kanskje han burde nevne fly neste gang. Han visste at dette var en diskusjon, som kom til å bli gjentatt mange ganger, så han ventet og tygget. Plutselig kom det fra kona: “Svendsen, De som snart skal bli kriger, hva mener De?”

Alle så på ham og tidde. Han, yngste mann, var plutselig i sentrum for oppmerksomheten. Han prøvde å svelge, men brødet hadde med en gang blitt veldig tørt, etter det som måtte ha vært en evighet gikk det ned. “Jeg er redd for fly“ kom det forsiktig fra Ulf , “og gass.”

Gass var et fyord mellom de voksne. Kunne noen tenke seg å bruke det mot en by? Det som tidligere hadde vært en samtale uten det helt store alvoret, ble med en gang avløst av en dyster stemning, som foran en åpen grav. Gass, klorgass, sennepsgass og hva annet av jævelskap kunne en forvente? De andre tittet skremt og bistert på hverandre. Det var sjefen som brøt isen. “De vil nok ikke bruke gass mot Norge, vi bor for spredt, dessuten er min kone sterkt imot gassmasker. Hun mener de får henne til å se stygg ut.” Det ble trukket på smilebåndet rundt bordet, når sjefens kone var imot gassmasker, ville nok ingen våge å bruke gass. En ekstra lang lunsj var over og alle gikk til sitt.

Ulfs påståtte redsel for fly og gass medførte at de påfølgende lunsj diskusjoner tok en mer alvorlig retning, for fly, gass og fallskjermsoldater var nye ukjente. Det virket heller ikke som om avisene hadde fått dette med seg og i alle tilfeller ikke forsvarsledelsen. Der var det gamper og kanoner som gjaldt. Første verdenskrig på nytt, med noe bedre våpen. Bedre våpen var det vanskelig å få tak i for Norges del, ingen hadde noe å selge og norsk våpenindustri var nesten lik null. Litt ammunisjon, maskingeværer og antiluftkanoner samt Krag-Jørgensen geværer. De hadde kjøpt en, -1-, stridsvogn og hadde laget seg to panserbiler. Svenskene hadde sikkert hundre. Sovjet hadde flere tusen, skulle en tro avisreportasjene fra Finland.

Nå hadde krigen i Finland blitt en stillingskrig etter store sovjetiske tap, kunne en da håpe på fred? Norge hadde bestilt enda flere fly fra USA, bombefly denne gangen. Noen mente at dette var en meningsløs sløsing med penger og verdifull utenlandsk valuta, på den andre siden hadde Tysklands raseri over “Altmark” og Sovjets raseri over svenske og norske frivillige til Finland, samt våpenhjelp og transport av dette over de to landenes territorium, skapt frykt. Sverige og Norge hadde sendt styrker nordover. For Norges del bare noen tusen, for Sverige del over hundre tusen. Det var tydelig at temperaturen steg også på norsk side av grensen, men svenskene var jo rent febersyke. Over hundre tusen mann i nord, ja kanskje to hundre tusen. Svenskene holdt kjeft om hvor de plasserte folka sine og hvor mange, de bare fortalte at de hadde mobilisert, hvilket de vel måtte si, for unge menn forsvant fra arbeidsplassene og ledighetskøene over hele Sverige.

Første mars møtte Ulf opp på festningen, med tørrmat for tre dager, varme klær og et ekstra sett med undertøy, barbersaker, tannbørste samt ekstra sokker. Han ble antatt som stridende A. Øyne, fysikk og kroppsholdning var god, da de fikk vite at han hadde fagbrev som bilmekaniker og hadde attest på at han var flink i faget, sjefen hadde ment at dette vil gi ham en bedre tjeneste, ble stemningen lettere. Han fikk beskjed om at han kunne ringe hjem og at han ville bli sendt til Fredrikstad, for der var det en stor mangel på mekanikere. Derfor ville tjenesten hans begynne med en gang.

Ulf kjente ingen som hadde telefon, verken i gården eller nabogårdene, så han ringte til verkstedet. Sjefen bante da han fikk høre at han skulle begynne der og da, men likte at han var antatt som mekaniker, dette var jo nettopp det han selv hadde ønsket på Ulfs vegne. Sjefen lovte at Karl skulle gå opp med beskjed til familien, så fort det var mulig, hvilket sikkert var etter endt arbeidsdag, kjente han sjefen rett. Ikke det at det betydde noe, ingen hadde ventet å høre fra ham før til middagen og for Karl var det ikke store omveien.

Utrustet med et tjenestebevis, et skriv om at han skulle gjøre tjeneste ved første artilleriregiment i Fredrikstad, penger til billett på tredje klasse og en sterk formaning om at han ikke måtte drikke opp pengene, dro Ulf til Østbanen. På veien snappet han opp en avis. Ifølge overskriftene hadde Norge og Sverige tillatt at de allierte sendte tropper til Finland over svensk og norsk jord. På festningen hadde ryktene summet om at det ble forlenget tjenestetid. Dette var en bekreftelse på at ryktene hadde næring i virkeligheten. Krigen rykket med ett fryktelig mye nærmere Norge. På Østbanen får han vite at første tog ikke går før klokken fem til Fredrikstad. Han kjøper ikke billett, men går til et av skurene ved spor ni, der sitter fetter Hans og spiser en sen lunsj. Jo, Fredrik, han nikker til en trivelig kar i det søndre hjørnet på brakka, skal til Sverige over Halden med avgang om en time med et godstog. Han har sikkert ikke noe imot å få med seg en ekstra mann til å skuffe kull. Fredrik nikker og smiler tilbake, en avtale.

Når de kommer til toget etter mange kopper med kaffe, eller brakkvann ifølge Fredrik, finner Fredrik og Hans ut at Ulf har for pene klær. Derfor blir han satt i en postvogn, med beskjed om å begynne å bremse hvis han hører lange støt i fløyta. Det er et stort hjul i postvogna, med en sveiv, hjulet ville aktivere bremsene, hvis det blir dreid mot urviseren. Nå har alle i postvogna fått den beskjeden over alle år uten å ha måttet følge den og intet skjer denne gangen heller. Han ankommer Plankebyen rundt klokka fire og går rett ned til artilleriet. Noe forbauset over at den unge mannen er edru og flere timer for tidlig ute, blir han godt og vennlig mottatt. Han er mannen de har ventet på, mekanikeren. Han blir korporal der og da og får tildelt et rom i en gammel brakke, som han bare må dele med en til. Neste dag får han en soldatbok, en børse, en uniform, støvler, sko, to sett med undertøy, ryggsekk og en kjeledress. De første dagene lærer han litt eksersis, støvlepuss, renhold av brakka og han får lov til å skyte fem skudd med Kragen. Nå er han soldat. Han skriver et brev hjem om sin raske karriere innen det militære.

Den neste uka begynner han på verkstedet. Regimentet er visstnok det mest moderne i landet, for de har nye kanoner, egentlig gamle kanoner, men nå med gummihjul slik at de kan slepes bak en lastebil og regimentet er motorisert. Det siste er spesielt viktig og blir framsagt med andakt, for slike kjøretøy er det ellers lite med i den norske hæren. Men nå har allierte tropper begynt å ankomme i Narvik og det er full krig i Asia ved grensen til et land som blir kalt Persia eller Iran, etter at Frankrike og Storbritannia har bombet et stort oljefelt i Sovjetunionen, ved Baku. Persia ligger et sted mellom Tyrkia og India og er visstnok ganske tørt. Det har kommet en nødmelding fra Narvik, de mangler mekanikere, tyngre våpen samt mye utstyr, for grensene oppe i nord må få et bedre forsvar. I løpet av to dager blir soldater, kanoner, lastebiler, ammunisjon, telt og annet lastet på et tog. Ulf må være med. De blir sendt nordover igjennom Sverige. Mann og mann imellom spøker de med at de er invasjonsstyrken, som skal ta igjen Jemtland og Herjedalen fra svenskene. På en stasjon blir de stående i to timer ved siden av et svensk tog, også det fullt av militære og med flere vogner enn deres, også det på vei nordover. Svenskene har med stridsvogner, flere stykker. De ser på det svenske utstyret med ærefrykt. Samtalene om Jemtland og Herjedalen visner hen.

Maskinpistoler har noen av svenskene også. Alt sammen er utstyr som nordmennene bare har hørt om. Siden de er besøkende, blir deres tog sendt først. De samtaler om det hele med stor interesse, alle vil gjerne ha en maskinpistol. Greit å ha når en skal i banken, kommer det fra en. Alle ler. Gangstervåpen, Chicagos symaskin, enkemaker eller hva de nå blir kalt, kan de brukes i krig? Ja, kommer det fra en av befalet. Finnene har brukt de med stort hell. Det hele virker mer ulykkes varslende. Håndvåpen som skyter over hundre skudd i minuttet, hvor mange treffer? Det må bli dyrt med et så stort forbruk av ammunisjon. Igjen dette med kostnader. Ulf er fortsatt veldig opptatt av penger, for de hadde aldri hatt mye av det. Krig er sløsing, hadde far hans sagt ved et middagsbord en stille søndag, da de diskuterte Finland. Far hadde hatt rett, hvor godt kunne ikke folkene ha hatt det uten krig. De hadde jo Folkeforbundet med domstol og det hele, kunne de ikke reise ditt med stridene sine? Holdt fred. Latt lov og rett avgjøre, ikke drap, kanoner og bomber.

Når de etter to dager ankommer Narvik, får de en fridag mens utstyret bli loset av toget og over på tre små båter. Narvik er en krigshavn etter deres begreper. Overalt langs kaia og jernbanen er det vaktposter og enkelte steder står det mitraljøser oppstilt som antiluftskyts. I tillegg har man begynt å lage bunkere for maskingevær flere steder. De får nå melding om at tjenestetiden er forlenget med to måneder. Han sender brev hjem og til sjefen om dette og hvor han er. At han er sendt nordover, er egentlig en forsvars hemmelighet, men da det står om det hele i avisen med bilder av bilene og kanonene, har han ingen hemninger. I avisene står det også at nye styrker blir kalt inn.

Tidlig neste morgen seiler de ut fra Narvik havn. De tre lastebåtene blir eskortert av to bevoktningsbåter. De er vel egentlig trålere, som har fått et strøk med gråmaling og er påmontert hver sin lille kanon. Underveis passerer de to norske panserskip ved innløpet til fjorden. Det er jo voldsomt til krigsmakt dette og alt er norsk. De seiler innaskjærs og det er godt, for det blåser bra. På veien nordover flyr to norske sjøfly over båtene og vinker med vingene. Bevoktningsbåtene sender kjennetegn med morselampe. Dette får befalet deres til å reagere. Fly, klart det kan være farlig det også. Det de har av maskingevær og mitraljøser blir hentet fram og utplassert rundt om på båtene. Ulf slipper å være med på dette, slike ting har han jo knapt sett. Underveis skiller båtene lag, den båten, som Ulf seiler med, drar inn til en liten plass som heter Skibotn. Der blir fire kanoner, åtte biler og noe over hundre mann lastet ut. Etter litt om og men blir to kanoner med tilhørende tre lastebiler og førti infanterister i tillegg til de tolv artilleristene sendt oppover dalen for å lage en sperrestilling nær grensen mot Finland. En tilsvarende avdeling blir sendt utover fjorden for å beskytte dem mot skip. Men Ulf, noen infanterister og en del befal samt de to bilene, som er igjen, blir værende igjen i Skibotn. Dette for å kunne hjelpe til der hvor det måtte være nødvendig.

Ulf og tre mann, som skal hjelpe ham, drar opp til en låve, som forsvaret har rekvirert. Der losser de av utstyret og begynner å rigge til et verksted etter fattig evne. Ulf har fått beskjed om å melde av så fort de er klare, men han har også fått beskjed om å melde av om det han mangler. Tonen er alvorlig, men klar. De må forberede seg på kamp. Ulf prøver å huske på det de hadde på verkstedet i Oslo. For å jobbe med de bilene de har med seg, mangler de ingenting, så vidt Ulf kan regne ut. Han har en liste som han går etter, “Utstyrsliste for mobilt verksted, kl. A, tunge kjøretøy”. For å sikre seg rekvirerer han en rekke med ekstra deler, som dekk, felger, slanger, en reserve motor, girkasse, batterier, koil, fordeler, filtre, forgasser, pluggledninger, dynamo, startmotor, tennplugger, fjærer, forskjellig typer olje, et par fat med bensin, frostvæske, osv. Til alles overraskelse får han det hele etter en drøy uke, man har til og med lagt til en del ekstra slitedeler.

Med hjelp av bonden og hans naboer har de raskt tømt møkkakjelleren under låven, der nede rigger han til verkstedet med en kjettingtalje fra taket, lys, ovn og det hele. Dyra har bonden fått satt på nabogårdene. På tunet har de plassert ut et maskingevær på et luftmål stativ. Da de andre lurer på hvorfor han vil bruke møkkakjelleren, som fortsatt lukter vondt, svarer han at det er den delen av låven, som har de mest solide veggene, dessuten er meste parten av kjelleren gravd ned under bakken. Kommer det et flyangrep, så har de i alle fall en liten sjanse til å berge noe av utstyret og seg selv. Låven består jo egentlig bare av plank og bjelker, bortsett fra det murte fjøset over møkkakjelleren. Han beordrer bonden til å tømme låven for høy og annet brennbart. I det murte fjøset legger de reservedelene. Der hvor Dagros sto tidligere, ligger det nå en motor. I de andre båsene leger de deler av forskjellige slag, sortert etter bruk. Når kjelleren nå blir varm, våkner fluene av vinterdvalen. De prøver å gjøre reint, men vegg og gulv er dekket med tørr kumøkk. De har også problemer med å få det skikkelig varmt, så de bruker avispapir og mose til å tette hullene i veggene og sprekkene rundt den brede døren.

Alle samtaler med lokalbefolkningen går på et haltende norsk, for bortsett fra læreren og presten snakker alle finsk til daglig i Skibotn. Når de midt i måneden får tak i en avis, kan de lese at Norge nå har dobbelt så mange moderne jagerfly, som de hadde ved årsskiftet, og at to av disse er de nye jagerflyene fra USA, resten er dobbeltdekkere, som de har fått av britene, Gloster Gladiator II. De nye Gladiatorene har tre blad på propellen og ikke to, som de gamle de hadde fra før.

Fra bonden og naboene hans får de høre at finnene er bekymret for hvordan det hele vil ende. De allierte styrkene står seg dårlig mot russerne, som graut i en ullstrømpe er uttrykket de bruker. Bortover på gårdene kommer det flere og flere finske flyktninger. Med soldatene vil det snart være dobbelt så mange som før i Skibotn. Troppen, som er øverst i dalen, sender jevnlig ned en lastebil med et lass flyktninger. Bare kvinnfolk, gamlinger og unger kommer ned til Skibotn, mannfolka er igjen i Finland for å slåss. Selv guttunger blir igjen for å slåss. Stemningen blir mer og mer dyster, til tross for at det går mot lysere tider og mildere vær.

I slutten av mars kommer det to biler med franske soldater. De virker overrasket over at det er norske soldater på stedet. Den ene bilen, en Citroen lastebil, brekker bladfjæra på venstre side, foran, når de skal snu for å kjøre tilbake. Dermed forlater franskmennene denne og den andre lastebilen, også den en Citroen, samt en panservernkanon, som de har hatt på slep, og reiser tilbake til Narvik med en fiskebåt. De har fått nok av norske veier og teleløsning. Ulf kjenner nå lokalmiljøet ganske godt, han får demontert fjæra og drar til en smed lengre ut i fjorden. Der får han smidd en ny fjær og allerede neste dag kan han dra tilbake for å montere den på lastebilen. Dermed har de to ekstra lastebiler, en panservernkanon med ammunisjon og et telt i tillegg til den oppsatte, norske utrustningen. De fire karene har stort sett lite å gjøre nå som de har fått orden på verkstedet sitt og de vet ikke hva de skal gjøre med tingene. De velger å gjøre noe militært, de graver ned kanonen slik at den kan brukes både ut mot fjorden og mot veikrysset. Meldingene fra Finland og en melding fra nord-øst i Finnmark om at russerne har bombet en norsk myr, har i hele tatt gjort at alle er mer på vakt, ja mer krigerske. Det er ingen som klager på at de går vakt hele natta eller sier at det er dumt og merarbeid å grave ned fatene med frostvæske, olje og bensin. Hvordan de skal få skutt med den hersens kanonen er en annen sak, dette kan de jo ikke noe om, artilleristene ute i fjorden får hjelpe dem.

Etter ytterligere tre dager, hvor de har gjort de nødvendige testkjøringene med begge de franske lastebilene, sender de for skams skyld en melding til Narvik med beskjed om at lastebilen er reparert og funnet i orden. De hører ingenting fra Narvik, annet enn at krigen går dårlig for de allierte både i Finland og i Asia. Etter nye to dager sender de pånytt en beskjed om at de franske lastebilene er klare for avhentning. Det går to nye dager. Så kommer det en forespørsel fra Narvik om man kan kjøre lastebilene og kanonen til Narvik? Befalet svarer med at man har vondt for å avgi folk til dette, pga. det skjerpede vaktholdet ved grensen og ute i fjorden. Kan ikke franskmennene sende folk oppover? Det er jo deres biler og deres ansvar. Begge parter må jo reise fram og tilbake, så det er like vanskelig og like langt for begge.

Neste dag får de høre at finner og russere har sluttet fred. Dette skaper lettelse, men også frykt for at nå er det deres tur. Befalet er de som er mest engstelige, men så er det også de som er klart mest antikommunistiske. Ulf, som kommer fra en familie hvor alle med ett unntak er sosialister eller kommunister, holder kjeft når samtalene kommer inn på politikk. Han nevner heller ikke at han har en onkel som ikke er sosialist. Det kan jo tenkes at befalet da vil spørre og hva er de andre? Ulf har mange onkler og tanter, og som sagt, de er alle ganske røde eller blodrøde. Dette til tross for angrepet på Finland, dog har noen av de rødeste, ifølge hans far, vaklet litt i troen på Stalin og Sovjetunionen de siste månedene.

VETERANEN.

Han tok seg i å kjenne på den ruglete rare åskammen han hadde bak på ryggen, billetten hjem, arret fra Spania. De hadde gjort ham til helt, kanskje var det derfor han…. Han hadde gått rundt og spurt etter gamle kollegaer, men de var ikke der. Andre hadde tatt over leilighetene og skottet nervøst bak ryggen hans, når han hadde spurt hvor kollegaen hadde flyttet, det var som om de så etter om det ikke sto en der bak med lærfrakk og som ventet på et uheldig svar. Tilslutt hadde han funnet en gammel bekjent og fått svaret, de var blitt hentet.

Han hadde fått svaret nå, Stalin var Guds straff for at de hadde valgt kommunismen framfor kristendommen. Selv hadde han blitt troende i Spania og klart kunststykket å smugle med seg en bibel hjem, på spansk riktignok, men en bibel. Den hadde blitt hans kjæreste eiendel. Men å bekjenne seg til den sanne læren turte han ikke, for terroren var overalt. Han hadde sett hvordan kirkene ble plyndret og ødelagt før han dro og når han kom hjem igjen var det like ille om ikke verre, men nå hadde partiet også angrepet forsvaret. Offiser etter offiser forsvant. Det var derfor han meldte seg til ny tjeneste, selv om han ikke var frisk, med et ønske om å få tjenestegjøre i Sibir eller i Asia. Han følte at faren for arrestasjon var høyest når man var nærme Moskva og avtok dess fjernere man var fra dette ondskapens sentrum.

Snart var han på vei østover mot Asia. Han var heldig og fikk en jobb som instruktør hos en stridsvogns avdeling. Hans helse var ikke god nok for fronttjeneste, men han hadde erfaring fra en moderne krig. Avdelingen var i kamp mot japanerne, det var tydeligvis ikke helt klart for begge parter hvor grensen gikk.

En dag han vendte hjem til brakka og rommet han delte med en annen offiser, lå det en beskjed til ham. Neste dag skulle han melde seg for sjefen, general Zhukov. Han gruet seg, for generalen var beryktet for liten tålmodighet og et stort temperament.

Han passet på å møte i sin beste uniform og presis. Ordren var kort og grei: “I løpet av fjorten dager skal De finne ut alt som er verdt å vite om de japanske stridsvognene.” Med ordren fulgte en skriftlig ordre i tillegg. “Til De det måtte gjelde. Denne offiseren handler på mine vegne og skal gis all mulig bistand. Nøling vil ikke bli tolerert. Zhukov, General.”

Etter å ha tilbrakt fire dager ved grensen, uten å finne ut noe særlig, verken ved egen observasjon eller ved forhør av krigsfanger, bestemte han seg for en annen løsning. Han rekvirerte et fly, et PO-2, m.a.o. en dobbeltdekker med en svak, liten stjernemotor til framdrift, med flyver og et kamera. Ut fra hva de visste om japansk flyaktivitet, startet de tidlig neste morgen og fløy dit de mente japanerne hadde sine stridsvogner.

De så tolv vogner, kantete vogner med en kort kanon. Disse beveget seg langsomt. Neste dag fløy de over et nytt område, der var det ingen vogner, bare litt infanteri og artilleri. De ble jevnlig beskutt uten at dette gjorde noe særlig skade verken på flyet eller dem. De fortsatte med sine rekognoseringstokter hver morgen de påfølgende seks dagene. Om dagen intervjuet han krigsfanger, samt kinesere og mongoler, både kommunister og andre, samt egne offiserer og soldater.

Til avtalt tid avga han sin rapport. “Japanerne har om lag hundre stridsvogner, pluss/minus tretti. Vognene er av to forskjellige typer, en lett kalt 95 og en tung kalt 89. De lette vognene veier mellom syv og ni tonn, de tunge mellom ti og tretten tonn. Vognene har korte kanoner med lav effektivitet mot stridsvogner. Ut fra vekten, formen og størrelsen kan en derfor konkludere med at vognene ikke er særlig godt pansret. De er heller ikke spesielt raske, til tross for sin lave vekt. Dette gjelder spesielt 89 vognen.”

Etter ett kort takk ble han dimmitert med beskjed om å møte neste morgen.

En etterretningsoffiser gikk igjennom materialet han hadde samlet inn sammen med ham. De var stort sett enige om det meste, selv om plasseringen og antallet av de japanske vognene ikke var helt, som det denne offiseren hadde kommet fram til. Men han hadde tatt så mange bilder at de ble enige om å legge fram begges syn for generalen.

Først gikk etterretningsoffiseren fram og ga en kort beskrivelse av sin vurdering. Få stridsvogner, maks femti utplassert bak infanteriet for å hindre dette i å flykte. En samlet flystyrke på rundt åtti fly.

Zhukov: “Hvordan har man framhentet disse opplysningene?”

Offiseren: “Ved å gå igjennom alle etterretningsrapporter og ved å intervjue befalet langs fronten.”

Zhukov: “Takk!”

Så var det veteranens tur eller spanjolen, som han nå ble kalt. Om lag hundre vogner var hans estimat, m.a.o. det dobbelte av etterretningsoffiseren. “Det ser ut til å komme et angrep rettet mot Fui høydene i løpet av de nærmeste dagene. Både artilleri, stridsvogner og bromateriell er samlet rett bak fronten i tillegg til infanteri, nettopp for en slik framrykningsakse”.

Zhukov: “Hvordan har man framhentet disse opplysningene?”

Veteranen: “Ved å gå igjennom alle etterretningsrapporter fra de siste fjorten dager, ved å intervjue befalet, fanger, kinesiske og mongolske partisaner, egne soldater samt ved å ta fotografier langs og bak fronten.”

Zhukov: “Fly?”

Veteranen: “Vet ikke, det var ikke noen del av min oppgave, men partisanene mente at flystyrken var styrket og at disse flyene ennå ikke var brukt over vårt territorium.”

Zhukov: “Takk!”

Han hørte ikke noe mer fra generalen eller etterretningsoffiseren de tre neste dagene, men holdt på med sine instruksjoner, som han pleide blant stridsvognmannskapene. Den fjerde dagen falt han ned fra en vogn og måtte holde teltet pga. smerter i ryggen, hvilket jo ikke var noe nytt. Den femte dagen kom han seg ut av teltet ved hjelp av en stokk, da så han høye røyksøyler i nord-vest. Det var i retning av den flyplassen han selv hadde brukt. Han tenkte ikke noe mer over det før flyalarmen gikk i leieren. Han humpet bort til nærmeste mitraljøse og fikk vippet den opp i stilling for luftforsvar. Snart kom andre til og de speidet oppspilt etter fly, endelig skjedde det noe som ikke var en øvelse. Men det skjedde ikke noe mer, etter en time gikk faren over signalet.

Av kollegaer fikk han høre at flere fly var ødelagt på bakken av japanerne og at generalen hadde sendt flere flyoffiserer hjem. Nå hadde han fått enda mer vondt i ryggen, fordi han hadde forstrekt en sene da han vippet opp mitraljøsen.

De to neste dagene holdt han sengen igjen uten å bli merkbart bedre, men så neste dag fikk han noe de kalte akupunktur av en gammel mongol. Det hjalp merkbart, så på den fjerde dagen etter flyangrepet kunne han gå igjen, men han måtte fortsatt bruke en stokk. Igjen ble han tilkalt til generalen, der fikk han beskjed om at han måtte finne ut hva som hadde skjedd ved Fui høydene. Rundt generalen hadde det kommet en rekke nye ansikter, selv om det var flere der nå enn tidligere, la han merke til at mange av de gamle ansiktene hadde forsvunnet.

Han fikk tak i en lastebil og ble kjørt til flyplassen, heldigvis var den gamle ordren fortsatt gyldig og den hjalp ham greit rundt og gjennom alle de nye sperringene, som nå hadde blitt satt opp rundt plassen. Selv NKVD offiserene var lutter velvilje. Han fikk tak i sin gamle pilot og da han hadde et uskadet fly, var de raskt oppe i luften. Piloten kunne fortelle at så langt han visste, var førti fly ødelagt eller sterkt skadet, mens tjue fly hadde fått mindre skader, som alle nå var reparert. Han kunne også fortelle at de var blitt varslet om at det ville komme nye fly og nye mannskaper.

Ved høydene og fram til disse var det endeløse rekker med japanske soldater, lastebiler og stridsvogner. De ble møtt av ett så intenst luftvern at de stakk unna raskere enn planlagt. Så det var ikke mange bilder han fikk tatt. På veien tilbake ble de gjenstand for en litt for ubehagelig oppmerksomhet fra et japansk jagerfly. Piloten fløy så lavt som overhodet mulig, med hyppige og brutale svinger. Selv brukte han maskingeværet i aktercockpiten med stor iver. Heldigvis hadde ikke jagerflyet bensin eller ammunisjon nok for mer enn to angrep, så de kom seg unna. Nede på flyplassen kunne de konstatere at de hadde tatt med seg en stor gren fra et tre, grenen var festet til understellet, og at vingene på venstre side hadde fått en del ekstra hull.

Når han kom ut av fotolabben, sto det en stabsbil og ventet på ham, en av de store, en med gardiner. For fulle sirener eskortert av to motorsykler flerret de gjennom det som var av sperringer fram til generalens telt. Han ynket seg både over behandlingen ryggen hans fikk og mishandlingen av den flotte bilen. På veien fram brukte han lupen flittig og gransket spesielt de to bildene av lastebilene. Av bare to bilder er det vanskelig å trekke en entydig konklusjon, men på bildene var det til sammen fem lastebiler og alle fraktet, så vidt han kunne se, deler til en pongtongbro. De andre bildene var egentlig uinteressante, for de viste bare stridsvogner, artilleri, infanteri osv. i ordnede kolonner. Hans observasjoner ble ikke kommentert og han fikk beskjed om å melde seg om tre timer.

Tilbake i teltet la han seg ned for å få en ny behandling med akupunktur. Så vidt han kunne skjønne av den gamle mongolen, var russerne enn rase, som hadde bikkjelort i hjernen. Helse først, så bilkjøring. Han protesterte og mente at generalens ordre måtte følges. Mongolen hadde ingen kommentarer til dette, men han fikk et bistert ansiktsuttrykk. Da han ville stå opp etter en time, sa kroppen nei. Han klarte å komme seg ut av sengen, men smertene var så intense, at han hadde problemer med å få på seg den rene uniformen, han alltid brukte når han skulle se generalen. Mongolen forsvant, var det et lurt smil han så før mongolen gikk? Når kollegaene så hvilken tilstand han var i, ble lege tilkalt. Han ble sendt tilbake i sengen. Han fikk varslet generalen om sin tilstand og etter en time kom generalen til ham! Noe som var uhørt. Men generalen kunne fortelle at han hadde hatt rett, japanerne hadde lagt en bro over elva og var over på den andre siden, på deres side. Han ville nå bli løst fra sine instruksjonsoppgaver, få en egen stab på to flygere med hvert sitt fly, et dusin observatører, tre biler, tre radiosett og et stort telt samt fire små. Fra nå av var han etterretningsoffiser med spesielle oppdrag, direkte undergitt generalens stab.

Neste dag ble det harde kamper da deres egne styrker gikk til motangrep med stridsvogner. Han sendte opp sine flygere og kalte sammen det han kunne finne av offiserer med erfaring fra stedet og strid mot Japan. Ved hjelp av den gamle mongolen kunne han komme seg opp neste dag og med hans hjelp klarte han også å sette sammen en gruppe med mongoler, som skulle speide på japanernes forsyningslinjer bak fronten. For å kunne gi raske tilbakemeldinger, fikk de med seg tre sovjetiske soldater som var habile ryttere, et radiosett og seks brevduer. Soldatene med radioen fikk ordre om å forflytte seg ofte for å unngå å bli oppdaget ved hjelp av japansk krysspeiling. De ble enige om at brevduene skulle benyttes i hovedsak, for ingen av dem hadde noen særlig tillitt til radiosettene. Hver andre dag ble det sendt av gårde et nytt sett med brevduer og friske batterier til observatørene ved hjelp av mongolske ryttere. Merkelig nok tok radioene konkurransen med brevduene så alvorlig, at de stort sett virket.

Takket være dette enkle opplegget og det faktum at det var få gode veier i området, klarte de å holde generalen ganske så godt underrettet om den japanske forsyningssituasjonen og japanernes forflytninger av personell og utstyr forøvrig. Flyene og rapporter fra linjen ga et relativt godt bilde på situasjonen ved fronten. Dette arbeidet medførte mindre belastninger på ryggen, ga anledning til daglig akupunktur og så var det moro. Han likte seg, generalen var fornøyd og det hele hjalp på ryggen. Etter to uker kunne han sitte til hest og kjøre bil, riktignok med hastighetsbegrensning på begge transportmidler, men han følte seg bedre i form både legemlig og psykisk. Den gamle mongolen var også tilfreds med pasienten. Etter hvert tillot han seg å diskutere det de hadde funnet ut med den gamle, som jo hadde et godt hode og gode kunnskaper om området. Det kom også fram at den gamle hadde et veldig godt bilde av deres egen forsyningssituasjon, de to kunne derfor med relativt stor sikkerhet spå at japanerne nok ville lide et stort nederlag før september var omme.

Snart hadde japanerne trukket seg tilbake over broen og da begynte stridene å ligne mer og mer på de stridene, som fant sted under første verdenskrig. En form for krigføring som var i samsvar med dagens sovjetiske doktrine og trening, men ikke etter generalens hode. Etter hvert som stridene trakk ut og spanjolens tall og antagelser viste seg å stemme, kom han nærmere generalen på konferansebordet hver ettermiddag. Til slutt satt han bare tre plasser fra generalen på hans venstre side. Da sprakk det for generalens etterretningsoffiser, som hadde samme plassering på generalens høyre side. Generalen og de andre offiserene ble høylytt gjort oppmerksomme på at denne amatøren fra Spania ikke engang var major, hans rapporter var feil i stil og oppsetning, tvilsomme i sine konklusjoner og bygget på rapporter fra tvilsomme personer uten opplæring og erfaring. Hans suksess til nå kunne bare være bygget på hell og flaks. I tillegg var de i strid med partiets oppfatning av fienden.

Når etterretningsoffiseren var ferdig med sin tirade så alle på Zhukov og så på spanjolen, som bare ble sittende uten å si et ord. Hva ville skje med spanjolen, ville han bli sendt av gårde for å telle trær i Sibir? Alle ante at etterretningsoffiseren hadde rett og at han allerede hadde sikret seg ryggdekning i partiet. Zhukov strøk seg over sin blanke panne og stirret avvekslende på dem begge. Etter at etterretningsoffiseren hadde roet seg, kom det stille og barskt fra generalen: “Jeg vil her sitere Napoleon, så langt jeg husker ham, og han forlangte av sine generaler at de skulle være modige, arbeidsomme, dyktige og lojale, samt de skulle ha hell. Men framfor alt ønsket han at de skulle være heldige. Spanjolen har gjentatte ganger både her og i Spania vist at han har mot. I tillegg viste han stort mot og lojalitet i Moskva, da han gikk rundt og forhørte seg om gamle kollegaer og venner. Hans arbeidsomhet er stor, til tross for smertene jobber han døgnet rundt. Du har trukket hans dyktighet i tvil, men jeg leser heller hans korte, ikke korrekt oppsatte rapporter, enn dine uendeligheter av på den ene siden og på den andre siden, som ender med en konklusjon om at alt er mulig. Hans trofasthet mot gamle kollegaer kan heller ikke trekkes i tvil, hvor sterk hans trofasthet er mot meg, har jeg ingen formening om, men til tross for hva han fant ut i Moskva, meldte han seg ikke ut av partiet og til tross for skaden ønsket han å fortsatt tjene hæren og derved partiet og fedrelandet. Vi har alle sett hvilke smerter og belastninger dette har gitt ham. Sist, men ikke minst, du har selv framhevet hans hell. Kort sagt, han er en offiser etter Napoleons og mitt hjerte. Dere kan bytte plass og fra i dag av er han oberst.”

Den siste setningen fra generalen falt som et kanondrønn uten at han hadde hevet stemmen. Det så faktisk ut som om han hadde et bistert smil. De andre stirret lett måpende på hverandre. Etterretningsoffiseren stormet ut blek og rasende. Da smalt det fra Zhukov: “Møtet er IKKE hevet.” Dette måtte halve leiren ha hørt, men det stoppet ikke etterretningsoffiseren. Etter en evighet med avventende stillhet, så Zhukov bort på den NKVD offiseren som hadde lavest rang. “Finn ham og send ham hjem. Ordrenekt, bakvaskelser og mangel på selvdisiplin blir IKKE tolerert hos meg. Dette er mitt stridsbord og plasseringene er etter mine ønsker.” NKVD offiseren samlet sammen sine papirer, hilste og gikk raskt ut.

Zhukov så bort på spanjolen, som stirret tilbake et kort øyeblikk, før han forsto, samlet sammen sine papirer, reiste seg opp og gikk rundt bordet. Da han hadde kommet rundt, ga forsyningsoffiseren ham gradstegnene for oberst i generalstab uten at et ord ble sagt. De to så på hverandre og forsyningsoffiseren nikket. Mer trengte ikke å bli sagt mellom de to, hans nye rang var diskutert og godkjent dager i forveien. Gradstegnene i forsyningsoffiserens veske var ikke lagt der tilfeldig. Litt famlende fjernet han sine gamle kapteins distinksjoner, som han ga til forsyningsoffiseren, og satte på seg de nye oberst distinksjonene. Et kort øyeblikk så han spørrende bort på generalen, som for å forvisse seg om at han hadde gjort det riktig, fikk et kort nikk og et strålende smil som svar. Jøss, generalen kunne smile med hele ansiktet. Nå ble det litt fliring og hoderysting rundt hele bordet, før man fortsatte i en langt lettere stemning. Til og med sjefen for NKVD tillot seg et sjeldent smil, før han så litt himmelfallen opp mot lampen han hadde over hodet. Hele uttrykket sa, hvilken tosk hadde ikke forsvunnet ut døren.

Deres neste post på programmet var den kommende offensiven, når, med hva, hvor og hvorledes? Zhukov, som ellers holdt en fast hånd om konferansene, lot nå ordet være fritt rundt bordet. Etter hvert som tiden gikk og Zhukov fortsatt holdt kjeft, steg motet hos deltagerne, spesielt når det ble kjent hvilke styrker, som etter hvert ville bli gjort tilgjengelig for det som nå ville bli kalt 1. Arme gruppe. I den litt frivole stemningen, som generalens taushet og etterretningsoffiserens forsvinning hadde skapt, boblet meninger og ideer fram og tilbake over bordet. Etter femten minutters intens skravling, latter og diskusjoner, dristet en av de yngste offiserene seg til å foreslå: ”Kan vi ikke lage et narrespill?”

”Et narrespill?” De andre så uforstående på ham. Før noen fikk sagt noe, kom det kjapt fra Zhukov:”Ta kontakt med min etterretningsoffiser og legg det hele fram for ham.” Deretter tok generalen over møtet og påla hver enkelt hans plikter fram til neste møte. I første rekke måtte forsvarslinjene forbedres og støttepunktene forsterkes med ytterligere artilleri, dernest skulle man mobilisere sivilbefolkningen til veibygning og lage to nye flyplasser med skjulte plasser og dekningsrom til flyene. Forslaget om å kamuflere noen av plassene som mongolske telt ble mottatt og akseptert under en smule latter.

Etter møtet kom den unge offiseren fram til spanjolen, gratulerte han med den nye rangen før han buste ut med forslaget. Spanjolen roet ham ned med å fortelle at han selv først måtte få orden i sin nye stab og forstå sine nye oppgaver, så kunne de møtes neste dag etter lunsj. Offiseren måtte ha med en kort skriftlig presentasjon av hva han hadde tenkt seg. Ikke over to sider.

Narrespillet gikk ut på å få japanerne til å tro at man fortsatt ville holde på sine defensive posisjoner, grave seg ytterligere ned og holde seg i ro. Derved ville offensiven kunne komme som en overraskelse både i styrke og retning. Å maskere styrkeoppbygningen var en selvfølgelighet, men hvordan forsterke inntrykket av at man ønsket å holde seg i ro? Han sendte en forespørsel om assistanse fra NKVD, disse lurendreierne måtte være ideelle samarbeidspartnere for planleggingen av noe slikt. Den unge offiseren var sambandsoffiser og mente at japanerne kjente til deres gamle koder, kunne det bidra på noen måte? Mens de diskuterte det hele løst og fast, kom svaret fra NKVD. “Vårt telt i morgen, ikke mer enn fem personer. Hemmelighold er avgjørende for et heldig utfall.”

På møtet ble man enige om følgende:

A.

Alle styrker som skal delta i angrepene må kamufleres med stor omsorg. NKVD og spesielt utvalgte offiserer vil kontrollere dette. Støy fra biler og stridsvogner skal maskeres ved hjelp av høyttalere og artilleri bombardement. All framrykning av dette personellet og deres kjøretøyer skal skje om natten uten bruk av lys og endelig framrykning til oppmarsjområdet skal bare skje tidligst 48 timer før angrepene. Men kamuflasjen, oppmarsjveier og posisjoner for øvrig må planlegges, øves, kamufleres og istandsettes i god tid før angrepene.

B.

De øvrige styrkene skal forsterke sine stillinger både ved å grave flere skyttergraver og anlegge flere kanonstillinger. I tillegg må man legge ut flere miner og mer piggtråd. Det er spesielt viktig at japanske patruljer ikke trenger igjennom egne stillinger, slik at angrepsplanene avsløres. Av samme grunn må lokalbefolkningen holdes vekke fra oppmarsjområdene.

C.

Alle defensive meldinger sendes i den gamle koden, mens meldinger vedrørende offensiven sendes i den nye koden eller fortrinnsvis ved hjelp av ordonnans.

D.

Den gruppen, som gjennomfører og leder narrespillet, må ikke overstige ti personer, holdes langt bak fronten, få forsterket vakthold fra NKVD og pålegges absolutt taushet. Det vil være skjebnesvangert om noen fra gruppen blir tatt til fange eller opplysninger om narrespillet kommer japanerne for øret på andre måter. Styrkene, som skal delta i offensiven, har full radiotaushet. For å sikre dette vil sender delen plomberes på alle deres radiosett fram til at angrepet har begynt.

Generalen godtok planen umiddelbart, ja uten endringer.

Men planen hadde den umiddelbare virkning at han selv måtte finne seg i å bli stasjonert langt bak fronten og at han heller ikke kunne dra fram til den. Han måtte stole på at andre tok på seg hans oppgaver ved fronten. Det betød at den gamle mongolen måtte reise til ham, hvilket han gjorde uten å stille spørsmål.

Når angrepet skulle finne sted, var en politisk beslutning fra høyeste hold. Hvorfor ble ikke sagt, men de ante at det hadde noe å gjøre med den urolige situasjonen i Europa.

  1. August satte de i gang angrepet og i løpet av en uke hadde de omringet og nedkjempet største delen av de japanske styrkene. Japanske forsøk på å bryte omringningen ble i det store og hele kostbare fiaskoer for japanerne, enten forsøkene kom utenfra eller innenfra ringen. Ja selv når forsøkene ble koordinert til å omfatte begge sider, løp de ut i sanden etter store japanske tap.

Til slutt ble man enige om en våpenhvile, før politikerne kom til og det ble tegnet en fredsavtale i midten av september. Dagen etter våpenhvilen rykket sovjetiske styrker inn i Polen og han selv ble bedt om å skrive en fullstendig rapport om de erfaringene som var høstet. Det hastet for krigsfangene på begge sider skulle etter avtalen frigis, men noen var så såret at de ikke kunne flyttes og en treghet i systemet var det jo også, samt at man hadde fire japanere, som ikke ville tilbake til Japan. Når dette var gjort, gikk han og kollegaene løs på oppgavene med å studere kampområdene ute i felten, samt egne og japanske dokumenter.

Først etter nyttår kunne han levere sin endelige rapport, men da var de i ferd med å forberede neste års øvelser. Som takk for innsatsen fikk han en uke med permisjon. Han valgte å dra til Vladivostok av alle ting og ble skuffet over urenslighet, vond lukt og et dårlig hotell. Men han holdt det for seg selv, noe hadde han da lært.

STRIDEN ALLE TAPTE.

Finland hadde med stor dyktighet og hell tatt opp kampen mot en av verdens største stridsmakter, den Røde Hæren, etter at Sovjetunionen hadde angrepet dem 30. november. I to hele måneder hadde verden med økende forbauselse og beundring fulgt med i det, som ble kalt Vinterkrigen. I løpet av desember og januar hadde finnene stoppet det sovjetiske hovedangrepet i sør og knust eller omringet flertallet av de sovjetiske divisjonene, som hadde angrepet mellom innsjøen Ladoga og havnen Petsamo i nord. Fra all verdens sofakroker steg det opp et gisp av beundring og glede. Endelig en liten, fri og demokratisk nasjon som kunne sloss effektivt mot et stort og brutalt diktatur.

Alle i vest hadde et klart ønske om å hjelpe de modige finnene. For den franske og for den britiske regjeringen var presset følbart fra velgerne. Finnene måtte hjelpes, men i første omgang kom det bare oppmuntrende ord og varm luft, ingen soldater og lite utstyr, hele verden rustet til en større konflikt. Men også fordi Finland lå nesten like vanskelig til for effektiv hjelp, som Polen hadde gjort. Sverige og Norge lå imellom, som grå, nøytrale landmasser etter at Finland hadde mistet havnen i nord, Petsamo. Østersjøen var det for farlig å seile inn i, islagt og med store sovjetiske flystyrker og krigsskip i umiddelbar nærhet.

Så fra de samme sofaene kom kravet om at de skandinaviske landene måtte oppgi sin nøytralitet eller i det minste tillate fri gjennomfart for hjelpen til tapre Finland. Det ble også gjort, til dels i det skjulte, man bare måtte si at utstyret var kjøpt av Finland. Men det var fra de nøytrale landene, spesielt Sverige, at den meste effektive hjelpen kom.

Fra Sverige kom det etter hvert nesten ti tusen soldater (frivillige), fly med piloter (frivillige), våpen og ammunisjon. Til erstatning for de våpnene som Sverige sendte ut av landet, kjøpte svenskene tilsvarende materiell fra Tyskland og Italia. Kjøp, som var noe forunderlig, siden Tyskland var i krig og tidligere ikke hadde hatt noe å selge. Tyskland fulgte avtalen med Sovjet om ikke å gi assistanse til Finland. Deres våpen var bare til Sverige og kunne ikke videreselges eller gis bort til en tredje part. Men det tyske salget til Sverige av våpen frigjorde våpen laget i Sverige for leveranse til Finland.

Etter Finlands seire i de dype skogene i øst og den påfølgende stabiliseringen av frontene mente velgerne i den vestlige verden, at nå måtte deres folkevalgte gripe inn på finsk side. Men fra regjeringene i vest kom det fortsatt lite, selv om interessen var stor. Men frivillige gjorde seg klare til å reise nordover, utstyr og penger ble samlet inn for å støtte finnene. I Sverige og Norge var opphisselsene og presset mot regjeringene meget følbart. Sverige sendte det de kunne avse av militært materiell til finnene, Norge hadde lite eller intet å avse, men privat ble det samlet inn et berg av ryggsekker og ski.

John fulgte intenst med i dette dramaet og opplysningene fra far gjorde det hele lettere. Han hadde bare en eksamen igjen da innkallingen kom. Uten at han hadde meldt seg, ble han kalt inn. Han konfronterte far med innkallingen, det passet jo så dårlig. Far tok en telefon, jo han kunne innkalles, fordi han var registrert som kadett. Siden far var den han var, fikk han også vite at John var innkalt pga. av sine spesielle ferdigheter. Hvilke spesielle ferdigheter man viste til, ble ikke sagt.

Far kunne også fortelle at i første omgang mente Winston Churchill, som nettopp hadde blitt marineminister, at Sovjets krav var rimelige og forståelig, en supermakts leder hadde forståelse for en annen supermakts krav. Det var ikke uforståelig at Sovjet ville sikre Leningrad, revolusjonens vugge, Sovjetunionens eneste havn i Østersjøen og et stort industrisenter mot mulige angrep. Der den lå innerst i Østersjøen, var byen sårbar, både fra sjøen, fra Finland og fra de andre baltiske landene. Det ville være lett å stenge byen og den sovjetiske flåten inne, slik at krigsskipene ikke kunne seile ut i Østersjøen. Byen kunne i tillegg nås med tungt artilleri og fly fra nabolandene. Det kunne også tenkes at andre stormakter ville bruke Finland og/eller de baltiske landene som utgangspunkt for et angrep mot byen. Statsminister Chamberlain var imidlertid av en annen mening, han holdt med finnene.

Churchills oppfatning ble etter hvert endret til et krav om å hjelpe Finland. Winston ga etter for presset fra egne rekker, samt at han nå, sammen med mange andre i de konservative kretser, så nye muligheter til å ta opp kampen mot både Tyskland og Sovjet. Ved å svekke Sovjet, som de allierte allerede regnet som meget svakt, regnet man med at Sovjet ville bli en tilstrekkelig klamp om foten for Tyskland til også å svekke nazistene. Dessuten var antikommunismen i de konservative kretser langt sterkere enn deres anti fasisme. Hvilket den dårlig skjulte støtten til nasjonalistene i den spanske borgerkrigen var et klart bevis for. Mange i disse kretsene ville derfor heller sloss mot kommunistene enn nazistene, derved dette klare ønsket om en aktiv deltagelse på finsk side. Planene, som er nevnt under, hadde Johns far enten ingen viten om eller han valgte å holde de skjult for sin sønn, pga. hans sterke knytninger til Norge og enkelte nordmenn.

Den britiske og franske regjering ønsket å sende tropper gjennom Narvik i Norge og om Kiruna i Sverige til Finland. Ikke bare ønsket man å sende troppene denne veien til Finland, man ønsket også å benytte egne tropper til beskyttelse av tilførselsveien eller rettere jernbanen. Det eksisterte ingen vei direkte mellom Kiruna og Narvik.

I realiteten betydde dette at allierte tropper kunne bli dominerende i nord. Av den totale styrken var det kun en begrenset del som ville komme til Finland. Allierte tropper stasjonert i Sverige og i Norge til beskyttelse av jernbanen medførte en oppgivelse av den nøytraliteten, som både Sverige og Norge tilstrebet å beholde. I tillegg til at fremmede tropper på egen jord var en vederstyggelighet. Nasjonalismen og frykten for fremmede stormakter var sterk i begge land.

Risikoen forbundet med et angrep på Sovjetunionen ble sett på som liten i Frankrike og i Storbritannia, for Sovjets framganger i Finland var små og deres tap enorme. Man mente at den Røde Armen var ødelagt av de utrenskningene, som hadde funnet sted. Men svensker og nordmenn følte det ikke på den samme måten, for dem var nøytralitet viktig, selv om svenskene mente de ikke var nøytrale, de var bare ikke stridende. Og stridende ønsket ingen av de nordiske landene å bli. Både fordi de sosialistiske regjeringene hadde sterke pasifistiske grupperinger innen egne rekker å ta hensyn til, men også fordi de fryktet store tap, så dårlig forberedt som de var.

Nordmenn og svensker satte derfor som et absolutt krav at ingen fremmede tropper skulle utplasseres på deres jord og at transporten skulle skje med ubevæpnede soldater i sivil, eskortert av henholdsvis norske og svenske tropper. Dette var en veldig vid tolkning av nøytralitetsbegrepet, men man håpet at båten bar.

Churchill og Darlan, den franske ministeren, så utplasseringer av tropper nord for Polarsirkelen, som en mulighet til å oppnå flere ting:

  1. Ta opp kampen mot kommunismen, som de begge hatet.
  2. Stoppe malmtransporten til Tyskland fra Kiruna i Sverige. Malm som de mente Tyskland var avhengig av, de glemte at Tyskland nå kunne få all den jernmalmen som landet trengte fra Russland og resten av Øst-­Europa.
  3. Stenge Tysklands marine og dets ubåter inne i Østersjøen og i Nordsjøen. Dette kunne bare skje effektivt ved å opprette baser i Norge og å minelegge Nordsjøen, slik at tyske båter ikke kunne seile langs kysten i norsk farvann.

Både punkt 2 og 3 var avhengig av at man fikk stasjonere egne styrker på svensk og norsk mark. Eller at man rett og slett okkuperte de deler av Sverige og Norge, som man fant nødvendig. Til punkt nummer tre trengte man bare baser i Norge i første omgang, men da ville man risikere at svenskene sendte all malmen til Tyskland om sommeren over havnene innerst i Østersjøen. Om vinteren hadde svenskene havner de klarte å holde åpne helt sør i Sverige, men da ville malmen ha en lang og fordyrende transport med jernbane.

Deres felles hat mot kommunismen styrket ønskene om en innsats mot Sovjet, men fjernet mye av realismen i planverket. For vurderingene av sovjetisk styrke var meget feilaktig, ja ren ønsketenkning. Man hadde rett og slett for dårlig informasjon om forholdene i Sovjet samt at man ignorerte opplysninger som stred imot egne oppfatninger av kommunismen og styret i Sovjetunionen. Man mente at den sovjetiske hærens styrke lå på samme nivå, som det den polske hæren hadde hatt før Tyskland angrep. I virkeligheten hadde Sovjet minst fem ganger så mange soldater som Polen, i tillegg til at Sovjetunionen både hadde en sterk industri og langt mer moderne utrustning på alle områder enn polakkene, ja egentlig en bedre og rikere utrustning enn de allierte på de fleste områdene innen hæren.

Churchill, marineministeren, hadde allerede fra et tidlig tidspunkt formulert tre hovedplaner i tillegg til de allerede nevnte:

Catherine             – En britisk flåte inn i Østersjøen. Dette var betinget av en ombygging av de største fartøyene, som slagskip og kryssere, slik at de ikke stakk så dypt.

Wilfred – Minelegging av norske farvann.

Lumps                  – Blokkering av svenske havner ved å senke egne båter i svenske havner. I første rekke Oxeløsund og Luleå. Eventuelt igjennom sabotasje senke svenske eller tyske båter i havnene. Dette fordi planen Catherine var kostbar og vanskelig å gjennomføre samt at det ville ta lang tid å bygge om skipene.

Selvsagt kom den britiske og den franske hæren med egne planer, som i hovedsak medførte bruk av hærstyrker i stor målestokk.

Luleå er hovedhavnen for svensk eksport av jernmalm, når isen er borte i Østersjøen. Når isen er på plass, kan Narvik i Norge og Oxeløsund sør i Sverige brukes. Fordelen med Narvik er selvsagt at det blir en langt kortere transport med jernbane og at havnen aldri er stengt av is. Med stridshandlinger på og langs den norske kysten vil Oxeløsund være av økt viktighet for Tyskland. Fransk etterretning mener at Tyskland vil bryte sammen uten svensk jernmalm, mens britisk etterretning er skeptisk til dette. I 1939 var det Storbritannia, som var den største kjøperen av svensk jernmalm over Narvik Havn.

Etter hvert ble planverket utvidet etter påtrykk fra den britiske hærledelsen med en landsetting av tropper flere steder i Norge og med påfølgende innmarsjer i Sverige. M.a.o. en regelrett invasjon, tiden holdt på å renne ut og den skandinaviske nølingen samt deres motstand mot fremmede tropper på egen mark var den viktigste årsaken til disse utvidelsene. Det må også antas at mulig svensk og norsk motstand ble undervurdert, spesielt den svenske kan ikke ha vært gjenstand for noen seriøs vurdering verken da eller senere. I tillegg kom den franske planen om et angrep på Sovjet i sør, ved at man tenkte seg et angrep på oljekildene og oljeanleggene ved Baku. Dette angrepet hadde tre hensikter, trekke sovjetiske styrker vekk fra fronten mot Finland, svekke Sovjetunionen og stoppe eksporten av olje til Tyskland.

Malmen i Sverige og isolasjon av Tyskland var hovedmålene, hjelp til Finland den uttalte hensikten. En væpnet aksjon fra enten Norge, Sverige eller Tyskland mot de allierte i Skandinavia ville være en glimrende utløsende faktor for ytterligere aksjoner fra de alliertes side. Man mente at så langt mot nord kunne ikke tyskerne føre strid effektivt, dertil var den allierte flåten for stor og landbasert kommunikasjon til de nordlige deler av Skandinavia vurdert som for dårlig. Bruk av fly til transport kan ikke ha blitt vurdert, til tross for utstrakt tysk bruk av fly til dette under den spanske borgerkrigen, ei heller kan man ha tatt inn over seg det utmerkede svenske jernbanenettet. Det hele passet britisk tankegang rundt krigføring som hånd i hanske. Trett ut motstanderen ved å tvinge ham til å føre krig på steder hvor Storbritannia takket være flåten kunne kvele eller vanskeliggjøre alle tilførsler av tropper og forsyninger.

Frankrike ønsket at striden mellom dem og Tyskland skulle føres så langt borte fra deres egne befolknings sentra, industri og gruver som mulig. De nordlige deler av Norge og Sverige passet derfor begge de to allierte supermaktene utmerket.

Den franske regjeringens ønske om å i tillegg angripe Sovjet og deres oljevirksomhet i Baku fra de britiske basene i Persia og de franske i Syria og Libanon ble også antatt. Man mente at man på denne måten kunne stoppe sovjetisk oljeeksport til Tyskland og derved sette Tyskland i enda en alvorlig knipe. Kanskje kunne det også rette opp noe av det moralske tapet, som det hadde vært å ikke hjelpe Polen effektivt mot de tyske og sovjetiske angrep. Dermed ville den franske regjeringen også stoppe kritikken fra den franske høyre siden om manglende aktivitet og kampvilje.

Churchills plan om å gå inn i Østersjøen med en stor flåte var dårlig på flere måter, dette var tysk farvann. Ikke så mye på grunn av den tyske flåten, som var liten, men på grunn av det tyske flyvåpenet. I tillegg var Østersjøen så grunn at slagskipene måtte bygges om for å kunne operere der uten å grunnstøte. Ombyggingen ville ta minst et halvt år. At man i tillegg til det tyske flyvåpenet også måtte ta opp kampen med det sovjetiske, var en annen ikke uvesentlig faktor. Men Churchill mente at kampene i Spania hadde vist at flyvåpenet ikke var egnet til å nedkjempe skip, spesielt ikke hurtige, som destroyere, eller tungt bevæpnede, som kryssere og slagskip. Dessuten hadde de flyene som kommunistene hadde brukt i Spania vært av dårlig kvalitet.

At Sovjet effektivt og brutalt nettopp hadde vunnet en krig mot en annen supermakt i Asia, ble oversett. Dels fordi Japan ikke ble regnet som noen supermakt og dels fordi man undervurderte omfanget på konflikten i Manchuria. At Sovjet hadde verdens største hær og var langt framme i kvalitet, taktikk og antall både når det gjaldt stridsvogner og fallskjermstyrker, ble også glemt, ikke oppfattet eller oversett. Kommunistene var bavianer i Churchills verden og Vinterkrigen hadde vist at de ikke kunne slåss. Japan og Sovjet ble sett på som annen- eller tredjerangs nasjoner, så gjennom Sverige og Norge kunne man rette effektive angrep mot Polens to angripere, Sovjetunionen og Tyskland. Et angrep på Baku og dermed oljen ville bare være litt ekstra pynt på kaka. Det var spesielt franskmennene, som la fram store planer, de ønsket å få en avlastning av Maginotlinjen, som var farlig nær viktig fransk industri og gruver.

Dette viser mer enn noe annet at man hadde gitt opp håpet om å få Sovjetunionen over på sin side og at man oppfattet de som en av aksemaktene.

Johns far og andre var skeptisk til dette, men det virket som politikerne hadde gjort sine valg. Det var følgende fakta, som etter farens og andres mening talte imot aksjonene:

  1. At de allierte ved et angrep mot Narvik, malmbanen og gruvene, risikerer å få to nye land som sine motstandere i tillegg til Sovjet, nemlig Sverige og Norge, måtte bli tillagt noe vekt. Det ene av disse landene er en ikke ubetydelig industrinasjon og det andre landet har en meget stor og moderne handelsflåte, som kan være avgjørende for de alliertes forsyningssituasjon, hvis Tysklands ubåter blir noe så nær så effektive, som det de var under første verdenskrig.
  2. Den samlede allierte styrken man mener å måtte sette inn, hundre tusen mann, er langt mindre enn det de to små landene allerede har mobilisert. De skandinaviske styrkene ville være tre ganger så store eller enda større.
  3. Det er feil å tro at tyske og sovjetiske styrker ikke vil kunne komme de nordiske land til unnsetning. En assistanse som de allierte styrkene ikke kan forhindre. Dertil er Østersjøen utilgjengelig for allierte styrker og derved vanskelig å blokkere. Skulle man lykkes i å blokkere Østersjøen eller skulle den være blokkert av grov is, har Sverige et godt utbygd nettverk av veier og jernbaner.
  4. Krigføringen vil skje i et terreng og under klimatiske forhold, som den franske hæren og spesielt den britiske hæren ikke er trent eller utruster for å kjempe i eller oppholde seg i.
  5. Opplysningene om den sovjetiske hæren er mangelfulle. Men alt tyder på at den er stor og moderne. Et angrep på det russerne vil oppfatte som fedrelandet, vil med stor sannsynlighet virke samlende på det sovjetiske folket og derved langt mer effektivt enn noen kommunistisk propaganda.
  6. Sett fra propaganda og moralsk ståsted vil dette angrepet på to nøytrale land gi uheldige virkninger også i andre nøytrale land. Dette vil i manges øyne stille Frankrike og Storbritannia i den samme gapestokken som Tyskland og Sovjetunionen. At de nøytrale landene må forstå at dette er til deres eget beste og at de også må yte sitt bidrag i kampen mot diktaturene, vil neppe bli forstått. Det er sterke grupper både i Sverige og i Norge, som ikke har en så ensidig oppfatting av Tyskland eller Sovjet. Disse forskjellige vurderingene av diktaturstatene deles av mange i de allierte landene selv og av mange sørover i Europa, selv om angrepene på Finland samt Polen og Molotov-Ribbentrop pakten har kommet som et sjokk på mange kommunister og nazister/fasister.
  7. Både de nordlige og de sørlige angrepene mot Sovjet, har den fundamentale feil at de er i strid med den britiske strategien om å føre krigen der hvor flåten kan utgjøre forskjellen. Både Svartehavet og Østersjøen er reelt sett uoppnåelige for de allierte flåtene. I nord er den eneste plassen hvor de allierte styrkene kan angripe sovjetiske styrker direkte den okkuperte havnen til Petsamo, hvis isen tillater et slikt angrep. I sør er det ingen slike muligheter. I virkeligheten har tre av de fire nasjonene, Sovjet, Tyskland, Sverige og delvis Norge sikre indre kommunikasjonslinjer. Det er bare Norge som er utsatt og i stor grad må stole på Sverige for støtte og kommunikasjon i nord. Ved et angrep fra de allierte på Norge og Sverige vil antagelig Danmark tillate både transport igjennom og overflyvninger over dansk landområde av tyske forsterkninger til Sverige og til Norge, både fordi danskene er i en utsatt posisjon vis-a-vis Tyskland, men også fordi de vil ta parti åpent eller fordekt med sine brødre i nord. At Sverige og Norge har tillatt slike transporter over landene til Finland av alliert utstyr, vil selvsagt også spille inn i danskenes holdninger.
  8. Løsningene innebærer en spredning av de allierte styrker og etablering av to nye fronter, hvor det sørlige valget er langt fra hjemlandene til de respektive allierte styrker, mens Sovjet vil ha forholdsvis korte og sikre forsyningsveier over eget territorium. I tillegg er dette et angrep på den stormakten, som man tidligere hadde håpet å få på sin side og ikke på den som man må anta er hovedfienden. Angrep i Norge, Sverige, Finland eller Baku ville ikke i noen vesentlig grad trekke bort tyske styrker, kun allierte styrker. Tysklands front mot Frankrike vil være usvekket og de allierte reserver vil være redusert. I tillegg kommer belastningen på logistikken, i dette tilfelle spesielt på handelsflåten, som må brukes for å forsyne styrkene langt fra egne depoter og rustningsindustri. Så sett med militære øyne er et angrep mot Sovjet fra Finland og fra Asia svært hasardiøst. De allierte vil bare kunne avse et mindre antall divisjoner, optimalt så mange som tjue, resten må forbli i Frankrike, som et forsvar mot Tyskland og til en viss grad vokte grensene mot Italia og Spania. I tillegg kommer de divisjonene, som må forbli i koloniene. Så frontene i nord og sør vil være preget av at de allierte er tallmessig sterkt underlegne. Overføringen av tropper og utrusting til de to frontene vil være både farefull og krevende, spesielt hvis svenske og norske flyplasser blir brukt mot transportene.
  9. Hvis Italia blir med i krigen på tysk side, det foreligger en avtale mellom de to landene hvis innhold i store trekk er ukjent, vil framføring av forsyninger over Middelhavet bli vanskelige, ja kanskje så vanskelig at man må sende forsyningene hele veien rundt Afrika. Da ville virkelig kapasiteten til handelsflåten bli satt på prøve. I tillegg til tidstapet for og belastningen på de styrkene og forsyningene som blir sendt. Dette betyr at store deler av styrkene og deres utrustning vil være til sjøs og ikke ved fronten i sør eller i Europa.
  10. Hvordan USA vil stille seg til et angrep mot to små nøytrale land og en delvis nøytral stormakt, er et annet spørsmål. Trolig ville USAs isolasjonisme få ytterligere grobunn. Når det gjelder Sovjet, er kommunismen ikke så upopulær i USA. For mange blir kapitalens undertrykkelse av arbeiderne sett på som forferdelig. Under den økonomiske krisen på starten av trettitallet ble et stort antall amerikanere sosialister og kommunister. Frankrike og England er kolonimakter, med kolonier som sterke krefter i USA ønsker frigjort. Deres egen frigjøringskrig er ikke glemt og man ønsker at andre land og kolonier skal få ta del i det amerikanske demokratiet. Mange, som har rømt fra eller kjempet i koloniene mot stormaktene, får hjelp og støtte i USA både fra amerikanere generelt og fra egne landsmenn, som har slått seg ned i USA. Det er også mange i USA, som mener at de alliertes behandling av Tyskland, Østerrike og Sovjetunionen etter første verdenskrig, er den fremste årsaken til det som nå skjer.

En må i tillegg ikke glemme at det er store grupper i USA av italiensk og av tysk opprinnelse samt mange andre grupper eller nasjonaliteter, som har vært i konflikt med Storbritannia og/eller Frankrike. Dette vil bidra til å styrke ønsket om å holde USA utenfor konflikten. Frankrike importerer store mengder med fly og motorer fra USA, denne importen, som er av vesentlig betydning for Frankrikes krigsinnsats, risikerer man at proteksjonistene vil stoppe eller redusere.

Deres innsigelser ble hørt, men ikke fulgt.

Finland har etter hvert fått en forståelse av at de alliertes hjelp vil være begrenset og at de allierte har andre hensikter i tillegg til å hjelpe Finland. Mens partene forhandlet om størrelse på styrkene, hvordan og når, ble bistand til Finland sendt med jernbane fra Norge igjennom Sverige. I tillegg kom det britiske fly, som mellomlandet på Sola ved Stavanger, Fornebu ved Oslo og Stockholm før de kom fram til Finland. Dette var rekognoseringsfly av typen Lysander, jagerfly av typen Hurricane og Bristol Blendheim bombefly. Disse flyvningene startet i januar, m.a.o. før man gjorde noen avtale om å sende tropper over Narvik Havn. Flyvningene ble sterkt kritisert i Pravda, som et brudd på norsk og svensk nøytralitet, men folkerettslig hadde landene fortsatt sitt på det tørre. Folkerettslig var det nok mer tvilsomt at Sverige satt sammen og forberedte finske fly for strid. Fly som var innkjøpt i Italia og i USA eller som kom fra Frankrike.

Frontene i Finland ble forholdsvis stille i januar. Sovjet trengte tid til å få frem nye og bedre ledere, trene troppene bedre i samvirke mellom våpengrenene, spesielt mellom stridsvogner og infanteri, men nå var de allierte klare.

Da var John i rullene. Han hadde møtt opp umiddelbart etter feiringen av julen og der ble han mottatt av ingen ringere enn generalen. Denne beklaget at han hadde blitt kalt ut, men hans kunnskaper om de nordiske landene og deres språk var sterkt etterspurt. Først da ante John at han ville bli sendt nordover. I første omgang ble han sendt til Frankrike for å delta i opplæringen av de britiske troppene i bruken av ski. Dette ble en prøvelse for den unge mannen, troppene hadde stort sett aldri sett et par ski før, knapt nok snø. Som motvekt ga det også mange latterlige øyeblikk, men tanken på at disse folkene skulle slåss i arktisk kulde og kanskje på den verste tiden av året var skremmende. Enkelte soldater nektet gjentatte ganger å legge seg ned og søke dekning i den kalde snøen, hvilket mer enn noe annet styrket hans skepsis.

Dagene og ukene gikk kjapt og når vinter månedene var over, fikk de beskjed om avreise. Generalen spurte John om han mente at troppene nå var klare for å slåss ved Polarsirkelen og fikk et bastant nei. Dette svaret virket nesten sårende på generalen, som hadde sterk tiltro til disse hans beste tropper. Men gutten er jo en amatør, var hans trøst.

Churchill hadde fått det slik han hadde ønsket. Raskt og smertefritt ble de beste troppene, som var tilgjengelig, innskipet og sendt til Narvik. Stilt ovenfor den trusselen, som en konflikt med Storbritannia og Frankrike, åpent eller skjult, utgjorde mot norsk skipsfart og økonomi, sa Norge ja til landsettingen. Men soldatene skulle ikke være bevæpnet på land, våpen og utstyr for øvrig skulle ikke lagres i Norge, kun omlastes til jernbanen for videre transport til Finland. Ingen allierte krigsskip skulle entre norsk farvann.

For Sverige skapte trykket fra britene, franskmennene og ikke minst fra store svenske gruppers ønske om å hjelpe Finland, så store problemer for den svenske regjeringen at også den ga etter. Deres betingelser for transporten var de samme som de norske, men i tillegg eskorterte soldater fra den svenske armeen togene fram til den finsk-svenske grensen. Man ville ikke se fremmede soldater på svensk jord. Det var ille nok å se utenlandske soldater trekke frisk luft på svenske tog perronger.

For finnene var dette velkomment, det ga dem en mulighet til å søke fred med mer rimelige betingelser, for militært anså de denne hjelpen som heller lite effektiv. De mente at de allierte var enda dårligere forberedt på å sloss i arktiske strøk enn det deres motstander var. Det var også det at størrelsen på styrkene og mengden med materiell var liten.

Fjerde mars rullet det første toget ut fra Narvik Havn, toget besto av 6 passasjervogner med franske artillerister, deretter åtte lukkede lastevogner med hester og åtte åpne vogner med to franske 75 mm kanoner på hver vogn.

  1. Mars om morgen var toget framme i Finland. Avlastingen skjedde i Rovaniemi. Både briter og franskmenn tenkte seg en bred offensiv mot Nordishavet og åpning av havnen, Petsamo, for å få støtte og etterforsyning fra de alliertes mariner. At dette var i strid med deres egentlige vyer om å bruke mangelen på havner som en unnskyldning for å besette Narvik, eventuelt også Kiruna, ble glemt. Fordelen var at de allierte styrkene ville være samlet og nære til deres egentlige mål. Dessuten ville det da være mulig å evakuere styrkene raskt, hvis det ble nødvendig.

Avlastningen av det franske artilleriet gikk greit og snart var det en lang kolonne med franskmenn og kanoner som trasket nordover, langs finnenes stolthet, Ishavsveien mot Petsamo. Allerede det første døgnet ble det klart at de franske artilleristene ikke var forberedt på dette klimaet. Å sove ute under telt i temperaturer under minus 30 var de ikke vant til, teltene var bedre egnet til å holde solen enn kulden ute. Hestene led også sterkt i den for dem uvant sterke kulden. I løpet av natten ble soldatene hastig innlosjert på nærmeste skole, men finnene fikk kalde føtter, lengre nord hadde de eller sovjetiske bombefly brent eller ødelagt alt av husvære, det var bare naken vidde, som ville møte deres nye allierte. Hastig ble kodede meldinger sendt til regjeringen.

Neste tog kom fire timer etter det første, det var lastet opp med britiske stridsvogner, Vickers seks tonn. Flotte britiske vogner, før utlastingen var fullført, ble det klart at samtlige vogner måtte igjennom finsk vedlikehold, verken kjølevæske eller oljer brukt på våpnene og i motorene var beregnet på den strenge kulden. Men som finnene flirende fortalte britene, i Rovaniemi var det mildt i dag, bare minus 15 grader. Heldigvis hadde finnene også slike vogner, så personalet var trent og i løpet av et døgn var samtlige vogner klare for minus førti grader. 

Nå begynte andre problemer også å melde seg, det var ikke nok jernbanevogner tilgjengelig i Norge. De Norske Statsbaner var ikke forberedt på denne økte transporten av gods og personell, mellom Narvik og Kiruna gikk det jo i hovedsak malm og malmvognene kunne ikke brukes til verken mennesker, dyr eller materiell. Hastig ble det telegrafert til Sverige etter flere gods- og personvogner. Det var jo ingen norske jernbanelinjer, som gikk så langt nord.

Men Norge hadde raskt fått enda et problem, utenlandske soldater ble nødt til å vente om bord på skipene, som lå i et stort antall på Narviks havn. Det fantes lite av andre gode overnattingsmuligheter mens soldatene ventet på transport videre. På verksteder rundt omkring i byen sto britisk og fransk utstyr og ventet på å bli vinterklarert. Snart så den lille byen mer ut som en alliert militær leir enn en norsk havneby. I noen av malmbåtene på havna sto tyske sjøfolk og holdt nøye regning med hva som ble losset.

Anstrengelsene fra allierte side på å begrense opphopingen i Norge var liten, dette var jo helt etter Churchills ønsker om å få flest mulig tropper samlet på norsk og svensk jord. Næringslivet i Narvik var heller ikke spesielt bekymret, aldri hadde betalingen i byen på tjenester og produkter vært bedre.

I mellomtiden begynte Sovjet å få orden på sine styrker, de alliertes tilstedeværelse hadde ført til en forsering av forberedelsene, med også en forlenget stopp i deres offensive aksjoner. Det var klart at man ville trenge forsterkninger lengst i nord, selv om det allerede sto tre divisjoner der og finnene der bare hadde en svak divisjon, en divisjon som var praktisk talt uten artilleri.

Men disse bekymringene var John uten kunnskaper om, han og generalen med tropper ankom Narvik to dager etter de første. Som del av generalens stab, fikk John rom på et hotell, et rom som han, pga. det store antallet med nyankomne, måtte dele med to andre. Det ble ganske fort klart at de tildelte kjøretøy hadde mangler med hensyn til klareringen for kjøring på norske vinterveier. John sørget for selv å skifte frostvæske og olje på generalens bil, men stønnet når han så kjettingene de hadde fått med seg fra Storbritannia. Dette var sandkjettinger, der hvor lenkene med pigger skulle være på tvers av hjulbanen, var det brede stålklosser, velegnet til å skyfle bort sand. Han og generalen tok en rask liten prøvetur rundt hotellet om kvelden og de to første svingene var mer enn nok til å overbevise generalen om at John hadde rett i påstanden om at kjettingene var ubrukelige. Bilen sklei ut i hver høyre sving og havnet i motsatt kjørebane hver gang. Nye forsøk på høyre sving med generalen bak rattet ga et enda dårligere resultat. De klarte så vidt å stoppe oppe på fortauet på venstre side av veien foran et butikkvindu. Heldigvis var det ingen andre som så tildragelsen, britisk offisers ære sto på spill.

Kjettinger i ønsket dimensjon var ikke lengre å oppdrive i Narvik, så for å komme videre neste dag, kjøpte generalen en brukt norsk Morris. Denne hadde selvsagt kjettinger. Generalens grad ga ham prioritet nok, så neste dag satt de på toget med bilen på en flatvogn sammen med en luftvernskanon. Turen fram til Finland var lang, kjedelig og uten hendelser.

SVERIGE.

Den svenske regjeringen var urolig, hva var det som skjedde? De ville i det lengste unngå en konflikt med sin mektige nabo i øst. Hva som også var betenkelig, var den tyske reaksjonen. Ville Sverige vennligst forklare hvorfor de tillot fiendtlige tropper å opptre i ett så stort antall i nord? Sto den svenske malmeksporten i fare, hvordan hadde den svenske regjeringen tenkt å beskytte sine egne interesser?  Tilsvarende noter ble sendt til Norge. I det stille begynte Sverige å forberede seg på å innta en tøffere tone ovenfor de allierte, nye tropper ble mobilisert og sendt nordover, all produksjon av militært utstyr ble ytterligere prioritert. Svenskene trodde nå at Sverige kunne bli en krigsskueplass. I Kiruna begynte man å legge befestninger ikke bare rundt militær leirene, men også rundt gruvene samt jernbanen og dens stasjoner. Det ble holdt lange samtaler med nordmennene om ønsket av en felles hardere linje.

Opplysningene om nødvendigheten av dette kom fra flere kilder, tyske, franske og britiske aviser samt fra Finland. I tillegg til det deres egen etterretningstjeneste kunne finne ut. Svensk etterretning kunne lese flere lands diplomatiske koder.

Viktigheten av Kiruna for Sverige og dets eksport av malm ble etter hvert understreket av at regimentet I 9 med sin panserbataljon ble overført til Kiruna. Panserbataljonen besto av vogner av svensk og av tsjekkisk konstruksjon. Overføringen skjedde i ly av mørket samtidig som styrkene rundt og i Kiruna ble forsterket med tyske panservernkanoner av modell 35 eller 36. Kanoner som Sverige hadde kjøpt av Tyskland til erstatning for de tilsvarende svenske kanonene, som de selv hadde gitt til Finland.

I tillegg til dette hadde svenskene sendt en skvadron med jagerfly til Finland, totalt 12 Gladiatorer (jagerfly), 4 Hawker Hart (lette bombefly) og et Junker F13 (transportfly). Dette representerte en tredjedel av det svenske luftforsvaret. Men nå begynte nye fly innkjøpt i Italia og i USA å dukke opp på svenske flyplasser. Noen av disse flyene var kjøpt av Finland, men sammensetningen og innskytning av våpnene skjedde i Sverige pga. manglende finsk kapasitet.

NORGE.

Landet var tatt på sengen, en regjering med mange pasifister var kommet i klemme. Det var klart at de allierte ikke hadde til hensikt å følge de norske spillereglene på norsk jord. Etter en opphisset debatt i Stortingets forsvars komité samlet man sammen en regjering med bredest mulig parlamentarisk bakgrunn og støtte. Den mest moderne hæravdelingen som Norge hadde, det motoriserte feltartilleriet i Fredrikstad, ble sendt nordover. De innkjøpte jagerfly fra USA ble på raskest mulig måte sendt med båt direkte til Oslo og Bergen. De norske avdelingene, som allerede sto i nord, ble forsterket, men ikke bare langs grensen mot de sovjetiske okkupantene av Finland, men også de avdelingene som var ved Bjerkvik og Bardufoss ble forsterket. Halvparten av Norges mest moderne operative jagerfly, fire Gladiatorer, ble sendt nordover til Bardufoss. I tillegg fikk en tysk vennlig oberst kommandoen i Narvik, derved ble arbeidet med å etterfølge reglene om at de utenlandske soldatene skulle være ubevæpnet på norsk jord innskjerpet.

PRESS PÅ DE ALLIERTE.

Norge og Sverige valgte nå å opptre samlet. Man forlanger rett og slett at de avtalte spillereglene skal følges, hvis ikke ville man stoppe all transport både til lands og i luften. Så etter fjorten dager begynner dette å virke. I tillegg får nordmenn og svensker fly og kanoner for å styrke luftvernet fra britene. I sum har dette også den virkningen på de to landenes befolkninger og regjeringer at krig virker uunngåelig. Sivilbefolkningen stålsetter seg, kravene til regjeringene og det militære om en sterkere og bedre opprustning er mange. Et av hovedkravene i avisene er om å lære av Finland, hvorfor har man ikke noe panservern i den norske hæren? Hva har man laget av bomber, miner, osv. for å stoppe stridsvogner og fartøyer? Når kommer de amerikanske jagerflyene? Får man andre fly? Hvor mange? Kanoner? Når?

Disse kravene gis til dels videre til de allierte. Franskmennene er de eneste som har noe å avse av panservern. Så nordmenn og svensker får fransk artilleri og Norge forbereder produksjonen av miner og annet krigsmateriell i andre fabrikker og verksteder enn de vanlige.

PÅ TUR I FINLAND.

I Finland får generalen en engelsk talende finsk adjutant, som tar de med på en tur langs fronten, mens de venter på at generalens tropper skal ankomme. For John er dette en rystende opplevelse. Når de kom nær nok til fronten var alle hus brent ned. På en plass var sovjetiske krigsfanger opptatt med å grave en stor massegrav for sine egne døde. De døde var stivnet i groteske stillinger, noen hadde fått øynene hakket ut av fugler og hadde andre skader i ansiktet. Enkelte var bare groteske deler. Det verste var at de var så mange, finnen kunne fortelle at disse var funnet i skogen de siste dagene og trukket fram ved hjelp av reinsdyr eller hestesleder, for noen av sledene hadde russere og finner selv vært trekkdyr. I tillegg var det mange hester, som lå døde langs veien, disse var det ikke gjort noe med og hestene hadde tiltrukket seg store skarer av fugler av mange slag, ei heller var alle de ødelagte kjøretøyene trukket bort, men veltet til siden slik at veien ikke var sperret.

På enden av dagene krøp de inn i en bunker laget av trestokker og gravd halvveis ned i bakken, i denne fikk de lus i løpet av natten. Men dette var den eneste trygge overnattingsmuligheten så nær fronten. Bunkeren var opprinnelig laget av russerne, disse hadde blitt drept eller alvorlig såret ved at en sprengladning hadde blitt lagt på bunkerstaket av en finsk soldat. Etter at finnene hadde tatt over bunkeren og rensket bunkeren for de døde, hadde de lagt på et nytt tak. Når de våknet opp morgen var lusene tydeligvis jevnt fordelt på alle overnattingsgjestene, for alle klødde seg i det de sto opp. Finnen så ned på en lusene han hadde fått tak i: ”Denne må være en russer.”

”Å?”

”Ja, den er umerka.”

”Umerka?”

”Ja, Mannerheim har gitt streng beskjed om at alt som er vårt, skal merkes med finske kjennetegn.”

”Ja, da har jeg også fått sovjetiske lus.” Generalen var skjønt enig om at lusene var umerka og følgelig sovjetiske.

Heldigvis gikk det an å få komme seg inn i en badstue lengre bak fronten og da de hadde reine klær med seg, slapp de med skrekken. De befengte klærne ble først hengt ute i kulden en natt før de ble vasket av de finske lottene. Etter dette skulle de og klærne være frie for lusene og deres egg.

To dager seinere kom de første troppene, de ble satt til å bygge stillinger og bunkere for resten av styrken. Det ble etter hvert klart at det var en del mangler i det utleverte utstyret til soldatene, men dette ble forholdsvis raskt rettet opp, dels fra egne lagre og dels ved finsk og fransk bistand. Det, som var det største problemet, var at mange av soldatene ganske raskt fikk frostskader, de fleste ganske ufarlige, men noen så alvorlige at soldatene ble sendt hjem. Det ble derfor nødvendig å innprente reglene for opptreden i sterk kulde og reglene for å unngå skader, samt viktigheten av korrekt påkledning, som ved at man fjernet klær når man ble varm under marsj og tok de på igjen ved en stopp. Enkelte av de ferskeste soldatene ble satt på for lange vakter ute i kulden, med frostskader som en direkte følge av dette. Etter hvert klarte man å stoppe dette ved å gi nærmeste befal harde straffer for pliktforsømmelse ved sånne hendelser. Men dette tok tid og før de rykket fram til fronten hadde de mistet en unødig stor del av styrken.

De hadde vært i Finland i ti dager før de rykket fram til fronten med regimentet og erstattet finske soldater, som var utplassert på venstre side at veien til Petsamo. De hadde så vidt fått utplassert styrken og sett de finske styrkene vel av gårde, da de ble utsatt for sitt første flyangrep. Jagerfly av typen I-16 kom i et stort antall, beskjøt stillinger og slapp små bomber. Takket være at finnene hadde bygd gode og godt kamuflerte stillinger og bunkere, slapp de unna med en drept og tre skadde. Da regimentet ennå ikke hadde fått alle støttefunksjonene på plass, som luftvern og tyngre artilleri, var de heldige. Disse funksjonene begynte å ankomme neste dag og ble plassert i nedgravde stillinger.

Et fransk regiment var utplassert på veiens høyre side, mens finner samt svenske og norske frivillige var plassert på flankene. Totalt utgjorde disse frivillige sammen med finnene om lag en brigade eller åtte tusen mann. Disse var ofte ute og patruljerte langt bak de sovjetiske linjene og kunne fortelle at russerne forsterket sine stillinger, i tillegg til at de ble tilført store forsterkninger. Hvor store kunne bare bli et estimat med stor usikkerhets margin, men med hva man hadde fått vite fra fanger, anslo man at de tre opprinnelige divisjonene var i ferd med å bli forsterket med en fjerde og at de tre førstes tap i materiell og mannskaper var erstattet.

Generalen får enkelte av patrulje rapportene oversatt og lest opp for seg av den finske adjutanten. Det er med stor skepsis generalen hører om at patruljene det første døgnet på patrulje går 10 mil eller 60 miles for å komme usett rundt og bak de sovjetiske linjene. Etter å ha vært ved fronten en uke prøver de engelske troppene å sende ut egne patruljer. Disse klarer ikke å trenge igjennom den sovjetiske fronten. Det skyldes i hovedsak at russerne, som franskmenn og engelskmenn, har konsentrert troppene sine langs veien, men også at de engelske patruljene er for store og at skiferdighetene deres er så mangelfulle at de blir innhentet av russerne, når sporene deres blir oppdaget. De sovjetiske styrkene oppnår ikke noe bedre resultater på motsatt side. Også de gjør den feilen at patruljene er for store, når patruljene kommer i strid graver kommunistene seg ned og da er det bare for de allierte styrkene å vente på at kulde, artilleri og sult skal gjøre sitt. Etter et par dager gjør kommunistene paniske forsøk på å bryte seg ut, de som klarer å bryte seg ut blir fort innhentet og stoppet på nytt. Til slutt er resultatet gitt. Det er skremmende få russere som overgir seg.

Omtrent samtidig med at de første franske og engelske patruljene prøver seg på patruljegang, begynner russerne en ny offensiv sør i Finland. For første gang klarer russerne å koordinere sine styrker. Stridsvognene rykker ikke lengre så langt fram at de mister sin infanteribeskyttelse og artilleriet er langt bedre ledet. Fra fanger får de vite at de sovjetiske styrkene i lang tid har trent på nedbekjempelse av bunkere, ofte ganske så nære kopier av de største og sterkeste finske. Russerne klarer ikke å bryte de finske linjene fullstendig, men linjene har fått en alvorlig knekk mange steder. Så fra nå av blir alle franske og britiske forsterkninger sendt sørover. Men før de første kommer i kamp, har det gått fem dager og russerne har brutt igjennom linjen enkelte plasser og finnene må trekke seg tilbake til nye forsvarslinjer.

Etter en drøy uke angriper finske, britiske og franske stridsvogner de lommene eller bulkene i fronten, som russerne holder, men før de kommer i kamp må mange vogner stoppe i det ulendte terrenget. De, som kommer i kamp, blir møtt av en ødeleggende artilleriild og klarer i liten grad å trenge russerne tilbake. Dette til tross for at å bli angrepet av stridsvogner kommer som en overraskelse på de sovjetiske styrkene, dette er noe de ikke har opplevd tidligere i så store mengder fra sine finske motstandere.

Den påfølgende natten bombarderer russerne de finske linjene med voldsom kraft. Dette varer til et stykke ut på dagen. Så begynner sovjetiske stridsvogner igjen å teste de finske linjene for å finne åpninger. Heldigvis har finnene nå klart å få fram tyngre skyts og bedre panservern rundt de områdene hvor russerne har trengt igjennom linjene dagen i forveien. Derved lykkes ikke russerne i å finne noen virkelig svake punkter i de finske linjene. Like fullt kommer det et voldsomt angrep med stridsvogner på frontens vestre avsnitt ved byen Summa. Selv om tjue sovjetiske stridsvogner blir slått ut, blir det en ny bulk i frontlinjen. Totalt denne dagen må russerne ha mistet et sted mellom tretti og femti stridsvogner. Om natten fortsetter bombardementet av de finske posisjonene med uforminsket styrke. Neste dag er som den foregående. Russisk infanteri og stridsvogner prøver fortsatt å finne svake punkter i de finske linjene uten å lykkes. Dette fortsetter i fem døgn og etter hvert ødelegges de finske forsvarsstillingene fullstendig og det oppstår enkelte lommer i linjen hvor russerne har trengt inn. Finnene klarer ikke ødelegge disse lommene og russerne klarer heller ikke i noen særlig grad å utvide de, verken nordover eller til sidene. Russerne kan hele tiden sende inn nye mannskaper, mens det hele tiden er de samme finske soldatene som holder linjen.

Imens skjer det også ting på det nordlige frontavsnitt. De franske stillingene utsettes for et intenst bombardement på samme måte som det som har skjedd i sør. Sakte men sikkert kommer de sovjetiske styrkene nærmere de franske stillingene beskyttet av tunge stridsvogner av typen T-35 og T-28M. Franskmennene har bare 2,5 cm luftvernskanoner så nære fronten og til tross for at disse er de mest moderne våpnene, som franskmennene har i sitt arsenal, biter de ikke på kolossene. Hastig flytter man fram 75 mm kanoner. Men det er snø og skog som i hovedsak stopper de sovjetiske vognene. Derved stopper også dette sovjetiske angrepet fullstendig opp etter to spennende døgn med store tap på begge sider.

Deretter er det britenes tur. Som vanlig innledes angrepet med et tungt bombardement om natten. Et tungt skudd treffer veien som går forbi generalens kommandoplass. Kommandoplassen er en liten gård med tre hus, hovedbygning, låve og et uthus. John og mange av de andre sover på dette tidspunktet. John våkner av smellet og finner senga full av glasskår. Det er vinduet over senga, som har blitt blåst inn av trykket. I tillegg til at samtlige vinduer på siden mot veien er knust, har enkelte sprengstykker trengt igjennom veggene helt eller delvis. Ingen av de som er i huset blir alvorlig skadet til tross for alle splintene fra treveggene, det dreier seg bare om en brukken arm ellers er det bare små rifter. De skynder seg ut til en bunker de har fått laget i stand. Mens de løper av gårde ditt, kommer det et nytt skudd, heldigvis lander det i snøen på den andre siden av veien. Det tredje skuddet kommer når alle er inne i bunkeren, også det lander i snøen på den andre siden av veien.

De har telefonlinjer i bunkeren og begynner å sette opp telefonsentralen, mens de gjør det, hører de flydur. Vaktposten utenfor kan fortelle at det er et biplan. Det neste skuddet treffer skogen like ved bunkeren. Det raser jord ned fra taket, ellers skjer det ingen ting. Generalen brøler ut: ”Skyt ned det Judas flyet.” De har en luftverns kanon ved et veikryss lengre borte og ringer opp kanonen. Samtidig åpner det de har ute av mitraljøser ild mot flyet.

Men neste skudd kommer mens flyet fortsatt henger over dem og låven får en direkte treff. Først står den og vakler som en full mann, før den så segner overende. Når flyet tar en ny sving begynner de karakteristiske svarte ulldottene fra deres eget luftvern å dukke opp rundt det. De første dottene er for langt foran flyet, antagelig fordi flyet flyr saktere enn det mannskapet på luftvernskanonen hadde trodd. Flyet svinger mot gården og stuper nedover. Folkene som bemanner mitraljøsene åpner ild med alt de har, mens de gjør det, kommer det et nytt kanonskudd, som lager et stort hull på gårdsplassen. Flyet vrir seg som en orm for å komme unna all ilden og styrer vekk fra gården. Nå kommer ulldottene fra luftvernskanonen mye nærmere og flyet må ha blitt truffet, for det styrter et sted lengre inne i skogen. Før det skjer har gården blitt truffet av to nye skudd. Et av skuddene går inn i skogen, det andre treffer på nytt gårdsplassen like ved veien. Så blir det stille.

Med et eller flere av skuddene har tatt telefonlinjene deres, så de er uten kontakt med styrkene i 15 til 20 minutter. Da har de modigste dristet seg tilbake til hovedhuset og låven for å hente utstyret, som man har løpt fra etter det første skuddet. De, som har hatt ting på låven, har selvsagt problemer med å finne igjen sakene sine. Så de blir organisert i en gjeng som løfter bort restene av låven, før de går i gang med å finne fram tingene. Når de teller opp, viser det seg at det bare er en mann i tillegg, som har blitt alvorlig skadet. En av mitraljøse skytterne har mistet nesetippen pga. en splint. Begge de sårede velger å bli på kommandoplassen etter at skadene deres er stelt.

Så arbeidet deres med å grave skyttergraver og en bunker har ikke vært forgjeves. Nå settes de i gang med å grave bunker nummer to et lengre stykke inn i skogen. Treffene fra kanonen har gitt dem nok av materialer både i form av plank fra låven og tømmer i skogen. De to bilene, som de disponerer, har vært gjemt et stykke fra kommandoplassen og har kommet uskadd fra det hele. Mens de rydder opp, tar generalene og sjekker opp fronten. Alle kan fortelle om det samme, artilleriild over hele fronten. Målene har i tillegg til stillingene vært veiene og gårder eller hus. Men ingen angrep. ”Ennå.” legger generalen til. De forventer at det samme skal skje med dem som det har skjedd med franskmennene. De bombarderes i enda et døgn, så blir det stille. Ingen sovjetiske angrep på deres del av fronten, heldigvis.

Alle allierte forsterkninger, som kommer deretter, sendes sørover. Briter og franskmenn får ansvar for hver sin del av fronten i sør og de utslitte finnene fra dette frontavsnittet kan få en sårt tiltrengt hvil. Etter å ha vært ved fronten et helt døgn blir briter og franskmenn angrepet ved skillelinjen mellom de to styrkene. Styrkene viker tilbake og da russerne setter inn store styrker med stridsvogner oppstår det panikk i enkelte avdelinger og soldatene strømmer bakover. Heldigvis har de avløste finnene laget en ny forsvarslinje to kilometer bak den gamle. Denne forsvarslinjen fanger opp det sovjetiske angrepet, men det blir en stor bulk i den opprinnelige linjen. Det er nå enda flere steder hvor fronten er sterkt svekket. Men nå er det forholdsvis stille i to døgn. Finnene velger å trekke seg tilbake på enkelte utsatte frontavsnitt, samtidig som briter og franskmenn prøver seg på et nytt angrep med stridsvogner for å rette opp litt av det begredelige inntrykket, de har gitt tidligere. Denne gangen har de forberedt seg bedre og trent styrkene i kjøring i snø og skog, men det er for mange sovjetiske panservernskanoner og stridsvogner. Hele angrepet stopper opp når halvparten av vognene er satt ut av spill. Dog klarer de å fjerne en av de sovjetiske bulkene i frontlinjen.

Så blir hele fronten utsatt for et voldsomt sovjetisk bombardement i flere timer før det blir helt stilt. Det er russerne som skyter sine lagre med granater tomme. Sovjetunionen og Finland har inngått en fredsavtale. At alle fremmede styrker må forlate Finland innen tre uker, er en av delene i avtalen.

Generalen bare måper, da han får ordren, men skjønner etter hvert finnenes synspunkt, for også han har skjønt at John hadde rett, når han påsto at de britiske troppene ikke var klare for kamp ved Polarsirkelen. Det var alt for mange frostskadde soldater, selv om det nå var vår og forholdsvis mye mildere. Han hadde ikke trodd at de nordiske patruljene kunne nå så langt på ski bak fiendens linjer, men fikk det bekreftet av krigsfanger og egne fly. Det ville ta minst et år med intens trening i dette klimaet, før deres egne tropper kunne være like effektive.

Nå begynte det lite trivelige arbeidet med å trekke seg ut av en konflikt, de egentlig hadde tapt. Det var med bøyde nakker de tok imot finnene, for de hadde så liten trøst å gi. Men Finland var fortsatt fritt, finnene kunne fortsatt skrive og tenke det de ville.

John var glad for han kom fra det hele uten sår og skrammer, nå var det bare å komme seg hjem og avlegge den siste eksamen eller ville hæren holde på ham fortsatt?

NEW YORK – NEW YORK.

Når veteranen kommer tilbake til avdelingen etter det bortkastede besøket i Vladivostok, blir han oppsøkt av den lokale sjefen for NKVD, som ber ham bli med på en tur ut av leiren. Det hadde vanligvis vært en forespørsel som hadde gitt grunnlag for umiddelbar uro, men de hadde blitt gode venner under narrespillet, så han nikket og smilte, fant fram stokken og de gikk av gårde.

De gikk lenge i taushet, for det var folk rundt dem. Det var merkbart hvordan soldater og offiserer styrte unna dem. Til slutt kom det fra ham med blå rand i lua: “Du var i Spania?”

“Ja.”

“Traff du noen utlendinger, andre enn spanjoler?”

Dette var et spørsmål han skulle svart benektende på, men… “Ja”

“Amerikanere?”

Noen kom dem i møte, så han tidde en stund før han svarte. “Ja.”

“Hva slags?”

“Å, de fleste var arbeidere som hadde meldt seg til den internasjonale brigaden.”

“Kommunister?”

“Ja. Kommunister, sosialister og anarkister.”

“Ikke andre?” Stemmen hørtes skuffet ut.

“Jo, på sykehuset var det to journalister, som også hadde blitt skadet. Vi pleide å spille sjakk sammen.”

“Var de gode?”

“Nei, jeg tror jeg hadde to remis på hele oppholdet, ingen tap, tre uker, to med sjakk hver kveld. De ble bedre på slutten, spesielt den ene.”

“Ha, ha, du forsvarte Sovjets ære.”

“Ja.”

“Godt, kan du engelsk?”

“Ja, ikke så godt som spansk, men brukbart. Mor og læreren sa jeg hadde et godt språkøre. Mor trodde også at det gode øret skulle medføre at jeg ble pianist, men det ble militæret.”

“Vi har en sak gående, kanskje du og dine journalistvenner kan bidra. Jeg kommer tilbake med mer. Må ringe onkel.”

Med det snudde de og gikk tilbake. Nå var ikke NKVD kjent for å si mer enn det som var høyst nødvendig, ja sjelden det og, så han spurte ikke.

Han og staben trente de neste dagene og hadde en kritisk gjennomgang av hva de hadde oppnådd i krigen mot japanerne. Det var helt klart mange ting som hadde gått dem hus forbi, hvilket hadde medførte alvorlige feiltolkninger. Men det gledet ham at japanerne hadde gjort enda større brølere, så etterretning var en vanskelig kunst. Nei, ikke kunst, arbeid, arbeid og atter arbeid. Dristighet og et åpent sinn. Men narrespillet, det var fortsatt stjernen på verket. De japanske dokumentene og måten de hadde plassert styrkene på, viste at japanerne hadde blitt fullstendig lurt. Til tross for at det hadde blitt gjort feil. Han var glad for at de hadde gått inn i saken med så stort alvor samt så store og gode ressurser.

Når han og staben hver morgen gikk igjennom det de hadde av etterretningsmeldinger, kunne de hver gang konkludere med at japanerne ikke var i ferd med å forberede et nytt angrep på Sovjetunionen, i alle fall ikke mot deres teig. Det var jo gledelig, men uten at han delte sine betraktninger med staben, var han forskrekket over hvor elendig man hadde jobbet med og i Finland både før og etter 30. november. Her var det ikke et åpent sinn, men forutinntatte meninger og ønsketekninger som hadde fått styre. Det virket som om noen i den øverste militære og i den politiske ledelsen hadde fortalt hvordan man skulle oppfatte Finland militært og politisk uten å hente inn relevante opplysninger eller rettere gå igjennom de opplysningene som var tilstede. At Finland kunne mobilisere og delvis allerede hadde kalt inn så mange mann var jo kjent, likeledes at de hadde 8 timers arbeidsdag og at de ikke hadde hungersnød. Nå var det vel heller ikke så mye brød, som de sovjetiske flyene slapp ned over den finske hovedstaden.

Hvordan tolket vestmaktene og Tyskland disse åpenbare sovjetiske svakhetene? Hvor mye var de allerede involvert? Offisielt var det vestmaktene man slåss mot og en omfattende forsvarslinje, men det stemte ikke med det han leste mellom linjene og visste fra forskjellig hold. Sovjet styrkene møtte etter hvert flere og flere moderne fly langs fronten, men på bakken var det stort sett kun finner de møtte i de første månedene. Selv om de hadde funnet et par personer fra Sverige, Norge og Estland blant fangene og de omkomne. Det hadde vært mye skriving i pressen om at Italia og Sverige sendte mye hjelp til Finland, også flyvere, men de hadde ikke klart å få mer håndfaste bevis enn at de møtte italienske og svenske fly i luften. Dette var ikke hans bord, så han prøvde å skyve det hele til side, men det bekymret ham, for var Italia på finnenes side, var vel ikke Tyskland langt etter? Heldigvis kunne han ikke lese seg til noen spor av tysk bistand til Finland.

Første etter tre dager kom NKVD på besøk igjen og fortalte ham at de skulle til Moskva. Mer ble ikke sagt, men de fløy til Moskva. Dermed dro han den konklusjonen at han ikke ble sendt til en rettssak eller til en fangeleir.

I Moskva ble han ført til et lite sted utenfor byen. Der blir han bedt om å undertegne et dokument, som i korthet sa at alt han hører eller leser i sakens forbindelse ikke skal komme andre for øre utenfor dette huset. Straffen for å bryte med dette påbudet var selvfølgelig henrettelse. Han har undertegnet dokumenter med det samme innholdet gjentatte ganger og undertegner uten å nøle. Deretter blir han bedt om å lage en liste over alle de utlendinger, som han kjenner eller har møtt, også de han ikke har navn på. Listen skal i tillegg inneholde hvor, når og hvordan han har møtt dem, hvorledes vedkommende oppførte seg, spesielle karakteristika i utseende og oppførsel, politisk tilhørighet, nasjonalitet, lynne, interesser, familiebakgrunn, elskerinner, moral og annet.

Han jobber med listen i tre dager. Listen låses inn hver natt. Det han ikke får vite før senere, er at hver dag lages det en kopi av det han allerede har skrevet ned. På den fjerde dagen konfronteres han med de endringene, som han har gjort, og listens øvrige innhold. Etter å ha forklart seg, blir han bedt om å fortsette med listen i to nye dager, før det samme gjentar seg. Men nå har han ikke gjort så mange tilføyelser eller endringer, så denne samtalen blir kort.

Nå blir det en liten fest på kvelden og plutselig dukker det opp en gruppe med veldreide unge damer. Festen varer ut i de små timer. Til tross for en viss oppmerksomhet fra de unge damene, som kaller ham krigshelten, trekker han seg snart tilbake, i det han skylder på smerter i ryggen. Et lurt valg, for han hadde jo den gamle skaden fra Spania og da kunne det jo heller ikke bli noe uønsket gymnastikk mellom lakenene. For disse damene var vakre, men med steinkalde øyne, selv når de smilte og strøk ham over håret.

Neste dag står han sent opp til frokosten, til tross for sin sene ankomst er han blant de første til frokost. Når han ved middagstider møter et par av de andre festdeltagerne, er han takknemlig for “ryggsmertene”, mange av de andre ser ut som om de har store smerter i den øverste kroppsdelen. Selvsagt passer han på å bruke stokken, tungt og flittig de neste dagene, mens han tappert sier at han er på bedringens vei. “Disse smertene kommer og går, jeg vet aldri når.”

Etter to nye dager blir han bedt om å skrive til sine to journalistvenner, fortelle hva som har skjedd i Asia og med ham selv. Som sin egen adresse blir han bedt om å oppgi en adresse i en liten landsby utenfor Moskva. Som journalistvennenes adresse bruker han avisene de jobbet for, annet har han ikke. Han hadde, men det ble borte på veien fra Spania eller rettere, han kastet lappene med adressene før han dro hjem.

Det går to uker før han får et svar fra den første og enda en uke før den neste svarer. Begge vil gjerne høre mer fra Sovjetunionen. Har han sett noe til hungersnøden? Hvor mange sovjetiske soldater har egentlig mistet livet og hvor mange har blitt såret i kampen mot finnene samt hvor mange stridsvogner har gått tapt? Hvorfor forsøkte man å starte en revolusjon i Finland? Har han blitt gift? Hvorfor gikk man inn i Polen? Tror man at Hitler vil holde fingrene fra fatet? Vil Japan fortsette angrepene i Asia? Hjelper man de kinesiske kommunistene eller bare nasjonalistene? Kan han reise hvor han vil? Kan han komme til Amerika?

Mens de holder på å forfatte svarene, kommer meldingene om angrepet på Baku. Av det raseriet, som avisene oppviser, skjønner han at skadene var alvorlige. Dette sammen med meldingene om at vestmaktene forbereder faenskap i Finland, gjør at diskusjonene går høylytt i huset. Han forferdes over at ting han aldri har hatt kjennskap til, knapt nok ant, brettes fram. Etter en måned sammen med NKVD blir han behandlet som en likemann. Ikke bare som en likemann, men som en med høy grad innen avdelingen, for de diskusjonene han blir med i, føres av folk med minst like høy grad som han selv. Med temperaturen og opphisselsen er stor, det må være årsaken til at han vikles inn i avsløringene rundt angrepet på Finland.

Neste morgen blir han kalt inn til sjefen for avdelingen. Han aner mer enn han vet, at han har kommet ens ærend inn fra Moskva. Sjefen leser høyt fra brevet de har forfattet. Forbanner det som dårlig arbeid og ber dem legge til noen setninger. Men det er den siste setningen som virkelig overrasker: “Skriv at du kan reise til Amerika, hvis de betaler. Skriv at du har fått tak i ting, som gjør at de får en ny president ved neste valg.”

Han stirrer spørrende på sjefen.

“Ja, du vil bli informert og vi vil gi deg en del papirer.”

Dermed er møtet slutt.

De har gjort ferdig det nye brevet før middagen. Et nesten likelydende brev blir sent til to journalistene med en dags mellomrom. Samtidig med at han legger siste hånd på brevene informeres han om Tyler Kent, den forbannede nazistiske krypteringseksperten, som nå jobber i den amerikanske ambassaden i London, og om hvordan Tyler hadde sikret seg kopier av telegrammer mellom Winston Churchill og president Roosevelt. At telegrammene klarte viste, at den amerikanske presidenten ville gå langt for å hjelpe for å hjelpe briter og franskmenn i kampen mot nazistene og mot Sovjet. En hjelp som var og er stikk i strid med de lovene som presidenten selv hadde fått vedtatt. Lover som han mer eller mindre hadde blitt påtvunget av isolasjonistene. Sovjet hadde fått tak i noen av papirene, fordi en av Tylers venninner var en sovjetisk spion. Hun hadde rett og slett stjålet en del kopier og/eller originaler. I tillegg hadde hun fotografert en del andre papirer. “Denne damen er nå en av dine venninner og du må sammen med henne lage en god dekkhistorie. Hun vil nå bli kalt hjem til Sovjet via Sveits eller via Sverige. Vi har i tillegg fått vite at amerikanerne sender over hundre fly, hver måned til Frankrike. Dette har vi også fotografier på.”

“Damen og jeg kan sikkert lage en god dekkhistorie, men hun kan først bli min venninne etter at hun har kommet tilbake til Sovjet.”

“Ja, eller dere kan gjenoppta et gammelt forhold.”

“Det er avhengig av at hun har vært i Sovjet samtidig med meg. Amerikanerne kommer sikkert til å sjekke opp det. Siden hun er en datter av noen av de hvit russiske flyktningene, kan det kanskje bli vanskelig?”

“Pokker, jeg har glemt at du har vært i Spania, men vi får håpe at tiden passer.”

“Den bør det, siden jeg har sendt av gårde disse brevene mens damen fortsatt befinner seg i London.”

“Du har rett, hvis tiden ikke passer med London og Spania, får vi finne på en annen historie. Historien må være vanntett ellers vil vi ikke bli trodd på noe av det du skriver. Det viktige er at vi må stoppe den amerikanske hjelpen til de allierte. Kanskje du kan ha hatt en affære med en av hennes venninner eller noe annet?”

“Kanskje.”

Dette var sjakk på et høyt plan, men de eide jo hele brettet og hadde en overvekt av brikker. Hvilke motstandere hadde de, hva viste de og hva kunne de få greie på? Hadde nazistene eller isolasjonistene i USA fått noen av telegrammene? Hva ville Tyler med disse telegrammene? Hva med britisk og amerikansk etterretning, var de på sporet av Tyler og eventuelt hvor nære var de? Britisk etterretning ville jo være hemmet av hans diplomatiske status og det faktum at han var amerikaner, men hvor lang tid ville de trenge på å overbevise amerikanerne om at han kunne være farlig for presidenten og forholdet til Storbritannia? Ville den tysk vennlige amerikanske ambassadøren i London beskytte eller advare ham?

Diskusjonene var heftige i de dagene som fulgte og det var imponerende hvor mye informasjon man hadde til rådighet. Det viste seg fort at den unge damen aldri hadde vært i Sovjet i nyere tid samtidig med ham, så man fant fram til en felles “venninne”. En vakker jente fra det polytekniske instituttet i Leningrad. De kunne ha møttes når han kom hjem fra Spania, for han hadde vært en uke i byen etter at han kom hjem fra Spania. Derved hadde de en historie som holdt vann. Den unge damen ble kalt inn og informert om hva hun skulle og ikke skulle si. Så ble hun sendt hjem med beskjed om å holde kjeft til alt og alle.

Mens de holdt på, fikk de beskjed fra toppen om å sette opp farten. Antall fly og motorer fra USA til Frankrike hadde økt. Både briter og franskmenn hadde sendt flere tropper til Asia. Konvoiene gikk store og tunge igjennom Middelhavet og Suez kanalen. Verken Sovjet eller Tyskland var i en posisjon hvor de kunne gripe inn i Middelhavet med noe annet enn med ubåter. De sovjetiske ubåtene var ikke gode nok, eller rettere de ville ha store tap hvis de forsøkte seg på å bryte igjennom ved Gibraltar og forbi Istanbul var heller ikke aktuelt, både av hensyn til tyrkisk nøytralitet og fordi de hadde for få ubåter i Svartehavet med ønskelig kapasitet og trening. Det var selvsagt også det faktumet at briter og franskmenn passet ekstra godt på denne bakdøra til Middelhavet. De tyske ubåtene, så få som de var, konsentrerte seg om Nordsjøen inntil videre. Et samarbeide med Italia var utelukket, Mussolini ville ikke ta i noe som var kommunistisk om det så var med en tang.

Svarene fra amerikanerne var positive, men de ville gjerne ha litt mer kjøtt på beinet før de brukte penger på en reise for ham. Dermed sendte han over en liste med båter, som hadde fraktet fly og motorer, med seilings- og ankomstdatoer samt havnene de hadde reist fra og til. De sendte også noen fotografier av amerikanske fly i franske farger. Han siterte også innholdet av enkelte telegrammer. Ga de journalistene mer, risikerte de at Tyler ble arrestert og han var fortsatt en kilde. Hvordan Tyler fortsatt kunne være en kilde ble ikke sagt, men han skjønte at Tyler hadde flere sovjetiske venninner eller sovjetiske agenter som venner.

Midt oppe i dette fikk han beskjed om at han var ønsket ved avdelingen. Nå var kravet om fortgang i arbeidet blitt enda større. De blir enige om at NKVD offiseren og han skal reise tilbake til avdelingen. Han underretter også journalistene om at han må dra tilbake til avdelingen pga. krigen, journalistene får en ny adresse de kan bruke. På veien tilbake får han enda en stjerne, lengre opp i gradene går ikke etterretnings offiserer. Han antar at den raske progresjonen skyldes mangelen på offiserer, som en følge av utrensningene, og eget hell eller dyktighet.

Da de ankommer avdelingen, får de beskjed om at det er blitt gjort en fredsavtale med finnene, men i Asia fortsetter krigen som før mot briter og franskmenn. NKVDs fremste oppgave blir å reparere de skader som soldatenes oppførsel har medført med hensyn til sivilbefolkningen i området. Dernest starter de en intens opplæring av soldatene om hvordan man skal oppføre seg, men det største problemet er at soldatenes oppførsel skyldes matmangel. De stjeler fordi de sulter og fordi maten de blir gitt er i strid med soldatenes religion. Enda en geriljakrig i Asia er ikke ønsket, derfor blir det gitt streng ordre om å kjøpe all forpleining lokalt, noe som medfører problemer med svindel og fusk. Hans jobb blir så å finne ut hvilke offiserer det er som snylter på staten og derved utgjør en sikkerhets risiko. Det blir noen kollisjoner med NKVD rundt dette, men takket være gammelt samarbeide glatter de fort over dette. En annen av hans andre oppgave blir å få flest og best mulige informasjoner om de nye allierte styrkene. Utover det er hans oppgaver ganske så enkle, for de har godt med trenet personell nå, i tillegg har de fått bedre radioer, som tåler transport bedre og har lengre sendetid pr. batteri, men brevduene blir fortsatt brukt. I hele tatt er utstyret i det sovjetiske forsvaret en forunderlig blanding av nytt og gammelt, kameler og stridsvogner, hestevogner og lastebiler. I denne fasen gjør de fortsatt god bruk av jernbanen, for frontlinjene er ikke så langt unna.

De ønsker seg flere lastebiler og får det, men i tillegg får de også KV-1 stridsvogner. Endelig en skikkelig sovjetisk vogn. Han har ikke sett vognen før og er full av beundring. Til tross for ryggen kryper han rundt inni og utenfor vognen, som en guttunge med en fantastisk ny leke. Etterretningsoffiseren er tilbake i sitt gamle yrke, men på nye tomter. Når han et øyeblikk retter opp ryggen for å få bort noe av smertene, ser han at de andre offiserene har stoppet opp i sin gjennomgang av vognen, de bare ser på ham og flirer. Han flirer selv og beordrer vognføreren ut. Han og seks andre offiserer setter seg inn i vognen eller på skroget utenfor. Så tar de en prøvetur. Denne vognen går langt kjappere enn den deres gamle tunge vogn, T-35. Pansringen er også langt bedre, spesielt i fronten, kanonen er mye bedre og laget for å bekjempe stridsvogner i tillegg til å kunne benyttes som vanlig artilleri, grov som den er, med et kaliber 75 mm. Den har bare et tårn, men hvilket tårn, en usårlig knyttneve med sin kraftige høyhastighets kanon og to mitraljøser, en foran parallelt med kanonen og en bak til forsvar mot eventuelle infanteriangrep bakfra. En tredje mitraljøse sitter foran i skroget. Brølet fra den store dieselmotoren får det til å sitre i ham. Den som bare var ung og ved fronten igjen. Men fronten er noe han skal holde seg langt borte fra, han vet for mye. Det blir spennende å prøve vognen mot briter og franskmenn. Kan de allierte komme med noe like bra eller bedre? Hvordan kan de bruke denne fantastiske vognen best mulig? De bør vente til de kan sette inn mange, for å gi de allierte et skikkelig sjokk. Hvor mange vil de få? De må holde alle skjult fram til de har mange nok, slik at vognene kommer som en skikkelig overraskelse på motstanderne.

Under neste stabsmøte spør generalen om han likte den nye vognen. Når han svarer ja, rister generalen flirende på hodet og hele bordet brøler av latter. Han rødmer som en guttunge og ser beklemt ned i bordet. Det hadde visst vært ganske så tydelig, ja overdrevent tydelig. “Vi kan snart få prøvd disse på alvor. Det hele er snart klart for en ny offensiv.”

Men de får også andre ting å diskutere, briter og franskmenn har gått til krig mot Norge og Sverige. Generalen ser seg rundt: “Er det noen som vet noe om disse to småpotetene?” En av de nyankomne, en artillerist, drister seg til å si at Sverige har en bra industri. “Lager gode kanoner. Vi støtte på de svenske kanonene i Finland og i Polen. Samlet har vel de to landene over en halv million mann under våpen. Kanskje mye mer når de begynner å mobilisere for fullt. Deres viktigste aktivum er vel snø, kulde og terrenget. Ja, også har begge en verneplikts hær, det bør jo bety at de har noen trente reserver å sette inn.” De samler seg rundt noen kart, som de finner fram i all hast og henger det opp på veggen. Generalen stryker seg over håret og mumler: “De allierte startet for tidlig, etter en dårlig plan og for ukonsentrert. Her er det fortsatt veldig kaldt.” Han peker på det nordlige Sverige. “Hvis briter og franskmenn sender folk til Sverige og Norge og disse skandinavene sloss like jævlig som finnene, så har de allierte snart ikke noen til å sitte inn bak Maginotlinjen. Det kan virke som om vi og de nordiske landene tar over hele krigen for tyskerne. Vi får følge litt med og se hva som skjer. Tilbake til vår offensiv.” De setter seg igjen ned ved bordet og går igjennom planene. Det er igjen forsyningsoffiseren, som det meste står og faller ved. Vi må bygge veier og jernbaner er konklusjonen, samt bruke de havnene vi erobrer ved det Kaspiske hav.

NKVD og han har fått nye brev fra USA. Det er fortsatt ingen invitasjon til statene, men nå kan han heller ikke dra. Det virker som om journalistene er klare over eksporten av fly, kanskje ikke mengden av utstyr, men derfor er telegrammene mer interessante. Nå kan de ikke gjøre annet enn å sitere nye telegrammer og legge til hva de får vite fra kilder i Frankrike og Storbritannia, men av hensyn til Tyler og de bidrag de fortsatt får fra denne kilden, er de forsiktige med å skrive av det som står i telegrammene. Derfor er noe av det de skriver i formen, “jeg har fra gode og sikre kilder hørt at…“, “vanligvis velinformerte kilder sier at….”, “det er allment kjent at…” eller “det snakkes i diplomatiske kretser om….“.

Når de neste dag får et litt bedre innblikk i hva som skjer i Norden, flirer generalen og sier at briter og franskmenn er noen store kløner, som ikke klarer å få til samtidighet, ja koordinasjon overhodet mellom avdelingene samt hær, flåte og flyvåpen. Deretter ringer han sin kollega for å få til akkurat det. Begge sliter de med forsyningene, men lover å holde hverandre underrettet om framdriften, slik at de kan åpne ballet fra hver sin kant med best mulig mellomrom. Hvis de gjør dette riktig, så kanskje de kan oppnå at store deler av motstandernes styrker sitter på toget for å komme til den fronten som startet angrepet først, for så å måtte snu og dra tilbake til den fronten de reiste fra, fordi det har begynt å brenne der også. “De vil kanskje bare gjøre dette en gang, men det er verdt forsøket. Kanskje vi kan åpne et tredje front også?”

I løpet av de neste dagene fortsetter egne styrker framrykningene i Persia, men det er irriterende at så store ressurser må brukes til å anlegge veier og jernbaner. Det har ikke vært flere flyangrep på Baku og Stalin roser styrkene, som har trengt angriperne tilbake, i en radiotale samtidig som han forbanner fiendens angrep på små, nøytrale land, Sovjetunionens gode naboer i nord. Det de får av informasjon fra utlandet og fra USA spesielt, er noenlunde sammenfattende. Alle de europeiske stormaktene er noen stygginger, som angriper små og fredelige land. Dermed har de nøytrale landene med USA i spissen samlet Tyskland, Sovjetunionen, Frankrike, Storbritannia og Italia inn i samme kategori. Så Italias innmarsj og brutale krig i Etiopia er ikke glemt i den amerikanske pressen.

Nå har telegrammene mellom Churchill og Roosevelt fått økt aktualitet. USA støtter både angriperne og forsvarerne med våpen og utstyr. De neste brevene fra journalistene er skrevet i det angrepene i Norden har startet og understreker dette. Men da er de sovjetiske troppene langt inne i Persia og han er mer opptatt enn noensinne med jobben ved avdelingen.

Han hadde drømt om New York, men byen er lengre borte enn noen gang. Fra de sovjetiske frontene får de meldinger om fortsatt framgang. I Norden somler briter og franskmenn fortsatt. Som generalen sier det, hvis vi med over en million soldater ikke klarte å knekke finnene før etter fire måneder, må briter og franskmenn bruke minst det dobbelte for å knekke svensker, nordmenn, tyskere og russere i nord. I tillegg må de sende minst to millioner mann for å stoppe oss i Asia. Da er de vestlige styrkene mer enn halvert når Tyskland angriper. Hvorfor har ikke Tyskland angrepet? Det er tørt på bakken i Frankrike. Våren er over, det er full sommer i Tyskland og Frankrike. Stridsvogner, panserbiler og lastebiler kan kjøre nesten overalt utenfor vei.

Alle frykter at det er østover Tyskland har tenkt å angripe, med britisk og fransk hjelp? Etterretningsrapportene forteller imidlertid noe annet, heldigvis. Tyskland har tilsynelatende ikke mer enn ti divisjoner i øst, ingen av dem er pansret. Er det den uheldige nødlandingen i Belgia med tyske offiserer, offiserer som hadde med seg planverket for det tyske angrepet, som har medført utsettelsen? Fikk de ikke brent opp papirene godt nok? Hvis tyskerne ikke er raske og rykker raskt framover, vil de måte kjempe på gamle slagmarker i høstregn og snø. Det som er verre, er at deres egne angrep risikerer å møte større og bedre styrker, hvis Tyskland ikke klarer å bryte Maginotlinjen.

I hæren går det rykter om at Sovjet skal være med på angrepet mot Frankrike. De får opplysningene bekreftet av utenlandske aviser, som kan fortelle om flere tog fullastet med sovjetiske stridsvogner på vei vestover igjennom Tyskland samt at flere sovjetiske fartøyer, både krigsskip og handelsfartøyer, har seilt ut av Østersjøen med Sveriges og Danmarks velsignelse. Noen dager senere kommer en slags bekreftelse fra Stalin, som i en radiotale uttaler at de vil bekjempe de vestlige imperialistene der hvor de kan møte dem, også på nye fronter.

ET FETT MÅL.

Fra den britiske basen utenfor Tabriz i Persia steg tolv franske bombefly langsomt opp mot den klare himmelen. Det var så vidt begynt å bli varmere i luften denne klare første vårdagen. Pilotene tittet nå og da nervøst ut på de to Gnome-Rhone motorene, som var montert i forkant av vingene. Det var ingen grunn til slik nervøsitet annet enn gamle erfaringer. I dag brummet motorene jevnt og trutt gjennom solnedgangen mot Baku.

Flyene ble kalt Amimot 143 og var et høyvinge fly. Hjulene var fastmontert og festet i stag under vingene. Franske bombefly var ikke kjent for sine aerodynamiske kvaliteter og 143 var intet unntak. Men glass var det rikelig med, mekanikerne påsto at flyet var et flygende gartneri.

På bakken i Baku var alt rolig, fra flammetårnene steg røyk og flammer dovent opp mot nattehimmelen. Etter at det var blitt klart, at Sovjetunionen var i krig, hadde kommunistene gått til det uventede skrittet å påby blending, hvilket ble møtt med stor uforstand i Baku, for flammetårnene ble ikke slokket og de innfødte hadde ellers liten eller ingen forståelse for begrunnelsen, England og Frankrike var jo så langt unna.

I det ene av flyene satt Jerome Dupres, han var skytter og hans plass var i tårnet på flyets rygg. Han var opprinnelig fra Hanoi i Vietnam, denne franske kolonien i Sør-Øst Asia. Av alle de som satt i flyene, var det få som følte større glede over krigserklæringen enn Jerome. Hans hat mot kommunistene var brennende. Den sovjetiske revolusjonen hadde medført at tusenvis med russere, både fattige og rike, hadde kommet til fransk Indo-Kina. Noen av de hadde tydd til verdens eldste yrke for å tjene til livets opphold og mange hadde tatt dårlig betalt jobber. Fattige russere hadde medført at den hvite mannen hadde tapt ansikt, for asiatene hadde til da trodd at alle hvite var rike, for noe annet hadde de aldri sett. Så på slutten av tjue tallet hadde kommunistene og nasjonalistene i Vietnam startet de første angrepene mot de av sine egne, som var tro mot Frankrike, enten fordi de var kristne eller fordi de hadde jobber i administrasjonen. I første omgang ble de bare advart, hvis det ikke hjalp, ble husene deres brent og til slutt ble folk drept. Det ble selvsagt rettet motangrep mot kommunistene og nasjonalistene også, både fra franske soldater, franske sivile og grupper av asiater, derved ble mange av disse skutt. Dette skjerpet selvsagt motsetningene mellom gruppene.

Opprørene snakket høyt om selvstendighet og Vietnam for vietnameserne. Han fryktet framtiden. Nasjonalistene ble stadig flere, ingen var trygge lengre. De lokale kineserne var redde for at de også skulle bli hevet ut, men samtidig var de enige om at Asia for asiatene var et godt uttrykk for deres egne meninger. Også i Kina hadde kommunistene vokst i styrke etter ”den lange marsjen”. Nord i Kina var et stort område under deres kontroll, i tillegg hadde de kontroll over mange andre større og mindre områder spredd over hele Kina. Tilsynelatende var de også de eneste, som hadde framskritt i krigen mot japanerne, som for øvrig også mente at Asia var til for asiatene, men da under deres ledelse.

Baku lå nær flyets optimale rekkevidde, så det var ikke mye de hadde tatt med av bomber, men som generalen under briefingen om oppdraget hadde uttalt det, dette var et oljefett mål, en gnist skulle være nok til å starte århundrets brann. De holdt seg rundt 4.000 meters høyde, det var kaldt og friskt, endelig var det alvor. Når de kom ut over det Kaspiske Hav prøveskjøt de maskingeværene. Alt i orden. En kort stund fikk han kjenne den velkjente lukten av brent krutt og olje før gassene ble dratt ut av tårnet med luftstrømmen. Det skjedde intet på flyvningen mot målet og navigasjonen var jo såre enkel, følg kysten til dere ser flammetårnene.

De bombet feltene rundt flammetårnene og det de ellers så av installasjoner etter beste evne. Eksplosjonene der nede var enorme. Der fikk de røde svina. Dette måtte være vellykket. Aldri før hadde de sett større virkning av en bombelast. Etter å ha sluppet hele lasten gikk de over i et slakt stup for å øke farten, slik at de kunne komme lengst mulig vekk på kortest mulig tid. Først nå tordnet antiluftskytset der bak og søkelys famlet rundt på himmelen, men de fant selvsagt ingenting. Kommunistene hadde reagert for sent og for ukoordinert. Om lag ti minutter etter angrepet så Jerome to prikker i måneskinnet, som nærmet seg flyet. Noen hadde gjettet riktig på hvor de skulle. Egentlig ikke så veldig vanskelig, det var ikke så mange alternativer.

Nå kom de nærmere, det var dobbeltdekkere uten synlig understell. Derfor måtte de være av typen Polikarov, en I-153. Den fremste hadde valgt seg ut hans fly som mål, en kilometer i avstand, ni hundre meter. Han åpnet ild mot flyet. Det var ett alt for langt hold, han hadde vært for nervøs og for ivrig, den glødende kulebanen gikk alle andre steder enn i nærheten av det lille flyet. Han bannet og besluttet å vente til avstanden var under to hundre meter. Sammenkrøpet fulgte han jagerflyet gjennom ringen i siktet. Seks hundre meter, fem hundre, fire hundre meter, men så kom ikke den lille rakkeren nærmere. Avstanden økte, det lille flyet dreide av. I månelyset så han årsaken, en røykstrime hang etter flyet. Motorfeil, han var reddet, de var alle reddet, for det andre flyet fulgte etter det skadde flyet, som sank ned mot havflaten. Nå var det for sent å hoppe, flyet var for lavt. Piloten ville forsøke å lande på sjøen. Det var totalt mislykket. Langt der borte så han at flyet gjøre flere kast bortover vannflaten mens det løste seg opp i sine enkelte deler.

Det andre jagerflyet gjorde en lav sving over restene av den havarerte kameraten før det steg og snudde hjemover. De hadde overlevd uten skader, ja egentlig uten å bli beskutt. For antiluftskytset der bak hadde skutt uten å se sine mål og de to jagerflyene hadde ikke åpnet ild.

På basen ble han den store helten, for dette var deres første nedskytning, selv når han sa at han hadde bommet. Det kunne han jo ikke vite sikkert, ble det svart, bare hvert tredje skudd var sporlys og et av de andre skuddene kunne ha truffet. Han fikk tre dager med permisjon og tre kasser med vin, vinen delte han med resten av mannskapet på brakka. Den røde faren var plutselig ikke så farlig lengre, når de diskuterte angrepet. Rekognoseringsfly, som ble sendt opp en uke etterpå, kunne fortelle at det fortsatt brant på bakken. Tung, svart røyk hang over Baku. Bare noen få flammetårn brant fortsatt.

Men på bakken i Persia var det begynt å skje saker eskadron og ting. En britisk av panserbiler sammen med noe artilleri og infanteri hadde begynt å rykke fram langs kysten mot Baku. De regnet med å nedkjempe eventuell sovjetisk motstand relativt raskt.

Da eskadronen hadde passert grensen, kom en av de innfødte speiderne tilbake og meldte at russerne hadde begynt å grave seg ned lengre fremme og at de hadde fått lastebiler med kanoner som forsterkning. Dette bekymret ikke ledelsen seg nevneverdig over, men ba om støtte fra rekognoseringsfly. Hvilket de også fikk. Disse sirklet over de sovjetiske stillingene og hadde egentlig lite å fortelle annet enn at det så ut til å være mange russere i forskansningene, men lite artilleri. Lastebiler så de også, men de så ut til å være ordinære lastebiler for troppetransport. På dette tidspunktet ble sovjetiske jagerfly for nærgående og rekognoseringsflyene trakk seg unna.

Lysanderen, som var rekognoseringsflyet, var et høyvinget monoplan og faktisk raskere enn de jagerflyene, som russerne sendte opp. Derfor ble tilbaketrekningen av flyene uten problemer. Men under tilbaketrekningen talte de mer enn tjue sovjetiske jagerfly. Noe som var i meste laget for en kamp.

For sikkerhets skyld tok britene en pause i framrykningen for å bringe opp stridsvogner, luftvernskanoner og andre forsterkninger. Stridsvognene var såkalte kryssertanks, m.a.o. vogner som var beregnet på rask framrykning etter at infanteriet alene eller sammen med tyngre stridsvogner hadde skapt et gjennombrudd i fiendens linjer. Dette var m.a.o. ikke i henhold til teorien om hvordan vognene skulle brukes, men de seks som kom, var alt som britene hadde tilgjengelig av stridsvogner på dette frontavsnittet. Men dette tok tid og man ventet til neste morgen før man gjenopptok offensiven.

Neste dag begynte med en kort, men hissig, artillerisalve mot de sovjetiske stillingene. Så rykket man fram, stridsvognene i midten sammen med infanteriet tok ledelsen støttet at panserbiler på flankene. De var bare noen hundre meter fra de første sovjetiske stillingene, da helvete brøt løs. Infanteriet i midten ble utsatt for et intenst artilleribombardement fra bombekastere og tunge kanoner, mens panserbiler og stridsvogner ble tatt under behandling av godt gjemte 45 mm antitank kanoner. Snart var tre stridsvogner og fem panserbiler satt ut av spill. Man fant at det var fornuftig å trekke seg tilbake.

Så andre runde gikk til Russland. To dager senere hadde britene trukket seg tilbake til grensen. Der gravde de allierte seg ned i gode stillinger. Jerome likte nyhetene dårlig, for det var klart at sovjeterne forberedte seg på mer faenskap. Han hadde vært med på et rekognoseringstokt over Baku og tilstøtende områder. Ikke bare var det flere jagerfly i lufta enn han noen gang hadde sett samlet på et sted, men på bakken var det en voldsom aktivitet både på havnen og ikke minst ved jernbanen. Mens de hadde flydd over området, hadde det kommet inn tre fullastede, lange togsett. De hadde ikke sett innholdet, for det var dekket av presenninger, men de hadde fått tatt sine bilder, som de senere leverte til den britiske etterretningsoffiseren. Noen timer senere, omtrent så lang tid som det tar å fremkalle og gå igjennom ett sett med fotografier, hadde offiseren skyndet seg av gårde. Hans venn James, en skotsk infanterist, hadde fortalt at turen hadde gått rett til hovedkvarteret. Kommunistene hadde noe stort på gang.

Det var derfor ikke uventet at flyalarmen gikk to dager senere. Da hadde allerede plassens britiske jagerfly tatt av. Disse var Gladiatorer og antatt overlegne russernes I-153. Men det var ikke bare I-153 som britene møtte der oppe, også jagerfly av typen I-16 var med. Dette var monoplan, ikke dobbeltdekkere, og langt raskere enn Gladiatorene. Men det som var verre, var antallet. Britene kunne sende opp to skvadroner, m.a.o. 24 fly, de møtte dobbelt så mange. Til tross for disse ulempene var det britene som kom best ut av kampen, tallmessig. De mistet åtte fly og fire ble skadet. Russerne mistet minst tjue fly, skadet og nedskutt. Det gode resultatet skyltes i første omgang at de britiske pilotene hadde bedre trening.

Men de klarte ikke å stoppe bombeflyene. Både fordi de britiske jagerne var for opptatt med de sovjetiske jagerflyene, men først og fremst fordi bombeflyene, som kom etter jagerflyene inn i Persia, var raskere enn de jagerflyene, som var i lufta denne dagen. Både de britiske og de sovjetiske jagerflyene var tregere enn disse Tupolev SB-2 flyene.

De bombet flyplassen fra ca. 3.000 m høyde. Snart brant flere av de franske flyene på bakken, men også jagerfly, som hadde hatt vellykkede tokt, ble skadet eller ødelagt når de måtte lande for etterfylling og ny ammunisjon. Når angrepet var over, var Jerome uten fly. Slukøret måtte han se på at deres fly hadde fått store deler av sideroret og halen ødelagt. Det ville det ta flere dager å få dette reparert. To andre franske fly og tre britiske jagerfly var skadet på bakken, mens fire franske og to britiske fly var fullstendig ødelagt og lå som utbrente skall igjen på bakken.

Han og mannskapet fra seks fly ble sendt til Syria for å hente nye fly som erstatning for de som var gått tapt.

I Syria var det stille og rolig, men ryktene gikk om at syrerne ville gjøre opprør. Folk hadde begynt å bli uvennlige i basarene. Franskmenn måtte nå vente i køene som de andre og ble ikke sluppet fram. Han begynte å kjenne igjen mønsteret fra Hanoi. Kommunistene hadde vært på farten med løgnene sine. De måtte vente på flyene sine i to dager. I mellomtiden ble det stadig fløyet inn nye fly fra Frankrike, mange fly, nye moderne fly. Han frydet seg over synet. Nå ville det bli fart på sakene.

Rett før de fløy tilbake, fikk han høre at Frankrike hadde sendt av gårde en konvoi fra Algerie. Båtene ville gå direkte til Libanon med soldater og utstyr.

Dagen etter at de har kommet tilbake, drar de ut på et nytt ut på tokt mot Russland, denne gangen er det den sovjetiske hæren, som skal få unngjelde. Men de tolv bombeflyene møttes av fire sovjetiske jagere før de har krysset grensen. Selv om de klarer å forsvare seg ganske bra, de skytter ned to sovjetiske jagerfly, tvinges de til å slippe bombene og snu når de ser fire nye sovjetiske jagerfly under seg på vei oppover. Før de når basen må det ene bombeflyet nødlande. Heldigvis er farten under landingen så lav at hele mannskapet overlever, men flyet begynner å brenne etter den harde landingen og ødelegges fullstendig.

Når de har kommet hjem på basen, oppdager han at en av skytterne på et annet fly er drept og at to motorer er ødelagt. Alle flyene har fått et eller flere kulehull i skrog eller vinger. Før dagen er omme er motorene byttet og hullene klistret igjen.

Lederne diskuterer taktikk mens flyene repareres. Skal man angripe om natten eller om dagen, kan britene gi jagerfly eskorte?

De retter en forespørsel til britene om jagerfly eskorte. Neste dag kommer svaret, jo eskorte er greit, men rekkevidden til Gladiatorene er begrenset, så lengre enn til grensen og litt til var det ikke mulig å få eskorte.

Jagerflyenes deltagelse under flyangrepet mot deres egne base og det faktum at de møtte jagerfly på denne siden av grensen, måtte bety at russerne hadde en flyplass nær grensen. Hvor?

Hans fly ble igjen sendt ut på rekognosering. De valgte å gå opp om natten, men fant ingenting. De ble bare møtt av lett luftvern, når de landet kunne de konstatere at noen av granatene hadde kommet nær nok til å gjøre skade, for det var flere hull i skrog og vinger. To av ribbene i den ene vingen var så skadet at de måtte byttes.

Derfor var de uten fly de tre neste dagene. Britene sendt av gårde to Lysandere på rekognoseringstokt mens de var satt på bakken. Det ene flyet kom ikke tilbake. Når de var klare for å fly igjen, ble derfor dette flyets planlagte rute valgt. |

De valgte igjen å fly om natten. Tidligere flygninger hadde vist at kommunistene ikke hadde den helt store lysdisiplinen. Spesielt gjaldt dette de innfødte, som gjerne tente sine parafinlamper når de hørte flydur og styrtet til vinduene for å se og lytte. Men når de fløy denne natten var det ingen lys på sovjetisk side. De gikk så høyt som flyet tillot, 8.000 m. Siden det ikke var noen skyer, skulle de kunne se en flyplass, hvis det var noen der nede.

Jerome holdt skarpt utkikk bakover, forover dekket flykroppen mesteparten av hans utsyn. De hadde flydd i nærmere en time da piloten skrek ut. Jagerflyene, det var to, kom i stup fra om lag fem hundre meters overhøyde, forfra. De var allerede på fem hundre meters avstand når de ble oppdaget. Søket etter en flyplass hadde krevd for mye av alles oppmerksomhet. Skytteren i front fikk knapt opphevet sikringen og rettet våpenet før de første kulene traff dem. Jerome sank ned i sitt tårn og gjorde seg selv så liten som mulig, mens han hørte kulene rasle igjennom skroget. Piloten kastet det store flyet over til styrbord mens han dyttet stikka fram. Etter kort tid var de i stup mot Persia. Jerome fikk overhodet ikke noe mål å skyte mot. Kort tid etter det første angrepet kom et nytt, men Jerome fikk fortsatt ikke skutt, for det kom igjen forfra. Han hørte ikke noe til deres egne våpen. Etter dette fikk de en kort pause og skademeldingene strømmet inn. De var ikke gode. Piloten var truffet, heldigvis ikke alvorlig, men skytteren foran var død og venstre motor brant.

Snart etter kom ordren, ut. De hoppet en etter en igjennom de åpne bombedørene. Heldigvis åpnet alle de fire fallskjermene seg. Under dem sank flyet mot bakken, bare den døde skytteren var igjen. Jagerflyene tok en kort titt på dem før de forsvant østover.

De forsøkte å finne hverandre og samles ved å dra i snorene og styre skjermene. De samlet seg rundt piloten, som selvsagt hadde store problemer med å styre skjermen. Heldigvis var det en lang gresslette under dem og de landet uten ytterligere skader. Langt borte i vest brant flyet på en fjelltopp.

Etter å ha forbundet flygerens arm, et lite, ganske ufarlig sår, heldigvis, gikk de mot sydvest. Piloten kunne bekrefte at meldingen om stridskontakt var sendt med en ganske god posisjonsangivelse. De var nærme grensen, hvor nærme og på hvilken side visste han ikke.

Når dagen grydde hadde de gått fram til enden av sletta. Lenger nede gikk det en jernbanelinje. Så de var på sovjetisk side. De krysset linja og begynte å gå oppover. Det var veldig bratt og det gikk langsomt. De stoppet og diskuterte hvor de nå skulle gå. Til høyre lå Tabriz, til venstre et høyt fjell med ett eller annet tungebrekkende persisk navn. De burde være på britisk side nå eller ganske snart. Tabriz var for langt unna og det betød også at de måtte klatre oppover. De valgte å gå til venstre uten å klatre noe særlig høyere. Det måtte jo være noen mennesker her, en landsby. De gjemte seg og la seg til å sove.

Det var piloten som våknet først, han sov vel ikke så godt. Han vekket de andre. De hørte sauer. Snart så de dyrene, en flokk på førti dyr som langsomt gresset seg framover. En mann med gjeterstav i hånden og hund ved siden av passet på dem. Motivet var som hentet ut fra bibelen, hadde det ikke vært for at mannen hadde en børse på ryggen. De hadde ikke blitt sett. ”Den gamle”, de kalte ham det for han var minst over tretti, fastslo ved et kort blikk at dette var en kurder. Jeg kan snakke med ham foreslo han. Før de ga seg til kjenne, skjedde det noe der nede. Plutselig ble flokken snudd og jaget tilbake ditt den kom fra. Forundret stirret de etter dyrene. Det siste de så var mannen og hunden som forsvant rundt en åskam.

Nå hørte og så de årsaken, langt der borte kom det en grønn prikk på jernbanelinjen fulgt av enda en. Snart så de hva det var, panserbiler som kjørte på skinnene. De holdt om lag en kilometers avstand. Enda lengre bak kom et tog til syne. Et langt tog med vogner hvor lasten var dekket av presenninger. Innimellom var det lukkede vogner og mellom der igjen vogner med mitraljøser og antiluftkanoner. Det var en vogn med mitraljøser og antiluftkanoner i front, fulgt av to lokomotiver. Toget hadde hastverk og her gikk det nedover mot kysten og Baku.

Storøyd stirret de på toget, presenningene var stramt festet og det var ikke vanskelig å se at lasten var artilleri og kjøretøy av forskjellige typer. Et fett mål mumlet piloten.

Når toget hadde passert og var utenfor synsvidde, fulgte de sporene og sauelorten etter flokken. Etter en times hard marsj hadde de tatt igjen flokken. Men før det ble de stoppet av et skudd og et rop, stopp på russisk. ”Den gamle” svarte tilbake på kurdisk. Nå husket de, kona hans var lokal. De slapp et lettelsens sukk og ble stående. Dette måtte gå bra.

Det gjorde det, så fort mannen skjønte at de ikke var russere, for russerne stjal ifølge mannen. ”De stjeler fordi de sulter og fordi maten i hæren deres er uren.” Mot noen britiske sedler lovte mannen å følge dem til nærmeste landsby. Men det var allerede blitt kveld og hund, mann, sauer og flygere la seg til å sove ved en liten inngjerding inne i et meget primitivt skur. De ble vekket av ulvehyl, men gjeteren forklarte at de var langt borte og at det antagelig bare var en, så de sovnet igjen.

Neste dag fortsatte de marsjen mot nærmeste landsby. Her fikk de for noen få britiske sedler en utmerket forpleining, de takket gjeteren for følget og stakk til ham noen nye sedler. Neste dag ble de satt på hester og sammen med to alvorlige karer utrustet med hvert sitt gevær, dro de mot nærmeste større tettsted. Ett sted med telefon, dette magiske apparatet som gjør at du kan snakke med folk, som ikke er der. De er i tråden, men heller ikke der, for tråden bærer bare lyden over lange avstander.

De fikk etter mye om og men, samt flere kopper med te endelig kontakt med basen. Etter en drøy time ble de hentet av to Lysandere, mens hele landsbyen sto og gapte. Fly hadde de sett før på himmelen, men nå var de nede på bakken i deres landsby. Det skjedde så mye rart i disse dager. Vogner som kjørte uten hester, telefon, parafinlamper, som brant forunderlig klart og mye bedre enn de gamle oljelampene, og nå dette. Fly som landet hos dem og tok av igjen.

De var tilbake på basen og dro på en ny tur til Syria for å hente et nytt fly to dager senere. Der fikk de en maskingeværskytter fra Algerie, som erstatning for ham de hadde mistet, plutselig var det to muslimer i flyet, for den gamle hadde jo konvertert for å kunne gifte seg med en lokal pike. Med seg på turen tilbake hadde de flyet fullt med reservedeler og en maskinkanon. Ammunisjonen for våpenet ble frakt i et annet fly. De måtte vente på delene før de kunne ta av, så de tilbrakte to netter i Syria. Det var godt å kunne bruke fransk igjen overalt.

De fløy i sluttet formasjon tilbake til Persia sammen med åtte andre fly. Turen var uproblematisk for dem, men et av de andre flyene måtte snu pga. lavt oljetrykk i en motor. Antagelig en instrumentfeil for motoren gikk ikke varm, men det var enklere å få dette skiftet eller reparert i Syria.

Når de landet hadde russerne vært på besøk igjen og ødelagt enda flere fly. Britene kunne fortelle at de ville fly inn Blendheim bombefly fra Storbritannia og at disse var ventet om noen få dager, sammen med disse ville det også komme flere Gladiatorer, kanskje også Hurricane jagerfly. Ikke bare var flere fly ødelagt eller skadet, men denne gangen hadde det gått utover flere bygninger i tillegg. De hadde bare fått skutt ned tre sovjetiske jagerfly, de hadde kommet inn først og herjet plassen i fem minutter før bombeflyene kom.

Neste dag kom forsterkningene, moderne fly som Hurricane og Blendheim, en skvadron av hver. Sammen med disse kom de obligatoriske Wellington bombefly, ikke med bomber, men med mekanikere og deler. Neste dag kom det enda flere fly av samme sort. Motet steg, endelig fikk de både kvalitet og kvantitet. De nye mannskapene kan fortelle at nå skulle man stenge tyskerne og russerne inne. Mulige planer diskuteres og sammenholdes med det de selv har opplevd. Fra andre hører de at både soldater og materiell ankommer Syria og Persia i store mengder. Kommunistene skal få unngjelde. Ingen tror at tyskerne vil klare å forsere Maginotlinjen eller de tilsvarende befestningene i Belgia og prøver de seg på Nederland, ja så vil de drukne. Men her gjelder det kommunistene, som jo er noen kløner til å føre krig, bare tenk på Finland. Styrket av eget klarsyn, trener de neste dag på formasjonsflygning sammen med Hurricane fly. Etter hvert enes man om Gladiatorer som næreskorte, mens Hurricane bør ta av etter dem for så å være sammen med dem over målet, alt dette pga. disse jagerflyenes langt større fart og bedre rekkevidde, slik at de kan være sammen med dem over målet.

Neste dag får de beskjed om at kommunistene har rykket over grensen flere steder. Det virker som om de har brukt jernbanelinjene som utgangspunkt for å gruppere ut styrkene og så marsjere opp i fjellene. Det er helst kavaleri med lett artilleri, som kommer den veien. De tenker på gjeteren og lurer på hva han nå gjør med sauene for å unngå tap. De kommer i så mange angrepsretninger på en gang at det er vanskelig å forstå hva som er hovedangrepet. Men der hvor det er jernbanelinjer eller vei, kommer de også med stridsvogner og biler, både pansrede og vanlige.

Fly går opp for å forstyrre, observere og bombe. Mens flyplassen er i ferd med å tømmes for fly til de forskjellige oppdragene, kommer de sovjetiske bombeflyene igjen sammen med jagere av typen I-16. Denne gangen har man Hurricane fly på plassen og russerne lider et alvorlig nederlag, for Hurricane er et langt bedre jagerfly enn en I-16 og de britiske jagerflyene har heller ingen problemer med å ta igjen de sovjetiske bombeflyene. Man anslår at det var over femti sovjetiske fly på vei mot flyplassen og at over tjue av de ble skutt ned, resten ble tvunget til å snu, mange av disse var skadet. Selv tapte de bare fire Gladiatorer og to Hurricane.

Hans eget fly sammen med fem andre bomber sovjetiske styrker langs jernbanen mot Tabriz. Et av deres egne fly blir skutt ned av luftvern. Når de kommer tilbake til leieren forsøker etterretningsoffiseren å få klarhet i hva de så. For det var meget store styrker som de bombet og de så lite eller ingenting til egne styrker. Hva de utrettet med sin bombing? Sikkert mye mot hester, infanteri og lastebiler, men når de fløy tilbake hadde de bare sett to stridsvogner som brant og det var sikkert femti der nede i lange kolonner på begge sider av jernbanen. De hadde hatt eskorte av Gladiatorer, men var like fullt heldige som ikke hadde møtt sovjetiske fly.

Neste dag blir det klart at russerne har rykket langt fram, spesielt i fjellene hvor ingen trodde at de ville komme. Det lokale kavaleriet har store problemer når de tar opp kampen mot kommunistene, for kommunistene har bedre bevæpning. Både kanoner og tunge maskingevær i rikt monn følger det sovjetiske kavaleriet.

Langs jernbanen er det deres egne bomber og sprengninger gjort av ingeniørsoldater, som forsinker motstanderen mer enn stridsvogner og artilleri. For mengden med sovjetisk panser er skremmende, heldigvis er terrenget slik at fronten ofte blir for smal for effektiv bruk av stridsvognene.

De neste dagene kommer det forsterkninger fra India til Persia, men også soldater fra Sør-Afrika. Men det hjelper ikke, russerne fortsetter framrykningen. Som et svar på dette bestemmer den franske ledelsen seg for å trekke de franske flyene ut og over til Syria.

Å trekke seg tilbake for kommunistene er forferdelig for Jerome, men i Syria kan man i det minste få snakke fransk i basarene, få skikkelig mat og rimelig vin.

Etter hvert som de får tingene på plass i Syria, skjønner de at begge fronter mot kommunistene, nord og sør, går dårlig. For Jerome er dette skammelig og han finner liten glede i det å være i et fransktalende land. Meldingene fra Finland inneholder mange setninger med ord som heltemodig, tappert og store sovjetiske tap, men kommunistene rykker fram. Det samme sies om stridene i Persia og man frykter at kommunistene snart vil gå til angrep på Syria.

Av alle ting blir de opplært i flyplass forsvar. Man frykter at det samme skal skje her som i Persia, at sovjetiske kavaleriavdelinger skal utnytte åpninger i fronten og angripe de bakre franske posisjonene, som for eksempel flyplasser og andre baser. Jerome må sammen med bakkepersonalet være med på å grave skyttergraver, lage piggtrådsperringer og han blir opplært på infanteriets maskingeværer. Så de blir plutselig og meget motvillig infanterister!! På toppen av det hele går det rykter om at nasjonalister blant de innfødte vil samarbeide med kommunistene, mens andre kan fortelle at de vil samarbeide med nazistene, for nazistene vil hive ut jødene. Det er spesielt de deler av befolkningen, som er utdannet eller har forbindelser til Palestina, som er nazi vennlige. Etter noen dager begynner man å sende ut propaganda om at kommunistene vil forby Islam og at de er gudsfornektere. Jerome vet ikke om det virker. Skytteren fra Algerie sier at folk verken vil ha franskmennene, fordi de er kristne, eller kommunister, fordi de er gudsfornektere. Skytteren fra Algier er selv ganske så passiv vedrørende religion, men mener at det er alt for mange religioner i Syria og at det bare skal være en trosretning innen Islam. For ham er alle de forskjellige trosretningene han finner i Syria og i Algier en alvorlig feil og at dette må skyldes franskmennene.

De flyr et eller to tokt over Persia hver dag og mister hele tiden fly. Heldigvis kommer det stadig nye fly fra Frankrike og Storbritannia, så styrken holdes oppe og øker noe, men Jerome lurer på hvor lenge hans eget hell holder. På dagen for sitt tolvte tokt, får de vite at Finland har sluttet fred med Sovjet. De kaller det forræderi, men skjønner at kommunistene har kommet for nær den finske hovedstaden og at den hjelpen de og britene har gitt ikke har vært god nok. Ville Frankrike ha gitt seg om fienden hadde kommet for nære hovedstaden? Nei, aldri. Frankrike ville slåss også etter at Paris var okkupert.

Britene og de bygger opp styrker så raskt de kan, men man tvinges fortsatt tilbake langs den persiske grensen mot Sovjet. Det er stadig flere rødegardister ved fronten enn det er britiske og franske soldater. Hvor mange mann har Sovjet? Ryktene går om at den sovjetiske hæren er dobbelt så stor som den franske. Snart har alle koloniene bidratt med store grupper med soldater, seks millioner mann under våpen er Frankrikes totale styrke, men de stopper ikke kommunistene i Syria. Brev fra faderen i Hanoi avslører at kommunistene vokser i styrke hjemme også, de kontrollerer nå deler av landsbygda fullstendig. Bøndene der betaler ikke lengre skatt til myndighetene, ei heller får jordeierne sine penger. Franske soldater, som kommer hit fra Sør-Øst Asia, betyr at Frankrike har færre styrker i Asia og de sleipe kommunistene utnytter dette, men bare vent. Når de er ferdige her, så skal rakkerne få.

Jerome får seg ikke til å tro at de ikke skal klare å slå kommunistene. Tilbakeslaget i Finland var helt sikkert midlertidig. Bare se på alle de vidunderlige stridsvognene, som har ankommet fra Frankrike med de siste båtene. De har også fått langt bedre jagerfly. De har nå flydd femten tokt og får en uke med permisjon, med unntak av de to muslimene, som skylder på at pengene må sendes hjem, drar de tre andre til Beirut. Denne herlige byen som er en blanding av alt, alle religioner, alle kulturer. Der er det kvinner, alkohol og underholdning av alle slag. De prøver å holde sammen, men det er ikke alltid like lett og en dag havner Jerome i et voldsomt slagsmål med noen soldater, slagsmålet stopper like fort som det har begynt takket være militærpolitiet. Heldigvis klarer han å komme seg unna politiet og han har bare fått et blått øye og en ødelagt jakke. Det blå øyet vil ikke gå utover skytingen hans, verre er det ikke, og jakken får han fikset i løpet av dagen i basaren. Så livet er fortsatt ganske bra.

Frankrike har lagt ut miner i Rhinen. Skal Frankrike snart gå på offensiven mot Tyskland? Det skjer ting i Nordsjøen. Hva planlegger britene, skal de bombardere Kiel eller Hamburg fra fartøyene? Meldingen om at britene har mistet seks destroyere i Østersjøen er trist, men de har jo så mange. Tyskerne og russerne mistet over femti fly i angrepene. Det hørtes ut som om svenskene har satt vakt om bord i de fire båtene, som søkte nødhavn i Sverige. Er det tillatt eller vil båtene bli sluppet fri når ting har roet seg? Svenskene tør helt sikkert ikke noe annet enn å slippe fri båtene.

Slike permisjoner går alt for fort. Snart må de vende nesa mot Syria og banke skitten ut av kommunistene.

INGEN FRED I NORD.

Det snødde lett ute da general Ekløw fikk telegrammet fra Stockholm. “Hemmelig. Iverksett gul beredskap. Styrk vaktholdet rundt de allierte styrkene og gruvene. Hemmelig.” Dette irriterte ham, han hadde folk nok, det var ikke det, men hvorfor? Det hadde vært så mange slike tilfelle med økt beredskap, faktisk åtte ganger siden september, så hvorfor nå? Det var nå bare rundt 10.000 allierte soldater i Sverige og kommunistene hadde stoppet opp, Finland var fortsatt fritt og selvstendig med hær, marine og flyvåpen i behold, selv hadde han mer enn 8 divisjoner under sin kommando. Trafikken med allierte soldater og utstyr gikk utrolig tregt, fordi de allierte var trege, fordi nordmennene var trege til å ta de imot og fordi malmtogene gikk oftere enn før. Hvordan kunne han best løse oppgavene? Flere mann på de allierte togene, bedre kontroll med avbevæpningen, men først og fremst flere styrker til vakthold langs gruvene og egne leire. Han burde kanskje forsøke å holde det hele litt skjult? Det sto hemmelig, men i denne landsdelen med sine få veier, liten bebyggelse, alle kjente alle! Det ville ikke være hemmelig lengre enn til neste frokost.

Skulle han være engstelig for at de allierte fant på noe fanteri? Det virket slik, hadde det vært noen av de andre, Tyskland eller Sovjetunionen, som hadde truet dem, hadde det vært grensene som skulle fått økt beskyttelse. Dette med hemmelig var umulig med så store styrker i en landsdel fylt av sladrekjerringer av begge kjønn. Hvis den fordømte pressen begynte å skrive om krigshysteri og penger ut av vinduet igjen, så ville hele neste uke være ødelagt og fylt med dementier og intervjuer. Å hvor han hatet dem. Her prøvde en stakkar å gjøre jobben sin og hver gang noe spesielt skjedde, så var de på en. Han lystret jo bare ordre, ordre fra en haug med røde sosialister.

Neste dag får han melding om at det ikke er bare i nord det er skjerpet beredskap. Til sin store overraskelse får han også vite at nordmennene skjerper beredskapen og at norske tog med soldater skal prioriteres for gjennomfart i Sverige til Narvik. Så vidt han skjønner er det mulig med et angrep både fra de allierte og/eller fra Tyskland. De fordømte kommunistene blir ikke nevnt. De var etter hans mening den største faren, selv om Vinterkrigen hadde vist at de snublet mer enn de marsjerte. Sverige skulle ha sluttet seg til Finland og gitt kommunistene bank. Selv om også han måtte innrømme at egne styrker hadde store mangler, spesielt flyvåpenet. Selv om de nå begynte å få moderne amerikanske, egen produserte og italienske fly.

Utover kvelden får han beskjed om at mannskapene er piss leie disse vaktholdene og skjerpet beredskapstilfellene, som de stadig opplever. Mange av de har vært inne til tjeneste siden september, da Polen ble overfalt. Han regner med at dette vil gi seg i løpet av uken, for han har også fått vite at nordmennene mobiliserer. Det kan bare bety at noe alvorlig har skjedd, for nordmennene er noen fattige stakkarer og tenker penger først og så beredskap, stakkars norske jævler, noe må ha skremt dem alvorlig.

Han får også beskjed om å mobilisere nye styrker. Nå er de fleste i hans distrikt allerede mobilisert eller fritatt fra mobilisering pga. av arbeidet deres, så det er nesten bare helt unge gutter som kan mobiliseres. Karene hans har fått trening på dette nå, allerede en time etter frammøtet er den enkelte rekrutten ferdig utrustet, tildelt en avdeling og har møtt sin offiser. Men noen fordobling av styrkene, som de snakker om i sør, klarer ikke hans regimenter, det er snarere snakk om en beskjeden økning på 10 %, maksimum. De får se når det hele er over. Det hjelper jo litt at også noe av det personalet, som allerede har gjort sin første gangs tjeneste, mobiliseres. Noen av disse får utlevert maskinpistoler for første gang, et våpen de bare har hørt om. Så vidt han forstår, er produksjonen av våpenet trappet voldsomt opp, det skyldes selvsagt at finnene har brukt våpenet med så stort hell. De karene som får utlevert dette våpenet brisker seg selvsagt ovenfor de andre.

Neste dag skjer det nye opptrappinger. Nordmennene begynner å legge ut miner og det høres ut som om alle store nasjoner flyr tokt over Norge. Når vil nordmennene begynne å skyte på disse flyene? Spørsmålet er snarere med hva, har de noe å skyte med? Først nå begynner Sverige og Norge å få noe mer moderne jagerfly enn dobbeltdekkere, men piloter skal læres opp. Han beordrer alle sine styrker ut i alfa stillingene. Ingen skal være igjen i barakkene. Dermed er i alle fall hemmeligholdet kastet på båten. Han hater å bo i telt, men nå er det ingen vei utenom. Skal soldatene, må også han. Det er ikke noe annet enn fordømt sosialisme og kommunisme, men det skal være bra for moralen.

Det første norske toget har kommet opp fra Trøndelag og går uten stopp til Narvik. Allierte tog med folk fra Finland blir holdt tilbake på flere steder langs linja.

De allierte protesterer over at deres togtrafikk har stoppet opp og at store områder er sperret for utlendinger. En fransk generalkonsul ber om å få et møte, han innvilger dette, så kan han komme seg innendørs igjen. Skikkelig mat og et varmt bad er hva den gamle kroppen hans trenger.

Franskmannen og han møtes etter lunsj neste dag på Grand Hotell i Kiruna. Han tar med seg sin etterretningsoffiser og avdelingens sjefslege. Ikke fordi han er syk, men fordi legen er en trivelig fyr, som heldigvis fortsatt har lite å gjøre, og fordi han er en god psykolog, som kan lese på kroppen om andre lyver heller ei. Når de møtes blir etterretningsoffiseren presentert som en lokal avdelingsleder og legen, han er med fordi medisinske spørsmål jo kan dukke opp. Franskmannen har også med seg en i følget, sikkert en spion, men slik har det jo blitt. Nord-Sverige har langt flere utenlandske turister, journalister og forretningsfolk enn noen gang tidligere. Derfor er det så godt at en nå med loven i hånd og politiets hjelp, kan holde de borte fra store områder. Mot alle forventninger har de svenske journalistene holdt seg i ro, man kan nesten tro at tullingene har litt vett. Kanskje de leser norske aviser og har forstått at noe alvorlig er på gang? Eller vet de mer enn ham? Eller kanskje det som diskuteres om de britiske fartøyene, som ligger i Malmø havn, er sant, at de skulle stenge svenske havner for å stoppe transporten av jernmalm?

Den franske konsulen kan tysk, hvilket jo forenkler samtalene, siden han selv har vært en del i Tyskland på kurser og selvfølgelig lærte han det på gymnaset og på krigsskolen. Hans fransk derimot er dårlig, derfor er igjen legen viktig, han behersker froskespråket fullkomment.

Mens de hører på en lang fransk tirade om svenske overgrep og dårlig behandling av ærlige allierte soldater, mistenkeliggjøring og fremmed hat, blir de avbrutt av en soldat som kommer inn med en melding. Den må være viktig, for ellers hadde de ikke blitt avbrutt. Vakthavende offiser på sambandssentralen har tatt en risiko om å bli utsatt for hans vrede. Han kastet et kort blikk på meldingen: “Allierte skip minelegger norske farvann. Tyske malmskip skal tvinges ut i internasjonalt farvann.” Så de dumme nordmennene har endelig fått merke det. Hva skulle han gjøre? Han velger å være diplomatisk og overse det hele, inntil videre. Når franskmannen slakker litt av på farten i overhalingene, nikker han og sier at han skal se på de overgrepene han har notert. Han skal også ta kontakt med regjeringen for å få nye instrukser. Men inntil videre så er det beklageligvis dagens instrukser fra regjeringen som gjelder. Er det noen av hans folk som har vært for ivrige og for uerfarne i sine handlinger, så skal han selvsagt forsøke å rette opp i misforholdene. Han gir meldingen, som soldaten kom med, til sin etterretningsoffiser: “Det har vært et uhell ute hos Deres folk, De får finne ut hva som har skjedd og ta hånd om sakene.”

I det etterretningsoffiseren forsvinner ut døren, byr han franskmennene på litt kaffe og kake. Under kaffen går samtalen om krigen i Asia og hvor forferdelig det hele er.

Når franskmennene er sendt av gårde under eskorte, eskorte siden Kiruna med tilhørende herligheter er et område sperret for utlendinger, sammenkaller han nestkommanderende, sambandsoffiseren, etterretningsoffiseren og doktoren for et møte. Det som kommer fram, er at doktoren mener at de to var meget nervøse og at de nok trodde at meldingen gjaldt dem. De hadde slappet merkbart av når etterretningsoffiseren ble sendt ut. Så de hadde nok vært her for å finne ut hva svenskene visste og hvordan de ville reagere. Han hadde altså gjort det riktige og klart å få utlendingene til å slappe litt av, fikk man håpe. Sambandsoffiseren hadde fått høre av nordmennene at britiske tropper var på tur mot midnattssolens land. Dette hadde noen av de britiske soldatene skrevet på bussene, som fraktet dem til havnene. Så nordmennene hadde all grunn til å være nervøse, kanskje Sverige også? Finland og Sverige har jo også midnattssol. Han var glad for at man hadde gitt de norske togene prioritet. Det hørtes ut som om nordmennene hadde begynt å våkne for alvor. I nabolandet gikk togene så det skrek i skinnene og marinefartøyene lastet opp. Med røde flagg i masta var det lite trolig at det var mel de lastet opp. De hadde gjort det som kunne gjøres her i nord, bortsett fra det å internere de allierte soldatene. Han ba om å få slike instrukser av regjeringen.

På kvelden er plutselig situasjonen i Norge skarp. Han hadde selvsagt ventet dette, britene hadde begynt å laste ut soldater rett utenfor Bergen og inne i Stavanger Havn. Nordmennene mener de har senket en britisk krysser utenfor Bergen. Han sender en ny melding til regjeringen med krav om å få internere de allierte soldatene. Han får fortsatt ikke noe svar. Britene må mene alvor, for de har kommet med flere skip til Stavanger og Bergen. Når angriper de andre byer og hvilke? Hvorfor bare i sør, for ham er det helt klart at de vil komme andre steder også? Denne sendrektigheten eller mangelen på samtidighet gir jo nordmennene en sjanse til å fortsatt mobilisere, spesielt fordi hele Østlandet med Oslo ennå ikke er invadert eller angrepet. Hadde han vært alliert øverstkommanderende, med full kontroll over Nordsjøen og så store troppemengder til rådighet, så hadde han angrepet samtidig over hele kysten, Gøteborg, Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, osv. Og styrkene hadde blitt bakket opp med flere hangarskip. Flyplassene Torslanda ved Gøteborg, Fornebu ved Oslo, Kjevik ved Kristiansand, Sola ved Stavanger, Værnes ved Trondheim, Bardufoss i Troms hadde vært blant de fremste målene. Det er litt urovekkende, at med unntak av Bardufoss ligger alle disse flyplassene nær kysten. Men hittil er det bare Sola ved Stavanger, som er truet. Nei, de allierte skulle ha slått til med full pakke, ikke et skritt hit og et dit, ikke noe dumt tokt til Østersjøen, som måtte ende med nederlag, ikke noe Baku tull for å terge russerne. Nei, ikke nålestikk på flere fronter, men en knyttet neve i ansiktet fulgt av et spark i skrittet. Dette betød jo bare at tyskerne fikk seks millioner eller mer med sovjetiske soldater og 100 000 norske soldater på sin side, for så vidt han kunne skjønne, betød senkningen av den britiske krysseren at nordmennene skjøt tilbake, i tillegg til at de var i ferd med å mobilisere. Verre var det i Asia, der rykket kommunistene fram over alt. Nesten åtte måneder etter Sverige mobiliserte nordmennene. Hadde nordmennene like store problemer, som Sverige hadde hatt, første gangen de gjorde dette i september, ville det ta tid før de hadde et skikkelig forsvar.

Han sover urolig den natten og det er ikke det faktumet at han sover i et telt, som gjør søvnen så vanskelig tror han. Nei, han føler en sterk indre uro, som om noe skremmende skal skje.

Når han våkner ekstra tidlig neste morgen, beklager han seg over den dårlige søvnen til sin oppasser, en svenskfinne fra landsdelen, dennes svar forundrer generalen, for denne sier at han har opplevd det samme. “Noe må være på gang” sier denne. Nesten som et svar på spørsmålet hører begge plutselig tung artilleriild langt borte. Generalen stormer ut mot sambandsteltet i bare skjorta med oppasseren etter seg med lue, jakke og frakk. Hans “HVA?” blir øyeblikkelig besvart.

“Allierte soldater har stormet ut mot de lagre med våpen og utstyr som var i nærheten.”

“HVOR?”

“Vi har fått meldinger om to tilfeller så langt, men det kan være flere. Egne soldater har åpnet ild. Fienden har hatt store tap. Egne tap er så langt små, men man har vært tvunget til tilbaketrekning, der hvor fienden har fått tilgang til våpen. Artilleriet har åpnet ild mot fienden ved Boden.”

“Full alarm. Varsle regjeringen og de i sør. Staben må møte umiddelbart i stabsteltet.”

“Vi har allerede beordret full alarm etter ordre fra daghavende.”

“Godt, men staben må samles. Få opp noen fly, så vi får vite noe mer.”

Etter en time med hektisk arbeide i staben begynner ting å klarne. Flere tusen allierte soldater har blitt tvunget til å overgi seg, hundre svenske soldater er tatt til fange, ellers er tapene små, så langt. Fienden er i ferd med å omringe og trenge seg inn i Boden. Ellers er de spredd sør og øst for Kiruna langs jernbanen. Han beordrer et regiment fra divisjonen ved Luleå mot Boden for å bryte en eventuell beleiring. Boden er viktig.

Ved lunsj tider er det klart at fienden har gått til angrep på den norske siden av grensen også, så jernbanelinjen til Narvik er brutt. Ellers virker situasjonen i Norge uklar med kamphandlinger ved Bergen og Stavanger og på grensen mot Sverige oppe ved Bjørnefjell. Etter en time med forgjeves forsøk på å nå sine norske kollegaer, klarer hans sambandsfolk det endelig. Telefonlinjen er selvsagt brutt ved Bjørnefjell, så de må la sentralene finne alternativer sør for Narvik, for nordover er det deres egne linjer som er ødelagt, overbelastet eller i full forvirring. Han blir enig med nordmennene om at de begge skal gå til angrep mot styrken ved Bjørnefjell og at svenske soldater kan krysse grensen. Det siste er viktig for diplomatene og regjeringene, hersens politikere. Nå er Sverige og Norge i samme båt. Bare 35 år siden unionsbruddet og de slåss sammen mot en felles fiende. De blir også enige om en kode de kan bruke over radio, slik at de ikke er avhengige av faste linjer neste gang.

De tåpelige allierte har ennå ikke gått i land ved Narvik og nordmennene slåss. Så enda en stund er det håp om at de svenske styrkene i nord ikke møter overlegne fiender. Derved kan man kanskje med tid og stunder få nedkjempet de allierte styrkene i Sverige. Han må få kontroll over dem og jernbanen samt kanskje rykke inn i Norge med store styrker.

“Er Bardufoss tatt?” spør han plutselig. Alle hans egne flyplasser er operative, så der har han et ekstra kort på hånden. Hvis ikke?

“Nei” kommer det raskt fra etterretningen. “Nordmennene har sendt opp det de har av fly for å bombe Bjørnefjell og skip ute i fjorden.”

“Flott!” De to ser på hverandre. “Der har vi et trumfkort.” kommer det fra e-off.

“Ja, men vi må kanskje komme nordmennene til assistanse, slik at plassen blir i våre hender.”

“Bjørnefjell er viktig.”

“Ja, vi må gjøre vårt beste for å få linjen åpen vestover.”

Når forvirringen har lagt seg, ser det ikke så ille ut. Det er de allierte, som er ille ute.

Ut på kvelden får han beskjed om at et kompani fra grensevaktene har krysset grensen og fortsetter mot Bjørnefjell. De allierte i Sverige er omringet i fire store sekker langs jernbanen helt fram til den finske grensen. Finnene har uttalt at de ikke vil hjelpe dem og at de heller ikke vil ha de allierte tilbake. Han og staben lager en proklamasjon som de sender ut til soldatene: “Krigsmenn! Storbritannia og Frankrike har i bedragersk hensikt gått til angrep på Norge og Sverige. Uten krigserklæring, uten lov og rett har de misbrukt norsk og svensk gjestfrihet. Sammen skal broderfolkene kaste voldsmennene ut. Vi har styrke og rett på vår side. Ved Guds hjelp skal landene bevare sin selvstendighet, sin frihet og sitt demokrati. Leve Sverige! Leve Kongen!”

Han sover langt bedre denne natten.

Om morgen får han høre at de to regjeringene har hatt lange samtaler i løpet av natten. Grunnlaget for et samarbeide er lagt, velkommen etter er hans kommentar. De første frivillige fra krigen i Finland har meldt seg til ny tjeneste. Ellers kommer det både gode og dårlige nyheter. Britene har vært inne på Narvik havn og senket de to største fartøyene som den norske marinen har, antagelig uten egne tap eller med svært små tap. I tillegg har flere tyske malmbåter blitt senket, men de allierte har ikke landsatt tropper ved Narvik. Det er den beste nyheten denne dagen. Ellers har alle de allierte fartøyene med internerte soldater rømt fra Narvik, når de britiske destroyerne kom. Selvsagt skulle nordmennene ha senket fartøyene med internerte soldater og skutt øyeblikkelig mot destroyerne. Nordmennene og hans egne er fortsatt litt for sivile. Flere ganger har han fått spørsmålet, “Kan vi skyte?”. De allierte i Sverige har etter hvert blitt tvunget til å holde seg i ro og nordmennene har begynt å bevæpne seg med det de kan finne av alliert og finsk utstyr i Narvik. På Bjørnefjell har norske og svenske tropper fremgang. Nordmennene mener at det ikke er snakk om mer enn et kompani der oppe. Fienden er tydeligvis bare utrustet med lettere våpen. På svensk side har flyvåpenet våknet til live og bomber de allierte med sine nyeste fly, Ju-86 eller B3 på svensk. Alle flyene kommer uskadd tilbake. Neste dag må hvert fly klare flere tokt. Regjeringene i Norge og Sverige har gått til full mobilisering. Betyr det at han kan mobilisere alle som tidligere har vært inne til tjeneste, også de som tidligere har vært fritatt, for eksempel av hensyn til næringslivet og det sivile samfunnet ellers? Hva med utlendingene i landsdelen, kan de arresteres eller interneres? Er det noen forskjell på diplomater, tyskere og andre? Skal og kan de utvide de sonene hvor bare svenske statsborgere har rett til å oppholde seg? Hvilke fullmakter har han med hensyn til det sivile? Han trenger flere lastebiler og mer togtransport. Malmtogene stoppes for å få ett overskudd av togmateriell. Hvis strømmen brytes flere steder enn på Bjørnefjell, må han ha damplokomotiver for kunne bruke jernbanen. Han må i alle tilfeller ha noen slike i reserve.

Neste dag får han melding om at nordmennene vil få assistanse fra tyske fly. Her oppe forbereder de to flyvåpnene en felles innsats mot den allierte flåten utenfor Ofotfjorden. Også kommunistene har lovet hjelp til nordmennene. De skal få stridsvogner. Det har de jo ikke hatt før, i alle fall ikke i flertall. En får håpe at det ikke er noen politiske bindinger til den hjelpen. Det høres ut som om nordmennene tar imot hjelp fra alle som vil og kan hjelpe, derved oppveies kanskje eventuelle politiske bindinger. En får håpe det beste. Sverige har fått “låne” to skvadroner med fly fra finnene. Fly som allerede er i Sverige, fordi Sverige har satt de sammen for finnene. Dette er moderne fly, så ting skjer fort og det er de riktige tingene som skjer. De allierte har hittil, heldigvis, bare rotet det til for seg. Ellers har han blitt lovet flere fly. Flere fotsoldater og mer artilleri trenger han foreløpig ikke. Det kan virke som det er viktige å ha en god reserve i sør, i tilfelle at de allierte går til angrep på Sverige eller klarer å nedkjempe den norske motstanden og går østover. En forsiktig telefon til sin kollega i sør og han får fjernet en av sine bekymringer, Torslanda flyplass ved Gøteborg kan man ødelegge og sperre fullstendig med artilleriild i løpet av minutter. I sør har man utplassert mye av det tunge artilleriet langs kysten, også mye av hærens artilleri deltar i bevoktningen av kysten. Selvsagt med infanteri dekning. Infanteri dekning har man også avgitt til marinens batterier og havner. Minesperrer er lagt ut i viktige svenske farvann, i nord og øst med finsk samarbeide og i den grad isen har tillatt det. Det hele virker fornuftig og han roser kollegaen. Godt å ha trenede enheter og han har Sveriges beste.

Det norske og svenske flyvåpenet går til angrep mot den allierte flåten i Vestfjorden utenfor Narvik. De møtes av sterk luftvernild, men ingen allierte fly. Suksess over all forventning. Av hans fly er det bare en Ju-86 som blir lettere skadet og dette flyet lander på Bardufoss i Norge. Pilotene mener at de har senket flere krigsfartøy, men han tar det hele med en klype salt. Når alle bomber samme mål og det er vellykket, har seieren mange fedre. Men dette må gjentas.

Når bildene fra angrepet kommer, kan man i alle fall slå fast at de allierte har mistet to fartøy. Det ene er ganske sikkert en destroyer, det andre er et fraktefartøy? I alle tilfelle må tapene være følbare, spesielt hvis fraktefartøyet hadde soldater og/eller utstyr om bord. De tre første togene med krigsfanger er sendt sørover. Tre fanger forsøkte å flykte når det ene toget lastet kull og vann. To av dem ble skutt der og da, den siste overga seg. De hadde brutt i stykker gulvet i godsvognen. De som var igjen i vognen ble lastet over på andre vogner. De blir enige om at hendelsen skal fortelles til de krigsfangene, som er igjen i nord. Hittil har de tatt over tre tusen fanger.

Den tredje rømningen hadde noe forvirrende sagt, at han trodde han kunne komme til Sveits eller Frankrike, hvis han gikk sørover. Geografi var tydeligvis ikke hans beste fag på skolen.

I Bergen og Stavanger har krigshandlingene ikke startet for fullt ennå. Begge parter venter på forsterkninger og graver seg ned.

  1. April og de får tilbake det bombeflyet som måtte lande på Bardufoss. Mannskapet kan fortelle at nordmennene har fått flere fly i nord. Ellers har det kommet tyske tropper og fly flere steder i Norge. Han liker det ikke, men det kan kanskje gi de norske styrkene litt mer profesjonalitet. Det eneste nordmennene er gode til, er å drikke og å gå på ski. Slik sett slår de kanskje franskmennene og britene, for de er ikke gode i noen av de to disiplinene.

Svensker, nordmenn og tyskere blir enige om kjenningssignaler. Det utveksles koder. Krig med flere nasjoner på samme lag er forbannet mye administrasjon, logistikk, transport og diplomati. Hans soldater sammen med politiet finkjemmer Sverige for utlendinger. Disse blir fortløpende internert etter avhør, også de fra nøytrale land. Alt man finner av papirer og bilder blir gransket. Noen er beviselig spioner og fengsles, andre som man mistenker om det samme fengsles også. Folk i landsdelen er forbannet og hjelper til. De omtaler angrepet fra de allierte som et svik fra noen som man hjalp. All post til utlendinger eller utenlandske ambassader holdes tilbake i to døgn. Deler av posten åpnes og leses. Så får man se om fingeravtrykkene på mistenkelige brev stemmer med noen av de internerte.

På Bjørnefjell høres det ut som om kamphandlingene snart er over, for britene er tvunget sammen rundt hotellet. Hotellet og de andre bygningene der oppe er stort sett i tre og gir vel lite dekning. Krigsfanger kan fortelle at store allierte forsterkninger er landsatt i Norge og at de snart vil være i Sverige, og da… Da er det morsomt å dra fram norgeskartet og vise hvor de allierte har gått i land, hvor langt de har kommet i sin marsj mot Sverige og hvor langt de må marsjere for å komme til Narvik. På kartet over Norge har de ikke kommet lengre enn bredden på skitten under en fingernegl. Han og e-off blir enige om at også de som ikke er tatt til fange må opplyses om sin håpløse posisjon. Så de må få både papir og bomber i hodet.

Nå har han kommet så langt at de kan begynne å gå til angrep på de allierte posisjonene. Hans egne soldater utnytter sine bedre skiferdigheter og kjennskap til terrenget, han får flere rapporter om hvor enkelt det er å gå rundt fiendens stillinger for å legge seg i bakhold eller minelegge veiene. En korporal Carl Gustavson har skrevet følgende rapport:

“Avmarsj dtg 161800 med et lag, ni mann, to pulker, et maskingevær, fem stridsvognminer og tre tusen skudd. Var igjennom fiendens stillinger dtg 170100. La ut to miner på hovedveien mot Boden og tre miner utenfor deres leirområde på to forskjellige veier. Se vedlagt kart med minenes plassering. Gikk så tilbake mot egne linjer. Gikk igjennom fiendens linjer på nytt dtg 170800 og nådde egne linjer uten stridskontakt eller andre hendelser.”

Flere andre rapporter er av samme natur og noe å glede seg over. Dette er måten å slite de allierte ut på, dette og litt mer bombing.

Neste dag opprinner med meldinger om nye tyske forsterkninger til nordmennene og harde kamper ved Stavanger. På Bjørnefjell har nordmennene kommet opp med noe de kaller et pansertog, han visste ikke at de hadde noe slikt og i Narvik? Når han i løpet av dagen snakker med sin norske kollega, får han en utmerket beskrivelse av pansertoget, som blir kalt Fenris. På vanlig norsk maner er det svært primitivt, men hans egne styrker kan melde at det virker og at britene der oppe snart vil overgi seg. Han gir ideen videre til sine egne. Stål, tog, ingeniører og kanoner har de nok av, han er meget sikker på at deres tog blir langt bedre.

Før man har kommet noen vei med eget pansertog, kommer meldingen om at britene på Bjørnefjell har overgitt seg. Flott, da kan man komme nordmennene i Narvik til assistanse med tyngre utstyr og andre forsterkninger uten problemer og Bardufoss er langt mindre utsatt. Dette var en viktig om ikke en avgjørende seier. Han skynder seg og meddeler det hele til regjeringen, pressen og de allierte soldatene i Sverige.

Overalt rykker de svenske fargene fram og de allierte må begynne å føle seg svært utsatt. Det virker som om de allierte styrkene er ubalansert oppsatt, noen har kanoner, men lite med skudd. Noen har stridsvogner, men dårlig med bensin. Man har allerede erobret flere allierte stridsvogner, noen av de er uskadde, men tomme for drivstoff eller med bare minesprengte belter. De alliertes ubalanse i utrustningen skyldes at befraktningen og lagringen av utstyr under tilbaketrekkingen fra Finland har vært et svensk anliggende. Dermed visste de allierte ikke hvor tingene var og de kunne heller ikke plassere det der de ønsket å ha det.

Bombingen av de allierte stillingene går uavbrutt og han kan sende svenske 150 mm kanoner med mannskaper til Narvik for å styrke kystforsvaret der.

Den 20. plasseres kanonene slik at de kan forhindre allierte fartøy i å sveipe det nye norske minefeltet i Ofotfjorden. Men de allierte går i land på en liten plass som heter Foldvik. Nordmennene har nå lagt beslag på alt de har funnet av krigsmateriell i Narvik. For dem handler alt om å styrke forsvaret, ikke bare alliert utstyr som var klart til å lastes ombord, men også finsk utstyr havner i nordmennenes hender.

Landsettingen må stoppes og han sender opp det de har av fly. De allierte ved Foldvik er i en meget trang posisjon, som gjør det enkelt for forholdsvis små styrker å holde dem tilbake. Opp i fjellet går de nødig, der er norske skiløpere for suverene og for mange. De vil bruke meget lang tid på å nå Bardufoss, enda lengre på å nå Sverige.

Også denne gangen kan flygerne melde om strålende resultater. Norske fly hadde deltatt med stor iver. Det kommer inn en melding om at tyskerne har sendt artilleri nordover. Tunge norske kanoner er sendt fra Bergen, men pga. faren for senkning er de omlastet i Trondheim og sendt videre med tog, m.a.o. det vil komme flere norske tog opp til dem samt mere tungt artilleri. Med det nordmennene har lagt sine små hender på og det han og tyskerne har sendt, må det snart være nok artilleri i Narvik. Etter en ny samtale med sin norske kollega, tilbyr han svenske artillerister, siden nordmennene mangler slike. Han forsøker å virke overrasket over at de allerede har fått tysk hjelp, flere av sjøfolkene fra de senkede tyske malmbåtene er artillerister. Så også Tyskland ville angripe Norge? En form for popularitet som nok er noe overraskende for blåøyde nordmenn. Han stopper opp et øyeblikk i fliringen over blåøyde nordmenn, dette kunne jo også bety at tyskerne ville videre til Sverige? Sto hele Skandinavia eller hele Norden for fall? Danmark ville vel neppe kunne forsvare seg i flere dager mot tyskerne?

Britene har også gått i land i Namsos. Han blir fort enig med generalstaben om at eventuelle svenske forsterkninger av den norske styrken ved Namsos blir hans ansvar. Så kan styrkene i sør eventuelt forsterke nordmennene ved Stavanger og Bergen ved. M.a.o. to norske byer på hver.

Fra Tyskland kom det en uventet forespørsel, kunne Norge tenke seg å kjøpe fly fra Tyskland med øyeblikkelig leveranse? Dette var nye toner, tidligere norske og svenske forespørsler om flykjøp var stort sett blitt møtt med nei fra samme kilde.

Flyene er dobbeltdekkere av typen Henschel 123, m.a.o. av Gladiatorklassen, men adskillig nyere enn mesteparten av Norges flypark. I Norge består flyparken i hovedsak av Tiger Moth, Fokker og andre dobbeltdekkere med en symaskin av en motor.

I løpet av den tredje uken av april mottok Norge tolv fly. De ble fordelt mellom Værnes ved Trondheim og Kjevik ved Kristiansand. Sammen med flyene kom det antiluftskyts, for å komplimentere Norges aldrende beholdning av 75 og 40 mm kanoner kom det tyske 37 og 20 mm. Henschel var langt fra det ideelle jagerflyet, betegnelsen fly til bakkestøtte er nok mer korrekt, men det var robust og hadde under felttoget i Polen vist at det kunne tåle mange treff uten å gå i bakken. Dessuten kunne det ta en tyngre bombelast enn de andre norske flyene, om lag 200 kg.

Det regimentet han sendte fra Luleå har uten større problemer eller store tap brutt igjennom til Boden. Han har fortsatt ikke mer enn om lag åtte divisjoner, nå med mer enn full bemanning, men slik som stridene griper om seg, bestemmer de seg for å sende en divisjon til Narvik fronten. Hjemme i Sverige ser det ut til at de har full kontroll, for sekkene med allierte styrker blir snarere mindre enn større og de har ikke klart å komme i kontakt med hverandre over landeveien eller langs jernbanen. Hvis de allierte unnsetningstyrkene ikke klarer å komme seg opp fra kysten, så er Sverige og Bardufoss trygge. Så mer folk til Narvik. Han bestemmer seg også for at en annen divisjon må gjøre seg klar for å komme nordmennene ved Namsos til hjelp. Også der er det i nærheten en flyplass han ikke vil at de allierte skal få, Værnes. Han, gamle mann, har plutselig blitt veldig opptatt av noe han egentlig ikke har filla greie på, fly og flyplasser. He, he, dette må skyldes hans ungdommelige sinnelag og forståelse for hva moderne hjelpemidler kan utrette.

Den 21. ankommer tyskerne med mange fly, de lander både i Sverige og i Norge. Flyene får følge av flere tog med bl.a. tungt og lett luftvern, panservern og artilleri. Da det er begrenset med hva Bardufoss kan ta av fly, blir man enig om at fly med kort rekkevidde går til Bardufoss, de andre til Sverige.

Nordmennene kan skryte av å ha skutt ned tre britiske fly på Narvik fronten. Disse var sjøfly og heldigvis ikke landbaserte fly eller fly fra hangarskip. Ryktene går i utenlandsk presse om at snart kommer det hangarskip til frontene i Skandinavia.

Norge og Sverige øker sin andel av moderne fly, jevnt og trutt. Problemet i framtiden vil være flymotorer, for det er antagelig begrenset hvor lenge de kan få slike fra USA, enten dette skyldes amerikansk isolasjonisme eller den britiske flåten. Gudskjelov så lager begge land motorer selv og de kan også få erstatninger fra Tyskland, Italia, Sovjet eller Finland. Transporten fra disse landene er uten problemer.

Bombeflyene har begynt å få innøvde rutiner. Pent vær innenlands, bomb sekkene. Pent vær ved kysten, bomb landsetningene og fartøyene. Dårlig vær begge steder, fridag med vedlikehold. Danskene er bare ren velvilje ovenfor tyske ønsker om gjennomfart, enten dette er med tog, båt eller fly. Derved er det lett å få etterforsyninger, men han visste ikke eller hadde ikke tenkt over, at de selv hadde så store lagre. De kan bombe uavbrutt i tre måneder med bakgrunn i det de har på lagre og med den økte produksjonen. I august kan det ikke være mange allierte soldater igjen i nord, m.a.o. han kan bombe de allierte fram til august. I tillegg kommer lagrene i sør, hvis det er noen allierte igjen i Sverige i august, må noe ha gått alvorlig galt.

Det høres ut som om russerne er flinkere til å slåss i varme enn i kalde strøk, for de rykker fram i Persia. Hva pokker var hensikten med det allierte angrepet? Velgerne krevde det? Hjelp til finnene? Kommunist hat? Det siste var nok det mest tungtveiende for Churchill, ja for franskmennene også. Var dette noe han kunne ha vært med på? Han funderer på det under middagen. Jo, han hater kommunister og sosialister nok. Skremmende, han kunne vært gal nok til å gjøre noe slikt. De fleste andre høyere befal også. Hans taushet, mens tankene kretser rundt et eventuelt angrep på kommunistene, gir en trykket stemning rundt middagsbordet, siden resten av befalet tolker hans taushet, som at situasjonen har blitt mer alvorlig.

Neste dag bestemmer han seg for å være litt mer sosialistisk, han drar til fronten. Bra for moralen til soldatene. Øverstkommanderende er blant dere. Vi kjemper sammen mot inntrengerne og alt det der. Egentlig er det dårlig ledelse, for hans oppgaver er best løst bak et skrivebord, gjerne i et godt og varmt hus. Så vås er bra for moralen, han flirer ironisk til seg selv. Vås er bra for sosialismen? Denne vitsen bør han nok bare fremføre for en engere krets.

Hans grønne Ford er i godt humør og brummer pent av gårde på islagte veier. Han har to motorsyklister foran og en lastebil bak med radio og eskorte. Motorsyklistene må ha det kaldt, selv om de er godt påkledd. Så de kjører sakte og bytter på. Hadde de allierte hatt fly oppe, hadde dette vært et selvlysende mål, for det skriker opp om høyere befal på vei. Han velger å notere seg dette for en senere anledning. To lastebiler er nok sikrere enn dagens oppsetning, hvis fienden er ute og flyr.

Når han kommer nær nok til stridslinjen, klatrer de ut, tar på seg sine hvite kamuflasjedrakter og spenner på seg ski. Den lokale avdelingen kan fortelle at fienden nettopp har blitt tvunget til å rømme stillingene her, etter at deres egne soldater hadde gjort en flankemarsj og kommet i ryggen på dem. ”Men de var ikke kjappe nok.” kommer det fra en tettvokst kaptein. Etter å ha gått ett par kilometer langs veien, ser de hva kapteinen mente. Fem franske lastebiler står med varierende mellomrom langs veien. Alle er merket av kulene. På to av bilene må motorene være truffet, for en blanding av kjølevæske og olje har rent ned på veien. Dette og mange store blodflekker vil merke åstedet når bilene er borte. En gruppe med krigsfanger er under bevoktning i ferd med å laste de døde opp på en Volvo lastebil. En offiser legger papirer og id-brikker ned i en sekk. Handvåpnene til franskmennene ligger i en haug bak den siste lastebilen. Bak den fjerde franske lastebilen henger det en luftvernskanon. Han har lest om våpenet, han snur seg mot kapteinen: ”Dette våpenet kan også brukes som panservern, se etter om de har med AP-ammunisjon.”

”Ja, vi har bedt om assistanse fra mekanikere for å få bort bilene. Kanonen er en 25 mm.”

”Egne tap?”

”En mann er lettere såret.”

”Fienden?”

”Åtte drept, fire alvorlig såret, en del lettere såret. Vi har beholdt disse seks for å laste opp de døde. I alt har vi tatt trettifire fanger.”

”Hva skjedde?”

”Min tredje tropp hadde gått på ski i hele natt for å komme rundt stillingene deres. Våre karer hadde to lag på den ene siden av veien, et lag på den andre siden, mens det fjerde laget var enda lengre framme som spiss, da de hørte motordur. De skjønte fort at det måtte være fienden og la seg i bakhold. Franskmennene var uten dekning og hadde ingen sjanser. Ja, resten ser De jo.”

Mens de står der, kommer to Scania lastebiler for å frakte bort de franske bilene som er ødelagt. Tre av de franske lastebilene lar seg enkelt starte. Han beordrer derfor de tilbake med de to ødelagte vognene, håndvåpnene og de franske fangene samt Volvoen med de døde. Kanonen med tilhørende ammunisjon og de to Scania vognene beordrer han fram for å støtte eget angrep. Han snur seg mot kapteinen: ”De og Deres soldater har skapt ubalanse i fiendens rekker, det bør De utnytte maksimalt. Gå framover til Dere møter skikkelig organisert motstand. Da kan Dere ta en pause og lage skikkelige stillinger, men ikke før. Og, dette var meget bra utført. De, Deres troppssjef og soldater har all grunn til å være stolte. Gå på! Jeg vil sende Dem nye folk i støtte så fort jeg er tilbake ved staben.” Hvor mye enklere hadde ikke dette vært om han hadde kunnet bruke radio, radio og skikkelige koder. Stabsarbeide i felten, raskere og sikrere reaksjoner på alle hendelser. Noe å legge fram for folkene på toppen, han må skrive ned tankene og diskutere det hele med de andre. Heldigvis er frontene stabile med små bevegelser her oppe, men senere? Ved bruk av stridsvogner, tropper som utnytter terrenget, vidda og lange framrykninger? Hva med radioer i kulda og ingen strømkilder?

Han reiser tilbake til egen stab mens han sammenholder rapportene fra de forskjellige hendelsene. På kvelden er konklusjonen klar. Noen avdelinger har vært fullstendig uvirksomme, noen meget nølende, mens andre har gått på med stor iver. Men angrepene har vært lite koordinerte og samarbeidet mellom forskjellige avdelinger lite tilfredsstillende. Dette er hans ansvar og dette må han rette opp i. Han bruker resten av kvelden og natten med å kjefte, rose, kommandere, forfremme og instruere. Klokken er langt over to, når han stuper i seng eller rettere i soveposen.

Neste dag begynner de egne angrepene å komme bedre i gjenge. Spesielt er rapportene fra Haparanda oppmuntrende. Her virker det som om de allierte troppene er dårlig motivert, dårlig trent og uten organisasjon. Han får melding om patruljer som har tatt seg helt inn til sentrum av byen. Han sender en hastemelding: ”Ikke ødelegg de fiendtlige depotene, vi kan komme til å trenge materiellet selv.” Ellers er det den massive tyngden, som han har til rådighet, spesielt med hensyn til fly og artilleri, som tvinger fienden til gjentatte retretter. Han ønsker å spare egne soldater, så lenge det ikke er noen større fare for at allierte soldater fra Norge kan komme fienden i Sverige til unnsetning.

Det virker som om finnene fortjener mer ros enn det han og andre har vært villige til å gi dem, for i Persia er de allierte på flukt. Hvor stor hær har egentlig kommunistene? Hvis ryktene talte sant, var det nærmere en million mann som deltok på forskjellige måter i Vinterkrigen. I Persia må det være like mange, antagelig langt flere. Han grøsser, Sverige har som en mulig motstander en million arme rett over Østersjøen med kommunister. Kommunistene der er tre ganger så mange som deres egne styrker. De er venner nå, men hva vil skje til neste år? Vil de fortsette? Var det bare beskyttelsen av Leningrad som var viktig for dem eller har de større og mer langsiktige mål? En ting er sikkert, denne konflikten må ikke medføre en svekkelse av det svenske forsvaret. I tillegg er nesten ti prosent av den svenske befolkningen kommunister, enda flere er sosialister. Mer enn halvparten av befolkningen tilhører den røde faren. Det viktigste denne konflikten kan gi dem, må være et bedre forhold mellom hæren og befolkningen, spesielt de røde og forsvaret. Hvis ikke, ”Borgerkrig om to år?” Tyskland må kunne hjelpe dem, Molotov-Ribbentrop avtalen med kommunistene virker frastøtende. Han skjønner hvorfor, ingen tofrontskrig. Vil Tyskland tørre og ha vilje til å gå til angrep på Sovjet når Frankrike og England er nedkjempet? Fa’an, det står jo noe om dette i boken til Hitler. Klart, en ny, stor krig om et til tre år. Ingen fred for et mishandlet Europa. Vil Sverige, Norge og resten av Norden være nøytrale eller krigførende? Hvilken side vil de velge? Får de noe valg? Han tar det for gitt at de vil velge tysk side og at Finland vil gripe sjansen til å ta igjen med begge hender.

På Narvik fronten er det fortsatt stillstand. Nordmennene holder stillingen eller mer korrekt de allierte har ikke fått startet ennå, de somler på alle fronter. De første svenske fotsoldatene er på vei vestover. Han blir enig med nordmennene om at de i første omgang ikke skal sendes i strid, men legges i en sperrestilling innerst ved fjorden, som går forbi Narvik. M.a.o. øst for byen med base ved Bjørnefjell og neste pulje i og rundt Bardufoss. Han velger å sende ekstra luftvern med Bardufoss gruppen. Nå har tyskerne også kommet med godt luftvern, men dette vil i første omgang bli plassert inne i selve Narvik og langs jernbanen fram til byen. Tyskerne er redde for at havneanleggene skal ødelegges av bomber, slik at de senere ikke vil kunne få malmen sin.

Krigsfangene på Bjørnefjell får nok å gjøre med å sette opp brakker, reparere hotell og stasjon, anlegge veier og sidespor. Kanskje han burde sende flere opp? Nei, hans egne soldater trenger noe å henge i med.

Om kvelden begynner de å se på det nye, allierte, mislykkede forsøket på å gå i land ved et lite veikryss med kai, kalt Skibotn. Det virker ikke som faren var overhengende, men hadde det lykkes ville de allierte hatt en bredere front å operere fra. Bra ide dette med å lure båten inn til den kaien som var forberedt for sprengning. Man må forsøke å holde tett om at det bare var denne brygga, skjønt de har vel forberedt flere nå. Nordmennene har for lite av alt, men de klarer like fullt å holde ut. På mange områder snylter de på fienden, det vil sikkert skje i Skibotn også. Innen uken er omme har de sikkert tømt begge de to fartøyene.

24 April. En gledens dag. Det har virkelig begynt å rakne for de allierte i Sverige. Spesielt for de som er i Haparanda. Hele avdelinger strekker våpen. De alliertes forsøk på et angrep for å komme ut av lommene, har ikke gitt de allierte noe som helst annet enn store tap. Fortsatt er det fire sekker, men de har blitt mindre og hans egne kommunikasjonslinjer har blitt bedre, både ved at de har anlagt nye veier og ved at de har tvunget de allierte vekk fra veier og jernbane. Snart er sola så langt opp på himmelen at de allierte kan bombes døgnet rundt. Han har fått to skvadroner med moderne svenske jagerfly, i tilfelle at det er sant at det kommer allierte hangarskip i nord, og flere fly vil han kunne få, etter hvert.

FRED?

De finske flyktningene uttrykker sterk lettelse over at krigen nå er over, selv om mange får triste beskjeder fra hjemlandet om død og kvestelse, brann, ødeleggelse og landavståelser. De påstår hardnakket at russerne ikke vil angripe Norge eller Sverige. “Vi har gitt dem en på trynet, som de vil huske.” er svaret deres på hvorfor kommunistene ikke vil prøve seg på nytt. Røde Kors og andre frivillige organisasjoner prøver å hjelpe de finnene, som vil tilbake og det vil de fleste, men det er mye som må komme i orden først der borte og der de er nå er, er de trygge og lider ingen nød. Det er fisk i havet og snart er våren her. Det er i hele tatt mye fisk i havet denne våren og ute i Europa er det mange kjøpere, så de unge finske jentene blir mottatt med åpne armer på fiskerimottakene. Litt penger i lommen før tilbakereisen er velkomment.

Moren har begynt å sende Ulf brev med en ny formaning i tillegg til de gamle om varme klær og tørre strømper. Han må IKKE melde seg frivillig til noe som helst. “Ikke stikk hodet fram, du er jo så rask til å svare ja på alt mulig.” Han prøver å ta litt av brodden på oppfordringen ved å skrive at han skal huske det når han kommer hjem og det blir spørsmål om å tørke etter oppvasken. Men moren fortsetter i samme spor i neste brev. “Jeg har lest at russerne skyter befalingsmenn først og nå som du har fått en grad, må du være ekstra forsiktig.” Trøste og bære, korporaler kan vel knappest regnes som befalingsmenn og den graden er lett å stikke vekk eller hive.

Ulf er bare noen dager unna å bli nitten, da de på en sprakende radio i stua til bonden hører at britiske destroyere har gått inn i Østersjøen for å hente ut de allierte soldatene i Finland. Dagen før har de hørt at den tyske krysseren “Admiral Hipper” har blitt alvorlig skadet av en britisk destroyer. Briten hadde utført noe som ligner på et selvmordsangrep utenfor Trøndelag. Til tross for flere treff fra krysseren braste den britiske destroyeren inn i “Admiral Hipper” for så synke selv. Under femti briter ble plukket opp fra havet av en tre ganger så store besetning. Krigen har kommet nærmere igjen. Hvordan har en tysk krysser med flere destroyere i eskorte klart å komme så langt nord i Nordsjøen, britenes lekedam? Hvordan skal den skadde båten med eller uten eskorte klare å komme seg tilbake til Tyskland uten nye skader eller uten å bli senket? “Veddring har jeg ikke hørt om siden tidlig middelalder.” er den tørre kommentaren fra majoren som leder dem. Krigen har rykket mye nærmere igjen på en ny front.

Neste dag har de britiske destroyerne, som ble sendt inn i Østersjøen, snudd pga. isforholdene innerst i Østersjøen. Sent på kvelden hører de at britene har blitt bombet av russerne. Da får de også høre at Alta bataljon har mobilisert og at andre enheter også mobiliserer for å styrke nøytralitetsvernet. I løpet av den neste dagen kommer det inn stadige meldinger om økt mobilisering. Majoren regner og kommer til at snart er over seksti tusen mann innkalt. På ny får Ulf beskjed om forlenget tjenestetid. Da Ulf uttrykker, som svar på beskjeden, at han snart vil bli en gammel mann i forsvaret, er majoren igjen tørrvittig. “Ja, la oss håpe det, at vi alle kan bli gamle i forsvaret.” Skjønt så vittig var det vel ikke? Majoren har jo bare gitt uttrykk for den frykten, som har ført til at regjeringen i Oslo endelig har reagert.

Neste dag hører de at britene i Østersjøen har mistet to båter og at de har blitt angrepet av tyske fly i tillegg til horder av sovjetiske. Tilslutt går britene inn til Malmø under hvitt flagg. Man kriger rett utenfor den norske stuedøra både i nord og i sør. De hører også at franskmennene har lagt ut miner i Rhinen. Det nøytrale Nederland protesterer over minene, har Norge båter som seiler på Rhinen? Majoren tror at de allierte snart vil angripe og renne Tyskland overende. Maginotlinjen gjør det mulig for de allierte å konsentrere styrkene sine i en veldig offensiv, er en av tilleggskommentarene. Men i Asia går det tydeligvis dårlig for de allierte. Dette bekymrer majoren, som regnet med at kommunistenes dårlige stridsmoral og elendige ledelse ville gjøre det hele til en enkel sak for de allierte.

Den tolvte, på Ulf sin fødselsdag, får de beskjed over radioen om at Norge har startet full mobilisering. Brevene skal være sendt ut. Bonden spør om han må slukke lyset på kvelden. Det skal jo være blending. Ja, svarer Ulf, selv om det nå er fryktelig lyst om kvelden og langt utover natta. Mobilisering er mobilisering. Men ennå er det fortsatt fred. Mobiliseringen er ikke begrunnet utover den spente situasjonen i verden og i Europa spesielt. Men nå er det jo ikke noe mere slåssing for alvor noe sted i Europa, undrer Ulf. Hva har ikke blitt sagt og hva vet “Gubben”, statsministeren, som han ikke vil ut med?

Neste dag får de endelig beskjed om at franskmennene vil komme og hente bilene. Kanonen blir ikke nevnt. De fire på gården sammen med de lokale har laget enda en ny stilling til kanonen og nå har de også dekket over stillingene med tømmer og jord, det hele blir kamuflert med snø. Fritid har de rikelig av, de andre bilene står for det meste stille og trenger ikke noe særlig med vedlikehold. Dette med overdekning er ikke noe de har lært i militæret, men sett på bilder fra Finland. De blir bedt om å være på vakt mot fly. På vakt, hva menes med det? Skal de skyte på utenlandske fly eller bare telle vinger og antall fly? Majoren svarer at de ikke skal skyte, hvis de ikke blir angrepet. Så besinner han seg, ser ut i lufta og legger til: “Hvis et fremmed fly er lavere enn tre hundre meter må det regnes som et angrep.”

Nå ville det ikke ha noen hensikt å skyte før flyene var under tre hundre meter i noe tilfelle, for de har jo bare maskingevær. Ulf finner på et nytt triks, vel egentlig er det bonden som kommer med det. Han har diskutert krigen med en fetter fra Finland. De lager narrestillinger med opp spadd jord og svart malte tømmer stokker som kanoner, det ser ut som skikkelige kanonstillinger fra litt avstand. På oppfordring fra bøndene blir de lagt et godt stykke fra gårdene. Som en siste prikk over i-en legger de en askestripe på snøen ut fra hver av de falske kanonstillingene, slik at det ser ut som om de har skutt med “kanonene”. Nabobøndene og hestene deres hjelper til med å slepe fram noe ekstra grove steinblokker, som blir lagt foran de to egentlige kanonstillingene. Bedre enn betong er kommentaren. Nå er betong noe de ikke har, så det er i alle fall bedre enn ingenting, det også bedre enn bare jord og stokker.

Nå er de i midten av april og hører rykter på radioen om at britene vil på ferietur til Norge. Noen har sett busser med soldater på vei til havna, hvor soldatene har skrevet “Se midnatts sola” eller “Tur til vakre Norge”. Dette har nordmenn i Skottland ringt inn til avisene i Norge. Det er mange som har ringt inn, både sjøfolk og andre, så det er sikkert riktig. I det norske forsvaret er man tydeligvis engstelig for denne turismen, for man legger ut miner i flere fjorder. Samtidig kommer det beskjed på nytt om at allierte tropper ikke får lov til å bære våpen på norsk jord. Når de mottar denne ordren får de samtidig beskjed om at det kommer en båt inn fjorden med fremmede soldater om bord, men at båten fører norsk flagg. Det er en gruppe med franskmenn om bord, de skal hente bilene. Franskmennene blir bedt om å levere fra seg sine våpen, de gjør det, men etter kraftige protester. Dette er gangster metoder, hvordan skal de nå kunne forsvare seg? Ved spørsmålet, mot hvem? Blir de tause. De blir innkvartert på skolen med beskjed om at man vil kontakte Narvik for nærmere ordre vedrørende våpnene. I den lille fiskeskøyta, som har brakt dem hit, finner de to maskingevær og en bombekaster, samt rikelig med ammunisjon til alle våpnene.

Lensmannen får fem bønder fra det lokale skytterlaget til å holde vakt over de ti franskmennene. Fra Narvik kommer det beskjed om at de må vente til neste dag for å få nye ordre vedrørende de allierte soldatene. Det er så mye som skjer og man er sterkt i tvil om hva regjeringen mener og vil. Men kvelden og natten bringer klarhet, for briter og franskmenn har gått i land i Stavanger og i Bergen. Det har kommet til kamp mellom de allierte og nordmennene. Både den svenske og den finske kringkastingen melder at Norge er i krig, men noen slik melding kommer ikke fra den norske, bare meldinger om hva som skjer. Har noen avgitt noen krigserklæring? Da svaret på dette er nei, blir det nye spørsmålet, kan man være i krig uten noen krigserklæring? Hva med de allierte soldatene i Narvik er de en invasjonsstyrke eller krigsfanger? Har de våpen, er de på land eller i båter? Hva med deres egne franskmenn?

Når neste dag opprinner blir franskmennene satt i en jordkjeller med norske infanterister som vakt utenfor. Infanteristene går rundt med oppsatt bajonett. Det hele ser veldig krigersk ut, selv om selbuvotter og annet sivilt utstyr trekker ned inntrykket av profesjonelle soldater. Franskmennene får beskjed om at de er krigsfanger og avgir navn og nummer til Røde Kors, slik at de hjemme i Frankrike kan få beskjed om deres skjebne. Bombekasteren og maskingeværene til franskmennene får mannskaper av infanterister fra den styrken som er oppe i dalen, faren for et russisk angrep er tydeligvis nedvurdert. Alle de nye våpnene blir plassert ved tettstedet. Man går i gang med å lage nye falske stillinger for bombekasteren etter samme prinsipp som Ulf og hans karer har valgt. Etter finsk mønster som majoren uttrykker det. Det er mange ledige hender i bygda og i løpet av to dager har man klart å lage åtte kanon- og bombekasterstillinger, til disse henter man de to kanonene som er oppe i dalen. Nå er det igjen bare et forsterket lag med infanteri ved den finske grensen. Det er ingen som frykter Sovjetunionen lengre av befalet. Er de på samme side? Er Norge, Tyskland og Sovjetunionen, alle motstandere av de allierte?

Men i tettstedet vokser styrkene raskt, for det er mange frivillige i tillegg til skytterlagskara, som melder seg. Synd at franskmennene bare hadde med seg ti vanlige geværer, selv har de bare fem børser i reserve. Offiserene gir fra seg sine geværer, de får nøye seg med pistoler, så er det infanteristene som bemanner bombekaster, kanoner og maskingeværer, også de må avgi sine våpen. Ulf må også nøye seg med en pistol, han skal jo være mekaniker og er derved ikke en egentlig stridende. I tillegg dukker det opp våpen fra andre steder. Det er mange som har en børse i Skibotn. Heldigvis er flesteparten av våpnene Krag-Jørgensen, m.a.o. samme våpen som det hæren bruker, men mye av ammunisjonen, som dukker opp, er jaktammunisjon og denne kan ikke brukes i krig, så all trening blir nå gjort med jaktammunisjon.

Den 16. April har majoren tre hundre mann under sin kommando, ti krigsfanger, fem kanoner, 11 maskingevær, en bombekaster, et sykehus, et verksted og ti biler. Siden krigsfangene har blitt plassert i jordkjelleren, har skolen blitt gjort om til sykehus med et stort rødt kors på taket og på veggene ut mot fjorden og ut mot veien. Den største lastebilen begynner man straks å gjøre om til panserbil. Fra skipsverftet lengre ut i fjorden henter Ulf stålplater, plater som egentlig er beregnet på å isforsterke baugen på en selfanger. De må jo kunne stoppe en kule også?

Nå får de høre at de allierte soldatene i Sverige og ved grensen har begynt å slåss. De får også høre at både “Eidsvold” og “Norge” har blitt senket av britene. De to panserskipene som Ulf så i Ofotfjorden når han seilte ut fra Narvik. Tapet er skremmende, kommer det flere angrep i nord?

Neste dag begynner man å trene de nye soldatene sammen med de gamle. Det er ganske så kjapt klart at man må få hvite forsvinningsdrakter til de nye soldatene. De fleste har man ikke uniform til, men de får armbind i rødt, hvitt og blått. Nå har jo både briter og franskmenn de samme fargene i sine flagg, så for sikkerhets skyld får armbåndene også påskriften “Norge”. Ski til alle soldatene er ikke noe problem, det har alle i Skibotn, heller ikke sleder, vogner og hester. At forsvaret vil betale for en gamp, som ellers på denne tiden av året bare vil stå på stallen og spise høy uten å gjøre noe annet enn å vente på våren og utkjøring av møkk, er et rent mirakel. Men noen er jo alltid engstelige og spør majoren om krigen vil vare til sommeren? Skyter man med skarpt og vil man skyte på hester? Den som lever får se, er det lite beroligende svaret. Man slår seg til tåls med at finnene slåss i fire måneder og noen dager, så da kan dette ikke vare lengre enn til midten av august. Derved vil de få hestene tilbake igjen tidsnok til å kjøre inn høyet.

I løpet av dagen hører de voldsomt med flydur og tunge bombedrønn. Dette er ikke bra for dyra, ei heller for de to bøndene som har en revefarm. Noen av valpene blir drept av nervøse revemødre. Menneskene blir også nervøse og frykter at dette er ting som kanskje vil ramme dem, de har jo hørt om sovjetiske flyangrep på sivile. Man begynner å grave tilfluktsrom, men det er tungt arbeid for tælen sitter fortsatt dypt til tross for den dype snøen. Av denne grunnen går flere gårder sammen om et felles tilfluktsrom og gamle jordkjellere blir populære.

Neste dag, den 18 april, får de høre at norske og svenske fly har senket flere allierte båter, der fikk de igjen litt for panserskipene. De hører om kamper ved Stavanger og ved Bergen, samt ved svenskegrensen og inne i Sverige. Men ingen har gått i land ved Narvik, til tross for at det er veldig få allierte tropper i Sverige. Man forstår at de allierte i Sverige snart vil være ille ute, hvis de ikke får hjelp. Beskjeden om at flyene var norske og svenske bringer lettelse til de mest nervøse, enda bedre blir det når man får høre at de allierte bare har noen få fly her i nord. De har jo ingen hangarskip, ei heller noen flyplass. De norske sivile vil ikke bli bombet, slik som hos finnene. Rett og slett fordi det er så få allierte fly, dessuten har svenskene bedre fly enn de sjøflyene, som britene kan stille med. De allierte flyene vil ha for mye å gjøre til å bombe de sivile, er omkvedet.

Den 19. April virker det som det går den veien de mest optimistiske har spådd. Bjørnefjell er igjen i norske hender, svenskene har omringet alle de allierte styrkene i Sverige. Vil krigen være over om noen få dager? For også ved Bergen og i Stavanger høres det ut som om tingene begynner å gå bedre. Dessuten er det mange allierte fartøyer som er senket. Ulf og karene på verkstedet har begynt å prøveskyte med den franske kanonen. Til hjelp har de fått et par finner, som etter eget utsagn har skutt med noe lignende før de ble såret. At de har blitt såret er tydelig, for den ene mangler halvparten av en arm og den andre det ene benet fra litt over ankelen og ned. Nå er ikke den kanonen som de har skutt med helt lik, men prinsippene er noenlunde de samme. Når norske artillerister også kommer til for å hjelpe, får de til slutt sving på sakene. Etter de første skuddene uttrykker finnene sin begeistring, for denne kanonen er grovere enn den de hadde og den skyter lengre. Takket være et lokalt kart og de norske artilleristene, tegner Ulf opp et nytt kart, som han fester bak på kanonskjoldet. Der er avstanden til en rekke punkter i terrenget tegnet opp for å forenkle skytingen for den nye bemanningen.

Majoren kommer på besøk og finner at de tingene, som Ulf har funnet på, er så fornuftige at han gjør ham til sersjant. Han mener også at alle stillinger skal utrustes med slike avstandskart. Siden han nå har blitt sersjant og leder for et kanonlag i tillegg til verkstedet, som ellers er opptatt med panserbilen og lite med vedlikehold, får han kommandoen over fire nye karer i tillegg til de tre han hadde fra før. I senga den kvelden regner Ulf over sin militære karriere nok en gang. Hvis han går opp en grad hver måned, slik som han har gjort til nå, vil han være major før sommeren er over. Som sersjant har han plutselig lønn og ikke soldatpenger. Faktisk like bra som på verkstedet med alle tilleggene. Tillegg som han skal ha, fordi de er i krig og fordi han ligger ute i felt. “Felt” tenker Ulf, han har fått et eget rom og en god seng på gården. Han er bedre stilt både med husrom og mat enn hjemme. En av artilleristene har satt ham inn i hans nye posisjon og hva det innebærer av fordeler og krav. Det som skremmer ham, er dette med å gi ordre for å drille karene, spesielt fremad marsj og aller verst, fem appeller marsj samt avdeling holdt. Dette er nødt til å ende galt av sted hvis han ikke får trent, trent mye. Selv når hans selv ble kommandert, gikk det ofte galt, med stopp eller start på galt bein eller seks og ikke fem appeller. Men disse urovekkende bekymringer hindrer ham ikke i å sovne ganske raskt. Midt på natten våkner han brått, dette er jo stikk i strid med hva moderen hadde sagt. Han stirrer fram for seg, men han hadde jo ikke noe valg, han hadde ikke blitt spurt, men han ble beordret til en høyere grad. Han puster ut, dette er militæret, der har man ikke noen valg. Det må hun forstå, moderen, litt lattermildt tenker han på hva lillesøsteren på seks vil si til det hele og sovner igjen.

Midt under lunsjen neste dag, han spiser lunsj sammen med fenrikene og de andre sersjantene rundt et eget bord, får de beskjed om at de allierte har gått i land ved Foldvik. Brødstykkene legges til side, alle går fram til kartet på veggen. Nå er Norge snart delt i to er konklusjonen. De har selv heller ingen vei til Sverige annet enn over vidda eller gjennom Sovjet eller Finland. Heldigvis har de rikelig med ammunisjon til alle våpen, også de franske. Skjønt, hva er rikelig, hvis det kommer til strid? Majoren beroliger med at dette har man vært forberedt på. Lagre med drivmidler, mat og ammunisjon er opprettet og spredt utover hele Nord-Norge. I løpet av dagen får de ordre om å rykke fram mot Foldvik, men også ordre om de skal sette igjen en vaktstyrke for å beskytte veikrysset og Skibotn.

En kaptein med over hundre mann, nesten bare frivillige, og en kanon med artillerister samt panservern kanonen blir igjen. Igjen blir også Ulf, for, som majoren sier det, verksteder hører hjemme i de bakre linjer og her blir det sikkert mye trafikk. Siden det er nesten bare frivillige igjen, er det dårlig med befal. Så neste morgen er Ulf blitt troppssjef Svendsen med førti mann og panservernkanonen under sin kommando. Han har ansvaret for støttepunktet Veikryss. Heldigvis er de så opptatt med å lage stillinger at det ikke blir tid til noen drilling eller marsjering. Det er to andre støttepunkt, støttepunktet Havna med den andre kanonen og støttepunktet Reserven med spesielt ansvar for luftforsvaret. De har bare to maskingevær, men i nøden spiser mannen som er nedunder fluer. Over middagen diskuterer kapteinen det som har skjedd i Foldvik med sin stab. Han har en løytnant, en fenrik og tre sersjanter i sin stab. Alle sersjantene er nyopprykket, som Ulf. Så det er en relativt fersk stab. Kapteinen er nok ganske fersk selv, men han er også en sindig bondesønn fra Østfold. Han lar alle komme med sitt enten det er mangler eller ideer. Tykk og godslig sitter han ved bordenden og hører rolig på hva alle har å si. Ulf mener at han har “panserbilen” klar om en uke. Han har testet platene de har satt på i front og de stopper en fransk geværkule.

Den 21. får de vite litt mer om hva som skjedde da franskmennene gikk i land, da får de også vite at deres egne ikke har kommet i kamp, men blir inntil videre holdt igjen som en reservestyrke ved Gratangen. De skal stoppe eventuelle forsøk på å ta flyplassen ved Bardufoss. Det later for øvrig til at den franske båten bare seilte inn til Foldvik, la til kai og begynte å landsette soldater. Det var ingen kanoner i Foldvik og det som var av norske soldater trakk seg unna og opp i fjellet i redsel for de krigsskipene, som eskorterte båten som la til kai. Heldigvis ble ikke nordmennene beskutt under tilbaketrekningen, de ble kanskje heller ikke sett. Det må ikke skje her, kommer det fra kapteinen. Vi holder bakdøra til Bardufoss. Det vi har av kanoner biter i liten grad på krigsskip. Vi kan kanskje skade en destroyer og kanskje også senke den hvis vi får skutt mange nok ganger, men mot en krysser blir det som å pisse i havet. En av sersjantene er en gammel ingeniør soldat med hele seks måneders tjeneste, en veteran, det er derfor naturlig for ham å foreslå miner. Miner er noe de ikke har, de har bare en del sprengstoff. Vi kan underminere hele kaia foreslår en, så når de kom i land sprenger vi hele skitten. Kapteinen liker ideen. De har bare en stor, skikkelig kai og det er antagelig denne en angriper vil bruke. Men har de sprengstoff nok til alle kaiene og vil ikke landsettingen bare fortsette ved hjelp av småbåter, hvis kaiene blir ødelagt? Er ikke maskingevær like bra som sprengstoff mot folk som står på en kai? En av de har vært til sjøs og foreslår mange små miner og ikke en stor. Festes de til kaia og går av når båten har lagt til, er sjansene større for at båten vil synke enn med en stor mine i sjøen. For store båter har flere vanntette skott, spesielt fartøyer som er laget for krig, og at et skott fylles opp betyr ikke at båten synker. Mange skott som fylles, betyr at båten synker fort. Som Titanic kommer det fra fenriken. Ja, svarer han som har saltvann i blodet. Synker båten fort nok vil de ikke ha tid til å komme i livbåtene og soldater, som har bada i minusgrader, er lite villige til å slåss, i tillegg til at de sikkert har kasta fra seg våpna for å kunne svømme i land.

De samler opp det de har av sprengstoff, mest dynamitt, men også skytebomull og annet. Det blir ikke mye, litt under hundre kilo. De ber om mer sprengstoff, men det er tvilsomt om de vil få det.

“En sjømine har flere hundre kilo sprengstoff av verste sorten.“ sier ingeniøren.

“Ja og derfor lager vi seks små på femten kilo” svarer sjømannen. “Femten kilo lager hull i båten, hvis det ikke er en krysser da. Med seks ødelagte skott vil en vanlig båt garantert synke.”

“Men hvordan kan vi være sikre på at alle får virkning på båten?”

“Dette blir som å spille på hester.“ sier Ulf, som aldri har spilt på hester, ei heller gjort andre veddemål med penger. “Vi må satse på en hest, vinner den er vi berga. Hvis vi satser på flere hester, taper vi selv om vi får gjort noe skade. Vi kan ikke sette en mine på alle bryggene for da blir det bare et hull, spesielt hvis vi setter minene på begge sider av kaiene, og vi må sette minene under vann, minst en meter ved fjære sjø. Siden båten sikkert vil ha et dypgående på flere meter.”

“Båten vil sikkert legge til den beste kaia, hvis den er ledig,” sier sjømannen.

“Der har vi løsningen,” kommer det fra bonden eller kapteinen eller østfoldingen. “Vi lar den beste kaia ha den ene siden ledig og der plasserer vi alle ladningene. Ved de andre kaiene og på den andre siden av storkaia plasserer vi en eller flere båter.”

Båter av forskjellig slag har de nok av, spesielt nå som mange ikke tør seile pga. av krigen, utenlandske krigsskip og fly. Dessuten er det nå nærmest umulig å få solgt fisken de får siden all transport sørover har stoppet opp, så det er få eller ingen grunner til å seile ut.

Han er ganske slu til å være fra Østfold, tenker Ulf. Nå er planen klar og ingeniøren setter i gang med å forberede ladningene. Alle får streng beskjed om å holde kjeft, skal dette virke, må plasseringen ikke komme motparten for øre.

De lokale stusser over bryggeplasseringene, men finner seg i det uten å kjefte for mye. Ulf har kommet til at bannskap er en del av språkbruken her oppe, men nå i de siste dagene har alle blitt spakere i språkbruken. “Uhyggen skapt av krigen har gjort at man har kommet nærmere sin gud.” sier en av soldatene forklarende. Han er en av de som alltid ber bordbønn og aldri banner. En god soldat? Kanskje, hvem som er gode soldater er det ingen som vet noe om, for ingen av dem har ennå vært i strid.

Ulf er redd på egne vegne, han er jo befal og skal derfor være et forbilde for de andre, vil han løpe og gjemme seg ved første skudd? Han diskuterer det med finnen uten den ene armen. “Neei,” sier finnen. “Du er ikke av det slaget, for ikke er du særlig engstelig av deg og ikke driver du noe særlig med kjekkaserier heller, så du holder nok den første gangen og den andre og. Så får vi se hva som skjer etter det.” Det var jo noe.

22 april. Så lenge det er lyst bombes de allierte. Der, heldigvis langt borte, hører de stadig drønn. Nå og da kommer et fly eller flere. Det er alltid norske, svenske eller tyske, så de skyter ikke. Styrkene i Gratangen har ennå ikke vært i kamp, men ryktene går om de skal settes inn neste dag for å avløse de  som har vært ved fronten flere dager. Har krigen blitt rutine? På veien går trafikken fram og tilbake, fullastede biler og hestekjøretøy sørover, tomme eller med sårede eller flyktninger nordover. Men Ulf har lite å gjøre, de skadene eller manglene som opptrer er kjappe å rette opp. Ellers er det bytte av olje og rengjøring av filtre, frostvæske til radiatorer, bensin til tørste biler. Rutine jobber som de andre klarer. Derved får Ulf og et par karer tid til å skru på panserbilen. De prøver å lage den så lav som mulig, de to finnene har forklart at den må være et lite mål og derved kan de spare vekt også. Vekt som de kan bruke til flere og tykkere plater. Det hadde vært flott med et tårn med et maskingevær, men noe maskingevær til overs har de ikke. Konstruksjonen av panserbilen er i hele tatt mer omfattende og vanskeligere enn det de hadde regnet med.

PÅ VEI HJEM?

April er en uke gammel, når generalen har fått alt sitt materiell over på noen tog. Det drøyer enda noen dager før togene kommer av gårde. Årsaken er strålende enkel, det blir mange forsinkelser når så mange soldater og så mye utstyr skal komme seg av sted på en allerede sterkt trafikkert enkeltsporet jernbane, i et land som har fått mye av sitt jernbanemateriell ødelagt under en krig. Generalen insisterer på at hvert togsett med utstyr skal ha en blandet oppsetning, dvs. lasten på vognene skal inneholde både artilleri, håndvåpen, stridsvogner, biler, ammunisjon og forsyninger. Det gjør at det hele tar mer plass, men generalen får det som han vil. Ingen allierte soldater får lov til å følge med utstyrs- eller forsyningstogene gjennom Sverige. Mannskapstogene får ikke lov til å inneholde våpen. All bagasje på mannskapstogene og vognene blir gjennomsøkt. Det er de samme reglene, som da de ble transportert til Finland.

John kjeder seg umåtelig og det samme gjør soldatene, men han merker at generalen er spent, veldig nervøs og urolig. Er han redd for sjøreisen over Nordsjøen? Rart, han var ikke slik da de dro den andre veien. Da de kommer seg av gårde, får deres tog et noe langvarig stopp i Haparanda. Men etter hvert skrangler de videre. Underveis blir John kalt inn til generalen, som spør om han vet hvor mange mann svenskene har i nord. “Vet ikke, svenskene sier at de har mobilisert to hundre tusen mann og at de nå er i ferd med å mobilisere flere. Sikkert så mange som femti tusen, antagelig flere. De er redde for russerne.”

Generalen blir irritert, men sender så John ut.

Togreiser i lav hastighet uten annet enn skog å se på er utrolig kjedelig. De vanlige svenske togene er prioritert, nå og da må de stoppe på et sidespor for å slippe de forbi. Det er langt mellom sidesporene og det betyr at de ofte må vente lenge før det kommer et tog forbi dem. Men generalene og hans nærmeste offiserer ser ikke ut til å bekymre seg over dette.

John sitter og halvsover da toget plutselig stopper med skrikende bremser. Han kommer seg opp, sjekker uniformen, tar på seg en frakk og kommer seg ut. Generalen står og snakker med en svensk sersjant. John blir tilkalt for å oversette.

“Fortell ham at vi har sett tyver ved godstoget der borte.” Generalen peker mot et av deres egne godstog, som de nettopp har passert på et sidespor. Tidligere var godstogene deres prioritert, men etter at mesteparten av godstogene var sendt av gårde, ble prioriteringen endret av de allierte med en sterk vektlegging på persontogene. Derfor hadde de passert flere av sine egne godstog på veien.

En av deres egne hadde trukket i nødbremsen. Den svenske sersjanten må føle seg såret over beskyldningen, for han svarer med at det er ærlige folk i landsdelen. Etter hvert sender generalen en gruppe britiske soldater ned mot godstoget. De andre offiserene og de svenske soldatene sammen med deres sersjant samler seg i en gruppe mens de venter på soldatenes rapport. Etter en stund kommer de britiske soldatene tilbake med noen geværer og forklarer at på en av vognene hadde døren, som var vendt mot skogen, blitt brutt opp. Den svenske sersjanten banner og alle de svenske soldatene snur seg mot godstoget. Plutselig dukker det opp pistoler i hendene på nesten alle de britiske offiserene.

Måpende svenske soldater blir fratatt sine våpen. Britiske soldater stormer mot godstoget, en av soldatene har tatt med seg et pensejern fra den bakerste vognen, hensikten er selvsagt å brekke opp de låste vognene. Om de svenske soldatene ble overrasket, så var de ikke alene om det. John stammer av opphisselse når han henvender seg til generalen for å få vite hva som skjer. Denne har ingen tid til John, men så fort soldatene kommer tilbake med flere geværer, banner generalen så det lyser. Godstoget er lastet med franske våpen, bare franske våpen. De som har noen erfaring med franske våpen blir bedt om å instruere de andre. De har også med seg en fransk liaison offiser, han deltar selvsagt også i opplæringen. Andre soldater begynner å skal losse av artilleri og biler, men blir stoppet av generalen.

“Hekt opp godstoget på vårt tog, herfra går det nedover til Boden. Ingen fare for at lokomotivet ikke skal klare den ekstra vekten.“

Etter en time er de på vei mot Boden. Når de kommer til et krysningspunkt på jernbanen er generalen i sitt ess. “Herfra er det rett nordover til Norge, loss av.“ De foran hos lokomotivføreren må ha blitt instruert, for nå stopper toget uten bruk av nødbremsen.

Tre av bilene er uten nøkler, men en pistrete liten soldat fra Glasgow har ingen problemer med å få start på bilene. Verre er det å få start på en stor stridsvogn. John blir sendt bort for å hjelpe til sammen med den franske offiseren. Til tross for at startmotoren går og at alle instrumentene lyser, får de ikke start på vognen. Det hjelper ikke å tilkalle den lille skotten. Etter mye plunder er det eneste utbyttet at de lærer en hel del nye skotske ord og uttrykk. John tror ikke at disse uttrykkene egner seg i dannede kretser, selv ikke i Skottland.

Når det har gått tre timer er vognene tømt og bataljonen satt opp i fire kompanier, stab og en luftvernstropp med støttevåpnene fordelt mellom dem. De er oppsatt med håndvåpen, maskingevær, bombekastere, fire vanlige 75 mm feltkanoner, to 75 mm luftvernskanoner, to 25 mm luftvernskanoner, åtte lastebiler, to panserbiler, to stridsvogner av typen Renault R-35. Den siste stridsvognen, en svær Char B-1, ble stående igjen. Hvorfor den ikke ville starte var uforklarlig og de hadde heller ikke tid til noe mer feil søk. Siden de har så få lastebiler må alle gå, også generalen.

Et kompani blir sendt videre med en del av toget, med ordre om å sperre jernbanen og eventuelle veier sør for Boden. Et annet kompani sammen med de to panserbilene får beskjed om å sperre jernbanen og veiene vest for Boden. John blir med i denne gruppen. Ganske kjapt møter de svenske kjøretøy, som de tar over. Derved er gruppen motorisert og de kjører uhindret igjennom deler av bebyggelsen og vestover. Ved en bro går de i stilling og sperrer både broen og en jernbanebro ved siden av. Takket være et velvillige svensk televerk kan de komme fram til generalen over telefonen og melde fra hvor de er. “Vi har omringet Boden med et kompani i øst, vest, nord og syd” er svaret. “Nå må bare de andre komme seg hitover.” Med de andre mener han de allierte styrkene som er øst for dem langs jernbanen.

Som svar på generalens jubel hører de artilleriild i sør etter omlag to timer. Snart sirkler også et fly over dem. De finner fram det som er tilgjengelig av graveredskaper fra de franske vognene og husene i nærheten og begynner å grave skyttergraver. Da det fortsatt er frost i bakken går det tregt. John ser på klokken og kan konstatere at det har gått rundt åtte timer siden det hele begynte sent om kvelden. Svenskene i husene rundt dem rømmer. Det er ikke noe godt tegn. Etter en drøy time ser de den første svenske soldaten. Han står plutselig på deres side av elven, ikke mer enn to hundre meter fra stillingen. Kapteinen banner og peker opphisset i retning av svensken, som har forsvunnet bak et hus før de får skutt. Kapteinen banner igjen og lurer på hvordan han har kommet seg over. “På isen” er det rolige svaret fra den lille skotten. Snart skjønner de at de er i ferd med å bli omringet, for det kommer geværskudd fra flere hold. Den ene panserbilen blir plutselig truffet av en granat og begynner å brenne. Bare en av mannskapet kommer seg ut. Svenskene har klart å lure fram en liten kanon bak en vedstabel omtrent en kilometer unna. De klarer ikke å nå kanonen eller mannskapet bak den med noen skudd, det er snarere kanonen og andre tyngre våpen, som får inn nye skudd på deres folk, spesielt deres bombekastere og maskingevær er utsatt. Svenskenes ild blir dirigert av det lille flyet, som igjen er over dem.

Kapteinen beordrer retrett etter at den troppen som dekker deres venstre flanke, kan fortelle at de blir angrepet av minst et kompani. For å understreke dette, lander den første bombekaster granaten på en av de svenske lastebilene, som de tok. Heldigvis var den tom, men kjapt kommer det flere granater og flere soldater blir drept eller såret. De forsøker å melde fra til generalen, men får beskjed om at telefonen er død. Det svenske televerket har skjønt tegningen og koblet dem av.

De trekker seg kjapt tilbake en drøy kilometer. Her går de på ny i stilling. Det drøyer omtrent en time før de første svenske soldatene dukker opp igjen. Det utveksles skudd, så begynner bombekaster og artilleri granatene og dale mellom dem, de svarer med sine egne bombekastere og kanonen på panservognen. Når natten kommer holder de fortsatt stillingen. Kapteinen har sendt en ordonnans i bil og en til fots til generalen.

Tidlig neste morgen begynner situasjonen å bli kritisk allerede før de har fått frokost. Plutselig dukker det opp noen soldater fra det kompaniet, som ble sendt sørover med tog. De kan fortelle at den styrken er fullstendig ødelagt og at svenskene er rett i hælene på dem. Etter en time med mye skyting og uro kommer det en ordonnans fra generalen, som beordrer retrett nordover. Det er ikke stort mer enn en tropp, som har nådd dem av den sørlige styrken, men de hører fortsatt skudd nede i den retningen. De sender fram et lag sørover for å gi beskjed om retretten, men de kommer kjapt og heseblesende tilbake og kan fortelle at det er svensker overalt. For å understreke meldingen kan de fortelle at en mann er skutt og to er tatt til fange, en av disse var såret. Dekket av røyk fra to brennende hus går de først østover for så å svinge nordover langs jernbanen.

Heldigvis er svenskene nølende med å ta opp forfølgelsen og etter en stund får de kontakt med de andre styrkene. De følger veien og jernbanen nordover, men når de har trukket seg fire – fem kilometer bakover er de på ny i stridskontakt med svenskene, både i nord og i sør. De går i stilling som best de kan og etter hvert er det klart at svenskene i nord sperrer både veien og jernbanen. Fra sør vet de at det er sterke svenske styrker som kommer nærmere og at det nå er helt stille nede i Boden.

Generalen sender beskjed til John om at han må møte opp hos ham. Hos staben er det to nye fanger. John blir bedt om å spørre de ut. Generalen klarer å skremme den ene så ettertrykkelig at han brister i gråt og kan fortelle at det er flere britiske soldater lengre nord og at mellom dem og disse er det bare et forsterket svensk kompani. Etter en kort tenkepause beordrer generalen et stormangrep mot svenskene i nord. De fyrer løs med alt de har, men får ild imot seg fra alle himmelretninger, så kjører de fram stridsvognene og den siste panserbilen, tett fulgt av soldater til fots og på lastebiler. De klarer å bryte seg igjennom, men når de har samler seg nord for de svenske stillingene og holder opptelling, er det ikke mye å glede seg over.

Det skytes fortsatt sør for dem, men når de har ventet en time, begynner det å stilne. Da har de klart å samle en styrke på noe over to hundre og femti mann, to stridsvogner, en panserbil, en privatbil og tre lastebiler. Det er alt som er igjen av bataljonen på nesten ni hundre mann. De fangene de hadde tatt, stakk av eller gjemte seg bort i løpet av flukten. Hele tiden mens de venter, merker de at svenskene blir sterkere og sterkere. Etter en stund kommer de første artilleriskuddene, etter hvert blir det fler og fler. Nå kommer det også til skuddvekslinger på flankene. De aner mer enn de ser det, at de første svenske skiløperne er på vei rundt dem. For å gjøre det hele enda verre hører de også den skjærende lyden av belter. Stridsvogner er på vei mot dem. Snart kommer det nok mer artilleriild og vel også et angrep. De laster opp og kjører av gårde mens mørket begynner å senke seg. Nå og da stopper de og legger ut miner, både personell- og stridsvognminer.

Dette gir dem tid og snart blir de stoppet av britiske soldater, de har nådd Sandträsk.

De er jaget, men ikke slått, skadet, men ikke ødelagt. De får en god natts søvn. Når de våkner, er det til lyden av geværskudd og artilleriild i nord. Svenskene i nord har blitt forsterket. Generalens stab forsøker å nå de andre styrkene i Sverige og marinen over radio. Flåtens kraftige sendere kommer klart igjennom, men flåten har vanskeligheter med å fange deres meldinger, så kommunikasjonen går langsomt. Etter lunsj begynner situasjonen å bli klar. Så blir sendingene noe uklare, etter en kort stund får de vite årsaken, båtene har blitt utsatt for et flyangrep. De får også høre at allierte tropper har gått i land ved Stavanger, Bergen og på Andøya. Når de finner fram Andøyas posisjon, skjønner de at det vil gå noen dager før de får forsterkninger, slik at de kan ta Kiruna, deres prioriterte mål.

For å oppmuntre soldatene forteller generalen at store allierte styrker har gått i land i nord, midt i Norge og i sør. Det vil bare ta noen dager før de møter sine venner. Det er lite som ellers skjer den dagen annet enn at de hører hvordan svenskene bygger bunkere i skogen nord og sør for dem. Ellers har de islagte vann i øst og vest, så for begge parter er posisjonene lette å forsvare.

Neste dag skjer det ingenting annet enn at et biplan dirigerer artilleriild mot stillingene deres. De lærer seg å grave dype stillinger samtidig som de forsøker å kamuflere disse etter beste evne. På slutten av dagen får de vite av svenskene at den britiske styrken på Bjørnefjell har kapitulert. De blir bedt om å kapitulere. De går med på at de sivile svenskene, som er fastlåst bak deres stillinger, kan evakueres over til svensk side. Dermed blir det stille og ingen skyting fram til at mørket senker seg og alle de sivile er borte.

Nå får de melding om at franskmennene har gått i land i Foldvik. Dette er jo adskillig nærmere enn Andøya og moralen stiger igjen, selv om Bjørnefjell var dårlige nyheter. Nå bombes de fra fly og tapene stiger.

Enda en dag uten at noe skjer, unntaket er at de bombes nå og da og at de får litt artilleriild. Generalen mener at svenskene er feige, selv må de spare på ammunisjonen, spesielt antilufts, så svenskenes bombefly kommer lavere og lavere.

Den neste dagen er det samme om igjen, bombing og artilleriild sporadisk igjennom hele dagen. De feige svenskene går ikke til angrep, men bomber dem eller skyter på dem med kanon eller bombekaster. De er nå nede i under en bataljons styrke, m.a.o. styrken er nesten halvert i løpet av en uke. Belastningen merkes på generalens ansikt, men også på Johns. Han har begynt å få furer i ansiktet, han er skjeggete og møkkete, som alle de andre. De lever som rotter under jorden, stadig dypere. Men nærheten til innsjøene på begge sider, gjør at de har problemer med grunnvannet, som trenger inn i enkelte huler. Og treffes de av en bombe, spiller det liten rolle om hulen er dyp, så John foretrekker en liten hule, tett opp til et nedbrent hus. Der er det lett å grave, for brannen har smeltet tælen.

En ny dag bringer nytt håp, men heller ikke mer. En alliert offensiv nordover og vestover fra to av gruppene lengre mot sør-øst, stoppes i løpet av dagen. De har kommet nærmere deres egne styrker, men disse har ikke brutt igjennom og har hatt store tap. Denne allierte offensiven betyr at de selv ikke bombes denne dagen. Det er for øvrig den siste offensiven til de allierte styrkene i Sverige. Fra Narvik avsnittet hører de at egne styrker bare har nådd Bjerkvik, så disse har fortsatt langt igjen. De allierte styrkene i Haparanda klager over at svenskene er over alt og at man har vært tvunget til å arrestere noen av egne styrker fordi de ville overgi seg. John bruker denne bombefrie dagen til å få stelt seg litt.

Neste dag har svenskene kjørt fram i sør den store stridsvognen, Char B-1, som de selv forlot fordi den ikke ville starte. Truende rykker den fram, mens den skyter fra begge kanonene. Deres egne panservernvåpen klarer ikke å trenge igjennom mastodonten frontalt. Før de får fram andre og tyngre våpen har den trukket seg tilbake. Den lille skotten holder seg til John og John har oppdaget at han heter Gordon. Gordon kaller det hele for en katt og mus lek. Svenskene har nå snart skutt eller bombet i stykker meste parten av deres eget artilleri, selv får svenskene bare større og større styrker samt tyngre kanoner. Det verste er kanskje at svenskene har rikelig med mat, tilgang til dusj, strøm, hus og ferskt brød. For to dager siden ble de tilbudt to halvlitere med øl og tre koteletter hver, hvis de overga seg.

Denne dagen melder marinen at de snart vil komme med hangarskip til Narvik avsnittet. Det er jo utmerket, men senere får de beskjed om at styrkene ved Haparanda har overgitt seg. Derved får svenskene mye av det utstyret og de forsyningene, som de selv så sårt trenger. For deres egen del er de mer bekymret over at svenskene i nord har kommet med et pansertog. Dette er nok et tegn på at svenskenes styrker vokser. Selvsagt er Char B-1 vognen framme på et nytt sted og gjør det hele enda mer utrivelig. Så fort svenskene ser at de flytter på noe av sitt grovere skyts for å slå ut stridsvognen, åpner svenskene ild med sine tyngste kanoner for å slå ut deres skyts. Det hele blir ledet fra dobbeltdekkere, som hele tiden svever over dem. Så stridsvognen får lov til å herje i fred. Jo, det er kattens lek med musen. Men bare vent, snart kommer de britiske flyene og da skal svenskene få igjen for bombingen. 

Nå forteller svenskene at de allierte er på retrett både ved Bergen og ved Narvik. De nekter å tro det, men John skjønner av generalen at det er sant.

Denne dagen får de melding om at det ene hangarskipet har nådd Stavanger, da må det andre vel snart være her i nord? Rasjonene har blitt satt ned igjen, Gordon vet råd, John og han lager et hull i isen og fisken biter villig. Så de har kommet så langt at de risikerer livet for litt påfyll til rasjonene. For den åpne isflaten skjuler lite.

John og Gordon har om kvelden laget seg en hule i snøen fram til en plass i isen hvor en bombe har sprengt et hull. Her er isen ganske tynn og blokker av i stykker sprengt is, som ligger på isen lengre ute, gjør det hele ganske trygt for geværild og innsyn fra svenskenes side. Når de spiser sin fiskemiddag sent den kvelden, sent fordi de ikke tørr fiske eller tenne bål i dagslys, hører de britiske jubelrop. Et fly har kastet ned forsyninger. Selvsagt lander noe hos svenskene, men de har fått hjelp. Nå svensker, nå…

Dagen derpå får de høre at hangarskipet Ark Royal har skutt ned mange fly, men det kommer ingen fly til dem den kvelden. Heller ikke neste kveld kommer det noen flere forsyninger. Men de allierte har rykket fram til Nygård. Det er selvsagt gledelig, men når de titter på kartet er det fortsatt meget langt igjen både til Narvik og til jernbanen. Det er enda lengre fram til dem. Gordon påstår at med den farten, er han pensjonist før de når fram. John er mer optimistisk, han mener at han på det tidspunktet vil ha fått gjeller av all fisken og at han derved kan svømme ut i Nordsjøen. Når de ler av sine egne flaue vitser, ser de andre smilende på dem og rister på hodet.

De har kommet til mai og kan glede seg over fint vær, faktisk varmt vær. Men hangarskipet er ikke lengre ved Narvik. Marinen kan melde at man har gått til angrep i sør, nå hjelper ikke det dem noe særlig. Franske alpejegere har begynt en offensiv mot den norske flyplassen, Bardufoss. De får inntrykk av at de har blitt stoppet ganske så raskt. Norge er best av alle nasjonene på ski, forklarer John. På dette punktet har først Konrad og siden Vinterkrigen overbevist ham.

Andre mai er det tettere med svenske fly i lufta enn noensinne. Sprekkene, som dannes i isen av bombene, fryser nesten ikke i løpet av natten. Men bombene sørger også for bedre dekning ved at det blir flere isblokker, som de kan skjule seg bak, og sprengningene gjør at de kan få i stykker sprengt eller svimeslått fisk, som bare flyter på overflaten. De har nå nok fisk til å dele med de andre og det kommer godt med, rasjonene er skåret ned igjen.

NEDERLAG.

Det ble ikke kommunistene som fikk bank når de kom tilbake til Syria, det var franskmennene. Det første de fikk høre da de kom tilbake, var at de allierte hadde gått i land i Skandinavia med nye tropper i tillegg til de som allerede var der. Det ville bli en lett match etter at de dumme finnene hadde gitt etter for kommunistene. Det var der han skulle ha vært og ikke i Syria, de skandinaviske kvinnene skal være så vakre. Lysten på å dra nordover taper seg litt etter hvert, da han hører at det fortsatt er full vinter og dyktig kaldt. Det å ha bodd hele livet på sørlige breddegrader gjør noe med evnen til å tåle kulde.

Neste dag etter tilbakekomsten kommer de ikke opp i luften. Det er styrbord motor igjen. 14-Kirs motorene er noen temperamentsfulle damer og flymekanikerne har mye å gjøre. I mellomtiden leser han seg opp på hva som har skjedd mens han har vært borte. Både han og de andre er forbauset over at man ikke har kommet lengre i Norden. Befalet forklarer det med at man må bygge opp styrkene og samordne de, få fram alt utstyret og anlegge veier, før man kan gå offensivt til verks. Det later til at skandinavene vil få hjelp fra Tyskland, i alle fall det minste landet har fått inn tyske tropper. Men med den lange kystlinjen må det være enkelt for den engelske og franske marinen å stoppe transporten av tyskere, forsyninger og materiell nordover. De dumme engelskmennene har ikke gått i land i Narvik, bare senket en bråte med norske og tyske skip. Britene gjør heller ikke noe særlig for å stoppe kommunistene i Persia og det er verre.

Det blir til at de må vente på en ny motor, byttet går forholdsvis raskt, men ting tar tid. Den natten flyr de over det Kaspiske hav sammen med to andre fly. De oppdager en sovjetisk konvoi bestående av fire handelsskip eskortert av to minesveipere eller lignende, men da konvoien også er eskortert av to I-153, bryter de av angrepet før de har kommet i gang og returnerer til basen i Persia. Der diskuterer de heftig den britiske tilbaketrekningen i Persia. Det virker som om hele den kaspiske kysten er under kommunistisk kontroll. Den gamle er sterkt bekymret, for han har familie i området. De har etter hvert fått det inntrykket at alle kurdere er i slekt og etter at han giftet seg med den kurdiske damen, har han blitt en del av storfamilien. Fra familien får han en blanding av rykter og faktiske opplysninger, ofte raskere enn de riktige kommer i avisene.

Det er selvsagt beroligende å få høre at alle kurdere er antikommunister, bortsett fra noen få tvilsomme typer, som tror at de kan skape ett nytt Kurdistan ved hjelp av russerne. Den taktikken er en del av Midt Østens kultur, man bruker en part for å framtvinge forbedringer for egen del, så bytter man parti for å få det enda bedre. Den gamle er ikke helt sikker på om disse kurdiske kommunistene er kommunister av denne grunnen, han mener at noen av dem har gått for lenge på skole og blitt ødelagt. I enkelte velutdannede kretser og familier er kommunismen populær, mens de andre er bekymret for religionen, tradisjonene og flerkoneriet. Den gamle er blitt så veletablert i det muslimske miljøet at han tenker på å få seg en ny kone. Bakerens datter, en pen fjortenåring med et godt humør og en klingende latter, er tiltenkt som kone nummer to, men prisen er for stiv da. Dels fordi han er en fremmed og derfor helt sikkert har mye penger, har de ikke både radio, grammofon og sykler, og dels fordi den unge damen er ettertraktet av flere.

De skjønner etter hvert at den unge damen selv har meninger om det hele, det er grammofonen og kanskje også syklene som trekker. Den gamles kone er veldig for dette arrangement. Hun mener hun trenger avlastning i hjemmet med fem barn og bakeren er det alltid lurt å holde seg inne med, så dyrt som brød og mel har blitt etter at denne dumme krigen begynte.

Etter ytterligere en dag må de trekke seg ut av Persia og over til Syria. Den gamle har med seg kone, fem barn, radio, grammofon, to sykler og bakerens datter. Trusselen fra kommunistene og det faktum at den rikeste frieren var på vei bort, hadde fått bakeren til å senke prisen. Omgitt av så mye familielykke begynner Jerome å lure på om det å være muslim kan være noe for ham også, der de skumper seg fram på planet til en lyseblå lastebil mot Irak.

Etter hvert får Jerome hele historien. Bakerens datter hadde dratt til den gamles kone sammen med sin eldste bror, hun er jo en anstendig kvinne, og sendt en beskjed til faderen om at hun var så redd for kommunistene, at hun ville rømme med første og beste militærbil, hvis hun ikke fikk gifte seg med den hun ønsket. Bakeren skjønte at hans investering i datterens jomfrudom var i fare og derved kom giftermålet i havn i løpet av noen få timer til et godt prisavslag. Et prisavslag som ble mer eller mindre framforhandlet av den unge damen og den gamles kone. At den gamle også var fornøyd, skjønte man av de to nye smykkene, som de to konene hadde fått.

En fikk anta at bakeren også var fornøyd, han hadde fått reddet en vakker datter vekk fra de forferdelige kommunistene, fått giftet henne bort til en rik mann og oppnådd en pris, som oversteg det neste frier hadde vært villig til å gi. Det at ektemannen ikke var kurder fikk heller være, han var jo muslim, riktignok ikke av de mest rettroende, men han var i moskeen hver fredag, hvis han ikke måtte ut å fly, og det var det ikke alle muslimer som var. Så fikk han bare vente og se hva som ville skje når kommunistene kom. Fikk man ikke lov til å ha tre koner, så fikk han kvitte seg med den eldste, for to måtte man vel ha lov til å ha? Å rømme som datteren hadde han ingen planer om, han hadde sine to ovner, sin kundekrets, kvern og kornlager. Alt ting man ikke kan få enkelt opp på en lastebil, hvis man fikk tak i en lastebil. Dessuten var det alle de resterende barna, tretten i alt, og deres familier. Nei, han har en for stor familie og for mye som knytter ham til plassen.

Den neste dagen samler han hele storfamilien og sine venner til rådslagning. Hvor er kommunistene? Når vil de være her? Hvordan oppfører de seg? Etter mye te, prat, store diskusjoner, et større måltid og enda mer te, blir det klart at det råder stor uklarhet. Men enkelte av de tingene som blir framlagt, gjør at han priser seg lykkelig over at datteren er i trygg forvaring. Neste dag gjemmer de bort de fineste klærne og det de har av smykker. Kommunistene er fattige og de liker fattige folk, så opptre som om dere verken har mat eller klær, er hans råd til sine nærmeste. Noen spør etter den gifteferdige datteren og da de får vite hvem hun har blitt gift med, er de fulle av lovord og regner med at prisen var høy, for bakeren har et rykte som en god forretningsmann. Det er jo flott at giftermålet blir så allment akseptert, så han lar det skinne igjennom at han gikk med på dette, fordi denne ektemannen er en god muslim og en snill ektemann. Kanskje en litt for snill ektemann for hans datter. De andre ler når han sier dette, for også hun har et rykte som en skarp forhandler med en kvass tunge til tross for sine unge år.

Etter tre dager og netter er Jerome med følge endelig framme i Syria. Det er ikke mange gode nyheter som blir dem til del. Tilbakegang overalt. Bare helt i nord har franske soldater rykket fram og startet erobringen av Nordkalotten. Endelig, nå skal britene få se hvordan det hele skal gjøres. Det ser ut til at dette er starten på en omfattende offensiv fra alliert side, for britene går i land på et nytt sted midt i landet. Men i Persia er fortsatt de dumme britene i ferd med å trekke seg tilbake, til tross for at det stadig kommer nye styrker til landet.

Deres eget fly ble igjen i Persia etter et nytt motorhavari med etterfølgende brann, heldigvis startet brannen mens de holdt på å takse bort til landingsbanen for å ta av. De to flygerne blir sendt av gårde til Palestina for å få opplæring på en ny flytype. Dermed kan Jerome få noen ekstra fridager, han bruker de på å lære seg mer engelsk. Hvis de skal slåss sammen, bør de kunne snakke sammen.

Etter en uke er fortsatt ikke deres flygere tilbake med et nytt fly. Det går rykter om at tyskerne har gått til angrep på Frankrike. Det som er verre, er at de har rykket langt fram på to frontavsnitt og at de forbannede kommunistene hjelper dem. Hva er det som egentlig skjer? Den gamle er bekymret på hans vegne, det ser ut til at han må seile rundt Afrika for å komme hjem og han vil vel reise hjem på permisjon?

Jerome vet egentlig ikke hva han vil. Han valgte å tjenestegjøre i forsvaret, fordi han ikke kom inn på universitetet og fordi han ville gi kommunistene bank. Nå er det de som får bank av kommunistene både i Frankrike, i Persia og kanskje også i Vietnam. Det har vært mange demonstrasjoner fra nasjonalistenes side i Vietnam de siste ukene ifølge brev fra moderen, demonstrasjonene er selvfølgelig styrt av kommunistene.

Igjen har det gått noen dager uten at de har sett noe til flygerne, det går rykter om at de vil bli sendt til Frankrike. Da må det gå dårlig i Frankrike, for det går så dårlig i Persia at egentlig vil både de og britene trenge store forsterkninger for å få hivet ut russerne. Snart vil kommunistene kunne angripe Syria.

Det har vært en god ettermiddag og kveld. Den gamle inviterte ham hjem til seg og han ble plassert ved siden av hans eldste datter, en kjekk jente på tolv år, som snakket et utmerket fransk og kunne mye. Hun syntes at faderen skulle slutte å fly, han kunne heller konsentrere seg om å reparere sykler og biler. Det var mye penger å tjene på det. Hun hadde hørt at han også var flink til å reparere biler. Kanskje de to kunne starte et verksted sammen? Han lo og sa at han og faren nok måtte være i flyvåpenet et par år til, for slik var deres kontrakt. “Men det er farlig” sa den unge og så ham dypt inn i øynene. Da så han at hun hadde blå øyne som faren og at hun var pen.

JEAN CLAUDE BRUKER SINE SKIKUNNSKAPER.

JC var en av de få i legionen, som var god til å gå på ski, spesielt i dyp snø. Derfor var det naturlig at han gikk først og brøytet løype. Bak ham kom de andre fra laget, gode venner alle sammen, men det var bare to til som var noenlunde dyktige på ski. De hadde alle meldt seg som skiløpere, fordi de ville bort fra ørken og den evinnelige krigen mot beduinene. Nå, etter Finland, vinterkrig, russisk artilleri, stridsvogner og kulde, ville de fleste gjerne tilbake til sanden, alle fluene og beduinene. Men de hadde i alle fall lært seg å gå bortover på ski.

Han stoppet opp igjen. Han hadde stått bra lenge i skogbrynet og sett over på den andre siden med kikkerten før han gikk ut på den åpne sletta. Men det var ingenting i skogen på den andre siden. Til venstre for han ca. 200 m borte gog litt nedenfor var det en vei, sivilisasjon i ødemarken. Veien hadde en stor åpen flate til venstre for seg. Tre hundre meter framover på veien kom veien til et veikryss. Der kom det en ny vei, på den og videre fra dem hadde det nettopp kjørt flere biler. Så dette var vel en eller annen hovedvei. Kanskje de nærmet seg målet, et tettsted med ett eller annet merkelig svensk navn. De trengte bensin og mat, kanskje kunne de få det der? Men han kjente seg ikke igjen, det var ikke noe veikryss på den marsjruten, som de hadde planlagt. De dumme svenskene hadde ikke tegnet nøyaktige kart.

Denne hovedveien hadde en sving ved veikrysset. Veien, som han hadde sett først, og delen av hovedveien gikk nord-sør i mange svinger mellom en ny skogkant og sletten, til slutt langt borte forsvant veien bak et skogholt. Fra veikrysset gikk hovedveien rett vestover over den åpne flaten og inn i et nytt skogholt.

Å gå i sterk kulde i flere dager med lite mat tærte både på humør og krefter. Med det var noen som alltid hadde overskudd til galskap, et ulvehyl skar plutselig igjennom vinterkulden, uhyggelig nære. Han snudde seg fort for å bli møtt av rå latter. Senegaleseren selvfølgelig, lagets moromann. Han sto femti meter borte, tverrkroket av latter. Hvordan han hadde fått noen til å tro at han var en habil skiløper, var over JC’s fatteevne.

Han snudde seg på nytt mot veikrysset. Bak veikrysset igjen, var det en svær åpen flate. På motsatt side av denne flaten, om lag to-tre kilometer borte var det en stor gård med flere hus. Alle husene var røde og det kom røyk opp fra flere av dem, her var det folk. Mat, varme og en seng? Han ville være der som første mann om mindre enn tretti minutter. Da ville det snart være mørkt, kanskje han fikk en seng å sove i. I alle fall ville det sikkert være høy i låven og dyr, dyr som ville kunne gi mat og varme. Han fant fram kikkerten igjen. Han hadde den alltid innenfor jakken for å unngå snø, dogg og rim. Han telte antall hus der borte. 11 hus med stort og smått. Han begynte å gå igjen og økte fort avstanden til senegaleseren, som også hadde stoppet opp. Senegaleseren stirret mot noe om lag hundre meter til venstre for veikrysset på hovedveien. Han prøvde å forstå hva mannen stirret på, “Snømenn” kom det plutselig fra afrikaneren. Nå så han det også, to hvite, runde hoder var plassert ved veien, men bare med en svart strek som munn og den var høyt opp på kula, ingen øyne, ingen gulrot eller kvist til nese. De hadde sett flere snømenn i Finland og i Sverige, men de hadde alle hatt neser og øyne. Avstanden mellom de to helt like hodene var femti meter.

Hvorfor hadde ungene laget snømenn der, så langt fra nærmeste hus? Han ble plutselig ekstra kald, noe var galt. Så hørte han plutselig hviningen fra en startmotor og så en motor som hostet i gang. Han hev seg ned i snøen. Det ene hodet der nede bykset framover mot krysset etter en kort stund. Etter tjue meter dreide hodet seg slik at munnen ble hel, så begynte hodet å heve seg og under hodet kom det fram en kasse med to rør som stakk ut. En liten stridsvogn, en tankett, var på vei opp snøkanten langs veien. Nå hadde den som var nærmest også våknet til liv og det samme gjentok seg. Når begge kassene hadde kommet så høyt at rørene var over snøkanten, stoppet de. Han tittet bakover der han lå, for å se hva de andre gjorde og for å skjule sitt eget ansikt fra dem der nede. Herregud, nesten en hel tropp hadde vandret ut på sletta. Fenriken hadde ment det var trygt, fordi han og resten av laget hadde kommet så langt uten å bli beskutt. Nå satt de i saksa alle mann.

Den bakerste av vognene åpnet ild først, faktisk mens den fortsatt var i bevegelse. Den skjøt mot de, som var lengst borte. En soldat med et sterkt drapsinstinkt, som ville ta flest mulig ved først å stoppe de som var nærmest sikkerheten i skogen. Den andre vognen skjøt mot midten av troppen først, før den lot de to ildstrålene vandre mot ham. Senegaleseren løp på ski, utrolig, faktisk så raskt at han hadde passert to mann før ildstrålene fant ham og klippet ham ned.

Nå ble det veldig fort, veldig, veldig stille. Bare tikkingen fra de to motorene hørtes. De hadde ikke sett ham, eller trodde at han var død. Der bak lå det mange forvridde bylter i snøen, noen steder var snøen og byltene merket med rødt. Han kjente han ble kvalm, dette var hans feil, han hadde ikke vært en god nok speider. Et par der bak prøvde å kravle bakover mot skogen, da talte våpnene der nede igjen og kravlingen stoppet opp. Snøen under ham ble våt og ekstra kald, men han rørte seg ikke. Fra skogen bak ham kom det franske kommando rop. Etter en stund bjeffet en bombekaster der inne i skogen. Granaten traff snøen bare ti meter fra den fremste vognen. Denne fyrte av en kort salve mot skogen og rømte bakover forbi kammeraten. Denne fyrte også av en salve mot skogen. Bombekasteren bjeffet igjen. Dette var faktisk et dårligere skudd enn det første, for avstanden mellom nedslaget og nærmeste vogn hadde nå økt til tjue meter. Bombekasteren hadde flyttet på seg i snøen pga. rekylen og de der inne hadde ikke siktet inn våpenet på nytt.

Begge vognene stakk nå av gårde og forsvant inn i skogen på den andre siden av den åpne flaten. Han reiste seg ikke opp, men snudde bare hodet veldig forsiktig, så ned på veikrysset. Han skjønte plutselig at de åpne flatene nedenfor var et vann. Svenskene hadde laget en vei på isen, derfor stemte ikke kartet, men nå stemte det. For bortenfor krysset hadde han oppdaget en lysblå flate i veien. Hvis de skulle ha noe håp om å komme nærmere Narvik, måtte de krysse disse åpne flatene. Nå løftet han blikket og så mot gården, ut fra øyekroken hadde han lagt merke til at det ble veldig mye bevegelse der borte. Ikke rart, de var vel ikke vant til maskingevær salver og drønn fra bombekastere her på landsbygda. Plutselig kom det et rødt glimt og så ett til der borte, så kom drønnene. Først fra gården, så fra skogen bak ham. Flere trær gikk overende. Granatene hadde eksplodert i tretoppene. Nå skrek de stygt der borte i skogen og det kom nye kommandoer fra nye stemmer. Det smalt flere ganger inne i skogen. Det begynte å bli få hele trær der inne. Så ble det stille, men han både hørte og ante at det var hektisk aktivitet der inne.

Kanonene var plassert til venstre for gården, mellom den og et nytt skogholt. De var 10,5 cm eller tilsvarende. De kontrollerte fullstendig de åpne flatene for flere kilometer. Det ville bli vanskelig å krysse de åpne flatene mot Narvik. Etter hvert ble det helt stille i skogen, hans egne trakk seg tilbake. Nå kom det noen svenske soldater ut fra skogholtet, som tankettene hadde forsvunnet inn i, de gjorde en sprangvis framrykning langs isveien. Noen lå alltid i dekning med våpnene mot ham, mens andre løp fram. Hver gang de stoppet opp gjemte de seg bak snøfonna ved veien. Så kom tankettene tilbake fulgt av flere soldater. Han la merke til at de fleste av soldatene holdt seg i skjul bak vognene. De satte opp liten kanon, som den ene tanketten hadde slept fram, i veikrysset med front mot ham. Noen av soldatene forsvant inn i den skogen, som han hadde vært på vei mot. Han så hvordan de satte opp et maskingevær to hundre meter til høyre for ham i skogbrynet. Nede på isveien kom det en lastebil med flere soldater, de var sikre nå på at det ikke var noen levende franskmenn igjen. Også disse soldatene forsvant inn i skogen. På veien tilbake ble noen granater til den lille kanonen losset av lastebilen.

Soldatene ved veien gravde seg ned i snøfonna og var snart ikke synlige lengre. Etter hvert ble også kanonen gravde inn i snøfonna og tildekket med et hvitt kamuflasjenett. Inne i skogen hadde noen av de svenske soldatene begynte å felle trær, han hørte kommando rop, sag og øks. Lastebilen hadde kjørt bort for lengst, men den eller en annen bil kom tilbake med en ny last med soldater, disse gikk også inn i skogen og plasserte en ny mitraljøse tre hundre meter oppe til høyre, også denne i skogbrynet. Nå var det nesten helt mørkt, han hadde ligget der i snart to timer. Svarte skyer begynte å samle seg på himmelen og det ble mørkere etter hvert som månen og stjernene ble helt skjult av skyene. Det begynte å snø, først bare litt, men etter en halvtime veldig tett og tungt. Nå så han verken skogen eller veien og det var stille rundt ham på alle kanter. Sakte begynte han å krype tilbake. Snart kom han fram til de to første soldatene, de var kalde og dekket av snø. Da han kom fram til singaleseren, det var bare fem meter mellom ham og de to første, reiste han seg opp og gikk rolig tilbake mot skogen, hvor hans egne hadde vært. Alle kroppene han passerte var kalde og livløse.  

Inne i skogen følte han seg tryggere. Han stoppet og lyttet, men det var ingen farlige lyder. Bare noen fugler bråkte lengre framme. De hadde funnet likene der inne. Han fortsatte innsamlingen av id-brikker etter hvert som han fant de andre. Bombekasteren sto igjen, løytnanten satt død inntil en trestamme like ved, som om han skulle holde vakt. Rundt ham lå det noen granater til bombekasteren og noen geværer. Han hadde samlet inn 23 brikker nå. Han tok en siste runde, men det var ikke flere. Mange kråker og to ravner satt fortsatt i trærne, de hadde ikke fløyet lengre vekk. De ventet bare på at han skulle komme seg vekk. I en ryggsekk fant han et brød og tre bokser med hermetikk, overflod.

Etter et kraftig nys stakk han ut en kompasskurs og begynte å gå mot egne rekker. Han turte ikke å følge det gamle sporet. Så fort de andre hadde kommet seg til hektene igjen, ville de legge igjen en mine eller to. Enda en ting de hadde lært i Vinterkrigen. Han trasket av gårde og etter en stund kom han til et lite skur. Til sin overraskelse fant han at det var fullt med høy. Han krøp inn i høyet, fant fram soveposen og snart sov han fast. Da han våknet, kjente han at feberen hadde begynt å herje i kroppen, ikke rart, han hadde jo ligget i snøen i flere timer. Men han kom seg på bena, spiste litt og fortsatte marsjen. Etter kort tid begynte han å kjenne igjen åsene rundt og snart ble han stoppet av franske soldater.

Han var framme. Spørsmålene og beskyldningene om at han hadde lurt dem i en felle haglet mot ham. Tilslutt svimte han av der han sto. Da han kom til seg selv lå han inne i et telt med ovn sammen med noen andre fra sin avdeling. Han telte tre stykker. En som bare var lett såret kunne fortelle at tresplinter hadde haglet rundt dem der inne i skogen. Det var tresplinter og ikke metallsplinter, som hadde drept. De to andre hadde fått betennelser i sårene pga. treet. Etter en stund kom etterretningsoffiseren. Han ville ha hans forklaring på hva som hadde skjedd.

Han fortalte om hva han hadde sett og opplevd. To små tanks eller tanketter, som ble brukt til rekognosering og sikring. En panservernkanon ved vegkrysset, rundt en tropp fordelt mellom skogholtet og veien. Det var alt, og jo to tunge kanoner plassert ved gården. Antagelig 10,5 cm. Han hadde hørt motordur igjen når han gikk fra plassen i skogen, så antagelig hadde det kommet ytterligere forsterkninger. Offiseren noterte. Tankettene, hvilket merke? Han visste ikke, han hadde aldri sett slike før. De hadde tårn, den øverste delen av tårnet var små runde halvkuler med en slisse til å se igjennom, resten av tårnet besto av en kasse. To-tre manns besetning kanskje, to små mitraljøser montert i parallell i tårnet ut fra kassen. Vognene hadde radio, i alle fall hadde han sett en antenne ligge på tvers av fronten på begge av vognene. Den ene vognen hadde svingt den opp, slik at den stakk rett opp før den stakk av gårde etter at bombekasteren hadde begynt å bjeffe. Antagelig ga den koordinatene til artilleriet. Vognene var naglet sammen. Ja, de hadde bensinmotor og de var ganske raske.

Panservernkanonen, merke? Han visste ikke, men den hadde ikke sett ut som de panservernkanonene fra Bofors, som de hadde sett i Finland. Ei heller var den russisk, fransk eller engelsk. Tysk eller italiensk? Antagelig var det en tysk 3,7 cm eller tilsvarende. Nei, den hadde ikke skutt, bare blitt gravd ned og inn i snøfonna ved vegkrysset for så å bli kamuflert. Hva soldatene i skogen hadde gjort og hvorfor de hadde felt trær visste han ikke. Lagde de bunkre eller satt de opp telt? Men de hadde i alle fall to automatvåpen i stilling med front mot deres skog, kanskje flere. Han hadde ikke turt å løfte hodet eller dreie mye på det mens han lå der. Senere hadde snøen kommet og da kunne han ikke se noe, heldigvis heller ikke svenskene.

Han fikk en sjokoladeplate som takk og delte den med de to andre i teltet. Tredjemann hadde dødd mens de snakket, uten at noen hadde merket noe. Han bare sov og spiste den dagen og med påfølgende natt fikk han den hvilen han så sårt trengte. Neste dag var han fortsatt ikke frisk, men mye bedre. Han satte seg ned og skrev i dagboken. Etter å ha skrevet ned de siste dagers hendelser begynte han å lese gamle sider og avisutklipp. De andre så på og tidde. Når befalet hadde gått, diskuterte de seg imellom, hvorfor, hvordan og hvem.

De var enige om at Frankrike var uskyldig i konflikten, men de skulle ha slått til mot Tyskland for fem år siden, da tyskerne hadde rykket inn i Rhinland. Et fransk angrep da ville ha vært en lærepenge for Hitler og generalene hans. Tyskland hadde intet å forsvare seg med for fem år siden, mens Frankrike var sterkt militært, men ikke økonomisk. Men de dumme britene hadde ikke villet det, ei heller de enda dummere amerikanerne. Amerikanerne mente at Tyskland hadde blitt tvunget inn i umulige avtaler. Og det var USA Frankrike skyldte mye penger, penger Tyskland skulle ha betalt til Frankrike. I stedet for tilbakebetaling hadde Tyskland fått låne mer penger, penger de brukte til å utkonkurrere Frankrikes industri i øst og til å ruste opp.

Hvorfor hadde britene dolket Frankrike i ryggen igjen og igjen? Hvordan kunne man si at Tyskland hadde fulgt fredsavtalen og nedrustet i 1930? Da visste vel alle at de og russerne hadde kokt noe i hop. Det eneste positive var at man hadde stoppet den tyske tollunionen med Østerrike, men etter det hadde det bare vært elendighet. Så kom det første dolkestøtet fra britene, flåteavtalen mellom Tyskland og Storbritannia. Nettopp da Stressa konferansen hadde blitt holdt for å stoppe de tyske bruddene på avtalene. Dermed hadde de mistet Italia som forbundsfelle. Italia hadde brutt med de allierte pga. flåteavtalen og pga. støyen rundt krigen i Etiopia. Kanskje også fordi de ikke hadde fått noe igjen for å være på alliert side under første verdenskrig? Var Japan også misfornøyd med utbyttet etter første verdenskrig? I tillegg kunne de og britene nå bare angre på at de hadde behandlet kommunistene så dårlig i årene etter første verdenskrig. Men avtalene mellom kommunistene og nazistene så kort tid etter Spania var underlig, ja, uforståelig.

Britisk mangel på fasthet i politikken ga Tyskland fri hender til å fortsette opprustningen og britene dolket Frankrike i ryggen igjen ved ikke å ruste opp sin egen hær. Bare den britiske flåten fikk pengene, fordi britene bare tenkte på sitt hersens imperium, et imperium som de delvis hadde stjålet fra Frankrike. Men i Tyskland kom det stadig flere divisjoner på plass og flere fly. Raske “passasjerfly” som ble brukt til å bombe i Spania og trege tanter, Ju-52, som ble brukt til å transportere soldater fra Afrika til Spania. Klare tegn på at Tyskland rustet opp i stor stil.

De skulle ha sendt sine egne fly og flygere til Spania når Tyskland og Italia gjorde det. Fått stoppet borgerkrigen og holdt nye valg i Spania. Nye valg før spanjolene bare hadde to valg, kommunisme eller nazisme. Da ville det ikke ha vært nødvendig å bevokte grensen mot Spania med store styrker.

Og angrepet på Sverige og Norge var en feil, det var for dårlig både forberedt og ledet, i alle fall her i nord, og det var for mange svensker. De begynte å ane nå at svenskene var langt sterkere og bedre utrustet enn det generalene hadde trodd. Å slåss i så kalde strøk krevde en annen og bedre utrustning enn den de hadde hatt, selv etter en måned med vinterkrig hadde de mangler. Dessuten var det ikke riktig å angripe folkene her i nord på denne måten, det var svik. De høyrevridde generalene og politikerne ville angripe kommunistene og ikke nazistene, så hvorfor angripe demokratiske, nøytrale og vennligsinnede skandinaver? Nå hadde de vel fiender nok? Kom det snart til en fredsavtale med Hitler? Ville man gå samlet til angrep mot Sovjet? Den ene av soldatene mente at Hitler var en like stor antikommunist som deres egne generaler. De trodde heller ikke at tyskerne ville være så dumme at de angrep Maginotlinjen. Frankrikes østgrense var kledd i stål og betong. Der de franske befestningene sluttet begynte de belgiske og de var minst like gode. Den ene hadde vært inne i en slik festning og kunne fortelle om jernbaner under bakken, store lagre, mange kanoner av grøvste kaliber og bunkre med tykke tak og vegger. Ingen kunne slå ut noe sånt, og både de og belgierne hadde mange slike, overalt hvor det var mulig å angripe med store styrker, fra Sveits til Kanalen.

Man kunne bare se på hvordan det hadde gått med russerne. Finnene hadde jo ikke hatt noe annet enn noen få dårlige bunkere og det hadde stoppet russerne fullstendig i mange måneder, selv om russerne hadde mange ganger så store styrker som finnene. Dessuten var den franske hæren Europas sterkeste i antall kanoner, stridsvogner og soldater. De malte seg et gruoppvekkende bilde av tyskere i tusentall, som lå og skrek seg til døde på Maginotlinjens piggtråd. Første verdenskrig på nytt. Selv skulle de bare vente til tyskerne ikke hadde mer drivstoff, mat og stål. Da ville de måtte kapitulere, med eller uten Hitler. Denne gangen skulle de flytte grensen fram til Rhinen for godt, så fikk amerikanere og engelskmenn si hva de ville.

Den ene av soldatene, en korporal, var fra Strasbourg og dermed nesten tysk. Halve slekta var tysk ifølge ham selv, så han visste hva tyskerne tenkte og mente. Alle var for Hitler mente han, selv om ikke alle var for nazistene. Hitler hadde gitt Tyskland tilbake dets ære og velstand. Tyskerne ville ha hevn for alle ydmykelsene de siste tjue årene. Så de ville nok angripe, Maginotlinje eller ikke, men han visste ikke om de ville gå vestover eller østover.

Mens de snakket hørte de flytur. JC tittet ut. To biplan kom lavt og sakte over skogen. Plutselig løsnet to bomber fra hvert av flyene borte ved lastebilene. Så åpnet flyene ild mot teltene. Soldatene skjøt fort tilbake og flyene forsvant. JC advarte de andre, heldigvis var sanitetsteltene plassert for seg selv et godt stykke fra de andre teltene. Man ville ikke at skrikene fra de sårede skulle ødelegge stridsmoralen. I tillegg var teltet merket med et Røde Kors flagg. Svenskene fulgte vel krigens regler?

JC fant fram rifla og kom seg av gårde mot lastebilene. Det var bare tre som var skadet og bare en som brant, men det lille lagret de hadde av bensin brant også. Varmen var intens og ingen maktet å gjøre noe særlig med de fatene som ennå ikke hadde tatt fyr. JC, en offiser, han ikke kjente, og tre andre soldater klarte å få to fat, som sto noe adskilt fra de andre, vekk fra flammehavet. Det ene fatet var bare halvfullt, men de hadde klart å berge om lag tre hundre liter. Det var flere tonn som nå brant opp. Plutselig sto generalen midt i blant dem. Han stirret forferdet mot flammehavet, som nå var neste hundre meter høyt. Nå hadde det også tatt fyr i noe ammunisjon, granater og skudd til håndvåpen. De trillet fatene enda lengre nedover veien for å få de trygt plassert, ned til en klynge med forskremte soldater.

Etter en stund kom generalen bort til dem. Han stirret på de to fatene. Er det alt? Offiseren nikket og så ned. Nå skjønte JC det hele. Offiseren hadde ansvaret for forsyningene og lathet sammen med uforsiktighet hadde medført at lasten med bensin og ammunisjon ikke hadde blitt delt opp. De var nå praktisk talt uten drivstoff. Generalen ville vite hvem JC var, JC forklarte. “Så De kan gå på ski? Møt opp i mitt telt med full utrustning klokken 14:30.”

Det var bare en halvtime fram til da. Forvirret og småsyk skyndte JC seg av gårde for å ordne det hele. Sanitetsoffiseren protesterte. JC var jo fortsatt syk. Han forlangte å få bli med til generalen. Ved generalens telt måtte de vente utenfor en stund, mens de sto der, overhørte de en samtale mellom generalen og sjefen for de fem stridsvognene, to store Somua S35 og tre mindre Renault R35. Stridsvognsjefen klagde over at han ikke hadde fått utlevert mer bensin. Han måtte kjøre vognene varme hver fjerde time i denne kulden, hvis ikke ville det bli umulig å få start på dem igjen. Generalen måtte bare beklage, de hadde ikke noe bensin til stridsvognene. All bensin ville fra nå av bare bli brukt til ambulanser og bare de.

En irritert stridsvognsjef forsvant hastig fra teltet og de ble sluppet inn i varmen. Etter en kort protest mot å la JC gå på ski, som ble avfeid, ble sanitetsoffiseren bedt om å gå. Generalen ville vite om det var mulig å angripe svenskene på nytt, kunne han gjenta rekognoseringsturen? Før han fikk svart, gikk flyalarmen, ti svenske Ju-86 kom seilende inn i 2 000 m høyde. Antiluftkanonene bjeffet der ute, men til ingen nytte. Snart var store deler av leieren ødelagt, telt, hus, biler, forsyninger og artilleri brant eller var ødelagt.

Generalen sto rolig oppreist i teltet under hele angrepet, mens han forklarte at de måtte komme seg igjennom for å få nye forsyninger. Klønene borte i vest hadde ikke klart å innta verken Bardufoss eller Narvik. Derfor ville de ikke kunne få noen hjelp derfra på en lang stund.

Mens de sto der begynte det å dryppe på teltduken, regn, mildvær. Generalen tittet ut, snudde seg så mot JC. “Det kommer til å komme mer regn, kan De fortsatt gå?” Jo da, det var bare et spørsmål om valg av skismøring, men selve marsjen kom til å ta lengre tid.

En kaptein fulgte JC gjennom leieren fram til siste utpost. Der ble de stoppet og advart. Svenskene hadde rykket fram og sto nå bare en kilometer fra leieren. Vaktpostene mente det var forholdsvis store styrker, for alle de andre vaktpostene hadde meldt om det samme. Svenske soldater hadde plutselig rykket fram. JC måtte vente til det ble mørkt.

Litt etter klokken ett om natten begynte han å åle seg fram mot de svenske stillingene i et ufyselig vær. Det regnet katter og bikkjer. Det var jo heldig, for svenskene sto og hutret under trærne og var lite vaktsomme, men de ville nok se sporene etter en stund. Han fant fort et svensk skispor, fulgte det og byttet til et annet som var rimelig nære, for så igjen å bytte til et tredje, før han svingte vekk fra de svenske sporene og tråkket sin egen løype. Det var blytungt siden snøen var så våt og tung. Etter en stund kom han fram til det sporet, som han selv hadde laget for to dager siden. Det var flere andre som hadde brukt dette sporet nå. Da han kom fram til skuret sto han lenge og lyttet. Så gikk han forsiktig inn, det var ingen der. Men noen hadde vært der og tatt høy, sikkert noen som vil ha det som underlag i teltet eller som for til hestene. Han og alt utstyret forsvant så langt inn som mulig i det høyet som lå igjen.

Der sov han til langt på dag. Ingen forstyrret ham og han fikk spist sin rasjon i fred. Han gjorde ikke opp noen ild. Røyk kan så lett sees og luktes. Mens han satt der inne hørte han på ny flydur, svenskene var ute og bombet igjen, etter kort tid hørte han drønnene fra bombene. Når mørket falt på gikk han rett ned mot vannet, istedenfor å fortsette i det gamle sporet. Han kom fram til vannet og veien langs vannet om lag en halv kilometer fra der hvor han hadde vært sist. Han fant en liten naken høyde like ved veien og la seg ned på den for å vente på dagslyset. Men allerede nå kunne han ane at det hadde skjedd noe, for veien var måkt og det var nye hjulspor. Mens han lå der, hørte han snart et forferdelig leven. Fem store stridsvogner kom kjørende, fulgt av en sjette, en fransk Renault, mot ham. De store vognene var bare bevæpnet med en mitraljøse. Hadde svenskene tømt museene? For dette måtte være gamle vogner og eldre enn Renault vognen. Han hadde aldri sett slike vogner før. Hvor hadde svenskene fått Renault vognen fra? Kjøpt eller erobret? Han trodde ikke at de hadde hatt slike gamle vogner med seg, dette var en 27 modell med en kort kanon. Hadde svenskene kjøpt den i mellomkrigstiden?

Bak vognene kom tropp etter tropp med soldater, som gikk like raskt som stridsvognene, fire og fire soldater i bredden. Sikkert ti tropper, alle med ski. De bakerste i hver tropp slepte på pulker, maskingeværene var med. Han ventet en time, så kom det ti lastebiler, åtte av de slepte på en kanon hver, fire tunge kanoner og fire lette panservern kanoner. Så fort de hadde passert snek han seg bort, noterte hva han hadde sett og fortsatte mot egne linjer. Så vidt han kunne skjønne var de svenske styrkene vesentlig forsterket. Med troppene han hadde passert i skogen og de på veien, så måtte det nærme seg en brigade, kanskje mer.

I løpet av natten kom han seg igjennom de svenske linjene og fram til sine egne linjer igjen på det avtalte stedet og tidspunktet. Etter bare en kort ventetid ble han sendt inn til generalen. Den gamle var svært bekymret, for de hadde sendt ut seks speidere og bare JC og to andre hadde kommet tilbake. De to andre kunne fortelle stort sett det samme som JC, det vil si, de hadde sett mange svenske soldater og mye artilleri, men bare JC kunne fortelle om stridsvogner.

JC valgte å gå til saniteten for å hvile der, det var jo ikke noe igjen av den gamle troppen. På veien oppdaget han flere ødeleggelser etter de svenske flyene. Når han kom til saniteten oppdaget han fort at rasjonen var blitt halvert. I følge sanitetskorporalen hadde de mat bare for en uke, selv om de fikk bare halve rasjoner. Ambulansene var tanket fulle, men de andre kjøretøyene hadde lite eller intet av bensin. Så, visket korporalen fram, hvis de ble angrepet, kunne de ikke flytte verken stridsvogner eller artilleri. De kunne heller ikke flytte fram artilleriet eller vognene for å støtte et angrep. Han måtte bare ikke fortelle det til noen andre og ikke si til noen hvem han hadde hørt det fra. Når han kom inn i teltet til de syke, fikk han høre den samme historien og fikk det samme påbudet om å holde kjeft en gang til. Ville de bli skutt hvis de overga seg? Han svarte at han ikke visste, men de hadde jo ikke latt noen overgi seg av troppen hans. Nå var det vel heller ikke noen som hadde forsøkt det. Nei, dette var ikke lett. Finnene hadde tatt fanger, så svenskene ville vel…..

Han la seg til å sove for å samle krefter på ny, forkjølelsen var borte, skituren hadde gjort godt, men han følte seg fortsatt ikke i topp form. Han hadde en fæl drøm den natten. De hadde overgitt seg og svenskene hadde tvunget dem ut til en råk i isen. Der ble de franske soldatene druknet etter en, det var fryktelig kaldt og vått. Da han våknet, skjønte han hvorfor. Det hadde regnet igjen, vannet hadde trengt inn i teltet og soveposen hans lå nå midt i en stor vannpytt. Ikke rart at det hadde vært både vått og kaldt i drømmen.

Nå ble han og andre, som hadde vist at de kunne gå på ski, overført til en egen tropp. Troppen fikk utlevert et eget telt. De plasserte teltet litt bort fra de andre ett godt stykke inn i skogen. Noen satt opp teltet, de andre begynte å bygge en bunker. Like i nærheten av teltet hadde det landet en svensk bombe. Hullet etter bomben brukte de som utgangspunkt for bunkeren. I bunnen av hullet var det ingen tele, bare litt vann. Derfor gikk det forholdsvis enkelt å utvide hullets omkrets i bunnen. Rundt dette hullet bygde de så to lave tømmerhytter uten tak, den ene hytta inne i den andre hytta og så fylte de mellomrommet mellom de to veggene med den oppgravde jorda. Når de var ferdige brukte de teltet som tak. Etter hvert fikk de laget skyteskår og fjernet alt av busker rundt bunkeren i en omkrets av femti meter. I tillegg ble de laveste greinene på trærne rundt fjernet. Disse greinene og buskene la de oppe på telttaket som kamuflasje eller de brukte grenene til å fyre med. De ble enige om at de bare skulle fyre om natten. Ovnen hadde de laget av et oljefat, pipa var et grovt eksosrør fra en av de ødelagte lastebilene og noen hermetikkbokser.

Neste dag ble det klart at videre motstand ble ansett som uten hensikt. Svenskene hadde rykket fram fra praktisk talt alle kanter og nå hadde de også begynt å beskytte dem med artilleri. Tolv av karene i skigjengen ble enige om at de skulle forsøke å nå de franske linjene ute ved havet. De fikk generalens velsignelse og det leieren hadde av skandinavisk valuta, finske mark, norske og svenske kroner. Faktisk ganske mye penger.

Allerede neste natt snek de seg vekk. Det svenske vaktholdet var elendig, antagelig fordi man hadde begynt å forhandle om en overgivelse. De kom seg lett igjennom de svenske linjene ved å unngå alt som var av veier og bebyggelse. Deretter gikk de rett vest over. Etter en stund begynte stigningene. Dette ville bli en lang tur, for etter hvert som de kom høyere ble det kaldere og snøen dypere.

De gikk hele dagen og neste natt, som var kald med en nesten full måne. Det hele virket trollskt, blå skygger, stjerner og nordlys. Dagen etter ble de overrasket av en same. Plutselig bare var han der. De hadde ikke noe felles språk, men pengene og kartet fortalte samen det hele. Samen flirte rått da han sto der med to hundre svenske kroner etter å ha vist dem hvor de var på kartet. Han ledet dem til en gamme bare fem hundre meter fra der de hadde vært. Inne i gammen var det to andre samer. En eldre og en yngre enn den de hadde møtt. Den yngste samen klarte å fortelle dem på en blanding av tysk og finsk at to av dem ville hjelpe dem til de allierte linjene, mot å få tusen svenske kroner og hundre finske mark. Dette var den summen som franskmennene hadde vist fram, heldigvis bare en liten del av alt de hadde av penger. I tillegg ville samene slakte et reinsdyr annenhver dag slik at de fikk litt ekstra mat. Annen mat enn reinsdyr kunne de ikke love. De sov i gammen den dagen alle femten, intet vakthold var nødvendig. Samene mente at bikkjene ville varsle dem hvis det kom noen. Så tre bikkjer og femten mann fikk sove uforstyrret igjennom dagen.

En gang i løpet av dagen ble de vekket av et fly, et biplan, som kom lavt over åsene. Samene bante og svor, for nå ville reinsdyrene løpe ut. Men så skjedde ikke, for heldigvis var flyet for langt borte. Kanskje hadde også reinsdyra blitt mere vant til fly de siste dagene. De gikk hele neste natt, alle ryggsekkene ble lagt i pulker, som ble trukket av reinsdyr. De gikk fortsatt oppover, men uten vekten av sekkene på ryggen var det lettere å gå. De klarte fire mil og samene bante fordi det gikk for langsomt. De turte ikke gå om dagen, så neste dag sov de i noen lavvoer som samene raskt fikk satt opp. Bare samene var ute av disse lave teltene. For nå nærmet de seg noen fjellgårder og ingen visste om de ville bli sett. Neste natt gikk de rett på en slik ødegård, som tydeligvis var befolket av slektninger av samene. Det som sjokkerte franskmennene var at man midt på natten kunne gå rett inn i huset, det var ingen lås på døren. Samene vekket ingen, men hjemmevant gjorde de opp varme på en stor peis og satt over en gryte med reinkjøtt. Franskmennene ble fordelt på hovedhuset og låven. Tidlig om morgen kom vertskapet og gjorde ikke så mye vesen av at peisen var tent og huset fullt av fremmede folk når de våknet. Franskmennene ga dem ti norske kroner, for hvilket de fikk et smil og fem brød før de la ut på marsj neste natt.

Nå var de oppe på selve høyfjellet og det var nakent fjell så langt de kunne se. Den natten klarte de fem mil, for skaren var tykk og steinhard med bare et lett snølag og bar både folk og rein. Samene var bare litt mer fornøyd med skigåingen. Lavvoene ble reist og alt foregikk som før. I krattet rundt teltet var det bare rypene som lagde bråk. Det var ren idyll, hadde de bare ikke vært på flukt i ett fremmed land og hadde det ikke vært så forferdelig kaldt hver natt.

Neste natt klarte de også fem mil, midt ute på vidda stoppet samen, pekte ned på marken og sa bare et ord, Norge. De hadde kommet seg ut av Sverige. Nå ville han ha penger. De ga han fem hundre svenske kroner. De nærmet seg en front på nytt, en front som ingen visste hvor var. De ble enige om at den ene samen måtte gå først, om lag en kilometer før de andre i skog, fem i åpent lende. På ny kom de fram til en fjellgård. Eieren var tydeligvis språkmektig, for han kunne både samisk, litt norsk, litt finsk og litt tysk. Derved ble det en slags samtale.

Nå fikk de vite at alle allierte styrker hadde overgitt seg i Sverige og at Narvik ikke var tatt, men at de allierte hadde tatt Bergen og Stavanger. Folk i sør kan ikke slåss, var forklaringen. Men her i nord hadde man et klart overtak, spesielt fordi man hadde Alta Bataljon. Den besto av bare skarpskyttere og hadde noen vidunderlige kanoner, som traff hver gang de skjøt. Det kom etter hvert fram, at verten hadde en sønn i nevnte enhet. Franskmennene opptrer som om de var diplomater og velger å si at jo den bataljonen var verdens beste og kjent i hele Europa. Da kom verten fram med brennevinet, hans eget. Han hadde et eget lite apparat gjemt i et hemmelig rom bak gjødselkjelleren med adkomst bak en like hemmelig lem i gulvet. De måtte bare ikke si noe til lensmann, som ellers var en hyggelig person og fetter, selv om han nesten ikke drakk. Verten blir etter hvert full av beundring over franskmennenes evne til å svelge i seg brennevin og tilbyr dem sin nest eldste sønn som veiviser. Gutten, en liten og tett tolvåring, skal ha nesten ingen lønn, men siden de nå har drukket opp alt brennevinet, mener verten at tretti kroner er på sin plass. De gir ham femti norske og verten finner fram to nye syltetøyglass med en noenlunde klar veske. De sover ikke mye den dagen.

Neste natt klarer de bare tre mil, men samene ser ut til å være helt fornøyd med dette. Det er mange groper i snøen etter både dem og samene. Men de er alle i godt humør under hele marsjen. Gutten har gått fremst og samene har gått i mellom, som et slags ordonnans system. De er tydelig at samene er litt redde for å møte både nordmenn og samer. Verten hadde fortalt dem at det er franske styrker i Foldvik og at noen av dem har begynt å gå mot Bardufoss og mot Bjerkvik. De er høyt til fjells nå og fryser der de ligger i lavvoen. Samene lager bare bål for å koke reinkjøtt. De er fortsatt engstelige. Gutten forklarer på dårlig tysk at samenes familie har vært i klammeri med en annen samefamilie på denne siden av grensen. Antagelig fordi de hadde stjålet rein fra hverandre. Denne striden hadde pågått i nærmere tjue år og de stjal vel fortsatt rein fra hverandre, så de hadde all grunn til å være engstelige.

Neste natt er samene i et helt annet humør og gjennom gutten foreslår de at de skal besøke den andre familien og banke dem opp, siden de er så mange og har så godt med våpen. De trenger ikke skyte dem, bare rispe dem opp litt med kniv. Den eldste av dem har hele tiden vært imponert over at mange av franskmennene kan kaste kniv så sikkert. Nå burde de kunne bruke den kunsten. Skyte folk var alvorlige greier, men litt risping med kniv var helt OK.

Etter en liten fortrolig samtale med gutten blir de enige om at man ikke ville risikere dette pga. Alta Bataljon. Man vet jo ikke om de ville bli alarmert. Nølende går samene med på dette. Når de legger til at samene med dette ville kunne risikere betalingen for resten av turen, fordi man kunne bli tatt til fange eller samene drept, så oppnås det full enighet. Ingen konfrontasjon, men en raskest mulig tur til Foldvik. Det er to meget modig samer som nå går fremst, de har plutselig intet å frykte fra andre samer. Nå er det bare norske styrker, som kan være farlige, og de har aldri gjort noen same fortred. Sammen med gutten og samene har de pønsket ut alle tiders forklaring. De skal i bryllup og går om natten, fordi da er skaren hardest og rein og ski flyter så lett fram.

Høyest oppe på fjellet støter den ene samen og gutten på en liten gruppe med hvitkledde herrer, syv soldater i alt. Alt er fryd og fortrolighet, bryllupsforklaringen går rett hjem. Soldatene er trøndere og lite vant med samer. Mot tobakk får soldatene reinkjøtt. Før de går kommer soldatene med en advarsel. De stygge franskmennene har rykket fram til Fossbakken, de er ikke på fjellet med store styrker, men man vet jo aldri. Samen takker varmt for opplysningene. De skal ta seg i akt og ikke kan vel franskmenn gå på ski? Trønderne må innrømme at noen av de nok kan gå på ski og at de er noen svin både med kvinnfolk, brennevin og verdisaker. De vil snart bli jaget ut, for nå er trønderne her med en hel brigade. Så vidt samene forstår, så er halve Trøndelag på plass, så briter og franskmenn er sjanseløse nå.

De slår leir for dagen i en bratt skråning. Nå har det begynt å dukke opp små, krokete trær, de er på vei nedover og nå må de være enda mer forsiktig. Støter de på deler av styrkene fra Finnmark vil de kanskje ligge tynt an, for mange av dem er finner, som selv driver med rein, og derfor lite vennlige ovenfor samer. Kanskje vil de legge merke til at folkene bak i bryllupsfølget er lite vant med ski og har rar påkledning. De maskerer lavvoen litt, for mye vil virke militært, så de må få det til å virke naturlig. Den dagen gjør de ikke opp ild, men plasserer ut et maskingevær og vaktposter. Til middag er det hardt frossent brød og tørket reinkjøtt. Ingen klager, de er for nær målet til ikke å være på tå hev.

Samene og guttungen rekognoserer langt framme neste natt. Skogen blir tettere og trærne høyere. Det er en taus gjeng som forflytter seg i et ulendt terreng. Ingen banner når han går overende, bare børster av seg snøen, ser seg rundt og fortsetter. Nå og da stopper de for å lytte. De krysser en liten elv, som heldigvis har frosset igjen etter å ha vært åpen enkelte steder om dagen. Nå må de oppover igjen.

Plutselig står samene og guttungen der, de jager dem i dekning med håndbevegelser og en talende pekefinger for munnen. Anspent stirrer de framover og til siden, men ingen av dem ser noe selv om natten er ganske lys. Sersjanten deres trekker opp skuldrene, spørrende. Den ene samen gjør et grep som om han skal lade en børse. Stille går de i kringvern.

Slik ligger de hele natten. Intet blir sagt og intet gjort. Samen og guttungen går fram, når de kommer tilbake kan de fortelle at de har sett skispor. Men det har ikke vært mange, kanskje fem, og det må ha vært soldater, for også disse hadde også lagt seg ned med front mot dem. Men ingen av de vet fra hvilket land. Soldatene var borte nå. De blir der de er til natten kommer. Fortsatt er det helt stille i leieren. Alle er engstelige uten å være redde. Så nære målet, men like fullt så fjernt. På ettermiddagen hører de både bomber og artilleri, men de ser ingen fly. Når den lyse natten endelig kommer, begynner de en forsiktig marsj vestover. Snart er det ingen trær lengre, så de holder seg nede i det de kan finne av skar og senkninger i terrenget. På slutten av natten kan de se ned i dalen under. Det ser ut til å være stridshandlinger nord for der de er. De ser og hører artillerinedslag, nå og da går et lysbluss opp. På veien rett under dem kommer det fire stridsvogner. Det ser ut som om de nøler med å kjøre videre for de stopper og kjører ut i snøen. De kan skimte en gruppe med fartøyer i en liten fjord til venstre for dem. Nå og då skyter to av fartøyene. Ved fjorden er det også noen hus. De mener de er framme. Lengre vil de ikke at guttungen og samene skal risikere liv og helse. Samene får sin avtalte betaling og de stikker to hundre svenske kroner ekstra til gutten. Han stråler, så rik har ingen vært før.

De tar av seg sine hvite overtrekkdrakter og spenner våpen og ryggsekk på. Sakte går de nedover mot veien og stridsvognene. De har valgt å gå på en lang linje med den eldste sersjanten først. De har nesten kommet ned til dalbunnen, før de blir stoppet på engelsk. Sersjanten går fram til de engelske soldatene, de andre venter fortsatt på en lang linje. To av stridsvognene har dreid tårnene mot dem, kanskje ikke den hjerteligste velkomsten. Etter en stund får engelskmennene tak i en offiser som kan fransk og sersjanten forklarer uten å bli trodd. Papirene granskes, soldatbok, ordre, innholdet i lommeboken. Det høye antallet med utenlandske sedler virker mistenkelig. Etter en stund kommer en gruppe franske offiserer i en bil. Nye forklaringer. Sersjanten blir etter hvert ganske forbannet og de andre er frosne. Etter en stund blir man enige om at de alle kan komme ned på veien og inn i en låve. Låven er tom for alt av innhold og det er et hull i taket. Etter en norsk bombekaster blir de forklart. Men midt på gulvet brenner det et bål, bare det letter på stemningen. Men utenfor blir de fortsatt bevoktet av to stridsvogner og engelske soldater.

Endelig blir de trodd. Både historien og soldatbøkene blir bekreftet av den franske staben. En utrolig seier for de franske fargene. I løpet av neste dag går fortellingen verden rundt og klarer å overskygge nederlaget i Sverige i pressen. Dette er et stort eventyr.

Neste dag blir de plassert på en fransk destroyer for å bli fraktet til Frankrike. Dette må utnyttes, franske skiløpere har slått skandinavene på hjemmebane uten egne tap, over naken vidde og tvers igjennom både svenske og norske frontlinjer har de gått på ski. Framtiden ser lysere ut i nord. Underveis blir de foret med det beste som det franske destroyer kjøkkenet kan framskaffe. JC har selv gått ned ti kilo, han var ikke fet før og nå har han mistet både muskler og fett, men han føler seg egentlig i fin form. Han skal hjem, han er i live og livet er bare herlig. I de trange lugarene går praten livlig om hva de skal gjøre når de kommer fram, naturlig nok dreier praten seg mye om god mat, pene piker og god vin.

De ender opp i Aberdeen og ikke i Frankrike. Der blir de innlosjert i britiske brakker og fryser til tross for tykke vegger.

Etter en natt på britisk jord blir de plassert på et tog mot London og Dover. Og med en god natts søvn kommer ettertanken, hvordan har det gått med de andre? Har svenskene skutt dem? Offiseren, som følger dem, kan berolige dem med at Røde Kors har fått lister med alle navnene, på de som ble tatt til fange. De har også fått ufullstendige lister med de som har blitt liggende i snøen og de som er såret. Dette virker sivilisert og i tråd med internasjonale avtaler. De kan puste ut og strekke ut beina. Aldri mer ski og arktisk kulde, aldri mer tørket reinkjøtt og lavvoer. Nå er det endelig tykke biffer, pene jenter og rødvin som gjelder.

De stopper i London. De skal flys hjem. Etter en natt på hotell og en forferdelig engelsk frokost får de høre at tyskerne har gått til angrep. Både i Nederland/Belgia i nord, som forventet, men også i Ardennene? De idiotene, der kan de jo ikke komme seg framover. Skog, smale veier og fjell, det må være en avledningsmanøver for angrepet lengre nord i Belgia og i Holland, hvis ikke vil tyskerne brekke ryggen. Men de er på vei hjemover og det blir en lang dag med intervjuer og bilder, sågar filming med og uten ski. Den britiske resepsjonisten må flirende legge til at dette er den første gangen noen har gått på ski i resepsjonen.

Heldigvis er den engelske middagen langt bedre enn den engelske frokosten, de har til og med en anstendig, fransk rødvin. Styrket på dette måltidet samles de i baren, den franske ambassadøren kommer, journalistene kommer, alle kommer og alle vil spandere. Det blir en uforglemmelig kveld og natt. JC har problemer med å finne eget rom, men det går til slutt og han våkner ikke før langt ute på neste dag.

Noen rusker i ham, Jean Claude, tyskerne har gått over Meuse. Han blir bråvåken. Det er datterens fødselsdag, 14. Mai. Hvis de fortsetter slik vil de snart være ved Maginotlinjen. De samles ved frokosten og stemningen er trykket, for den eldste av dem kan forklare at der er Maginotlinjen svak, ja veldig svak, for ingen trodde på et angrep der. Han kom fra Clairfay, der var det nesten ingenting av forsvarsverker.

Ikke bare det, divisjonen, som var der, var annenrangs, ingen legionærer, lite med stridsvogner, lite trening og dårlig kampvilje. Og generalen var en gammel tullebukk. Siden divisjonen hadde den ledelsen, hadde den sikkert ikke gjort noe for å lage nye forsvarsverker eller forbedre de gamle. Hvordan kunne tyskerne rykke så fort fram? Slåss ikke belgierne? Hadde man ikke sprengt broene, minelagt veiene? Sperreild? Hvorfor vek mann? De lærte fra avisene at tyskerne hadde fly og stridsvogner i tusentall, hvordan kunne de? Det var ikke veier nok i Ardennene til å få fram flere tusen stridsvogner og forsyninger til disse. Hvor var de franske flyene? Hvorfor ble ikke broene og veiene bombet eller sprengt, som i Sverige og i Norge? Hvorfor, hvorfor? De raste, bante og svor, de ville hjem og slåss. Ikke sitte her og spise engelske biffer. Aldri hadde en hangover vært verre, hodepine var ikke noe nytt, men midt i gleden over å komme vekk fra kulden, fikk de et mentalt slag i mellomgulvet, som gjorde vondt langt inn i sjelen. Plutselig tidde samtalene, de så bistert på hverandre, opp og pakk, vi må til Frankrike, legionen må slåss.

JC ringer hjem, han vil gratulere datteren med dagen, men også si at snart kommer pappa hjem. Det tar lang tid, selv om alle prøver å hjelpe en av heltene fra Narvik. Til slutt kommer han igjennom på en dårlig linje. Han snakker unaturlig høyt. Kona spør om de skal evakuere. De er hos hennes foreldre i Reims, den gamle kroningshovedstaden. Over telefonen kommer engstelse, gleden hørte gårsdagen til, da hadde hun fått vite at han var på vei sørover til Frankrike og til henne. Nå var frykten for ham erstattet med frykt for barnet, foreldrene, naboene og Frankrike. Hun hadde selv fylt nitten for noen dager siden, hun gråt og ba ham skynde seg hjem. I går hadde de sett tyske fly for første gang, hun følte seg plutselig så liten og sårbar. Han måtte innrømme at han intet visste, men han elsket henne og alt hun sto for. Han hadde gått flere hundre kilometer i arktisk kulde og snø fordi han elsket henne over alt annet, han ville gjøre det igjen og igjen for henne og barnet. Han ba henne bli der hun var. Det var sikrest, bare slik kunne de finne hverandre igjen.

De får nye franske uniformer, så bærer det av gårde til den franske ambassaden for å bli informert. Men det de får vite der er lite eller ingenting, en blanding av optimistiske beskjeder om at tyskerne snart ville bli stoppet og forvirring over hva de engelske avisene hadde skrevet og hva BBC hadde meldt. De får beskjed om å holde kjeft. Ambassaden skal informere pressen, ikke de. De blir sendt tilbake til hotellet sammen med en tjenestemann fra ambassaden. De får ti pund hver, som de kan bruke på suvenirer eller annet, og lønnen de har til gode får de utbetalt i franske franc. Av avisene forstår de at den franske valutaen faller i verdi mot engelske pund og at engelske pund faller i verdi mot amerikanske dollar. Han velger å veksle alle pengene, bortsett fra noen få pund, over i amerikanske dollar.

Slik går hans første døgn i London. Neste døgn er som de foregående, bare uten noe besøk i ambassaden. De får beskjed om at flyturen er utsatt, de får leke turister i mellomtiden.

Han tør ikke bruke av pengene han har fått, for hvor lenge må han klare seg med dem? Han går rundt og ser på alt som er gratis, elven, slottet, bussene og britene.

Når han kommer til hotellet blir det en sen middag, mange av kollegaene har brukt mange av sine pund i nærmeste pub. Han blir beundret for sin standhaftighet. Beundret blir også bildet av kona. Han går tidlig til sengs.

Neste dag, 16. Mai, er det fortsatt ingen gode nyheter fra Frankrike, ei heller fra Persia. Bare i Norge ved Stavanger har de allierte rykket fram, til en plass kalt Egersund. Men i Narvik er det heller stille, de forstår av britiske aviser at snøen fortsatt er dyp og flyene mange. Han fortsetter sine turer i London. Han er bare innom hotellet for lunsj. Tyskerne har brutt igjennom Maginotlinjen i sør og i nord har de snart tatt hele Belgia. Tom og trist til sinns rusler han rundt igjen. Britene har alle fått gassmasker, som alle går med, ambassaden sørger for at de også får hver sin. For å ha noe å gjøre låner han noen bøker i ambassaden. Utover det er ambassaden taus og han går igjen tidlig til sengs.

Slik går dagene, rusleturer og venting, venting på å komme til Frankrike. Venting og dårlige nyheter. Persia, Frankrike og Norge har bare dårlige nyheter. Ingen framrykninger, bare tilbaketrekninger eller stillstand. Nederland har overgitt seg og nå også Belgia. Persia er tatt, Syria og Irak er i ferd med å bli erobret. Britene er redde for at India kan bli truet. Engelske aviser skriver om at de må rasjonere enkelte varer. Før kunne de bruke både norske og italienske båter i tillegg til sine egne. Nå med harde strider i Asia og på kontinentet, har de ikke nok fartøyer. Det snakkes om at rasjoneringen vil bli streng.

Det evakueres, bilder i avisene viser frosne og slitne soldater, som kommer i land fra skadde skip. Uten våpen eller bare med håndvåpen. De første bildene fra Calais viser ødelagte kjøretøy og en uendelig rekke med soldater som venter på båten hjem. Det gjør også de, men transporten går bare en vei. Vekk fra Frankrike. Han ber om å bli dimittert, siden man ikke kan gi ham noen transport til Frankrike. Etter en dags nøling blir han dimittert, han får også sin sluttbonus. Noen har gjort en feil i forvirringen og hastverket på ambassaden. Han får en fem års bonus og ikke en tre års bonus. Han gjør dem ikke oppmerksom på feilen, han er lei av legionen og dens dumheter i Algerie, i Sverige og nå også i Frankrike. Utbetalingen er bare en brøkdel av den en idiot av en general får og generalen risikerer ikke liv og helse.

Neste dag flyr han til Sveits over Nederland og Tyskland i et italiensk fly. Flyet er nesten tomt, fordi så mange har avbestilt, derfor er også billetten rimelig. Alle passasjerene er redde, men denne ruten skal være sikker fordi de er i et italiensk og derved i et nøytralt fly og flyr i et luftrom kontrollert av tyskerne. Andre veier er ikke kontrollert av noen. Han går av i Bern og setter seg på nattoget til Geneve. Fantastisk hvor språkmektige sveitserne er, kan alle tre eller flere språk?

Fra Geneve går det tog til Frankrike. Først til Dijon, så til Reims er planen. Det er full forvirring. Men han reiser motsatt vei av alle de andre, papirene hans er i orden og han er en av heltene fra Narvik. Han blir hjulpet og prioritert, ikke av lederne, men av de som teller når det virkelig gjelder, funksjonærer og arbeidere som kan og vet. De skjønner at han gjerne vil hjem og tror at han er såret fordi han er dimittert. Han dyttes fremst i alle køer. Betaler ingenting, men løftes framover. For å få ham fram de siste kilometerne kler de ham opp i en overall og setter ham på et lokomotiv. Han får lov til å skuffe kull inn i det glødende hullet, men det er ingen som forlanger det. Som takk får han et svett og kullfarget ansikt med en ditto overall. En glimrende kamuflering, ingen spør, ingen ber om papirer hos de som står svette og møkkete på lokomotivet. Ingen andre reiser raskere igjennom et Frankrike i krig enn ham disse maidagene.

Han er framme, i en møkkete overall og med litt bagasje. Stormende jubel, kyss fra alt og alle til tross for soten, et bad, mat og familien rundt seg. Han kan slappe av blant sine kjære med datteren på fanget. En datter som er litt redd ham med en gang, men etter hvert kryper hun lenger inn i armene hans. Men neste dag kommer spørsmålene, hva skjer, kommer tyskerne hit, når kommer den franske offensiven, hva vet han, hva tror han, han er militær og vet, ikke sant? De har lurt tyskerne, ikke sant? 

OVERGIVELSE.

Til tross for fisken gir generalen opp. Møkkete, sultne og slitne havner de i svensk fangenskap. De blir fraktet med et tog ned til Boden, hvor de sårede blir lagt inn på sykehus og de andre får vasket seg samt nye klær merket med “KF” i store hvite, malte bokstaver bak på ryggen. KF betyr selvsagt krigsfange. Klærne er opprinnelig britiske og franske uniformer, som svenskene har tatt ved Haparanda. Deretter får de svensk ertesuppe, vann og brød. De etterlyser kotelettene og ølet, men får som svar at de var for trege med å overgi seg. John sovner tungt den natten og det gjør også de andre, mat, varme og en madrass gjør at de er nærmest bevisstløse.

Hundre britiske soldater, blant dem Gordon og John, blir neste dag sendt tilbake til Sandträsk for å reparere det som er ødelagt. John fungerer igjen som tolk. Det er ikke et hus eller veistykke som ikke er ødelagt, så det kommer til å bli et langvarig arbeide, men det er reparasjon av jernbanen som er prioritert. John blir brukt over alt til å oversette og forklare, dette til tross for at det er flere svensker som kan engelsk, derved blir han kjent med alle og kan etter hvert gå ganske fritt.

Neste dag spør Gordon om han har tenkt å rømme. Gordon har funnet tre par med ski, som han har gjemt unna. John spør tilbake om han kan gå på ski og om han vet hvor langt det er? Jo, Gordon vet at man må over fjellene og at det er ganske langt. Men mener at etter tre uker med ski trening i de franske alper og etter Vinterkrigen, burde han være ganske så god. John himler med øynene og svarer at svenskene rundt ham har brukt ski hele livet og at de ikke går over fjellet uten skikkelig utstyr, mat og klær.

Neste dag får de vite at britene ved Namsos har kapitulert og at togene nå går som normalt til Narvik. Den dagen går det også tog over Sandträsk. Et av togene blir trukket av to lokomotiver og er fylt med tysk utstyr i form av kanoner i forskjellig størrelse og utførelse. Toget er langt og beveger seg sakte oppover.

På nytt kommer Gordon med en rømningsplan, de kan ta toget. Denne planen har jo større sjanse for å lykkes, men hvordan få toget til å stoppe lenge nok til at de kan komme om bord med ski og det hele? Dessuten må de kunne gjemme seg så godt at vaktene på toget ikke ser dem når de klatrer om bord, ei heller at vaktene finner dem når de er på toget eller når de går av. Ellers mener de at de så et britisk fly den kvelden, men sikker kunne de ikke være. Både svensker og nordmenn bruker jo britiske fly. Sånn som enkelte svensker brisker seg, skjønner de at krigen går dårlig for de allierte.

Dagene går fort og når de har vært der en uke, kan de sove i et selvsnekret hus. Dagen etter får de høre at tyskere og russere har gått til angrep nede i Europa. Kommunister og nazister samarbeider mot de allierte i Europa, bare et år etter borgerkrigen i Spania. De forstår også at alle de allierte troppene i Sverige har overgitt seg. Ikke bare sier svenskene det med tydelig stolthet og lettelse, men snart ruller det troppetog etter troppetog vestover forbi Sandträsk. På noen av togene er det britisk og fransk utstyr. “Til nordmennene” forklarer en hyggelig svensk offiser. “For vi trenger det ikke, vi har godt, svensk utstyr.”

Etter enda noen dager får de avløsning i snekringen og sendes til Kiruna. Der sperres de inne i en gammel gruve. De savner sine selvsnekrede hus, men det er ganske varmt inne i gruven. Så de har fått det bedre på en måte, dårligere på en annen. “Vi er mye nærmere Narvik” sier Gordon oppstemt. “Men uten ski” svarer John. “Det er vår, vi kan gå det siste stykket” sier optimisten. Ellers er det bare dårlige nyheter, de allierte er også ute av Bergen, de trekker seg tilbake i Frankrike, Maginotlinjen og de belgiske forsvarsverkene faller som pappkulisser eller tyskere og russere går rundt de.

De neste dagene fastholder Gordon at de må rømme, før det er for sent, som han framholder. Så skotten er optimist på deres vegne, men pessimist på de alliertes vegne. John er av den oppfatning at det vil være vanskelig å trenge igjennom frontlinjene uten å bli drept eller tatt til fange. Et annet problem er mat, hvor langt må de gå for å nå allierte linjer, hvordan skal de unngå å bli skutt av de allierte når de når fram? Gordon mener at siden John kan fransk, er dette ikke noe problem og spesielt siden han etter egen mening har lært mye fransk under oppholdet i Alpene. Han kan både banne samt bestille øl og vin, viser det seg. Kanskje ikke det de har mest bruk for nå, men sikkert nyttig en eller annen gang. Ellers jobber de hver dag med å forbedre veiene, graver nye stikkrenner og reparerer gamle, fyller igjen hull og anlegger nye veier, lager de gamle veiene bredere og svingene mindre krappe.

Den svenske maten er rikelig og god, men Gordon vil fortsatt rømme og han mener fortsatt at han må ha med seg John. Hans optimisme synker noe når de får vite at Nederland har overgitt seg. Men snart er han tilbake med stor optimisme på egne vegne, han mener at de kan rømme ut ved hjelp av en av sjaktene en mørk natt. Nå begynner det virkelig å haste er omkvedet ellers. Det er to grunner til det, nettene er veldig lyse og de allierte er i trøbbel også i Norge.

Svenskene informerer dem daglig om hvordan det går for de allierte styrkene på alle frontavsnitt. Svenskene blir trodd, fordi de forteller både om allierte seire, heller få, og allierte nederlag, de er det mange av. Dessuten har de svenske avisene bilder av tyske og sovjetiske soldater i Nederland og ved Kanalen. Bilder av et synkende britisk krigsskip i Nordsjøen tatt fra et svensk bombefly, får Gordons samtaler om rømming til å stoppe opp for en hel dag. De neste dagene slutter svenskene med å transportere dem til gruven hver kveld, de blir heller innlosjert i låver langs veiene, som de jobber på. Grunnen er visstnok at svenskene ønsker å spare på bensinen. Krigen har medført at Sverige har brukt mer olje og bensin enn det de klarer å få tak i. Så den britiske marinen klarer å stoppe noen av forsyningene til Sverige og Norge, eller rettere, Sovjet klarer ikke å sende dem nok. Stridene i Frankrike tar nok mye av den sovjetiske transportkapasiteten og som alle vet, stridsvogner bruker fryktelig mye drivstoff.

Det at de ikke fraktes til gruven, vil gjøre det mer problematisk for den ukuelige Gordon å rømme. Gordon må selv etter hvert innrømme at det å stjele en bil, med de hyppige kontrollene som det er langs veien, neppe er noe sjakktrekk av format. Om natten er snøen hard, men om dagen smelter den overalt, selv oppe i høyden, og dette gjør det vanskeligere å bevege seg utenfor vei med eller uten ski.

Dessuten vet de ikke hvor de er. Så første prioritet blir å få tak i et kart. Sjansen til å få tak i et kart kommer av seg selv, en dag blir de bedt om å reparere et lite skolehus. Det er truffet at en svensk granat under stridene og har fått store skader. I skolehuset finner de kart over Sverige og Norge. Ved hjelp av skolebøkene finner de også ut hva skolen heter, med den plassen er for liten til å være avmerket på noen av kartene, som er i ganske stor målestokk. Redningen blir en landhandel, der får de kjøpt mat og John får vite hvor de er, tolv kilometer vest for Kiruna. Etter skolen er det andre hus som er merket at kamphandlinger og må repareres. Det meste er allerede gjort av de innfødte, men spesielt eldre mennesker har ikke klart å få husene sine reparert ennå. Det merkes at man er forbannet på de allierte og at man synes det er mer enn korrekt at de blir satt til å reparere alle skadene, som stridene har påført Sverige.

Det er i hele tatt lite trolig at de kan få noen hjelp fra noen del av sivilbefolkningen, hvis de rømmer. Gordon er enig i den vurderingen og framholder at toget er deres beste valg, når de stikker av. Imens går dagene, John oppdager at han er blitt sterkere og orker mer for hver dag. Alt arbeidet er fin trening for en kropp, som bare drev litt med sport og etter det satt fanget i sitt eget lille rottehull uten nok mat. Her får han allsidig trening helt gratis og nok mat. Imens går dagene og avisene viser bilder fra evakueringen i Kanalen. De forferdes over nederlaget.

En av dagene støter John på generalen, han er satt til å grave veier han også. “Dette er sosialisme på sitt verste” bedyrer han. “De gjør ingen forskjell på rang og verdighet.” De svenske vaktene morer seg tydeligvis over at en general blir satt til dette arbeidet og enkelte hevngjerrige sjeler setter ham til det skitneste arbeidet. En dag brister tålmodigheten for en annen offiser, han slår etter en svensk soldat med spaden og stormer mot ham da han bommer med spaden. Soldaten er så forskrekket at han ikke skyter, men det gjør en annen. Skuddet stopper offiseren fra å gjøre noe mer. Heldigvis var skuddet bare et varselskudd, eller rettere, det traff ingen. Offiseren blir leid bort i håndjern. Frustrasjonen er målbar hos mange at fangene, for svenskene kan fortelle om nederlag etter nederlag for de allierte og uttrykk, som dere må bli her til alt er reparert eller til Storbritannia er okkupert, bidrar jo også til en nedtrykt stemning.

Senere samme dagen kan generalen fortelle følgende: “Idiotene gir opp i Norge, det har gått akkurat som jeg spådde, men de ville ikke høre på oss. Selv når jeg fortalte dem at svenskene hadde mange ganger så mange folk som oss.”

“Ja, snart er de i England” svarer John. Han får bare et forferdet uttrykk fra generalen som svar. Det er Gordon som svarer: “Vi må stikke av i kveld, ellers er det for sent.” Generalen ser på de to, nikker og smiler bistert: “Jeg er med.”

Om kvelden stikker de av ved hjelp av lastebil, som Gordon får start på. Takket være effekter og klær, som Gordon og John har samlet opp, har de laget uniformer, som ligner på de svenske. De er bare ti kilometer fra Kiruna. De stoppes en gang underveis, men vinkes videre når vakten ser uniformene og hører det korrekte løsenordet for uken. Passordet har John ikke hatt vanskeligheter med å snappe opp under det daglige arbeidet. De kjører rett fram til noen skiftespor ved jernbanen og setter fra seg bilen. Gordon mener de skal ødelegge den før de stikker, men John sier de ikke har tid det. Det er lurt, for fra et annet spor ikke mer enn hundre meter fra dem er et godstog i ferd med å forlate området og i riktig retning. Gordon og John rekker fint fram og hiver seg opp på den bakerste vognen, men det gjør ikke generalen. Alderen har krevd sitt. Krumbøyd med begge hendene på knærne står han og hiver etter pusten, mens toget øker farten, generalen gir dem et siste vink som farvel, før toget kommer bak noen andre vogner. “Håper han rekker neste tog” mumler Gordon. Toget er lastet med forsyninger, og de bakre vognene har store baller med høy dekket av en presenning. De klemmer seg inn mellom ballene, slik at de er skjult. Så spiser de den nisten, som de har spart opp. Halmen beskytter dem mot den verste kulden.

Til tross for spenningen sovner de raskt. De våkner av at toget med skrikende hjul skrangler over noen penser. John kan lese et skilt i morgenlyset, Bjørnefjell. “Vi er i Norge. Vi må hoppe av før toget blir gjennomsøkt.”

“Hvorfor tror du at de vil gjøre det?”

“Fordi det står en stjålet bil ved jernbanen. Selv skandinaver er smarte nok til å skjønne hva det er vi har gjort.”

De hopper av når toget skrangler seg inn på et sidespor og stopper ved Straumsnes. Så drar de rett ned til fjorden. Der stjeler de en robåt med seil. Alt det utstyret de trenger, ligger i sjøboden på brygga, også årer og regntøy. Boden er ikke låst, bare en trepinne holder de to dørene sammen. Dette gjør ikke Gordon glad til sinns, snarere det motsatte. Han synes at nordmennene er noe tåper, dette kunne og ville man aldri gjøre i Glasgow. De skynder seg med å seile av gårde, for vinden kommer fra den rette kanten, ut fjorden. Da de passerer Narvik, syns de det er mistenkelig stille. Er det ikke et angrep på gang? På begge sider av fjorden er det ruiner, men man er i gang med gjenoppbyggingen. Hamring og saging høres fra begge sider av fjorden.

John ser på Gordon: “De har dratt!” Gordon nikker, noen annen forklaring finnes ikke. “Vi kommer ikke hjem i denne” fortsetter John. Gordon nikker igjen. “Vi dro for sent!” Et nytt nikk. Gordon er mer enn taus. Han er dypt fortvilet over at han aldri mer vil se sitt elskede Glasgow. John skjønner at noe av dette er hans feil, som ikke ble med på rømmingen før. For å få kameraten opp av fortvilelsens bølgedal, foreslår han at de stjeler en større båt og seiler over Nordsjøen. På vei ut fjorden går de langs land på motsatt side av Narvik. Et drøyt stykke ut i fjorden ser de en vaktbåt på motsatt side, som blinker frenetisk med et stort søkelys mot dem. De later som om de ikke ser den og fortsetter trøstig ut fjorden, heldigvis er vaktbåten en gammel og astmatisk dame av en dampbåt og vinden er god. Båten fløyter irritert før den snur uten å ha tatt dem igjen.

De flirer og mener at den gamle madamen må ha sprengt kjelen, da ser de grunnen til at den har snudd og hvorfor madamen ville at de skulle stoppe. En hornmine flyter dovent i sjøen ved siden av dem. De ser en annen rett under båten. Minene ligger med varierende avstand til havoverflaten. John beordrer Gordon forut og han dirigerer ivrig. Takket være flaks og Gordons dirigering kommer de seg helskinnet igjennom feltet med miner. Den viktigste grunnen var nok at den lille, smale båten ikke stakk noe dypt og at de gikk så nære land. Det var tettere med miner lengre ut. De seiler inn Ramsundet og etter å ha passert tettstedet Ramsund hører de plutselig artilleriild oppe i nord. De ser på hverandre og flirer bredt. Noen er der fortsatt.

Når de kommer lengre ut i fjorden er det fortsatt natt, uten at det er helt mørkt, men langs veien til venstre for dem ser de soldater, soldater som går nordover. Det er ingen biler. Plutselig får de også se kanonene, de skyter sørover. “De må være våre.” Gordon er bare smil. Plutselig kommer en destroyer til syne og stopper meget nære land. De styrer mot den grå skyggen, så ser de hvorfor den har stoppet, den tar opp soldater. De går også inn til land og plukker opp så mange soldater som lille båten kan ta, før de setter kursen mot destroyeren. Den er fransk og soldatene er franske, men hvilken rolle spiller det? En forfjamset fransk offiser prøver seg på norsk: “Tosen takh.” “Vi er britiske” svarer John på sitt beste skolefransk. “Vi har rømt.” Det er godt at fransk og engelsk har så mange like ord, ellers er det ikke sikkert han hadde husket hva rømt heter. Franskmannen blir enda mer forvirret, det går en stund før han på sitt beste engelsk ønsker dem velkommen om bord.

Etter hvert blir destroyeren fylt opp og fortsetter ut fjorden, lenger ute møter de et slagskip, som John kjenner igjen som britisk av Queen Elisabeth klassen. Han ser spørrende på den franske offiseren: “Barham?”

Denne rister på hodet: “Warspite.”

John snur seg til Gordon og sier forklarende: “De er søsterskip.”

“Hvem hun er søsteren til blåser jeg i, bare de snakker engelsk om bord. Alle disse språkene får meg til å tro at jeg har havnet ved Babels tårn. Svensk, norsk, fransk, finsk, samisk, for et jævla rot. Ikke rart det blir krig.”

Destroyeren fyrer av en lang sekvens med morsesignaler med en lykt, hvorpå en liten motorbåt seiler ut fra slagskipet mot dem. Destroyeren stopper og de går om bord i den mindre båten, som frakter dem ut til slagskipet. Langt inne i fjorden ser de hvordan den lille seilbåten de kom i driver inn mot land. Så da har de ikke stjålet den, bare tjuelånt, for eieren vil sikkert få den tilbake en eller annen gang.

De blir først møtt med litt skepsis om bord, men takket være noen drøye eder fra Gordon og Johns intime kjennskap til båt og kaptein, blir de trodd på at de er britiske soldater. Det er ikke noen andre britiske soldater, som har klart å komme helskinnet fra Sverige. Bare en gruppe med franske soldater av den allierte styrken har tidligere kommet seg unna. De forklarer i detalj hvordan de har kommet seg unna og om generalen, som ikke rakk toget. Så får de en dusj og en hårklipp, de sprøytes mot lus, får nye klær, en god middag og hver sin køye, de sovner tvert. De våkner på formiddagen til et alarmsignal fra høyttaleranlegget og mange kanonskudd, flyangrep. De stormer ut, men blir sendt inn igjen for å få på seg redningsvest og hjelm. Før de er oppe igjen, hører de et voldsomt smell. Da de kommer opp, står flammene høyt til værs ved hangaren omtrent midt på fartøyet. De hjelper til med slanger som best de kan, men det er ikke et fly å se på himmelen, angrepet er over like fort som det kom. Når brannen er slukket, spør John om det alltid er slik, bare når de finner oss, er svaret. John ser seg rundt, de er langt til havs eskortert av to destroyere. Under den noe sene frokosten forklarer en av offiserene at de bare går inn om natten, selv om det egentlig er ikke noen særlig mørkt, og stikker til sjøs etter å ha bidratt som forsterkning av antiluftvernet der inne. Siden det nå ikke er noe nattemørke av betydning lengre, så er tidspunktet for å gå inn er egentlig likegyldig, men admiralitet har gitt ordren om henting i løpet av natten, så da så.

Den gamle damen av et slagskip har hatt flere oppgraderinger i sitt lange liv, hun ble sjøsatt før første verdenskrig, og den siste oppdateringen ga henne rikelig med antilufts skyts i alle størrelser. Nå dreier båten av på en ny kurs og lar turbinene gå for fullt for å unngå flere flyangrep. “Så mye oppmerksomhet, for en så gammel dame, er litt for mye av det gode.” flirer en gammel sjøulk.

Alle de tre sjøflyene om bord er ødelagt og uten noe mere mas dumpes restene av flyene og alt annet som ble skadet til sjøs. Når de går inn igjen til kvelden eskorterer de to handelsfartøyer sammen med to destroyerne og en minesveiper, som har kommet til. Også handelsfartøyene har mye luftvern. Handelsfartøyene henter ut flere soldater, denne gangen fra Andøya. Takket være en solid dis som kommer inn fra havet i nord, får de jobbe uforstyrret.

Neste morgen blir John og Gordon tilkalt til etterretningsoffiseren ombord. Av en eller annen grunn har de nettopp hatt besøk av en ganske stor tråler, en norsk tråler. Denne tråleren må ha kommet ut med de siste norske og svenske avisene. Det er spesielt en artikkel som fanger Johns oppmerksomhet. “Britisk general skutt. Etter å ha rømt fra en fangeleir ved Årosjåkk sammen med to medfanger i en stjålet lastebil, ble den britiske generalen skutt og drept ved en vegsperring øst for Jukkasjärvi. En leter nå etter de to medfangene langs Torneälven. Alle militærenheter og politiet i området ved Kiruna er varslet.” 

“Han må ha fortsatt med lastebilen for å få oppmerksomheten vekk fra jernbanen og toget.” forklarer John til offiseren.

De må liste opp de navnene de husker på sine medfanger etter det forklarer de hvordan og hvorfor de måtte overgi seg.

“Det hele var meningsløst.” avslutter John forklaringen med.

Etterretningsoffiseren ser ned i dørken når han sier følgende: “Jeg vil ikke ta med den siste uttalelsen i forklaringen. Av hensyn til din fortsatte karriere i forsvaret.”

“Jeg ønsker ikke noen fortsatt karriere i forsvaret.” svarer John.

“Men din far?”

“Jeg tror han er enig.” svarer John og stirrer rett ut i luften.

I løpet av kvelden går de inn igjen til Norge. Denne gangen er det ikke noen handelsfartøyer med, bare to nye destroyere. De destroyerne som var med dem sist har dratt tilbake til Skottland, fordi det snart var slutt på drivstoffet og luftverns ammunisjonen. Det er ikke mange soldater de plukker opp og det er ingen skyting noe sted. Igjen er de beskyttet av den velsignede disen. Tidlig om morgen drar de bort, vi drar rett hjem sier etterretningsoffiseren. “Den siste gruppen tar de få som er igjen.”

Turen tilbake er uten hendelser, bortsett fra at de seiler hele veien til Belfast i Nord-Irland. “Eneste stedet hvor det er noe ledig kapasitet på et verksted.” er forklaringen. Den uttalelsen sier veldig mye om hva turene til Norden, Frankrike og Asia har kostet for den britiske marinen. Nå er jo skadene på Warspite små, alt hun egentlig trenger er en ny hangar og noen nye fly. De andre skadene kan repareres senere.

De to går i land og tar tog og ferje til sine hjemsteder. Johns mor blir meget overrasket da han ankommer. “Men er ikke du i Sverige, er ikke du fange?” Han forklarer og beklager at han ikke ringte. Det må også hans far gjøre, som hadde fått beskjed om at sønnen hadde ankommet med Warspite dagen føre. Men begge de to herrene har vært litt for opptatt med sitt til å tenke på moren, hvilket jo selvsagt er dypt beklagelig. Så de får en liten oppfrisking i dannelse og prioritering av husets egentlige hersker. Deretter er alt bare fryd og glede, helt til John og faren setter seg ned for å gjennomgå felles erfaringer og opplysninger.

Faren må bare nikke gjenkjennende til Johns uttalelse om at det hele var en stor samling av tåpeligheter, ikke bare fra den øverste ledelsen, selv om hovedansvaret må ligge der, men stort sett fra hele ledelsen. “Jeg er glad jeg advarte dem så sterkt som jeg gjorde.” sier faren og ramser opp de hovedpunktene han hadde lagt fram når planene ble diskutert. “Jeg fikk mange uvenner i marinen og hæren etter den salven,” fortsetter han, “men nå holder de stort sett kjeft mens de venter på å bli avløst. Men det er alt for sent, snart har vi kommunistene og nazistene her også.”

“Send idiotene til fronten.” sier John bistert. “De har ikke skjønt hva krig er og hva det koster.”

“Veeel, Winston burde huske det, men han er litt for mye av en hissig optimist. Han skjønner ikke hvor lite forberedt vi er og var for en krig av dette slaget. Både mentalt og utstyrsmessig trodde vi på at Skandinavia ville bli en politioppgave mot dårlig utstyrte innfødte i et fjernt land. Det var en rekke ting som gikk ledelsen hus forbi, som at landene i stor grad fortsatt var dekket av snø, at svenskene hadde store, velutrustede styrker inne, at store flystyrker var tilgjengelig og at begge land var villige til å slåss. Villige til å slåss mot enhver som kom dem for nære. Tyskerne har lært av Spania og Polen, svenskene har ikke gjort annet enn å trene på krig siden september og tatt til seg all den lærdommen, som finnene har kunnet gi dem.”

“Ja, de var overalt i skogen og det var mange av dem. Svenskene selv sa at de hadde 300.000 under våpen, i tillegg kommer nordmennene, som tok imot all den hjelpen de kunne få, både fra Tyskland, Sverige og Sovjet. Det rare er at svenskene brukte tyske kanoner, mens finnene brukte svenske. Forklaringen er selvsagt at svenskene kjøpte tyske kanoner til erstatning for de våpnene, som de selv ga til finnene. Ellers hadde svenskene mye ammunisjon og våpen fra Italia, ja fly også. Hvordan er stillingen her?”

“Vi får neppe noen nye våpen fra Italia og vår egen produksjon er travelt opptatt med å erstatte de materiell tap, som vi har lidd i Frankrike, Asia og Skandinavia.”

“Vi må få bedre panservern våpen.”

“Ja, men det har vi ikke tid til å gjøre dette ennå, omstillingen av produksjonen vil ta for lang tid. Først og fremst må soldatene få noe å skyte med og hæren savner alt, også uniformer.”

“Er det så ille som en får inntrykk av, jeg har sett soldater i delvis sivile klær med haglegevær?”

“Ja.”

Med dette døde samtalen bort. Soldater uten uniform og med hagle som eneste våpen, sa alt.

Etter en uke med fri var John tilbake i hæren. Han fikk noen rare blikk, for han ville ikke fortelle de andre noe om det som hadde skjedd i Sverige. Alt han sa, var at det var for mange svensker og for få allierte. Enkelte nekter å tro at det bare var svensker de slåss mot, mens andre har vanskeligheter med å skille mellom Sverige og Norge. Avisene hadde fortalt at nordmennene hadde lite og dårlig utstyr samt dårlig trenede soldater, da var det vel slik i Sverige og? John holder kjeft, selv om det riktige svaret hadde vært, at svenskene var bedre trent og utstyrt enn oss og at begge land var bedre forberedt på krig i snø og kulde enn de allierte. Slik fortsetter det med ikke besvarte spørsmål, mens John og resten av hæren forsterker forsvaret langs kanalen. Det er bittert å hele tiden følge med i de store tapene av fly og båter, samtidig som de selv bombarderes fra luften og av grovt skyts fra den andre siden av Kanalen. Soldatene stråler av fryd hver gang de får noe nytt utstyr og mener at nå kan tyskerne bare komme. Men det er bare ved kanalen det er nevneverdig med moderne utstyr og trenede soldater. For å spare John for alle spørsmålene settes han til å arbeide i staben. Derved kan han med egne øyne se hvor tynn forsvarslinjen er. Det er bittert, for i Frankrike er det hele snart over. Briter og franskmenn klarte ikke å stoppe tyskerne og russerne ved den nye frontlinjen. I Norge er det også slutt. De siste styrkene overgir seg i Rogaland samtidig som de siste britene trekker seg ut av Frankrike. Kort tid etterpå overgir Frankrike seg.

På alle frontavsnitt er britene på retrett, i Asia, i Afrika og i Europa. På sin ferd mellom staben og styrkene ved kanalen, snubler John over en amerikansk journalist. Journalisten er, som amerikanere flest, ganske så rett fram: “Søk fred.” John nikker, men er ellers taus.

Noen dager senere får de se bilder i avisen av seiersparaden gjennom Paris. Amerikanske journalister i Frankrike kan fortelle at styrkene dro nordover mot Kanalen etter paraden, hvilket vel var en unødvendig opplysning. Nå er det snart deres tur.

De blir mer forferdet over at flere franskmenn skifter side. I løpet av kort tid har tyskerne rustet ut en fransk fasist hær på 30 000 mann med franske våpen. Også Sovjetunionen etablerer franske avdelinger. Kommunister er det mange av i Frankrike, noen av kommunistene er også flyktninger fra Spania. I Frankrike er det ingen mangel på våpen, bare av forlatte britiske våpen må det være nok til over hundre tusen mann. De britiske flyene, som går til angrep på det som etter hvert skal bli til invasjonsflåten, merker dette godt. For luftvernet er en sammenblanding av franske 75 mm og 25 mm antiluftkanoner, tyske 88 mm, 37 mm og 20 mm, britiske 94 mm, sovjetiske 37 mm, 76,2 mm og 85 mm, samt varianter av Bofors sine 40 mm fra forskjellige kilder. I tillegg kommer det et utall med forskjellige typer maskingevær og mitraljøser. Både før og etter angrepene på båtene møter de jagerfly, motparten har hentet både fly og flygere fra hele Europa. Tallene som framkommer i avisene over nedskutte fiendtlige fly er veldig oppmuntrende, men over deres egne stillinger og installasjoner blir de britiske flyene sjeldnere og sjeldnere. Kan man ikke stole på avisene?

Fra Frankrike kommer kopier av det kapitulasjonsskrivet, som franskmennene har vært tvunget til å undertegne. De får lov til å beholde en egen regjering med egne forsvarsstyrker, men bare i de sørvestlige deler av landet. I nord mot Kanalen og Atlanterhavet og i øst mot Tyskland og Belgia vil landet bli forsvart av tyske og sovjetiske styrker, et forsvar som Frankrike må betale for. Forsvaret i sør er begrenset, men den franske flåten blir ikke rørt og den nye franske hæren blir forholdsvis stor, 25 divisjoner, men uten stridsvogner. Flyvåpenet begrenses til 12 skvadroner med jagerfly. Sverige og Norge får kjøpt til en billig penge, det som er igjen av amerikanske jagerfly og reservedelene til disse. Derved er både det norske og det svenske flyvåpenet fullstendig modernisert, i tillegg til at antall jagerfly er mer enn fordoblet. Problemet for Norges del er at de ikke har flygere til alle flyene etter de store tapene. Alle forsyner seg med franske stridsvogner og lastebiler, selvsagt er det noen som også forsyner seg med ting privat, men gjennomgående er disiplinen god. De flyene som ikke har gått til Norge og Sverige, deles broderlig mellom Sovjet og Tyskland. Men det er Tyskland som sitter igjen med mesteparten av fransk industri, mens Sovjet allerede har tatt store og verdifulle kolonier. Både kommunister og nazister komplementerer hærene med franske lastebiler, halvbelter, panserbiler, personbiler og stridsvogner av forskjellige slag, dette til tross for at både Tyskland og Sovjet mener at de franske stridsvognene er dårligere enn deres egne. Den franske industrien jobber for fullt for å forsyne de to okkupantene med nye lastebiler, stål, fly og panservogner.

I Storbritannia frykter man et angrep på de to siste britiske utpostene i Middelhavet, Malta og Gibraltar. Både de nordiske land og Tyskland har nå en langt bedre forsyningssituasjon, spesielt gjelder dette for oljen, som kan lastes av i Middelhavet. For Storbritannia er forholdet omvendt, deres olje må hentes fra Amerika etter at deres gamle leverandører i de arabiske landene faller fra en etter en etter som kommunistene rykker fram. Dette betyr også en sterk belastning på de britiske valutareserver. Det mest foruroligende er at USA har blitt mer uvillig til å låne dem penger samt forsyne dem med våpen og utstyr. Dette skyldes i første rekke isolasjonistene og presidentens svekkede stilling etter alle avsløringene om salg av fly til de allierte, men også frykten for at britene aldri vil klare å betale for utstyret.

Johns far ber om at John blir overført til hans stab, med et spesielt ansvar for Norge og Sverige. Siden hans advarsler ved nyttår har vist seg å falle sammen med den virkelige utviklingen og at han kan vise til at John har jobbet med etterretning tidligere samt har store kunnskaper om området og kan språkene, er det ingen som protesterer. I det hele er det en bister og besluttsom holdning som har senket seg, man står alene og er på en underlig måte stolt over det. Det at motstanderne kunne være langt færre, ja mer enn halvert i form av antall soldater, hvis man ikke hadde vist så mye aggresjon og uvilje mot Sovjetunionen i mellomkrigstiden, er det bare et fåtall som framholder. Johns far og John er ikke blant disse, de forsøker å legge det som er gjort bak seg. Uttrykket: “Hva var det jeg sa?” Vil ikke skape det nødvendige samholdet i rekkene, snarere bare irritasjon.

Om den franske marinen fortsatt ikke utleveres til de nye seierherrene, har dette liten betydning, det er flyene som er de reelle herskerne over den trange kanalen. Sivile franske båter er ikke omfattet av kapitulasjonsavtalen og brorparten av disse er med dette under sovjetisk og tysk kontroll. Dette og småbåter fra alle de andre europeiske landene betyr en omfattende styrkning av den flåten, som kan brukes ved en eventuell invasjon. Deres egen ledelse vakler mellom å spare fly og flygere til denne invasjonen finner sted eller å redusere invasjonsflåten igjennom bombing og angrep fra marinen. Det som bekymrer Johns far, er det faktum at deres egen flåte er så sterkt redusert og at det er selvmord for denne å gå inn i kanalen, som luftmotstanden i kanalen mot angrep fra den britiske marinen viser igjen og igjen. |

John leser det han kan få tak i av svenske, danske og norske aviser for å analysere hva disse landene vil gjøre og med hvilken styrke. Det er de britiske ambassadene i Danmark og Finland, som sender avisene. Den mest effektive er selvsagt ambassaden i Danmark, som bruker den danske sjøflyruten til Færøyene til postgangen, derfra er det kort vei til Storbritannia og sivile britiske fly operer på strekningen Færøyene – Skottland fortsatt. Enkelte kretser i det britiske forsvaret vil gjerne okkupere Færøyene, som de ser på som en trussel mot deres egne konvoier til USA. Da tenner Johns far på alle pluggene, utad er han fortsatt like rolig, men John kjenner opphavet og sammen med andre forfatter de følgende:

  1. Et angrep på Færøyene vil oppfattes som et angrep på Danmark og vil i tillegg ha uheldig innflytelse i USA, Spania og Portugal samt andre nøytrale land.
  2. Vi mister en viktig etterretningskilde.
  3. Vi må da også etablere sterke baser på de andre danske besittelsene, Grønland og Island, for å holde Sovjet og Tyskland unna disse viktige punktene på vår sjørute til USA. De ekstra fly, marine og hærstyrker, som skal til for å holde disse basene, har vi for øyeblikket ikke. Vi har heller ikke nok trenede styrker for dette klimaet under noen omstendighet, hvilket kampene i Skandinavia nå må ha vist.
  4. En kvart million eller mer med nye soldater som motstandere og en ti prosent reduksjon av den tilgjengelige handelsflåten, som et angrep på Danmark vil bety, er vi vel heller ikke tjent med på dette tidspunktet?
  5. Det at Danmark for øyeblikket oppfattes som tyskvennlig, skyldes landets lange grense mot stormakten Tyskland samt vårt angrep på deres skandinaviske brødre. Deres nøytralitet er fortsatt en langt bedre løsning enn å ha landet som alliert med Tyskland.
  6. Et angrep på Færøyene, Island og Grønland vil neppe trekke tyske eller sovjetiske fly og flåtestyrker vekk fra kanalen. Det vi risikerer er at skandinaviske styrker sjøsettes fra ubåter på Island og Grønland for å drive geriljakrig mot våre baser. I disse polare strøk vil styrker fra disse landene bevege seg som fisken i vannet, hvilket våre styrker ikke vil eller kan. En kan heller ikke se bort fra at de vil kunne rekruttere mange medhjelpere i befolkningen til denne geriljakrigen. De har tross alt mye felles, i form av språk, historie og kultur.

Konklusjonen må være at vi på det nåværende tidspunktet har nok av fiender og for få allierte.

Av mer privat natur er et bilde av generalen, der han ligger død inne i en istykkerskutt svensk lastebil. Generalen smiler, hvilket styrker Johns tro på at han gjorde dette for å trekke oppmerksomheten vekk fra deres flukt med jernbanen.

Røde Kors har for øvrig sendt en melding om at de to krigsfangene, John og Gordon, antagelig har druknet i Torneälven under et fluktforsøk. “Jeg lever på lånt tid” spøker John. Gordon sender ham et brev hvor han omtaler seg selv som gjenferdet fra de dype svenske skoger. Ellers har Gordon nå blitt sersjant og instruktør med spesialområdet strid i arktisk klima. Mitt viktigste budskap er å holde seg unna arktisk klima, forklarer han videre. Johns svarbrev sier ja og amen til denne oppfatningen.

Ellers er det ikke mye å glede seg over når John besøker den gamle avdelingen ved kanalen. Vi bombes i stykker er omkvedet. Landskapet bærer også preg av det og han forstår at RAFs nærvær er ytterligere redusert.

Den neste dagen kommer det en gladmelding fra Middelhavet, marinen har slått til mot den italienske flåten og skadet denne betydelig uten andre egne tap enn et par fly. Dette viser jo at fly er mer effektivt enn noen sinne mot fartøyer, skriver Johns far som en kommentar. Men Malta må unngjelde for britisk suksess mot italienerne. Italia sender også fly til Frankrike for å delta i kampene ved Kanalen.

Det er litt forunderlig og meget gledelig, men Franco har fortsatt ingen lyst til å angripe Gibraltar. Derfor må de mindre sovjetiske fartøyene fra Svarthavs flåten, som er tiltenkt å delta i invasjonen av Storbritannia, seile igjennom Frankrike. En stor del av ferden går igjennom de vannveiene, som administreres av den franske regjeringen, og antall fartøy samt utseende blir behørig registrert og sendt til Storbritannia over Portugal og Spania. De større sovjetiske fartøyene blir i Middelhavet. Å få den italienske og sovjetiske flåten til å samarbeide om felles aksjoner mot britene i Middelhavet viser seg heldigvis å være umulig. Mussolini er fortsatt meget antikommunistisk samtidig som han frykter et sovjetisk angrep fra Egypt mot det italienske Libya. Fasistenes antikommunisme er selvsagt også en av årsakene til at Spania ikke vil delta i konflikten, det og deres elendige økonomi etter borgerkrigens ødeleggelser.

På den siste dagen i måneden kommer beskjeden om at Malta har blitt invadert av italienske styrker. Til tross for at Storbritannia ikke klarer å sende dem hjelp av noe slag, klarer styrkene på øya å nedkjempe invasjonsforsøket. Ubåter bringer litt hjelp til Malta, men det er for lite til å monne.

John intervjuer en svensk skytter fra en nedskutt Ju-86, men til tross for at svensken er såret og neddopet av smertestillende medisiner, er det lite med nyttige opplysninger å få ut av vedkommende. Alle aner at noe er på gang, for fotorekognosering med fly og signalspaning avslører en intens framførsel av forsterkninger til Kanalen fra hele Europa.

Svaret på uroen kommer raskere enn de liker. Rett utenfor deres eget hovedkvarter observerer John at sovjetiske fallskjermstyrker er i ferd med å lande. De har ingen egne styrker i nærheten, som er i stand til å effektivt ta opp kampen, og de trekker seg derfor tilbake etter å ha satt hovedkvarterets to bygninger i brann. I brann for å ødelegge det som måtte være av hemmelige papirer. Noen annen metode har de ikke tid til å benytte seg av. Det er ingen overraskelse for John at fallskjermstyrkene er sovjetiske. At sovjetiske luftlandestyrker er i flertall kontra de tyske på den andre siden av kanalen har vært kjent lenge, takket være deres egne spioner, signalspanning, amerikanske media, sovjetisk propaganda og utenlandsk diplomati.

Så fort de mener at brannen er sterk nok til å fortære det som måtte være igjen av hemmeligheter, setter de seg inn i faderens Rolls sammen med to sekretærer og to soldater fra Heimevernet. Mellom seg har de to Enfield pistoler fra forrige århundre, en ganske ny Lee-Enfield rifle og et haglegevær. Den ene sekretæren kjører, den andre gråter og selv prøver de å forsvare bilen mot fiender de ikke ser, i det bilen humper av gårde langs en dårlig landevei. De har ikke kjørt mer enn et par hundre meter før de hører skudd smelle inn i bilens bakdel. De ser ikke helt nøyaktig hvor skuddene treffer, men soldaten med haglegeværet detter sammen. Den gråtende sekretæren tar seg sammen og prøver å hjelpe mannen, men før hun får gjort noe står det en sky med damp ut fra pansret. Noen er foran bilen. De ser en mann i brun uniform med en rifle som står midt i veien. Sekretæren stopper, å kjøre ned et menneske vil hun ikke. Det står to soldater til ved siden av veien, den ene med en pistol, den andre med en rifle. Bak dem kommer det også to brunkledde løpende. De overgir seg.

Soldaten, som hadde haglegeværet, er død. De sjekkes for skjulte våpen, alle papirer de har på seg eller i bilen fjernes og legges i en sekk. Fanger og kommunister dytter i fellesskap den flotte, men ødelagte, bilen ut av veien og ned i en grøft. Så jages de ned mot en gård og stenges inne på hvert sitt rom og blir kommandert til taushet. Etter to timer krasjlander et glidefly like ved gården. Ut av glideflyet trekker fem soldater en liten panservernkanon. Kanonen er større enn de John så i Sverige, men den er lik de som noen av finnene brukte. Det må være en sovjetisk 45 mm panservernkanon. Bonden blir tvunget til å starte opp traktoren og kanonen blir festet bak traktorens tilhenger. På tilhengeren lastes det opp granater og håndvåpen ammunisjon, alt er brakt med i glideflyet. Så forsvinner traktoren med fem soldater etter å ha blitt påført et rødt flagg. Bonden, hans kone, en fjorten år gammel sønn og to døtre, tolv og seksten år gamle, kommanderes sammen med sekretærene, heimevernssoldaten, John og faren til å grave skyttergraver og tilfluktsrom nær gården. Da de ikke har spader eller hakker nok til alle sammen, blir de to sekretærene bedt om å stelle med to sårede sovjetiske soldater. Den ene har bruket et bein nede ved ankelen, den andre har fått et skuddsår. Det er nå syv sovjetiske soldater og en sersjant som passer på dem og gården. Etter en stund kommer det tre russere med ytterligere fem fanger, disse blir også satt til å grave og tar over verktøyet til konen, sønnen og døtrene. Mens de holder på med å grave er det stadig luftkamper over og rundt dem.

En tysk flyger lander i fallskjerm nær gården og slutter seg til russerne. For å delta i forsvaret av gården og vaktholdet over fangene får han en britisk rifle. Når det lir mot kveld slakter man en av bondens kuer og døtrene blir kommandert til å koke middag. Rett etter kommer det en sambands mann til gården, han sjekker telefonen på gården og får tilsynelatende kontakt med noen i den andre enden. Han kan litt engelsk og sier flirende: “Town Russ”. Alle stirrer plutselig nordover, for med ett hører de et forferdelig lurveleven av kanonskudd og andre eksplosjoner. Etter hvert hører de også maskingeværild og enkelte geværskudd, kort sagt full stridslarm. Når de også hører støyen fra stridsvognenes belter og motorer, blir fangene samlet og kommandert ned i en grøft, også de som var på kjøkkenet. Russerne og flygeren går ned i forskjellige skyttergraver. Nå legger John merke til at en av russerne har en rifle med et meget langt løp og at flasker fylt med bensin blir fordelt mellom soldatene. Det er tydelig at de gjør seg klare til å bekjempe stridsvogner. Men det skjer ikke noe mer og snart blir det helt stille. Noe må ha skjedd like ved dem, for mindre enn en kilometer borte er det flere røykskyer som stiger opp mot himmelen.

Så kona og døtrene blir kommandert tilbake til kjøkkenet og kort tid etter får alle mat. Etter middagen drar sambandsmannen, en annen russisk soldat og den tyske piloten av gårde, med seg har de alle fangene, også John og faren, alle de sårede og alle papirene i sekken. Fire fanger må bære russeren med et brukket bein mellom seg på en primitiv båre laget av noen staur og to av bondens gamle jakker. De bytter på jobben, på denne måten får de snakket sammen.

De marsjerer tilsynelatende mot byen, for veien blir etter hvert noe bedre. Etter en stund kan de se spiret på en kirke, her blir de kommandert av veien og ned mot et inngjerdet jorde. Her er det allerede over hundre krigsfanger og de blir jaget inn i innhegningen. Når det har blitt mørkt tennes det to rader med lys midt på nabojordet. Her begynner det å lande småfly, både enkelt- og dobbeltdekkere. Mens John ser på går den tyske flygeren og en russisk flyger om bord i en dobbeltdekker, med seg har russeren sekken med papirer. Noen bak John banner, når han snur seg ser han at det er faren.

Etter hvert blir det et ganske stort antall med kvinnelige fanger, når det er mørkt føres disse bort og over til en bygning noen hundre meter fra inngjerdingen. Hele natten igjennom lander det fly på jordet. Når det begynner å lysne av dagen er man så fornøyd med landingsstripen at de begynner å komme inn større fly med to motorer. Disse har med seg enten forsyninger eller soldater.

Det er ikke mye de får sove, så spente og opphissede som de er, men når det lir mot dag sovner John, fullstendig utmattet av alt som har skjedd. Han er fange igjen. Men nå er det i et land hvor han kan språket og her vil han ha ingen problemer med å klare seg ute i terrenget. Han vekkes at en høy stemme, som på dårlig engelsk forklarer at det er dette, som vil skje hvis de forsøker å rømme. Da legger han merke til fem britiske soldater som står for seg selv med bakbundne hender. To av de virker ganske forslått. Så går offiseren fram til soldatene og skyter de ned med sin pistol en etter en. Noen stemmer skriker ut: “Bastard”. Men de tier stille når offiseren snur seg mot dem. Etter dette får alle fangene malt ett hvitt kryss bak på ryggen og på brystet. En av fangene mumler mellom sammenbitte tenner. “Nå har de noe å sikte etter.” Likene av de fem soldatene blir liggende, hensikten er åpenbart å skremme andre fanger fra å forsøke å rømme. De får ikke noe mat eller vann og toalettet er en krok i den nedre enden av innhengningen.

Når klokken nærmer seg middag, hører de gårsdagens kamplarm på nytt. Fangevokterne kryper i dekning bak murer, hus og steingjerder. Så blir det stille og over åkrene og igjennom gjerdene kommer fem lette britiske stridsvogner, Vickers. En dobbeltdekker klarer å komme seg unna i siste liten, så nå er det bare to fly, som har krasjet under landing, igjen ved landingsstripa. Dobbeltdekkeren snur og angriper den fremste av stridsvognene. Som på sakte film daler det to bomber fra flyet mot vognen. Bombene bommer på målet med mange meter og vognene fortsetter mot dem til fangenes store jubel. De hører flere skudd, men tror det er geværskudd. Så ser de plutselig at tårnet på den andre vognen i rekken åpner seg og ut kommer det en mann, det samme skjer foran på kjøretøyet. De to soldatene løper mot den tredje vognen, men blir skutt ned av et maskingevær før de når fram. Den fjerde vognen åpner ild mot den delen av steinmuren hvor maskingeværet er, så steinflisene flyr. Den femte vognen kjører for full fart mot det samme steingjerdet, bremser ned og begynner så å klatre opp over gjerdet. Den har begynt å tippe over på den andre siden, da den treffes av en brannflaske, en molotovcocktail. Så kommer det enda en flaske, det rasler i gir der borte, så begynner vognen å krype tilbake igjen over gjerdet. De tre andre vognen skyter som rasende mot steingjerdet på begge sider av den brennende vognen. Så fort vognen er nede av steingjerdet åpnes lukene og mannskapet forsøker å slukke brannen med to brannslukningsapparater. Da kommer det enda en brannflaske, den treffer mer eller mindre oppe i åpne tårnet. Sjåføren kommer ut av luken foran med hevede armer og blir stående med armene hevet, mens han ser på at de to kollegaene og vognen brenner opp.

De tre vognene som er igjen kjører tilbake samme vei som de kom, hele veien blir de fulgt av de samme geværskuddene. John skjønner nå at det er riflene til bekjempelse av stridsvogner, som blir brukt. Så tett som skuddene faller, må det være minst tre av dem.

Fem fanger blir kommandert til å begrave de fem døde stridsvognsoldatene. Den ene døde ligger igjen i den første stridsvognen, som ble stoppet, og det er vanskelig å få ham ut. Det må to mann til. Når vognen er tømt, klarer en av russerne å kjøre den bort til den utbrente vognen. Den utbrente vognen blir så tauet bort og delvis gjemt bak et steingjerde, så bare tårnet er synlig. Når den utbrente er på plass, forsvinner den andre vognen ut av syne. I syd blir det fortsatt landsatt fallskjermsoldater i stort antall, på deres plass kommer det fly, både tomotors og enmotors fly. Noen av flyene er fransk bygde, men flertallet er sovjetiske. Fra høyvingeflyene lastes det ut en panservernkanon, hver gang et slikt lander. De ser ikke noe til egne fly, men på slutten av dagen blir en britisk flyger jaget inn i innhegningen. Kort tid etterpå får de mat og vann for første gang. Mens de spiser, ser de sovjetiske soldater som går syngende forbi på veien, nordover. De har forskjellige uniformer og trekker med seg en panservernkanon og flere tunge mitraljøser. Mitraljøsene har påmontert et skjold foran og har to støpte metallhjul. Flere soldater bærer de lange panservernriflene. Den overlevende av stridsvogn mannskapene snakker med Johns far, mens John hører på. Av dette skjønner John at panservernriflene trengte igjennom panseret på vognen, hvis skuddene traff vinkelrett på platene eller hvis de traff de tynne platene på vognen. “Heldigvis vet de ikke hvor de er på vognene.” sier mannen. “Men nå vet de.” svarer faren. “Ja” innrømmer den stakkars soldaten, som jo har sett to av kameratene brenne opp mens de ennå lever. Mens de snakker, triller to sovjetiske soldater en barnevogn langs veien, det klirrer sterkt. “Flere brannflasker.” sier far. Soldaten går blek bort, minnene om kameratene, som ble brent i hjel, er fortsatt for sterke.

I løpet av hele dagen bringer russerne inn forsterkninger. Enkelte ganger ser de også tyske soldater, som enten har hoppet feil, eller har vært nødt til å hoppe ut av et skadet fly på feil plass. Mens de sovjetiske soldatene har dårlige belter eller bare en taustump og primitive ryggsekker, er de tyske soldatene velutrustet på alle måter. Enkelt sovjetiske soldater kommer bærende på kokekar de har tatt fra sivile. Men våpen har alle de sovjetiske soldatene. Noen få har britiske våpen, antagelig fordi deres egne våpen har blitt skadet under landing. En av fangene hevder at mange sovjetiske soldater ikke har hoppet ut fra fly før, bare fra tårn, og at dette er deres første reelle fallskjermhopp.

John vet ikke om det er sant, men han kan med egne øyne se at det fortsatt kommer ned soldater i fallskjerm. Hvorvidt de er godt eller dårlig trent, er ikke han i stand til å se. Russerne plasserer nå en panservernkanon ikke langt fra fangene, kanonen er plassert slik at den kan beskyte vogner både på veien og på åkrene. Kanonen er delvis nedgravd og godt skjult.

På morgen neste dag begynner det å gå rykter om at russere og tyskere har kommet i land fra båter. De får ingen bekreftelse på dette og det er forunderlig hvordan slike opplysninger oppstår og blir spredd. Når de forsøker å få greie på kilden, blir de møtt av en kjede, som tilsynelatende går i sirkel, A hadde hørt det fra B, B hadde hørt det fra C, som hadde hørt det fra D, D hadde hørt det fra A, osv.

Ganske snart blir stridslarmen gjenopptatt. Som tidligere hører de først bare kanoner og ser fly som kommer lavt inn for å bombe. I dag ser de både, britiske, tyske, sovjetiske, italienske og rumenske fly. Stridslarmen kommer sakte og sikkert nærmere. En Morris lastebil kommer i rasende fart på veien med en russisk kanon og russere på planet. To av russerne lastes først av, de er tydeligvis såret, så blir kanonen lastet av og plassert mellom to hus. Når de er ferdige med avlastningen hører man geværild i tillegg til kanonene. Fangene legger seg ned på bakken i påvente av hva som nå vil skje.

BESØK, SOM FORVENTET.

I Skibotn er det stille og fredelig over alt, ingen bombing ennå i hvert fall. Tidlig om morgenen går Ulf bort mot møkkakjelleren, som vanlig. Før han kommer så langt, får han et muntert god morgen fra kapteinen. Kapteinen er i godt humør, for han føler at nå har de gjort det som gjøres kan. En soldat står på tunet med tannbørsten i kjeften og vinker muntert til Ulf, han også. Så ser han at soldaten stivner og stirrer utover fjorden, mens han legger den hånden, som er uten tannbørste, bak øret. Ulf stopper opp og stirrer utover han også. Så ser de begge prikken langt der borte. “Alarm!” skriker kapteinen, han har sett den han også. Vaktposten skynder seg bort til det ene maskingeværet. Ut fra øyekroken ser Ulf at soldaten med tannbørsten har fjernet presenningen og bemannet det andre maskingeværet, fortsatt stikker tannbørsten ut av munnen. “Vent“, roper kapteinen, “ild åpning på min ordre.” De stirrer mot flyet. Det er en dobbeltdekker med flottører, altså en fiende. “En Swordfish” kommer det fra kapteinen. “Vent“ roper han igjen. Ganske unødvendig, for flyet er fortsatt over en kilometer borte. Men temperaturen har steget i leieren. Flere soldater har kommet til ved de to maskingeværene. Noen har åpnet noen bokser med ekstra ammunisjon og de virker litt opphisset for kjeften går, der de løfter ut ekstra belter. Noen skytterlagsfolk går ned i knestilling langs brøytekanten med front mot flyet. Flyet begynner å stige. Døra til stabshuset åpnes. “Ring Bardufoss” skriker kapteinen og døra lukkes. Flyet er mer enn fem hundre meter oppe og stiger fortsatt. De hører hvordan motoren anstrenger seg der oppe. Noen klarer ikke å vente lengre og skyter en kort serie. “Ikke fa’an” roper kapteinen. Det blir med de skuddene, for flyet er høyt over dem nå og langt utenfor skuddhold. Flyet drar noen sirkler over og rundt dem før det flyr ut fjorden igjen.

Kapteinen løper inn i stabshuset. Det er rart, men dette er første gangen jeg har sett ham løpe, tenker Ulf. Han går ned ditt han også. Kapteinen har endelig fått Bardufoss på tråden. “Vi har hatt besøk av et rekognoseringsfly.“ kommer det fra kapteinen. “Sååå,” han trekker ut ordet, “da får vi kanskje besøk i nærmeste framtid. Vi har lite eller ingenting å stenge bakdøra Deres med, så for Deres egen skyld bør dere stille, hvis det stemmer at de kommer. Jeg skal forsøke å få klarhet i situasjonen så fort og så godt som mulig.” Så varsler han majoren i Gratangen om det samme.

Når det er gjort snur han seg mot Ulf. “Mye å gjøre?”

Ulf rister på hodet, “Nei, bare panserbilen. Vi tenkte å flytte radiatoren bakover, men da må vi ha en elektrisk vifte eller noen mekanisk overføring til vifta, drivreimer eller noe annet, og det har vi ikke. Så, kanskje vi snur hele motoren.” Han ser på kapteinen og skjønner at kapteinen ikke skjønner eller er opptatt med helt andre tanker.

“Ta den ene bilen og dra ut fjorden, ser du noen båter så snur du og ringer fra første og beste plass. Jeg vil vite om det kommer noen båter, hvor mange og hva slags båter.”

Ulf finner den minste lastebilen, sjekker antrekket og at pistol, kikkert og penger er med, så kjører han i vei ut fjorden. På vei utover merker han seg hvilke boliger, som har telefonledninger inn til huset. Det er ikke alle, men forholdsvis mange. Han blir beroliget av dette.

Etter å ha rundet en liten odde ser han tre grå skygger. Han drar fram kikkerten. Det er fire grå båter der ute og de kommer raskt. Han får snudd bilen og kjører det kjappeste han kan til det nærmeste huset med telefon. Bonden er forskrekket med en gang, men skjønner alvoret. Ulf ringer opp sentralen og det går raskt å få kapteinen, men for ham virker det som en evighet.

Bonden stirrer storøyd på ham mens han avgir rapport. Når han er ferdig, kommer det fra bonden, “Blir det krig?”

“Ja” svarer han.

“Her,” spør bonden.

“Nei, i enden” svarer han før han stormer til bilen og glemmer betalingen for telefonen. Han setter den i revers, men er for brå og ender i snøfonna. Etter litt om og menn kommer bilen seg ut av fonna og på veien. Han tar tre dype magedrag med luft, ikke bra å kjøre seg fast eller kjøre bilen i stykker.

Han ser båtene i speilet på bilen når han runder neste sving. De er mye nærmere og større nå. De har kommet langt på en telefonoppringning og en stopp i brøytekanten. En stund er han redd for at de seiler raskere enn han kjører, men etter hvert øker han avstanden. Et spesialfartøy med mange livbåter, to destroyere og en minesveiper. Minesveiperen går først langs land og med en trålerlem langt der ute, den minner ham om den oteren som han og onkelen brukte i Randsfjorden. De slepte kroker ut og til siden for båten for å fange fisk, denne sleper en kjetting eller vaier ut fra båten for å fange miner. De fikk fisk, både ørret og abbor, men denne vil ikke få noen fangst. For de har ikke lagt noen miner inne i denne fjorden, i alle fall har ikke han fått vite om noen. Det fine er at frykten for miner gjør at de sveiper og at sveipet gjør at hastigheten blir noe lavere. Han vil rekke fram i god tid.

På veien flirer han litt, er de der ute like redde for å bli straffet, som han og onkelen var? For de hadde ikke lov til å fiske på den måten. Onkelen og han var heldige, fordi natta var mørk og tåken ganske tett, her er det lyst og ingen tåke. Han håper og tror at disse ikke har hellet med seg. Er Bardufoss redd for bakdøra si, så kommer de med alt de har. Kanskje kommer andre også. Men kommer de tidsnok? Svenskene kommer nok de også, for det er ganske så avgjørende å forhindre at de allierte får en flybase her nord. Får de allierte det, kan krigslykken snu seg. Men kommer flyene tidsnok til å redde dem? De der ute har nok tenkt å sette alt inn på at de får gjort det de skal og kan, før flyene kommer. Får de et godt fotfeste, vil det nok raskt komme flere.

Han har gjort det han ble bedt om, resten av det som skjer er det lite han kan gjøre noe med. En pistol er alt han har. Plutselig kommer han på det, han har aldri skutt med den, bare fått den utlevert etter å gitt fra seg sin børse til en av de nye frivillige. Hvordan virker den egentlig? Hvor er sikringene? Han husker det plutselig, det er to sikringer. Han tror han vet hvor den ene er, men hvor er den andre? Hvordan lader man? Han rister på hodet. Din tåpe sier han til seg selv og flirer. Du er egentlig våpenløs og alene mot to destroyere. Han kommer tilbake til seg selv og veien han kjører på. En ting av gangen og nå kjører han lastebil.

Det rasler i girkassen når han girer ned for å kjøre opp til møkkakjelleren. Ikke helt med her heller. Han stopper og ser seg rundt, ingen å se noe sted. Har de stukket av?

Så ser han et hode som stikker opp fra en grop og flirer imot ham, det er finnen med det ene benet. Han har funnet seg et haglegevær og vil være med. Nå ser han enkelte andre også. Maskingeværene er selvsagt tatt ned fra luftmål stativene, nå er det infanteri strid som gjelder. Godt, de er her alle sammen, med tillegg av noen finske gærninger legger han til i sitt stille sinn. Han går ned til stabshuset etter å ha forsikret seg om at alle av hans folk er på plass og vet hva de skal gjøre.

Kapteinen har ringt og lurer på hva deres egne i Gratangen gjør. De er i ferd med å avløse de styrkene som har vært i strid, det vil nok ta hele dagen. Så det er ingen hjelp å få fra den kanten. Rundt omkring i bygda er folk i ferd med å flykte. De spenner for hester og drar av sted. Noen prøver også å få med seg kyr og sauer. Ei lita jente løper gråtene av gårde med en motvillig katt. Han ser på det hele igjennom vinduet. Også de hestene, som har blitt rekvirert av forsvaret, spennes for flyktningenes sleder og vogner. Ulf flirer og tenker på bonden, som lurte på om de skjøt på hester og folk, også med skarpt da. Farlige greier og nå er det alvor. Snart vil det bli skutt med skarpt fra begge sider. Båtene er tre – fire kilometer unna. Innenfor rekkevidden til 75 mm kanonen og med fri sikt, men de har blitt enige om å vente til båtene også er godt innenfor rekkevidden til panservernkanonen. Han spør om det er noen nye ordrer, får et nei og går tilbake til sine egne. Han går rolig, som om dette er ufarlig og en dagligdags ting. Utstudert ville hans gamle far ha sagt. For det bobler i blodet. Før han skal hoppe ned i skyttergrava, snur han seg og ser mot båtene. Minesveiperen har stoppet for å slippe de andre foran seg, de er nok enige nå, om at her er det ingen miner. Så glimter det til fra den ene destroyeren, han stuper mer enn han hopper ned i grava. Den andre skyter også. Noen må fortalt dem noe, for stabshuset og bare det forsvinner raskt i noen voldsomme eksplosjoner. I løpet av tre sekunder blir stabshuset eller restene av det truffet av fire eller fem skudd. Så drøyer det litt og så kommer det fire nye skudd som treffer mer eller mindre på samme sted. Når han titter på stedet nå så ser han bare en haug med plank, noen rester av muren, de og det som var der inne. Blod, lemmer, plank, filler fra uniformene, snøen er svart rundt omkring det som en gang var et hus, med tre svart kantete hull i snøen i tillegg, granater som ikke traff rett på, men nær nok. Noen deler av huset og innholdet har blitt kastet vidt rundt på plassen. Han orker ikke å se etter hva slags deler det er. Det står bare en stolpe igjen med to slappe ledninger igjen ved ruinene, ledningene til sprengladningene.

Han banner, nå får de ikke sprengt minene, for ledningene er ødelagt, ingeniør soldaten, som skulle ha brukt detonatoren er død og detonatoren er sprengt i biter. Han løper opp mot verkstedet, finner det bilbatteriet han ser etter og styrter ut igjen. De har dette batteriet alltid fulladet, i tilfelle det er biler med svake batterier, som trenger starthjelp. Derfor er batteriet nede i en trekasse, det hele er utrustet med en bærereim.

Når han kommer ut, har skipene der ute begynt å beskyte kanonstillingene, heldigvis er det de falske stillingene. De falske forsvinner fort på samme måte som stabshuset. Alle stillingene får fire skudd. Så er det kjøretøyene. Bil etter bil blir flammende vrak. Så er turen kommet til skyttergravene, men heldigvis har de godt gjemte dekningsrom og han skynder seg inn i et.

Et av skuddene som er tiltenkt skyttergravene er nær nok dekningsrommet. Det rister så han tar tak i veggen for å holde seg oppreist, det raser jord fra taket. En som har tittet ut, kan fortelle at låven med verkstedet er en plankehaug. Der rauk nok panserbilen. Et bensinfat brenner borte på jordet og mange hus er enten skutt i stykker eller i brann. Det er i hele tatt mye røyk der ute nå, også i restene av stabshuset brenner det fortsatt.

En som betjener et periskop, de har laget seg noen primitive sådanne, kan fortelle at båtene har begynt å gå inn mot kaia. “Heldigvis den ene kaia,” legger han til. Han skal til å fortelle at det ikke er noen glede i det, for de kan ikke gjøre noe. Så besinner han seg, men er ikke dette med den ene kaia en hemmelighet? Så åpner panservernkanonen ild. Treff på første skudd, men så er ikke båtene langt borte, knapt en kilometer. Han har overtatt periskopet nå. 75-en følger umiddelbart etter, også den treffer. Båtene der ute sender ut sine skudd, de kan ikke ha truffet godt nok eller skutt på feil mål, for deres egne kanoner løsner to nye skudd. Også de treffer, men ikke så godt som de to første. Den minste av destroyerne der ute må ha blitt skadet. Det kommer røyk ut fra et hull i skroget ved en av ventilene. Så kommer det en ny salve fra båtene. Alle skuddene fra båtene treffer i eller i nærheten av de to kanonstillingene. Men heldigvis holder granittblokkene, for det kommer en ny salve fra de to. Nå er det 75-en som er først ute. Den treffer landsettingsbåten, som snart er ved kai.

Det ser ut til at båtene nå konsentrer seg om 75-en. Så kommer det et skarpt bjeff fra panservern kanonen. Det treffer den skadde destroyeren, han ser det nye hullet i skroget, men ikke noen virkning utover det. Han går ut av dekningsrommet. Bærereima til batteriet har han over skulderen. Før han gikk ut, har han forklart hva han vil forsøke å gjøre. Heldigvis skjønte de to han instruerte viktigheten av å sprenge ladningene i rett tid og lovte at de ville ta over hvis det ikke gikk på første forsøk.

Landsettingsbåten går med stor fart inn mot kaia, så fort at den kommer langt inn på kaia før den klarer å stoppe. Det knaser stygt i kaia og baugen på landsettingsbåten treffer en liten sjark, som er helt inne ved land. En gruppe soldater hopper i land. Maskingeværet til stridsgruppe Havna bjeffer ut en serie, samtidig som det også kommer mange geværskudd. Snart er det ingen oppreiste britiske soldater på kaia. Men de har fått slengt en trosse fra akterskipet rundt en pullert. Det kommer en sverm med kuler fra alt som er av skyts på landsettingsbåten mot de som hadde mot nok til å skyte og skyttergravshullene deres. Noen av de allierte soldatene har fått slengt ut en eller flere røykgranater, de lander på landenden av kaia og snart siver det ut røyk nok mot land til å skjule kaia, men også store deler av stridsgruppe Havna. Han rekker å se at den skadde sjarken synker kjapt før røyken og sjøen skjuler den.

Panservern kanonen bjeffer igjen og treffer den samme destroyeren på nytt. Nå konsentrer alle kanonene der ute seg om panservernstillingen. Den forsvinner i et kaos av jord og røyk. Noen av hans egne folk løsner skudd mot landsettingsbåten. Han rekker å se, at en av soldatene på Bofors-kanonen i baugen på landsettingsbåten ligger over på siden før han blir løftet vekk.

Stillingen til 75-en er tydeligvis ødelagt. Det er stillingen til panservernkanonen også, men skuddene fortsetter å hagle ned over stillingen. Det skriker i vaiere og klaprer i vinsjer ned fra kaia. Men det er fortsatt ganske så røyklagt der nede. Han hører maskingeværild dere nede fra og kanonene på landsettingsbåten bjeffer fortsatt mot alt og alle. Det er sjelden at noen av de norske løsner skudd nå, men noen lurer seg til et skudd nå og da. Han har klart å komme seg så langt fram at han bare er tjue meter fra restene av stabshuset. Han huker seg ned og dytter batteriet bak på hofta. De må ikke treffe det, for da er det ingen av dem, som får gjort noe. De to soldatene, som han har instruert, er bare noen meter bak ham.

Så hører han hvinet fra en startmotor nede fra kaia og en motor hoster i gang, en Ford V8 motor sier han høyt til seg selv. Det klaprer litt i belter der nede. Vinsjebråket og maskingeværene hører en der nede fra hele tiden. Nå er det også enkelte geværskudd fra kaia. Så hører de det alle sammen, flydur. Som på kommando stopper skytingen fra begge parter. Nå tenker han og springer over til restene av stabshuset. Høyt der oppe svever to fly, to dobbeltdekkere, jagere. Fa’an tenker han høyt. Dette blir som å pisse i havet. De to der oppe må tro annerledes, for de stuper ned mot landsettingsbåten.

Alt som er av antiluftskyts bjeffer opp mot de to flyene, ja selv minesveiperen, som ligger helt ytterst, lar alt sitt skyts bidra til orkesteret. Han benytter anledningen til å komme seg over til det granathullet som er nærmest stolpen. De to flyene kommer seg igjennom ilden slik at de kan skyte, skuddene hagler over landsettingsbåten og kaia.

Men det ene flyet er i brann, begge flyr lavt over båten og kaia, men det som er i brann fortsetter bare rett fram før det krasjer i siden på en liten kolle, ingen fallskjerm. De allierte jubler der nede. Det andre flyet følger veien nordover og er vekk.

Når han snur seg, ser han at begge soldatene ligger i plankehaugen, som var stabshuset. De nikker til ham, så de er i live. Han åler seg mot stolpen, strekker ut en lang arm og får tak i de to sammen tvinnede ledningene. Så åler han seg tilbake mot hullet med batteriet. Det går, ledningene er lange nok. Den ene soldaten har nådd hullet samtidig med ham og rekker taust fram en tollekniv. Han nikker og begynner å fjerne litt isolering fra hver av de to ledningene. Bak ham banner soldaten i plankehaugen. Han tillater seg en rask titt ned på kaia. På kaia står det to pansrede badekar med belter. Begge har et maskingevær i snuten. Det ene badekaret har dristet seg fram til landenden av kaia. Det ryker knapt fra røykgranatene nå, så han ser det hele ganske så tydelig. Bak badekarene og oppe i de er det soldater. Et tredje badekar svever i det blå over kaia. Det er også soldater bak alle hushjørner, kasser og tønner på kaia. Før han trekker ned hodet, rekker han å se at sjarken har sunket. Bare masten stikker litt opp av sjøen. Med hadde ikke landsettingsbåten en litt tung baug? Han tør ikke titte på nytt, for nå skytes det for alvor der nede. Det er minst tolv britiske maskingevær i sving der nede og alle kanonene på båtene. Det er en voldsom kanonade mot de norske stillingene, heldigvis har ingen sett dem eller reagert på ham og hans to medsammensvorne.

Han tar den ene uisolerte ledningsenden og klemmer den ned mot minuspolen på batteriet med tommelen samtidig som han bruker resten av venstrehånda til å støtte batteriet som hviler på kneet. En av soldatene kommer til og tar tak i batteriet med to sterke hender. De smiler bistert til hverandre et kort øyeblikk, nå er det bare å håpe på at det ikke har skjedd noe galt. Hvis ikke noe skjer, er det bare å stikke. Han tar og legger den andre ledningen mot plusspolen. Det gnistrer er kort øyeblikk, så kommer det et voldsomt drønn nede fra kaia. Det virket, han titter ned på kaia. Fem av de seks ladningene har gått av.

Det blir en voldsom aktivitet der nede og landsettingsbåten lar fløyta gå. Langs hele kaia ligger det døde og sårede soldater. Soldater med og uten våpen forsøker å storme opp på kaia fra båten. Han ser soldater, som klatrer for harde livet opp av lasterommene. Det svevende badekaret har stoppet opp. De prøver å få låret livbåtene på styrbord side, men båten har allerede nå fått slagside. Plutselig gir hele den ene siden på kaia etter og får en syk helning ned mot båten. Ikke bare har sprengningene bidratt til sammenbruddet, men også landsettingsbåtens krasjlanding mot kaia tidligere og draget fra trossene mot pullertene, som blir skapt av båtens slagside, har bidratt. Ingen skyter nå fra kaia eller landsettingsbåten. Den bakerste av beltebilene sklir ned mot båten og lander delvis i dekket på båten. Mens båten synker blir bilen med nedover og står mer og mer nesa mot sky. Det samme skjer med de tre landgangene som er lagt mot kaia.

Han ser at det ligger mange folk i sjøen på styrbord side. En av livbåtene har veltet under låringen og tømt innholdet sitt i sjøen. To andre livbåter ligger og dupper i sjøen og tar imot flere folk både fra vannet og fra båten. Landsettingsbåten har sunket fullstendig nå og bare overbygget er over vannet, der er det folk over alt. De lårer flere livbåter, nå er det ingen slagside lengre, for båten står på bunnen. Det er en kort vei for livbåter og redningsflåter til vannet nå. Både ved båten og brygga er det mange folk i vannet. Det er bare en beltebil som er synlig og den skyter ikke. Ingen av folka skyter heller, ikke de norske og ikke de britiske soldatene. De første allierte soldatene på brygga rekker hendene i været, etter hvert blir det flere og flere. Det kommer stadig folk opp på brygga fra vannet, det er enkelt, for deler av kaia er nede i vannskorpa, og så fort de er oppe på brygga og ikke trenger å krabbe, rekker soldatene hendene i været.

Destroyerne skyter heller ikke, på den minste ryker det fortsatt fra hulene i siden, men det er bare noen tynne strimer nå. Den største destroyeren går inn mot kaia. Den har fått nett langs sidene. Raskt og effektivt tar den imot de som ligger i vannet. Verken nordmenn eller briter skyter. Det hele er automatisk blitt til både en våpenstillstand og en redningsaksjon i en slags forferdelse over hva som har skjedd. Det er mange som ligger helt stille i vannet og mange av disse ligger med ansiktet ned. To norske soldater har dristet seg fram til beltevogna og kommanderer de som er i den ut. Det går en lang rekke med til fangetatte soldater opp mot veien. Noen av de er såret og blir sendt til skolen, som fortsatt står uskadd blant ruinene av så mange hus. De har respektert Røde Kors flagget, tenker Ulf. Destroyeren er fornøyd etter et kvarters arbeid, tar livbåtene på slep og tøffer stille ut fjorden sammen med de to andre båtene.

Vi må få orden, tenker Ulf. Men nå skjer det meste helt av seg selv og uten hans ordre. De soldatene som har blitt tatt til fange vrir av seg belter og seler. Geværer, pistoler og annen utrustning blir pent lagt i en haug. Han skynder seg ned mot veien. Det er ingen som hever røsten der nede. Det er en rar, sorgtung stemning. Alle har mistet en eller flere venner og de som står tafatte langs veien, lurer på hva som nå vil skje. Han sender de som er våte mer enn til under knærne bort til sykehuset og andre hus, som fortsatt står, for oppvarming. Han organiserer en gruppe til å registrere fangene og sjekke om de har våpen samt ta fra de alt av papirer med unntak av private bilder, lommebok og vernepliktsbok, en annen gruppe settes til å se etter sårede. Han møter en annen sersjant ved veien, det blir etter hvert klart at de to er alt som er igjen av norske offiserer. Samlet offisererfaring er noe under fjorten dager, men opplæringen har vært rask og brutal. Nå kan de mer enn mange andre.

Etter hvert kommanderer de fangene til å marsjere nordover bevoktet at fem norske soldater til hest. Det er mer enn hundre fanger. Tolv fanger blir bedt om å bli. Fangene blir satt til å hente døde fra sjøen og grave fram de norske soldatene som har falt. De oppretter et nytt hovedkvarter i en liten stue, som har fått stå. Her begynner tre soldater å registrere døde, sårede, fanger, savnede norske soldater og erobrede våpen.

De fangene, som henter opp de døde fra sjøen, har en vanskelig oppgave. Ikke bare er det døde overalt, under og ved kaien, men det flyter også stadig opp nye fra skipet. De finner også tre overlevende om bord. Når de graver fram de to kanonstillingene, finner de at ved 75-en er bare en mann drept og to er såret, men ved panservernkanonen er alle drepte. Drept flere ganger, som den ene av guttene uttrykker det. De to kanonene er begge fullstendig ødelagt. De sender en mann østover til den første telefonen, som måtte virke, for å få avgitt rapport. Etter en time kommer det en stor personbil og to lastebiler med Røde Kors merker til stedet. En general stiger ut av personbilen. Han ser sorgtungt ut over det hele. Ulf, som er oppe ved veien akkurat da, gjør honnør og melder av. “Åttitre mann i stilling, tre mann i stabshuset, fem mann avgitt til fangetransport, tolv såret på sykestua, åtte drept, tre savnet, antagelig døde, en ordonnans er avsendt, hundre og femten mann, alle.” Generalen nikker stumt. Så ser han på Ulf før han snur seg og ser opp. Nå hører også Ulf det, flydur. Mange fly.

Så kommer de, tolv tomotors bombefly og seks jagere. De gjør en sving over stedet før de fortsetter ut fjorden. Mens de står der, kommer noen av de sivile tilbake langs veien med kuer og hester. Hvordan vet de at det er trygt nå, tenker Ulf.

“Hva kan jeg hjelpe med?”, spør generalen.

“Befal“, svarer en forfjamset Ulf. “Vi er bare to sersjanter igjen.”

“Godt, befal er mangelvare, men jeg skal se hva jeg kan skaffe. Imens får De og den andre rykke opp i gradene. Hvem av dere er eldst?” Men eldst mener han selvsagt hvem som har vært befal lengst.

Der vinner Ulf med noen timer og svarer: ”Jeg“, noe nølende.

“Godt,” svarer generalen, “da blir de kommandør på stedet med løytnants grad og den andre blir fenrik. Inntil videre,” legger han til etter litt nøling. “Hva trenger De ellers?”

“Sanitetsfolk har jeg jo fått nå, men vi trenger noe til å forsvare stedet med mot båter og nye angrep fra sjøen. Begge våre kanoner er nå ødelagt.”

Igjen bare et kort nikk, derpå snur han seg mot en løytnant, som hele tiden har notert flittig, for å få bekreftet at det hele er nedskrevet. “Sørg for at kommandøren får sine distinksjoner.“ kommer det fra generalen.

“Vi har ingen i reserve,” kommer det fra den unge med notisblokken.

“Ta Deres egne fra feltuniformen i bilen,” er svaret. Det blir taust et kort øyeblikk, den andre snur og går til bilen.

“Du også?” spør Ulf vendt mot løytnanten når denne kommer tilbake. Gradtegnene er helt nye. Den andre nikker.

“Jeg vil ha en komplett rapport i morgen,” sier generalen. “List opp alt De trenger og alt De har mistet. Jeg vil også ha en liste over erobret utstyr.” Så snur han seg og de to går inn i bilen, som kjører nordover.

En forfjamset Ulf står igjen med gradstegnene i den ene hånden. Så snur han seg og går ned mot det nye stabshuset. Det er så mye å gjøre, så mange å hente opp. Når han går nedover, kommer det tunge drønn fra fjorden.

Når han har kommet ned til stabshuset, begynner de å diskutere hva som skal gjøres. Først og fremst må de sende noen båter ut i fjorden for å se etter overlevende fra bombingen, hvis det har vært en senkning. De må få orden på telefonen, grave en massegrav, nei to, en for de norske og en for britene, de må sende et lag ut fjorden slik at de for framtiden får et tidlig varsel, sette i stand en stabsbunker, godt gjemt. Prøve å berge noe av utstyret fra landsettingsbåten. Så husker han det. “Du har blitt fenrik” sier han til sersjanten, som heter Ole. “Jeg har blitt løytnant,” sier han noe beklemt. “Vi kan visst utnevne noen sersjanter,” legger han til. “Vi må vel ha tre eller fire. En for hvert av støttepunktene og en for stabsbunkeren, ja også en for varslingslaget.”

“Det blir fem det,” kommer det fra Ole.

“Ja,” svarer han. Løytnant allerede, tenker han, og det er fryktelig langt til sommeren. Men mor hadde rett, befal varer ikke lenge.

Han går ut og ned til sjøen. De har fått opp alle de som lå synlig i sjøen. Han beordrer mesteparten av fangene til å begynne å grave tre store avlange hull ved lille kapellet. To robåter med fanger blir ved båten, en ved her lasteluke. Det kommer opp lik stadig vekk, fortsatt. Han snur seg og spør en av fangene hvor mange de var, fangen snur seg og ser på en som har sersjant distinksjoner. Denne trekker bare på skuldrene.

“Nesten tusen,” svarer den andre.

De har fisket opp nesten hundre eller kanskje over hundre, de har sendt av gårde hundre som fanger, da er det syv – åtte hundre igjen der nede. Som svar på tanken, kommer det opp en klynge med fem stykker fra akterskipet. Det kommer til å bli mye graving etter hvert. Så betenker han seg, gudskjelov, mange ble jo reddet i livbåtene og av destroyeren. Men han er en massemorder. Morder for noen, helt for andre. Han ser stumt fram for seg, det begynner å synke inn nå. Krig koster ikke bare penger, den andre kostnaden er større, mye større og mye, mye tyngre.

Hans egne soldater har gravd fram og gravlagt de, som de kan finne av norske soldater. Nå har han ingen savnede, men flere døde. Han beordrer seks stykker til å gå om bord i den senkede båten og bemanne de to små maskinkanonene som står på hver sin broving, tre meter over vannet. Fire andre blir bedt om å gå igjennom båten og finne ut hva som er av interesse. Våpen og papirer er spesielt av interesse. Så blir to bedt om å fjerne den ene ladningen som ikke gikk av. Vi må ha en dykker kommer det fra den ene. Den er under vann, kommer det fra den andre. Han svarer ikke, men ber de finne seg en vogn og hest og dra ut fjorden til verftet. Verftet hvor han hadde hentet stålplatene til panserbilen. Der skal de forsøke å få tak i dykkere, en lekter med en solid kran, olje i forskjellige kvaliteter og i store kvanta. Ja, legger han plutselig til, noen som kan sveise og/eller slå i nagler.

Er man kommandør, kan man kommandere. Om man kan kommandere de sivile her og sivile på en annen plass, tenker han ikke over. De må bare begynne arbeidet med å styrke forsvaret og berge det som berges kan av utstyr fra båten.

Når han går bortover veien mot det nye stabshuset ser han plutselig en av bilene til Televerket, en Chevrolet, tre tonns, med ekstra stolper på skrå fra planet hvilende mot en takgrind på førerhytten. Førerhytten er stor med plass til minst fem mann, hytten har fire dører. De er også fem stykker i alt, alle er de eldre enn ham, men veldig hjelpsomme. “Generalen har sagt at De skal kunne bruke oss i to dager til det Dere har mest behov for.“ kommer det fra den eldste.

“Så fint” svarer han, “har dere funnet og reparert bruddet?” “Ja,” svarer den eldste, “men vi har ikke strukket noen ny kabel videre.”

Ulf forklarer hvor han vil ha nye kabler.

Vi må hente flere stolper i morgen,” sier den eldste.

“Godt,” svarer Ulf, “gjør det. Men til dekningsrommene vil jeg ha nedgravde kabler og det dere gjør er en krigshemmelighet.”

”Greit det.” svarer den eldste og ser bort på de andre. “Ingen tegninger, ingenting å fortelle til andre og ingen notater.”

Ulf tar en runde rundt for å forsikre seg om at alt blir gjort slik han ønsker, der det er misforståelser kommer han med korrigeringer uten å heve stemmen, der man har gjort noe riktig roser han og har man funnet forbedringer, smiler han og roser med hevet stemme, samtidig som han noterer navn. Neste morgen skal han ha fem nye sersjanter.

Han går bort til Televerkets bil, får låne en telefon og ringer verftet. Ber om å få direktøren, forklarer at han har sendt av gårde to mann og hva han vil ha. “Vi kommer til å tømme den senkede båten for våpen, men det andre kan jo Dere ta. Der er det flotte vinsjer og kraner, sikkert også andre gode saker.” Han etterligner sjefen, når denne skal selge en bruktbil.

“Flott,” kommer det fra direktøren, “en avtale. Da kan vi kanskje også samarbeide om den destroyeren som står på land?”

“Destroyer på land?”

Det viser seg at minesveiperen ble senket under flyangrepet og at den minste destroyeren var så skadet etter flyangrepet at den ble satt på land med stor fart. Bunnen er totalt ødelagt og den står langt opp i fjæresteinene nord for oss forklarer direktøren. “Det er ingen der nå, men man bør kanskje få satt ut vakt og fjernet det som vi kan bruke? Jeg tror ikke britene tok med seg så mye da de dro ei heller at de sprengte noe. De hadde hastverk og mye var jo skadet før de kjørte båten på land og ødela den fullstendig.”

“En ny felles oppgave” svarer Ulf. “Jeg kommer ut til Dem så fort jeg får tak i en bil.”

Han forklarer den ny utnevnte fenriken hva han har til hensikt.

“Du bør ta med deg Jensen og Halvorsen” sier denne. Den ene er snekker og den andre en maskinist fra handelsflåten, som har gått i land. De er eldre enn oss, men bra karer. Som svar på deres ønsker, står det plutselig tre lastebiler fra artilleriet utenfor. De har bare med seg en kanon, en museums gjenstand av en bergkanon, 75 mm, en modell fra det forrige århundret, forklarer en sersjant. Siden kanonen ikke har gummihjul, den har hjul med eiker av tre for tauing med hest, står den på planet til lastebilen. Plasseringen får den til å virke enda eldre og malplassert i tillegg. Men dette er et av standardvåpnene i det norske bergartilleriet.

Han sier ingenting, men inne i seg har han lyst til å banne. Står det så dårlig til med det norske forsvaret? Han tenker etter og kommer til at det gjør det nok. Hva var det de sa i radioen den forrige dagen, vi hadde ingen fiender? Føler man det, forbereder man seg heller ikke på at man har mange uvenner. Og England var jo den fienden de ikke trodde de hadde. Det var ikke bare sosialistene, som hadde neglisjert forsvaret, alle partier, kanskje med unntak av Høyre, har vært med, tenker han. Men det at så mange sosialister var tilhengere av det brukne gevær, pasifister, vil vi nok få høre i mange år, selv om bedringen av bevilgningene til forsvaret, innkjøpene til marinen og kjøpene av nye fly startet under en Arbeiderparti regjering.

Han fyller to av bilene med folk, inkludert de to tidligere nevnte samt to av sine egne artillerister og en våpenmekaniker. De nyankomne artilleristene blir bedt om å gå i stilling, en godt nedgravd stilling retter han, før han drar. Så nikker han til tre av sine egne: “Dere vet hva som skjer om stillingen ikke er god nok og kan hjelpe dem.”

Så drar han ut til verftet. Der har folk allerede begynt forberedelsene. Det står en bergingsbil og en kraftig lastebil med tilhenger og venter på dem. To sveisere med tilhørende sveiseflasker og en rekke folk fra verftet er med på lastebilen. De har også laster opp dugelig med kraftige trestokker, plank og annet materiell. “Ta med gråmaling,” sier han til direktøren, som gjerne vil være med.

Direktøren, som virker uforskammet ung, ser forbauset på han, trekker så på skuldrene og nikker til en av de ansatte, som kjapt kommer tilbake med noen store dunker og et knippe med pensler. Direktøren og han blir enige om at en lekter med kran hjulpet av en taubåt er det riktige å bruke ved landsettingsbåten. “Ta med et par dykkere med utstyr også.” sier direktøren. Dette er jo nettopp det han har sendt folk for å få, men de har ikke kommet fram ennå. Når de endelig er klare til å dra, kommer de to han hadde sendt etter dykkere. De har vært innom hos bonden, hvor han lånte telefonen, med de pengene han ga dem, men bonden ville ikke ha noen betaling for bruken av telefonen. De fikk isteden noen store drammer, etter at de hadde fortalt at Ulf egenhendig hadde sprengt flere tusen engelskmenn i lufta. Når de la til at en båt hadde gått med i samme smellet, ble det skålt pånytt og vi kunne jo ikke nekte kommer det fra den ene.

“Neeei,” samstemmer den andre, “Koshelig bonde.”

Ulf ber de dra tilbake uten å besøke bonden på tilbakeveien.

Ulf og direktøren ser på hverandre og begge smiler. Så drar de utover mot den ødelagte destroyeren.

Destroyeren ligger langt ute. På veien ut bruker Ulf øynene godt. Han har bestemt seg, de må stoppe eventuelle båter før de kommer for nære til viktige sivile og militære mål. Hvis de ikke klarer å stoppe dem, må de forsinke dem så mye at flyene kan ta dem tidsnok. Går ikke dette heller, må de evakuere sine egne og få til en sperrestilling mot marktropper, så langt inne at skipsartilleriet ikke vil knuse dem, på veien opp mot Bardufoss.

På veien utover diskuterer han det hele med direktøren, Jensen og Halvorsen. Nå da kommer en av verftets folk med tilleggs kommentarer. Etter at han har forklart hva han ønsker og hvorfor, lar han samtalen løpe fritt. De andre er jo minst like kloke som han selv, i tillegg til at de vet mer om båter, og seks eller syv hoder tenker bedre enn ett. Dessuten er et par av hodene lokale folk som kjenner hver stein og hver bukt.

Når de kommer ut til destroyeren, kan de fort bli enige om at den er kjørt på grunn. Den står langt oppe i fjæra. På veien oppover har den laget en renne og det ser ut til at den har kjørt over mer enn en stor stein. Direktøren flirer rått, mens han sier at det skal mer en dags arbeid til for å få denne på vannet. Båten ligger hardt over mot babord, som om den er i ferd med å ta en brå sving på tørt land.

Fiskebåtene, som gikk ut for å se etter folk i sjøen, kommer ut til dem og kan fortelle at de bare har funnet noen få overlevende, det er desto flere døde. Folk lever ikke lenge i dette kalde vannet og de fleste overlevende ble funnet på land. De overlevende på land var alle dyktig våte og kalde, derfor var de mer enn villige til å la seg ta til fange. Fangene har stått og blitt oppvarmet nede i motorrommet i fiskebåtene, men er slitne og merket av det de har opplevd. Man blir enige om at de døde kan bringes rett inn til den gravplassen ved kapellet, som de allerede har opprettet. Fiskerne mener at det vil ta minst tre uker før alle er funnet av de som ligger fritt i sjøen. Fiskerne vet at det tar litt tid før lik i sjøen stiger opp for så å synke ned igjen.

Han og direktøren setter seg ned på hver sin store stein mens de avventer rapportene fra sine fagfolk. Siden båten er så langt oppe på land, er det tørt og greit å komme til alt om bord. Fra sine folk får Ulf følgende rapport etter to timer: Det er en del rare radioinstrumenter om bord, som ingen skjønner noe av, man bør vel kontakte marinen om dette? Dessuten er det to tunge kanoner som er i full god stand og man kan sette sammen en tredje fra restene av de to tunge kanonene som er igjen. Det er en tung luftvernkanon på hver side og flere luftvern mitraljøser i tillegg til en tre tommers kanon, med den er helt ødelagt. Det er ingen miner om bord, så de kan ikke sperre sundet, som Ulf hadde håpet, men det er åtte torpedoer om bord, alle er uskadet. Til alle våpen er det mye ammunisjon, spesielt de tyngre kanonene. Det er også en del geværer og et par revolvere om bord. Av hemmeligheter er det ingenting utover de rare instrumentene og to radiosett, alt av hemmelige papirer er borte, logg, kodebøker, osv.

For direktøren er det mange gode nyheter. Mesteparten av inventaret er uskadd, rikelig med instrumenter, kikkerter, osv. og hjelpemotorene er uskadd. Turbinene og kjelene er kanskje ganske hele, selv om akslingene og propellene har gått i filler. Livbåtene og redningsflåtene er truffet av flere skudd, men noen kan nok repareres. Utover det er det ankre, kjetting, tauverk, litt kabler, de to flotte radiostasjonene og masser med brukbart stål. Her kan de hente alt fra turbiner til dørhåndtak. Propellene er laget av kobber og ett eller annet metall i tillegg, så metallet i de er sikkert verdt noen kroner. Bare nå ikke den norske marinen kommer og beslaglegger alt. Hva skal han da gjøre? Best å få med seg mest mulig, så fort som mulig. Direktøren og Ulf har blitt enige om å bruke trestokkene og de andre materialene, slik at det ser ut som om båten er urørt, hva om de endrer taktikk? Kan de få båten til å se ut som et utbrent vrak? Da vil verken den britiske eller den norske marinen være interessert? Dette må de diskutere. Veldig dumt å slåss mot to mariner samtidig. Eller kan han få den norske marinen på sin side? Hvor mye er de villige til å satse på å reparere båten? Kan det gjøres? Den må ha helt ny bunn. Styrbord side har et stort hull, antagelig etter at en bombe har gått av like ved. Det er også en del andre hull hist og pist, samtidig som de ødelagt akslene har skadet flere skott under den korte tiden de gikk med skader. Det er med andre ord antagelig billigere å bygge opp et nytt skrog, enn å reparere dette. Dessuten er veien til en stor nok dokk, om de fikk vraket til å flyte, sperret av den allierte marinen. Å få båten nordover til Harstad, Kirkenes eller Murmansk lar seg derfor neppe gjøre.

Så de går i gang med å berge det som berges kan, der hvor det er nødvendig for å få båten til å se hel ut, erstattes det som fjernes av gråmalte stokker, ting de finner om bord, stokker eller plank. 

Heldigvis klarer karene til Ulf å demontere kanonene, de har tenkt å bruke, i egnede enheter slik at de forholdsvis enkelt kan løftes av og transporteres. De er enige om hvor og hvordan de skal plasseres, verftet er så fornøyd med avtalen så langt, at de tilbyr sement. De kan også fortelle hvor det er mulig å hente god sand til støpningen. Stål til armering tar de fra båten, men da har Ulf dratt tilbake til avdelingen.

Ved avdelingen går arbeidet som på skinner. De har hentet ut to beltevogner, den som svevde over kaia og den som sto på kaia, men senere skled ned på båten. Disse vognene får nå skiftet olje, blir fettet opp og gjennomgått. I tillegg har man hentet opp den aktre Bofors kanonen av de to som var montert på båten, denne blir også klargjort. Dette arbeidet ble lettet av det faktumet at ved fjære sjø, lavvann, var dekket under bare om lag 10 cm med vann. Det betød at lasterommenes karmer også var over vann ved fjære sjø. En ingeniør fra verftet foreslår derfor at de skal heve båten etter å ha tettet hullene midlertidig. Ole og Ulf har ikke noe imot dette, fordi det vil lette lossingen av materiell.

Ellers er den 75 mm kanonen, som generalens folk kom med, nedgravd og kamuflert på best mulig måte. Da våpenet har en meget lav utgangshastighet på skuddene, velger de å bruke det som en haubits eller krumbaneskyts. Takket være solid dekning bak en stor haug, vil våpenet da kunne ha langt bedre beskyttelse fra skipsartilleri og en vil forhåpentligvis kunne bruke våpenet lengre. De to små maskinkanonene på bruvingene gjør en ikke noe med foreløpig. Plasseringen gjør at de er velegnet som antiluftskyts.

Sent på kvelden får Ulf en oppringning fra Halvorsen, han har en ide, sier han. Ulf svarer med å si at han kommer ut, han vil ikke at de skal diskutere militære anliggende på telefonen. Hendelsen med stabshuset har fått ham til å tro at noen gir slike opplysninger videre til de allierte ved å avlytte telefonen eller på annen måte. Han finner en sjåfør og setter seg til å sove i bilen mens han blir kjørt ut.

Halvorsen ser lurt på ham når de møtes. “Jeg har tenkt litt på alle disse fine torpedoene” sier han.

“Kan vi bruke de som miner?”

“Nei, vi kan bruke de som torpedoer,” sier Halvorsen. “Jeg har funnet to båtnaust om lag en og to kilometer herfra. Begge har skinnelagte slippveier og store traller med vinsj, det første naustet har sågar en elektrisk vinsj. Bror min er i marinen og har forklart meg hvordan torpedobatterier virker og så har jeg sett på det utstyret, som destroyeren har montert. Vi har ikke noe særlig til siktemidler, men fjorden der er såpass trang, at hvis vi får båtens hastighet kan vi antagelig treffe ved å avfyre torpedoene på rett tidspunkt eller mer nøyaktig, når avstanden til treffpunktet er riktig. Hvis avstanden tvers over er kjent, båtens hastighet er kjent og torpedoens, bør dette være enkel matematikk. Vi kan finne båtens hastighet ved å måle den tiden den bruker på en gitt distanse. Slike torpedoer går med ca. 35 knop og avstanden tvers over fjorden og distansen vi skal måle hastigheten på eventuelle fartøyer, kjenner de lokale, hvis ikke får vi måle den selv eller hente den ut fra et kart. Det jeg trenger er noen bjelker til å forsterke nausttakene, to taljer med kjetting til å løfte opp torpedoene, slik at vi får ladet om og to jernbjelker slik at vi får flyttet lasten over til trallene. Resten av det jeg trenger tar jeg fra båten. Har snakket litt med direktøren og han synes dette er en fin ide, for nå kan vi kanskje stoppe båtene før de kommer til verftet hans.”

Neste dag ved oppstilling holder Ulf en skarp tale om behovet for å holde kjeft om det den enkelte vet. Han kan bare peke på både de forbrente ruinene av det gamle stabshuset og den senkede båten under talen for å gi det hele mer vekt. Så ringer Ulf til direktøren på verftet og denne kan love både bjelker og taljer med kjetting. Direktøren og hans folk hadde fått ut den første av hjelpemotorene i tillegg til mye utstyr. Motoren hadde de tatt ut ved å skjære en hull i skutesiden på babord side. Derved kunne ikke hullet sees fra sjøen.

Ulf har ikke fått så mye søvn denne natten og når han kommer til generalen for å avgi rapport er dette tydelig å se. Men denne er positivt overrasket over hva de har fått til. Spesielt liker han nyhetene om at de har fått med seg så mye fra destroyeren. Når Ulf kan fortelle om Halvorsens ide, blir han meget entusiastisk. “De har jo ordnet alt.” utbryter han, “Dra tilbake og ta Dem en velfortjent lur. Deres valg av sersjanter høres fornuftige ut, spesielt Halvorsen synes jeg er veldig bra. Når alt av torpedobatterier er på plass og det virker, kan De gjøre ham til fenrik.”

Når Ulf våkner etter to timers søvn føre lunsj, får han vite at nå er det lavvann, faktisk et av de laveste nivåene på hele året, et høytrykk hjelper også på. På denne måten kan en nå se nesten hele dekket på landsettingsbåten over vann og pumpene går nede i båten. Etter hvert får de tettet de stedene hvor det fortsatt kommer inn vann og etter en stund, heldigvis før det igjen blir høyvann, begynner båten å løfte seg fra bunnen. De er hele tiden på plass for å tette mindre lekkasjer, på denne måten går hevingen raskere etter hvert. Imidlertid får endringene i båten flere lik til å stige opp, bare i løpet av dagen og natten har de tatt opp over femti stykker. Flere av likene er merket av at det har vært en slåsskamp for å komme opp, hvilket også fangene kan bekrefte at det har vært. Mens hevingen pågår, fjerner de Bofors kanonen i baugen, de får også heist opp enda en beltevogn. Den andre Bofors kanonen og de to beltebilene fra i går er satt i stand og de virker. Det at man styrker bevæpningen og har noe positivt å gjøre hele tiden styrker moralen blant karene, selv om dette med alle likene er forferdelig.

Den 25. April, på sin tredje dag som løytnant, kan Ulf rapportere til generalen at de tre tunge kanonene er fjernet fra destroyeren, at et kanonfundament er støpt og at alle torpedoene, åtte i alt, er hentet ut og at første prøveskyting med en kanon og et torpedobatteri vil finne sted neste dag. Det har også vist seg at verkstedet hans har overlevd beskytningen. Det er bare den øvre delen av låven, som har blitt blåst overende av en granat. De legger et provisorisk tak over det murte fjøset og derved kan de bruke verkstedet til å sette i stand enda en beltevogn. Dermed vil han nå snart ha fem vogner. Ole og han blir enige om at disse vognene nok trengs bedre i Gratangen hos majoren enn her, så de maler på noen norske flagg på de fire første vognene og sender de av gårde. Panserbilen tauer de bare ut, plasserer den i en av låvene som har overlevd angrepet og lar arbeidet med den hvile. Nå, som våren snart har kommet og alt høyet snart er spist opp, er det rikelig med plass på de låvene som står igjen.

Alle telefonlinjene er nå lagt, stabsbunkeren er gjort i stand og folkene i staben har flyttet over ditt. Ellers er de to luftvernskanonene tatt ned fra brovingene, de er sveitsiske av merket Oerlikon med kalibret 20 mm. Disse blir nå flyttet ut til kanonstillingene sammen med det de har funnet av tilhørende ammunisjon. Karene fra verftet har fått ut enda en hjelpemotor og mye annet, nå jobber de visstnok med å få ut kjeller og turbiner. Landgangsbåten har nå blitt hevet såpass at de kan fortøye den til en annen brygge, der er det to kraner de kan bruke i tillegg til den på lekteren. Det har ikke kommet opp mer enn ti lik i løpet av natten. De har anlagt en ny massegrav for de resterende og en av britene er såpass inne i det religiøse, at han kan holde en liten seremoni før de spar jord over den første graven. Norske soldater skyter salutt og blåser lang tappenstrek ved graven. Fra fronten får de høre at franskmennene ved hjelp av stridsvogner har inntatt Bjerkvik.

Lossingen av båten går nå forholdsvis raskt og de finner to 25 pundere, eller 87,6 mm haubitskanoner etter den norske betegnelsen, med trekkvogner og ammunisjonstilhengere. Etter hvert får de kanonene på land ved hjelp av lekteren og dens kran og begynner å gjøre de klare. De finner også mer ammunisjon til alle våpentyper og takket være omsorgsfull innpakning og rikelig bruk av fett, viser det seg at nesten all ammunisjon er intakt, men de finner også nye lik. Fangene håndterer fortsatt likene etter hvert som de kommer opp. Men det er ikke flere nå enn at han kan sende bort halvparten av fangene. Listene med fanger og de som er gravlagt til nå, leveres til Røde Kors. Fiskere kommer også inn med åtte nye lik, som de har funnet ute i fjorden.

Neste dag kan Ulf fortelle generalen at arbeidet går sin gang og at han forventer at de siste kanonstillingene ute i fjorden vil være støpt i løpet av dagen og at man vil påbegynne arbeidet med å sette opp de to luftvernskanonene der ute. Derved vil begge de to kanonstillingene, Skibotn og fjorden, ha to 40 mm antiluftkanoner i tillegg til mitraljøser, en 20 mm maskinkanon og maskingevær. Når han legger til at de i løpet av dagen vil ha to nye tunge kanoner i stillingen ute ved fjorden, blir generalen veldig imøtekommende til Ulfs ønske om å få sement, armeringsjern og lastebiler. Generalen kan smilende tilføye at de første svenske soldatene har ankommet Narvik og vil bli satt inn mot Bjerkvik i løpet av dagen.

Om ettermiddagen får Ulf melding om at man har prøveskutt en torpedo og at det var vellykket. Man har også fått skutt med den første kanonen der ute, så det går framover.

Når de lytter på NRK den 27. om morgen får de høre at britene har kommet til Stavanger med fly. Det får Ole til å bestemme at de må skjerpe luftvern beredskapen. Men problemet er at de mangler trening. Bardufoss kommer dem til assistanse ved å sende en Tiger Moth med et stort luftseil etter for øvelsesskyting, seilet er laaangt etter flyet. Ulf trekker derfor den konklusjonen, at man på Bardufoss ikke har noen stor tillit til avdelingens ferdigheter, når det gjelder luftvern. Plassen ute ved fjorden får prøvd seg og man gjør avtale om at det skal trenes mer neste dag, for det blir ikke så mange hull i seilet. Det som er viktigere er at man blir informert om kjenningssignalene og at man får beskjed om hva slags fly svensker, nordmenn og tyskere har i nærheten. Fire bøker med flytyper leveres til de som har befalet over antiluftkanonene­. Bøkene studeres til langt på natt. Det at både Norge, Sverige og Storbritannia flyr Gladiator jagerfly er litt forvirrende, derfor er kjenningssignaler så viktig.

De britiske trekkvognene til kanonhaubitsene opptar mesteparten av dagen for Ulf og hans medhjelpere, først sent ute på kvelden får de start på den ene, men den går ujevnt. Ulf ringer sin gamle arbeidsgiver for å få hjelp og kjapt lover de å ringe “generalen” tilbake med ideer om løsning. Når sjefen i tillegg får høre hva slags lønn Ulf har opparbeidet seg, blir han først taus, før han kommer med at krigen ikke kan vare så mye lengre og at når tilleggene pga. krigen blir borte, så kan han nok matche den nye lønna, for Svendsen er jo hjertelig velkommen tilbake.

  1. April. Nå er alle kanoner i stilling ute i fjorden og har prøveskutt, torpedobatteriene på plass, observatørene til kanoner og batterier for øvrig er på plass. Derved brukes dagen til trening. Ulf klarer å få den første trekkvogna til endelig å gå pent, antagelig var det en kortslutning, en eller flere steder, men ny opptørking og tørking av alle ledningsdeler med rene og tørre filler har gitt resultater. Ole og han blir enige om å beholde den siste beltevogna, det kan være greit å ha en slik hvis de må flytte på sårede under en strid. Den neste trekkvogna gir færre problemer og nå begynner landsettingsbåten å bli helt tømt. Det siste som de henter opp er tolv bombekastere, åtte små panservernskanoner og rikelig med ammunisjon. I tillegg har de fått 80 maskingevær og mitraljøser, 10 panservern rifler, 4 maskinpistoler og 500 rifler. Båten flyter nå høyt på sjøen, fordi lasten og kanonene er borte, samt fordi hullene nå er over vann, derved er det lett å sette inn nye plater og fjerne de midlertidige tetningene. Våpnene sender de i hovedsak til majoren ved Gratangen med unntak av at de beholder noe selv. Det er ikke mer enn tre uker til nasjonaldagen sier Halvorsen, vi må ha litt å feire med er begrunnelsen.

Treninga til luftvernavdelingen, som er Oles nye navn på denne delen av styrken, går bedre nå, men Bardufoss vil sende et nytt fly neste dag.

Ti av fangene blir sendt nordover på slutten av dagen, samtidig som Ulf får panserbilen tilbake i verkstedet.

På den nest siste dagen i måneden kommer generalen på besøk, med seg har han en journalist fra bladet Finnmarken. De overrasker Ulf mens han står bøyd over panserbilen, som han nå har snudd noe på ved å plassere motoren bak og sette et britisk maskingevær og en britisk panservernskanon i front. Dvs. Ole og han er blitt enige om at det blir løsningen, men de har ikke gjort så mye ennå. Journalisten intervjuer Ulf og Ole etter beste evne, men disse ser hver gang først på generalen for å finne ut hva de kan svare. De forteller derfor ikke hvordan de senket landsettingsbåten, men kan fortelle at nå snart vil båten være reparert etter å ha gått i fellen til kapteinen. De forteller så lite og det som kommer er så utvannet, at generalen må legge til at uten Ulfs snarrådighet hadde kanskje Bardufoss vært truet. Troms’, Nordlands og Finnmarks befolkning har derved mye å takke Ulf for. Det blir tatt bilder av Ulf og Ole med landsettingsbåten i bakgrunnen. Så blir gravene til de norske og de britiske soldater vist fram. Generalen vektlegger at det her falt mer enn ti ganger så mange britiske som norske soldater, i tillegg til at et stort antall med fanger ble tatt, alt takket være gode norske forberedelser. Alle norske soldater må derfor legge seg i selen, trene godt og anlegge gode stillinger. Så legger generalen til at det nå vil bli langt vanskeligere og mer kostbart å prøve seg på Skibotn neste gang for de allierte.

Krana på lekteren blir nå brukt som hjelpemiddel for å slå ned nye peler ned ved den ødelagte kaia, senere vil man prøve å løfte opp brygga slik at man slipper å legge nytt dekke, men bare reparer det som er ødelagt av fester og annet på undersiden. De sivile holder på å sette opp nye hus til erstatning for de som har gått tapt. Utover det deler de sivile på det som er av husrom, slik at alle har et godt og varmt sted å sove. Sjarken, som ble truffet av landsettingsbåten, har man også klart å heve. Akterenden er kjapt erstattet, så båten flyter, men motoren kan man ikke få deler til fra Sør-Norge ennå. Soldatene og fangene hjelper til i den grad de kan uten at det går utover tjenesten. De får høre at fangene de tok, er satt til å arbeide på veiene i distriktet.

Når de endelig er kvitt generalen og journalisten hiver Ulf og karene seg over panserbilen igjen. Kanonen skal plasseres så lavt ned som det er mulig, maskingeværet på motsatt side av sjåføren, men bak siktet til kanonen og plassen til han som sikter. Sjåføren må kunne ha to sittemuligheter, enten ved å stikke hodet over kanten eller han må ha en stålplate han kan felle opp eller ned for å se bedre når han ikke er i strid. Det de mangler er solide glassprismer, som tåler et skudd, eller en eller annen form for periskoper for sjåføren og de andre. De ber karene ute i fjorden se etter den slags i destroyeren.

Senere på dagen lærer Ulf seg, hvordan han skal bruke pistolen. Dette er den første gangen han skyter med våpenet og det er egentlig ikke lengre nødvendig, siden han nå etter at landsettingsbåten er tømt, også har fått seg en britisk rifle. De har i hele tatt fått en overflod med våpen, slik at de som skal betjene maskingeværer og kanoner har fått britiske revolvere og rifler.

På kvelden har de stabsmøte med litt ekstra godt å spise og drikke. De har oppnådd mye og litt ekstra bevertning er velfortjent. Generalen må ha ment det samme, for de får tilsendt seks flasker med fransk vin. At de selv har tre flasker med skotsk hjemmebrent, erobret fra landsettingsbåten, er en forsvarshemmelighet, som generalen ikke er sikkerhetsklarert for. Det blir en vellykket middag.

På månedens siste dag går det ut en advarsel om at britene har kommet med et hangarskip og at de som har ansvaret for luftvernet må være ekstra på vakt. De får også melding om at de snart vil bli sendt som avløsning til Gratangen. For å understreke alvoret i situasjonen får de høre at Bardufoss er bombet, men at fienden hadde store tap ved flyplassen og over Nygård. Men fienden har rykket fram og tatt Nygård. Tapet av Nygård er selvsagt alvorlig, men fortsetter de allierte å rykke fram i samme hastighet, tror ingen at de allierte vil klare å redde noen av sine soldater i Sverige. Ole mener at når våren er over kommer alt til å være mye enklere for de allierte, siden de til nå har hatt så få soldater, som kan gå på ski, og siden veiene er så ødelagt av teleløsningen.

Mai du skjønne, milde starter med snødrev og drittvær generelt. Men panserbilen begynner å ligne på noe, for kanonen har kommet på plass i det som skal bli fronten. Ulf tar seg en lengre rekognoserings- og inspeksjonstur ut fjorden. Alt er fredelig og alt han ser av båter, er noen små sjarker, som går langs kysten på begge sider av fjorden. Alle kanonene er nå godt nedgravd og kamuflert, de to naustene ved sjøen ser ut som to naust ved sjøen og ikke torpedobatterier. Halvorsen har gitt ordre om at all ferdsel utendørs ved torpedobatteriene skal skje i sivile klær, hvilket er fornuftig og noe som Ulf samtykker i. Torpedoene er alle innendørs og ligger pent bak trallene. De har ikke satt inn tennsatsene i dem, det vil bli gjort rett før avfyring, men torpedoene er ellers på alle måter klare til innsats. Han ber dem om å lage et tilfluktsrom ved hvert torpedobatteri, i tilfelle naustenes sanne bruk blir oppdaget.

Direktøren inviterer han hjem til seg, når han stikker innom verftet. De har blitt gode venner og til tross for den sosiale forskjellen og ulik politisk oppfatning kan de le av de samme tingene.

Etter hvert blir det klart, at det ikke bare er han som kommer til middagen, men flere av bygdas fremste. Ulfs uniform er ikke ny, ei heller er den i fullgod stand, selv om den er ganske rein. Han føler seg veldig brydd og ber om å få lov til å gå. Men direktørens søster insisterer på at han må bli, det er for å møte ham, helten fra Skibotn, at folk kommer så mannsterke, forklarer hun. Da damen, direktørens søster, Åse, insisterer på at han må bruke fornavnet hennes og at han må bli, slår han seg til ro. Etter en lang middag med mye god mat og hyggelig småprat, kan han endelig bli kjørt hjem til leieren sent på kvelden. Åse spør pent om hun og Gustav, det er direktøren, kan komme på besøk i leieren, svarer han ja etter å ha forklart at noe særlig bevertning kan det ikke bli. Nei da, de kommer ved lunsjtider og vil dra før middag.

På veien hjem i den lyse natten ser de et fly, en Gladiator, som oppfører seg merkelig, det hoster og harker, før det vender seg om på ryggen og en mann detter eller hopper ut. Snart åpner en fallskjerm seg og piloten lander i den steinfylte fjæra om lag en kilometer fra bilen. Når de er nære nok stopper de bilen og løper bort, for mannen har blitt liggende. Piloten er britisk og gjør ingen motstand, han sier han har brukket benet, hvilket kan stemme, for det har en underlig vinkel nede ved ankelen. De tar fra ham en revolver og bærer ham mellom seg opp i bilen, setter han inn midt i setet og kjører videre mot Skibotn. Mannen har tydeligvis en del smerter, men holder kjeft til tross for den dårlige veien. Fremme stopper de ved sykestua og bærer mannen inn.

De tømmer lommene hans for det han måtte ha av papirer og finner ut at han er major, de finner også en bok med et omslag av lær, meget pen, med et håndskrevet innhold. Den er privat og hans dagbok forklarer flygeren, så han må ha den tilbake. Nei, sier Ulf, som har blitt mer sikker i hva man kan tillate seg ovenfor krigsfanger. Han vil lese den, det kan jo være ting av militær interesse. Majoren raser, men kan lite gjøre.

Neste dag ber han gymnasiasten i staben om å lese igjennom dagboken. Mannen har gått igjennom det de tidligere har funnet av dokumenter og har etter hvert kommet fram til at de allierte må ha ønsket å angripe Norge og Sverige tidligere, for ifølge loggbøkene i landsettingsbåten ble styrkene først lastet om bord, så av og så om bord igjen i løpet av noen få dager, mens båten lå i Skottland. Ellers kan da staben og Røde Kors føye til enda et navn på sin lange liste over fanger.

Åse og Gustav er synlig forferdet over de store ødeleggelsene og syns at de fangene, som nå blir friske, etter hvert kan delta i reparasjoner og annet for de sivile. Det som de gleder seg over, er selvfølgelig at det ikke gikk noen sivile liv tapt, mens de synes at tapene blant soldatene er høye. Ellers er de imponert over alt som er hentet opp fra båten. Panserbilen synes Åse er forferdelig og nå helt unødvendig, mens Gustav mener at den nok kan gjøre nytten. Han anbefaler Ulf å regne på vektfordelingen, slik at forhjulene ikke får for mye av vekten. For, legger han til, med kanonen og panserplatene, selv uten motoren, har forhjulene allerede fått langt mer enn det de tidligere bar. Ulf takker for rådet, dette er en vurdering han selv også har gjort, men det er hyggelig å få det bekreftet av en ingeniør.

Når de drar, blir Ulf invitert til en ny middag den 7. mai. Han takker og håper at det ikke blir fullt så mange som sist, til slutt legger han til at noen bedre uniform har han ikke fått. “Snakk med generalen.“ ler Gustav, “Du har sikkert krav på noe staselig med paradesverd. Du vet et slikt som dingler mellom beina og er stadig i veien.” De ler, men Åse blir rød når Ulf sier at han vel bare kan få en liten kårde.

De har ennå ikke fått noe ordre om når de skal til Gratangen. Ulf har kommet med den innsigelsen at deler av styrken nå er opplært på nye våpen og bør få bli for å fortsette opplæringen, hvis ikke så må man erstatte de med utlærte artillerister, helst med erfaring fra disse våpnene. Han vet at slike knapt nok eksisterer i den norske hæren eller de er allerede beskjeftiget fullt ut på andre plasser. Hvis artillerister, folkene på torpedobatteriet og luftvern får bli, bør avdelingen styrkes med instruktører og opplært befal. Med de frivillige har Ulf nå over 200 mann, tjue av de frivillige er stedbundet fordi de har dyr som krever stell, mens de andre nok kan bli med til Gratangen. Men brorparten av styrken hans er nå opptatt, hvis de ikke får opplært erstatning for å forsvare denne fjorden og dens viktige tettsteder, forklarer Ulf.

Han drar til generalen den 3. og avgir følgende regnestykke: “Hver tunge kanon og hver 40 mm luftvern kanon krever minst åtte mann, hvert torpedobatteri er underbemannet med ti mann, for hver torpedo veier nærmere 2 tonn og skal opp på tralla, sjøsettes, osv., de lette maskinkanonene krever bare 3 mann hver, så er det vakthold, observasjon, forsyning av ammunisjon, hastighets bedømmelse, maskingevær for å beskytte mot lavangrep fra fly, verkstedet, transport, stab, sanitet og samband. Jeg har,” fortsetter han, “fem tunge kanoner, dvs. seks med den antikke 75 mm bergkanonen, tre av disse er 120 mm, to er 87,6 mm eller 25 pundere, det er fire luftverns kanoner, to Bofors og to Pom-pom, to lette luftverns kanoner, tolv maskingevær eller mitraljøser til luftvern, og så kommer de andre delene.” Ulf trekker pusten og ser bort på generalen.

Noe irritert kommer generalen med følgende kommentar: “Jeg kan regne. Med litt søkke og snøre så kan dere frigjøre tjue mann eller der omkring.”

Ulf sier seg enig: ”Ja, noe sånt. Har man erfarne erstatninger?”

“Nei.” Generalen ser grettent på Ulf, så flirer han. “Dere får bli, men som straff sender jeg Dem fem tyskere. Ellers kan jeg fortelle at man har innstilt Dem til en medalje. For å gjøre det hele enda verre, så har avisene i hovedstaden fått tak i historien til Finnmarken.”

Ulf og tyskerne drar til avdelingen i hver sine biler, han lurer svært på hva slags folk dette er.

Tilbake i leiren får Ulf vite at luftverntreninga har gått mye bedre nå, til dels fordi man har lært å bruke avstandsmålerne samt at man er blitt flinkere til å bedømme hastighet. I dag var det en Hs-123, som trakk seilet, derved ble farten mye større, men man hadde flere treff like fullt. Han presenterer tyskerne for sin stab og forklarer på engelsk, det eneste fremmede språket Ulf har lært, om hva de har tenkt og gjort. Utlendingene har ingen kommentarer, men ber om å få se seg rundt. Ulf sender de av gårde med en norsk sjåfør. Han har nemlig fått beskjed om hans mor har ringt seks ganger, hans far tre (du store alpakka), tre forskjellige onkler har ringt, verkstedet flere ganger og samtlige aviser i Oslo, Trondheim, Narvik, osv. har ringt flere ganger. Han får tak i far på jobben og denne forteller at han er mektig stolt, han og hele gjengen på jobben skal feire ham med en øl på kroa. Så kommer en onkel på tråden, en av de ultra røde, og uttrykker sin begeistring, samtidig som han spør om han har sett noen russere. Så kommer endelig moderen igjennom på sitt syvende forsøk og gir ham kjeft fordi han har vært uansvarlig og uforsiktig og skremt både hans gamle mor, bestemor og samtlige naboer. “Du må ikke gjøre dette om igjen, lover du?” Jo da, det kan han love. For i sitt stille sin tror han ikke at noen klapper til kai igjen på samme måte, dessuten har de heller ikke lagt ut noe sprengstoff. Så han lover at han ikke skal sprenge noen båter ved brygga. Det skulle han ikke ha lagt til, for da kommer det en ny salve om at han ikke skal stikke hodet opp når noen skyter på ham, for det var det hun mente. Heldigvis kommer det noen fra Televerket inn på linjen og sier at de må bryte. Prioritert samtale eller noe sånt. Han legger på, skynder seg å si til sambandsfolka at han er opptatt og at de kan fortelle avisene at det ikke er noe mer å legge til på hva Finnmarken har skrevet. Han stormer ut, hva har avisa skrevet? Han går en lang tur for å få ro sammen med gymnasiasten, som kan fortelle at hvis dagboka til den britiske majoren er sann, så har de allierte ikke prioritert Finland, men hatt som hovedhensikt hele tiden å ta Norge og Sverige for å lokke Tyskland til å slåss i Skandinavia og for eventuelt å kunne ødelegge de svenske gruvene. Han ber gymnasiasten lage en rapport, som de kan sende til generalen.

Den 4. er det stille og rolig, de får vite at de britiske flyene er borte. Derved kan de tillate seg å øve luftvernet igjen. De andre artilleristene og torpedobatteriet tørrtrener bare, for nå lurer de på om de har nok ammunisjon. En rask tråler går med forskjellig hastighet ute i fjorden, slik at de kan få fintrent på hastighetsmålingen. Den sitter etter hvert ganske godt. Nå går de over til å trene hvor langt ut i fjorden båtene går, desto nærmere de kommer land på deres side, desto lengre må de vente for å avfyre torpedoene. For å hjelpe seg oppretter de to stasjoner på motsatt side av fjorden, en for hvert torpedobatteri, derved håper de at de ved hjelp av triangulering å kunne bestemme båtenes posisjon bedre. Da de trenger å vite svarene raskt, blir alt skrevet ned i tabeller, slik at man slipper å regne på når man skal avfyre våpnene.

Ulf finner ut at Halvorsen må bli fenrik etter dette og retter en forespørsel til generalen med en kort begrunnelse. Generalen er ganske enig og lover å komme tilbake til saken.

Ulf får melding om at tyskerne er overalt for å se og vurdere. Han innkaller de derfor til et møte neste dag for å få høre deres anbefalinger.

Femte mai. Dagen opprinner med en gladmelding om at de allierte ved Namsos har gitt opp og at man kan forvente å få mer svensk assistanse. På motsatt side får man vite at BBC kan melde om at tolv franske alpejegere har kommet igjennom det svenske og norske nettet av forsvarslinjer og at hangarskipet Ark Royal er på plass igjen ved Narvik. Ulf beordrer umiddelbart skjerpet luftvern. Han iverksetter alarm bare en halv time etterpå, da han får vite at Gratangen har sett britiske fly på vei nordover. Sivile og folk fra sykehuset sendes i tilfluktsrommene ved hjelp av sirenen på landgangsbåten og bilhorn.

Mens de siste skynder seg i dekning kommer de første flyene til syne. Det er seks Gladiatorer og tre Skua. Nordmennene åpner ild med alt de har og klarer å skyte ned en av hver flytype, men landsettingsbåten senkes der den ligger. Denne gangen ligger den ved grunnere vann og både overbygget og dekket forblir over vannet, men skadene er betydelige på skroget. Utover båten, er bare to mann skadet og enda en brygge er ødelagt. De tre fiskebåtene, som lå ved denne korte brygga, er også senket.

Han ringer majoren i Gratangen for å avlegge rapport, da får han vite at enda en Skua har gått ned, sikkert på grunn av deres ildgivning og at tyske, svenske og norske fly i mellomtiden har angrepet hangarskipet. To norske og et svensk fly har gått tapt, uten at hangarskipet er skadet. Totalt regner en dog med at britene har mistet åtte fly i løpet av dagen.

Tre tyskere offiserer kommer på besøk. Under samtalen med tyskerne uttrykker disse sin forbauselse over at man ikke har tyngre artilleri, at man utelukkende har tenkt å bruke direkte ild mot eventuelle fremmede skip ute i fjorden og at man ikke har noe tyngre og mer luftvern, siden dette er et viktig veikryss for forsvaret at Bardufoss. Til dette svarer Ulf at hans mannskaper for en stor del ikke er artillerister og at han håper at de etter hvert vil lære nok til å bruke kanonene i forskjellige roller. Til tross for plassens betydning har ikke det norske forsvaret hverken folk eller kanoner å avse. “Det vi har er en gave fra de allierte.” legger han til.

“Gave?”

“Ja, vi har hentet de fra de båtene, som ble senket. Våre egne kanoner ble ødelagt i striden.”

Tyskerne ser på hverandre og han skjønner at bitene faller på plass. De stiller ikke flere spørsmål, men sier at de vil prøve å få opp prioriteringen av stedet, slik at flyene vil komme raskere neste gang. Med dette takker de for seg og forlater Skibotn.

Neste dag ber generalen at han melder seg for ham. Når han kommer til avtalt tid, blir han plassert i et rom, der ligger det en ny uniform, denne må han ta på seg. Deretter blir han presentert for generalens stab og han blir tildelt en medalje. Veldig pinlig det hele for en ung gutt fra Kampen. Mye forferdelig prek om tapperhet, ansvarsfølelse og at slike menn vil gamle Norge ha. Avisen er der igjen og tar bilder. Deretter samles de ved bordet og det blir skålt, ofte. Spesielt russernes ankomst med tjue bombefly til Bardufoss diskuteres. Kan de brukes? Er det et forsøk på spionasje? Kan man få mer fra kommunistene? Ulf sier at de gjerne vil ha tyngre kanoner og at de bør plassere sammen med miner ved innseilingen til fjordene. Det kommer nok etter hvert, er svaret, for husk unge mann, vi har kommet svært langt siden starten på dette. Han kommer seg ikke hjemover før sent, heldigvis har det vært stille mens han har vært borte, sikkert fordi hangarskipet har dratt etter å ha mistet enda flere fly. Russere, svensker og tyskere har bombet de allierte styrkene på land mer eller mindre kontinuerlig hele dagen.

  1. Mai. Verftet har sagt at landsettingsbåten nå er så skadet, at de vil hogge den der den er. Etter å ha talt to store flenger og et dusin mindre hull, skjønner Ulf dette veldig godt. Igjen en stille dag helt til ettermiddagen. Da begynner en lang kolonne med sovjetiske lastebiler å snegle seg fram forbi veikrysset. Da han har talt hundre biler, stopper de syv siste hos dem. Etter å ha fått bekreftet at de har kommet riktig, forteller de at de kommer med luftvern og ganske riktig, etter fire av bilene henger det mitraljøse skyts, på hver av disse er fire våpen montert sammen. Etter tre biler er det tunge luftverns kanoner. Disse kan brukes mot båter også, forklarer en russisk kaptein på et litt famlende norsk. Ulf noterer seg at kanonene har teleskop sikter i tillegg til at de har vanlige luftmål sikter. Han ber de dra ut fjorden og melde seg for Halvorsen, for sikkerhets skyld får de med seg en norsk soldat.

De neste som melder seg, er Åse sammen med fire andre kvinner, de mener at de kan gjøre nytt for seg. Han sier seg enig og ber de melde seg for sykestua, deretter tar han med seg tre av sanitetsfolka ut til Halvorsens gjeng, når han drar på middagsbesøket hos Gustav. Sanitetsfolka blir bedt om å opprette en hjelpepost der ute. Det siste han husker å si, er at den må være nedgravd med god dekning. Ved middagen er det bare han og Gustav. Han må litt beklemt innrømme at det ikke har blitt så mye tid til panserbilen, men han har flyttet kanonen tjue centimeter bakover, derved skulle vektfordelingen bli noe bedre. Men det er mye som gjenstår. Gustav kan fortelle at destroyeren nå er fullstendig ribbet for det som kan ha noen verdi. Nå består den bare av skroget, gråmalt plank, stolper og gamle presenninger med samme farge. Det er også en rekke nye hull i skroget, hvor de har tatt ut plater. Ingen av de har hørt noe fra marinen, bare fra Høyskolen i Trondheim, som gjerne vil ha de delene av masten, som har med de rare radioapparatene å gjøre. Gustav har sendt de bilder av disse delene og folkene hans har påbegynt nedmonteringen. Hvis mastene skal komme fram til Høyskolen nå, må de sendes over Murmansk-Leningrad.

Mot slutten av kvelden, etter at han har kommet tilbake fra middagen, kommer tyskerne tilbake med ytterligere to mann. De tilbyr seg å være behjelpelig med instruksjon i krumbane skyting. Han sender alle ut til Halvorsen sammen med Ole, for å få bedre norsk kontroll med avdelingene. Det er hyggelig med all denne hjelpen, men han føler at befalssiden nå trenger en forsterkning der ute. Halvorsen er super, men han trenger en til å bakke seg opp.

8.mai. Generalens stab har gjennomgått gymnasiastens rapport og forteller kort at den er videresendt til generalstaben og regjeringa i Oslo. Han må ikke levere dagboka tilbake til den britiske majoren.

Halvorsen og Ole har delt oppgavene mellom seg, antagelig etter hva de kan og liker mest å stelle med. Soldaten, som har fulgt tyskerne ut ditt, kan fortelle at Halvorsen steller med fiskene og Ole med rørene. Med dette mener han selvsagt torpedoer og kanoner, men alle har blitt mer hysj, hysj innstilt og alle snakker i koder. Dette med at stabshuset var det første som gikk og Ulfs tordentale om det å holde kjeft, har medvirket til å innskjerpe det hele.

På ettermiddagen hører han kanontorden og får vite at man har prøvd seg med indirekte ild eller krumbane skytning med 120 mm kanonene under tysk instruksjon. Ole kan fortelle at russerne nå er nedgravde, kamuflerte og klare. Verken tyskere eller russere har fått vite noe om torpedoene, i hele tatt er den delen forsøkt holdt helt hemmelig for flest mulig. Han håper og tror at det er bare et tretti talls personer som er kjent med disse våpnene og sårbare som stillingene er, håper han også at folk holder kjeft.

Som tidligere bombes de allierte tungt også denne dagen. Det går rykter om at de norske lagrene med bomber er tomme, men at de nå får nye forsyninger fra Sverige, Sovjetunionen og Tyskland.

Også denne dagen får han forsterkninger mot kvelden. Fem finske frivillige og tjue nylig utskrevne norske soldater. Både finner og nordmenn er uten våpen, men de har jo rikelig med britiske våpen og utleverer dette. De har heller ikke uniformer å gi dem, så de må nøye seg med armbind med det norske flagget, britiske belter og seler samt hvite overtrekkdrakter, som for øvrig er sydd lokalt. Finnene har tydelig nok av kamperfaring og han setter de i gang med å instruere rekruttene og de andre soldatene, som alle har mangler i sin utdannelse.

Ulf regner på det og kommer til at han nå har over tre hundre mann under sin kommando, fra fem forskjellige nasjoner, norsk, russisk, finsk, tysk og østerriksk for å liste de etter antallet. Han trenger mer befal. Men generalen har lite å tilby, men lover å sende det han kan unnvære. Hans problem er at ved frontene er de forholdsvis tapstallene størst blant offiserer og da Norge er delt i to, er tilførslene sørfra av befal heller begrenset av det som en sjelden gang flys inn og de som går på ski fra Sverige. For flytransport har man naturlig nok prioritert ammunisjon. Noe norsk ammunisjon kommer også sjøveien fra Murmansk etter å ha tatt den lange omveien om Leningrad.

  1. Mai. Generalen har gitt opp å finne fram nytt befal til ham, for som han sier, det er jo så stille hos

Dere. Det han sender er tre karer med hver sin motorsykkel, som ordonnanser, og han kan nå fortelle

Halvorsen at han har blitt fenrik.

Det viser seg at russerne har med seg tre radiosett. Nå har jo Gustav to fra destroyeren og han har ett fra landsettingsbåten. De tre gruppene møtes på verftet og man blir enige om følgende: En russisk tolk plasseres hos Ulf sammen med hans sambandsfolk, verftets egne sambandsfolk og to av verftets folk, som kan russisk, bemanner radiosettet fra destroyeren, et russisk radiosett med norske og sovjetiske soldater til vakthold og sikring plasseres helt nord på halvøya. Det siste radiosettet blir demontert for å bli brukt som reservedeler sammen med hva verftet har og hva de har funnet av deler ellers på de to fartøyene. På denne måten vil de ikke lengre være avhengige av telefonen. Det neste som avtales er koder, selv om Gustav mener at det beste kanskje er å bruke samisk. Til slutt blir de enige om samisk og koder. Noe må jo de allierte ha å slite med. De sender kopier av kodene over til generalen og majoren i Gratangen. De regner med at det er samer, som kan oversette, blant soldatene i avdelingene til generalen.

Mens de sitter der, kommer det en melding over NRK om at de siste allierte soldatene i Sverige er i ferd med å overgi seg. Gustav finner fram en flaske champagne og de skåler for brorskap i nord og snarlig fred.

En av sekretærene kommer inn med en beskjed mens de sitter der. BBC har meldt at det er mange sovjetiske soldater og fly i Tyskland. Den sovjetiske offiseren kan verken avkrefte eller bekrefte dette, men sier forsiktig at han tror at det kanskje kan være riktig.

  1. Mai. Generalen ringer Ulf om morgen for å fortelle at han midlertidig er blitt kaptein og Ole

løytnant. Som han spøkefullt legger til: “Dette er den endelige bekreftelsen på at jeg har mislykkes

fullstendig med å skaffe Dem noe befal. Jeg kunne ha gitt Dem en major og derved underlagt Dem

denne, men både jeg og mine rådgivere finner ham så stupid og treig på alle måter, at han må få fortsette å sortere kart og arkivere rapporter. Hvilket han gjør så elendig at rapportene blir borte, hvilket jo ofte er det beste. Kart har han heldigvis så få av, at vi heller kjøper de i bokhandelen. Kopier får vi laget helt ulovlig i avisen.”

Kaptein og det er før vi har begynt på sommeren, tenker Ulf. På ettermiddagen får han gradstegnene av en ordonnans. Ordonnansen er til hest, de har i hele tatt begynt å bruke biler i mindre grad. Mye av transporten skjer nå med hest. Et sikkert tegn på at de har lite bensin. Da har han allerede fått høre over radioen at tyskerne har begynt sine angrep i Ardennene og sør i Belgia. Luxembourg, Frankrike, Nederland og Belgia er alle angrepet. Han lager en situasjonsrapport, som han henger opp i staben og løpende oppdaterer. Ved siden av henger han opp et kart over Vest-Europa. Kartet har han fått låne fra skolen. Ole gjør det samme ute i fjorden.

Samtidig blir det bekreftet at alle de allierte styrkene i Sverige har overgitt seg. Soldatene mener at de allierte nå vil forlate Norge, de forventer at det vil skje ganske raskt og at Norge og Sverige vil få en stor erstatning. Noen mener at alle soldatene også vil få en erstatning, sammen med de etterlatte til de norske og svenske falne. Men kamphandlingene fortsetter i Norge.

Bare en uke til nasjonaldagen tenker Ulf før han går til sengs, kan vi få fred før den?

11.Mai. NRK melder at de allierte har forlatt Bergen og troen på fred før nasjonaldagen styrkes. De forteller også om en storstilt feiring i Bergen etter at de allierte styrkene, som dekket retretten, har overgitt seg.

Men evakueringsbåtene og eskorten deres seiler nordover. Det lover ikke godt for fred før nasjonaldagen, ei heller meldingene fra Stavanger om at det er harde kamper langs kysten sørover. De allierte trekker seg ut et sted for å gå til angrep et annet. Han sender melding om at krigen ennå ikke er vunnet til avdelingene.

Ellers holder man på å teste den trådløse kommunikasjonen. Det er godt at russerne har et ekstra sett,

for de må bruke deler fra det dårligste settet for å få de andre to til å virke. Heldigvis kan verftet også

hjelpe dem med noen deler i tillegg til det ekstra settet på destroyeren og reservedeler fra denne og

landsettingsbåten.

På kvelden kommer seks Swordfish eskortert av fem Gladiatorer mot Ole og hans artillerister. De blir mottatt av en etter norske forhold voldsom kanonade. Tyskerne har delvis tatt over den ene 120 mm kanonen og denne åpner ild så fort flyene kommer til syne, deretter trer russerne i aksjon med sine tunge 85 mm luftvernskanoner, så trår nordmennene til med 40 mm luftvernskanoner, før sovjetiske mitraljøser, den ene lette antiluftkanonen og norske maskingevær avslutter det hele. De britiske flyene blir spredd av de første tunge kanonene og angrepet slutter brått når tre fly går i bakken. Bare to mann kommer ut i fallskjerm, den siste midt i fjorden. Heldigvis for ham er det som vanlig en sjark ute i fjorden og han blir plukket opp etter bare fem minutter. Han er bevæpnet, som alle allierte flygere, men fem minutter i vann, som kanskje er så varmt som tre grader, har tatt fra ham all kamplyst og han blir villig med, når sjarken seiler inn mot kanonene. Når flyene snur har et av dem en tynn røykstrime etter seg. Verken Oles folk eller sivile er skadet, bare et tomt sommerfjøs er blåst i filler. Ellers er det mange fine bombekratre rundt stillingene. Nå blir det lettere å grave nye stillinger eller bomberom.

Det ene flyet gikk i sjøen, men de to andre styrtet på land. Det som gikk i sjøen er en Gladiator, men de to som krasjet på land er Swordfish fly. Alt Ole finner om bord i de to flyene, som er brukbart, er et enslig Lewis maskingevær og noe ammunisjon. Heldigvis hadde destroyeren mye ammunisjon til Pom-Pomene om bord, men nå må de snart spare på dette. For dette er ammunisjon som ikke finnes i norske lagre.

Ulf drar ut til Ole og sammenkaller alt befalet for en diskusjon. Sambandet og varslingen har virket utmerket, selv om de denne gangen brukte telefonen. De enes om at britene neppe vil bruke fly neste gang, spesielt hvis vi forteller i Finnmarken hvor lite vellykket dette var, sier Ole. Tror du de leser den avisen kommer det fra russeren. Ja, var jeg dem, vil jeg ha tegnet et abonnement for lenge siden svarer Ole.

De er nå enige om at neste gang blir de angrepet av båter eller fly og båter. Kan man tenke seg at de setter inn tropper? Alt er mulig, men en ting er sikkert, krigen er ikke over.

Ulf tar med seg de to krigsfangene, som naturlig nok er sterkt deprimert. Spesielt den ene, en pilot, fordømmer de sovjetiske mitraljøsene med fire løp.

12.Mai. NRK kan melde at man har funnet store lagre av forskjellig slag i Bergen og at sivil

befolkningen har begynt å vende tilbake. Kringkastingen kan fortelle om store ødeleggelser i byen, i hovedsak pga. branner.

Ulf beslutter at det er best å sende de to 25 punderne til majoren i Gratangen, med mannskap og biler. Generalen tviler litt, men sier seg til slutt enig. De har til tross for reduksjonen langt mer å forsvare seg og veikrysset med nå enn noen gang tidligere.

Bortsett fra enkelte forsyningstransporter på veien er det stille, bombingen av de allierte er ikke så intens lengre. Det skyldes dels at de allierte kan forsvare seg bedre takket være den nye flystøtten, men også at det er få bomber igjen på Bardufoss.

  1. Mai. Ulf kan fortelle sine folk at Sedan allerede er tatt og at den tyske framrykningen ser ut til å

bare fortsette. I Persia ser det ut til at russerne rykker langt raskere fram der enn det de klarte i Finland.

Russerne har lovet at nordmennene skal få stridsvogner, i første rekke erobrede polske. Kavalerister i stridsvogner er mindre utsatt og bedre bevæpnet enn kavalerister på gamper, skriver Ulf på situasjonssida. 

Han og Åse kan sitte ute i dag og prate en lang stund, sola varmer faktisk. Det er så stille at nordmennene trener på infanteristrid. De avgitte kanonene har kommet vel fram til Gratangen og det ryktes at svenskene har levert identiske kanoner til fronten nord for Narvik.

Folkene fra verftet er travelt opptatt med å hente ut det de kan fra landsettingsbåten. Spesielt dekk utrustningen, som vinsjer, taljer og kraner, blir prioritert, men også alt som er av messing eller spesielt kobber er verdifullt. De vet ikke hvorfor, men det er en mangel på kobber. Selv kan han bruke litt tid på panserbilen. Motoren og girkassen er nå plassert bak, der hvor planet en gang var. Han håper at de snart kan ta en prøvetur, slik at de får sett hvordan bilen oppfører seg. Dette med vektfordelingen bekymrer ham fortsatt. Han regner med at ammunisjonens plassering, et stykke bak kanonen, vil gi mer vekt på bakhjulene. Hvor mye ammunisjon skal bilen ha med seg? Skal han ha en eller to aksler bak? 40 skudd og en aksel bak blir konklusjonen, men er det lurt å ha bare en aksel, hvis de skal kjøre ute i terrenget? Han nøler og prøver å finne noen han kan diskutere det med. Siden så mange av bilene ble ødelagt under angrepet, har de rikelig med reservedeler. Alle bilvrakene etter landsettingsforsøket muliggjør et bytte av ramme til en med tre aksler, hvis det viser seg at han har valgt feil.

  1. Mai. De bestemmer seg for at på nasjonaldagen vil de servere oksesteik til karene. Kokkene blir

bedt om å skaffe det nødvendige til veie. Kokkene har ellers notert seg at russerne er veldig glade i fett

og at de er begeistret for alt de får i matveien. Sånn sett er de mye lettere å ha med å gjøre i matveien enn de norske karene.

De har fem fanger som er friske nå. Disse hjelper til med å reparere det som er ødelagt hos de sivile. Den britiske majoren etterlyser sin dagbok, men får beskjed om at han ikke vil få den tilbake.

På ettermiddagen hører de at en russisk krysser er senket og at flere norske fly har gått tapt i et sjøslag ved Andøya. Ellers er det stille overalt i Norge. Alle parter forbereder seg på neste trekk.

  1. Mai. Det høres ut som om alt av allierte forsterkninger sendes til Stavanger. De allierte liker seg der

nede og der har de den flystøtten de mangler i nord. Det er jo også mye varmere da og ingen snø.

De nederlandske styrkene har overgitt seg. Ellers er det visst gode tider i bilbransjen, fordi så mange verksteder er opptatt med å vedlikeholde utstyret til forsvaret. Russerne har forsterket sine styrker i Nord-Norge med tjue stridsvogner. De skal settes inn mot Breivik.

  1. Mai. Det milde været er avløst av en veritabel snøstorm. Ellers har det kommet en artikkel i

Finnmarken om nedskytningene. Ulf har fått tak i en avis med artikkelen om hans sprengning av landgangsfartøyet og synes det er flaut. “Mot og rådsnarhet utover det som kan forventes,” høres ille ut. Verre blir det når det står at han midt i voldsomme byger med maskingeværild hentet batteriet og trakk fram ledningen. Hvis det er dette moren har lest, kan han jo forstå hysteriet hennes. Det var da ingen som skjøt på ham, de var jo alle opptatt med flyene. I en annen avis står det om medaljen og at det er flaut at det tok så lang tid. “Et nytt bevis på at Nord-Norge ikke blir prioritert og heller ikke ellers får den oppmerksomheten, som situasjonen krever,” mener avisen. At noe av den manglende oppmerksomheten skyldes vanskeligheter med transporten blir ikke nevnt.

Han bestemmer seg for at i dag er det indre tjeneste. Uniformer, våpen og utstyr for øvrig må få det nødvendige ettersyn.

Ellers fortsetter de tyske og sovjetiske styrkene framrykningene i Frankrike. De yrkesmilitære er fulle av beundring, når han avlegger generalen et besøk. Generalen er mer avventende. Heldigvis kan de norske styrkene holde stand mot de allierte takket være overlegenheten i luften. Det ser også ut som om nordmennene har opparbeidet seg den nødvendige selvtilliten og dyktigheten, grupper av norske soldater er ofte frampå bak fronten og angriper isolerte allierte avdelinger eller legger miner på veien. I det hele har alle de norske avdelingene fått økt kompetanse. Det gjelder ikke minst hans egen avdeling.

Han og Åse spiser lunsj sammen, det har nesten blitt en vane. Hun og de andre damene gjør visst bra nytte for seg på sykestua. Det gjør også de fangene, som hjelper de sivile med reparasjoner. Enkelte av de er litt flaue over at de allierte har gått til angrep på svensker og nordmenn.

Den britiske majoren lager pånytt bråk og forlanger å få tilbake dagboken. Ulf velger å konfrontere ham med at dagboken klart viser at ledende britiske politikere, hans familie, venner og bekjente, i lang tid har planlagt et angrep på Sverige og Norge. “Et angrep uten annen begrunnelse enn at dere ville lokke tyskere og russere i en felle. Nå er det de allierte, som har gått i en felle, fordi de ikke har vært forutseende nok til å sikre seg flyplasser. Snart har dere mistet halve flåten,” fortsetter han, “fordi dere insisterer på å fortsette med angrep på punkter hvor svensker og nordmenn har alle fordeler med hensyn til terreng og flystøtte. Men den største dumheten var å erklære krig mot både Tyskland og Sovjetunionen. Nå har dere spredd dere for tynt, dere har for mange å kjempe mot og Frankrike er fortapt.” Han avslutter med: “Og snart kommer turen til Storbritannia.”

De andre britiske sårede lytter tause til hans tirade og selv majoren holder nå kjeft. Majoren har gjort noe ulovlig og utrolig dumt ved å ha denne dagboken med seg opp i flyet. Det er ikke urimelig å tenke seg, at noen av de hardest sårede fangene vil bli sent hjem ved hjelp av Røde Kors og da kan det tenkes at hans dumme handling kommer nettopp den øverste ledelsen i Storbritannia for øre, hvilket helt sikkert vil skade både hans eget rykte og det til hans familie, venner og bekjente. Enda verre, kan det tenkes at opplysningene blir gitt til pressen? Kan hans dumhet havne på første siden i en amerikansk  avis eller i en avis fra et annet nøytralt land, med bilder av ham, dagboken og hele den dumme historien?

FORRÆDERE.

Den 25. april er alt annet enn en gledens dag for Sveriges øverstkommanderende i nord. Utenlandsk presse kan melde at to hangarskip fra Gibraltar utrustes med flere fly i Skottland. Og han hadde beklaget seg over den svenske pressen! Den britiske pressen er jo en gjeng med krigsforbrytere, forrædere. Han ber om flere jagerfly, moderne jagerfly. Svensker og nordmenn må merke sine fly ekstra godt, for britene flyr jo samme flytype. Briter og franskmenn har de samme fargene i flagget som nordmennene. Nordmennene går med på å male en gul stripe rundt sine egne nasjonalfarger. Senere blir alle fire land, Tyskland, Sverige, Sovjetunionen og Norge, enige om å markere sine fly med en bred, gul stripe rundt flykroppen i tillegg til nasjonalitetsmerkene.

Russerne har kommet til Norge, to store kryssere skal beskytte leden nordover. Nordmennene er blitt veldig glad i miner og de legges ut i stort antall. Opprinnelig hadde de ikke så store lagre med miner, men Sverige hadde kjøpt mange i Italia, som de nå sender noe av til Norge, i tillegg er Tyskland og Sovjet mer enn villige til å selge Norge miner, i tillegg til de minene som Norge nå lager selv i stort antall.

I kveldstimene er det endelig noe å glede seg over. De allierte styrkene i Haparanda har gitt opp og han får tilgang til store lagre. Som et tegn på storebrors hjelpsomhet mot lillebror, bestemmer han seg for å sende en del av ammunisjonen og håndvåpnene til Norge. Sverige har de håndvåpnene de trenger, Norge har dårlig med alt til sine nye oppsetninger. En grov beregning viser at han har mer enn fem tusen allierte geværer liggende. Regjeringen er lutter velvilje. Nyheten om overgivelsene i Haparanda bringer glede på flere hold. Han gleder seg til å møte pressen i morgen. Han må begynne å bli gammel, et gledelig møte med pressen?

Neste dag går ryktene om at nordmennene er tvunget til retrett i Namsos distriktet. De allierte har gjort en ny landsetting lengre inn i fjorden. De allierte må ha trodd at de på denne måten hadde klart å omringe en større norsk styrke, men nordmennene dro bare til fjells uten å miste mye materiell. Sikkert fordi de ikke hadde noe så voldsomt mye med materiell å miste. Mye av dagen går dermed med til å planlegge mottrekk sammen med nordmennene på denne fronten. Han er glad for at han hadde begynt å sende forsterkninger til denne fronten. Nå må de kunne brukes effektivt. På andre frontavsnitt går det dårlig for de allierte, det gjelder Sverige med færre og mindre sekker, Persia med russisk offensiv, Narvik og Bergen med mindre tilbaketrekninger. Han lar e-off ta seg av pressen. Mannen er jo ekspert på å besvare ett hvert spørsmål med et eget og gir han et svar, har det minst tre betydninger.

Selv forbereder han i tillegg en ny offensiv mot de tre gjenværende sekkene. Siden Haparanda er befridd fra fienden har han en enda større overvekt i mannskap og materiell. Nye kart tegnes og slippes ned over de allierte styrkene sammen med de sedvanlige bombene. Større og større deler av døgnet kan brukes til flyangrep og takket være egen flyproduksjon samt tyske forsterkninger har de enda mer å sette inn.

27 april. Nordmennene har lurt britene, er dagens overskrifter. En blekksmører kan fortelle at nordmennene har klart å seile fra USA med en hel båtlast med jagerfly. Flyene har nå ankommet til Norge i store kasser. Hvorfra er det ingen som vil eller kan fortelle. Noen mener det er fra Sovjet, noen sier til og med Frankrike over Sveits og noen Italia. Selv gjetter han på Sovjet eller Italia. Frankrike er for dristig for nordmennene, selv om historien da hadde blitt skikkelig god. Når noen spør e-off på kveldens møte med pressen, bakker han opp hentydningen til Frankrike, med å si at nordmennene har vært dristigere enn noensinne og at de allierte har blitt grundig lurt.

I Stavanger har nå det ventede hangarskipet ankommet, men bare ett, så da kommer vel det andre til Namsos, Bergen eller Narvik. Skipet holder ikke ut i 24 timer, men tvinges tilbake før kvelden. Så vidt han skjønner er ikke Sola i stand til å ta imot fly takket være tyske bomber og britisk artilleri. Hvorfor beskjøt britene plassen de første dagene? Så de ikke verdien av å ha en flyplass eller hadde de ikke lagt noen plan for de forskjellige fasene i angrepet? Trodde de ikke at det ville være nødvendig å ha en flyplass? I hele tatt virker det hele mer og mer planløst fra alliert side. Det er en oppfatning som de deler med enkelte av det allierte befalet. Han vet ikke hvor langt denne oppfatningen har sivet ned i rekkene, men en melding til Paris, som de fant i Haparanda, var ganske så avslørende. “Vi er i kamp med mer enn hundre tusen svenske soldater. De er bedre utrustet og trent enn våre, samtidig som de har en intim kjennskap til området. Dere må øyeblikkelig sende oss forsterkninger eller komme oss til unnsetning. Vi bombes døgnet rundt fra utallige fly.”

Ny dag, nye muligheter. Alt Sverige, Tyskland og Norge har av fly i nærheten, bomber de allierte styrkene ved Namsos. Hvor snart kan de starte angrepet? Han får snart en bekreftet gladmelding om at de allierte der nede har mistet en krysser og minst to andre fartøy. Denne krigen må hittil ha vært ganske så ødeleggende for både den franske og den britiske marinen. Hærene deres har hittil blitt spart for de store nederlagene, for ennå har de ikke blitt angrepet på bakken av tyskerne. De allierte hærene er spredd med lange og utsatte kommunikasjonslinjer og desto større vil kravene bli til disse linjene, når tyskerne angriper med ubåter eller markstyrker.

De største tapene av hærstyrker her i nord har antagelig skjedd til sjøs, men moralen må jo ha fått en knekk. Han merker at moralen er stigende hos hans egne folk, de vinner slag, de har retten på sin side og de blir mer og mer dyktige i faget. Det samme er sikkert også tilfelle hos nordmennene, som jo må ha hatt en veldig bratt læringskurve. Men nordmenn og svensker har fortsatt oppnådd langt bedre resultater enn det han hadde forventet. Eller kanskje de allierte er dårligere forberedt enn det han hadde ventet? I alle fall var de ikke godt nok trent og utrustet for strid nord for Polarsirkelen eller i snø, det gjaldt særlig de britiske styrkene, selv etter å ha vært i Finland.

Klokken åtte om kvelden, akkurat etter at middagen har startet, får han melding om at det andre hangarskipet har dukket opp utenfor Narvik. Samtidig får han også beskjed om at sovjetiske fly skal komme til Norge. Han ber om flere fly og i løpet av natten ankommer både svenske, tyske og norske fly som forsterkninger til fronten i nord. Britene bruker natten til å fly inn forsyninger til sekkene. Det kan ikke være rare greiene, for de har bare brukt en-motors fly, men dette styrker sikkert moralen hos de allierte soldatene.

Når en ny dag opprinner, går flystyrkene til et samlet angrep på hangarskipet med tilhørende fly. Det er norske Hawk jagere som klarer seg best, der de stuper ned for å gi de britiske jagerflyene en kort salve uten å innlate seg på noen kamp, hvor de britiske dobbeltdekkerne får brukt sin fabelaktige evne til å snu på femøringen. Snart kopierer alle flygerne denne taktikken og det er britene som mister flest fly. De lure nordmennene har trent mot sine egne Gladiatorer og funnet fram til taktikken på denne måten.

Kveldens møte med pressen blir uventet vanskelig. En amerikansk journalist spør hvordan nordmenn og svensker har fått tak i amerikanske fly. Han, det dumme, ærlige nautet, sier selvfølgelig, kjøpt dem. Han skulle vel ha sagt, nei de er norske eller svenske, men ligner nok veldig. Men han tenkte ikke på at Amerika offisielt ikke selger våpen til de landene i Europa, som er i krig. Det hjelper lite å si at vi ble angrepet. Kongressen har vedtatt en rekke lover for å forhindre dette, selv om de gjorde et unntak for Finland. Foreløpig har ingen nevnt flyene, som nordmennene nylig fikk over Atlanteren, da vil vel bråket starte for alvor. De flyene må jo ha forlatt USA for mindre enn tre uker siden. Nå kommer han nok til å få kjeft fra Stockholm.

Før Stockholm har rukket å gi ham kjeft neste dag, iverksettes offensiven ved Namsos. Den går over all forventning. En stor alliert gruppe blir isolert inne i Lygnen fjorden. De norske og svenske landstyrkene beskyter to franske fartøyer, som senkes.

Regjeringen i Stockholm slipper ut til pressen at briter og franskmenn har fått betydelige mengder med krigsmateriell fra USA, spesielt fly. Så mye at franske fly lages i to versjoner, en versjon for fransk motor og en for amerikansk motor. Han får ikke noe kjeft fra Stockholm, han er reddet av politikerne, som har brukt de amerikanske flyene til å signalisere at lovene i USA er brutt flere ganger med den hensikten å tilføre de allierte flere fly eller i den edle hensikten å tjene penger ved å selge fly. Dessuten ble jo flyene til Norden solgt og delvis også levert før Sverige og Norge var i krig.

USAs regjering får noe å tygge på og han slipper å få en på kjeften. Men har de ødelagt det ellers gode forholdet til USA? Forholdet til USA er vel egentlig uten betydning for øyeblikket, britene og franskmennene har stengt Atlanterhavet for all svensk og norsk handel med USA.

Ellers er britene snart tomme for fly ved Narvik, men nordmenn og tyskere har også mistet mange fly, spesielt på Bardufoss, hvor britene angrep flyplassen. Han vet ikke hvor mange luftvernet skjøt ned, men tapene ved kampene rundt Bardufoss må være en av årsakene at hangarskipet sluttet med å sende forsyninger til sekkene, selv om effekten og mengden av det som ble sluppet ned var heller minimal. Det ryktes om at det ligger adskillige allierte fly inne på vidda. E-off tegner opp de sektorer på norsk og svensk side hvor det er mest sannsynlig at det er fly og eventuelle besetningsmedlemmer. De overlater søket i lufta til fly og flygere som driver med trening, mens det på bakken blir organisert av politiet med militære og sivile forsterkninger. Politiet vet hvem som bor hvor og kan ringe for å høre om man har sett eller hørt noe. De finner ingen kart over Sverige eller Norge når de gjennomsøker to av vrakene som ikke har brent. Hvordan har flyene funnet fram, radiosignal? I alle tilfeller er det igjen et tegn på dårlig forberedelse.

Når arbeidernes dag, 1.mai, opprinner, får han melding om at et av hangarskipene sammen med flere kryssere er på besøk ved Kristiansand. Det meldes om store svenske tap av fly, men to nye kryssere blir senket og hangarskipet skadd. Da har britene antagelig bare et hangarskip de vil kunne sette inn mot Norge. Ellers har nordmennene ved Kristiansand bare mistet fly, flyplassen og de gamle festningsverkene er tilnærmet uskadd. Det kommer fram at festningene der nede ikke har besvart ilden, fordi båtene lå for langt ute. Når han får vite alderen på de norske kanonene, forstår han grunnen til at kanonene ikke ble brukt.

Hans angrep ved Namsos, vel egentlig er det et norsk ledet angrep, går veldig bra. Svenske stridsvogner og artilleri utgjør en vesentlig forskjell, dessuten virker de allierte avdelingene uøvd. Senere får han vite at det er britiske såkalte territorial tropper og at de nylig er innkalt. Så britene, som nordmennene, må bruke tropper med liten eller dårlig opplæring.

Ved Narvik har de franske alpejegerne prøvd seg, men nordmennene viser seg å være flinkere på ski, dessuten er det langt flere av dem. På ny taper britene mange fly og hangarskipet stikker hjem. Dessverre uten å bli ødelagt eller skadet, slik som søsteren ble ved Kristiansand. De allierte troppene i sekkene har begynt å få mindre rasjoner, så flyene har ikke kommet inn med mye. Han og nordmennene i nord har nå samlet flere hundre moderne fly tilgjengelig for innsats og Sveriges flyvåpen er i ferd med å bli veldig moderne. Norges også, men Norge har mistet mange piloter, så for nordmennene synker antall operative fly i flyvåpenet.

Selv om hangarskipet var tilstede, kunne han denne dagen bombe sekkene ganske så uhindret. Dog angrer han på, at de ikke satte alt inn på å senke hangarskipet. Neste gang bør det være første prioritet. Ellers har han holdt troppene sine i Sverige stort sett i ro, han regner med at mørningen fra luften i form av bomber og granater samt mindre forsyninger vil gjøre susen, uten at han trenger å sette flere svenske liv på spill. Hans tropper i Sverige kjører egentlig bare ut ammunisjon og mat, resten blir overlatt til artilleriet og flyvåpenet.

2.mai. Gårsdagens drittvær ved kysten med lavt skydekke og regnvær har blitt avløst av nydelige vær med solskinn og varm luft. Derved stopper mye av aktiviteten opp i nordøst og de konsentrerer seg om kysten. Dette til tross, holder lommene seg i ro. De allierte ved kysten er på defensiven etter sine mislykkede forsøk med alpejegere og luftstøtte. Men det er ved Namsos man virkelig har fått det til. De allierte troppene innerst i fjorden er avskåret fra de andre troppene og derved i en veldig vanskelig stilling og de må nok snart gi opp. Det var antagelig ikke så mye av forsyninger de fikk losset ut før fjorden ble stengt av svensk artilleri.

At britene har fått moderne jagerfly på Sola kommer som en overraskelse på alle. Det som så ut som en ødelagt flyplass var rent narrespill og maskerade. Man har malt ekstra bombekratre og vrakgods, som egentlig er mest luft og kulisser, har blitt utplassert på landingsbanen. Derved kan britene stille med Hurricanes på plassen. Tyskere og nordmenn forsøker å bombe plassen fullstendig i stykker, men lykkes ikke. Plassen blir skadd, men ikke alvorlig nok. Tyskernes svar på anmodninger om flere fly er nølende. Han værer at noe er på gang nede i Europa. Hvor store styrker har de allierte i Frankrike? Hvor store styrker vil tyskerne kunne sette inn? Ut fra det han har hørt, er det dårlig med tunge kanoner i Tyskland og de allierte har et klart overtak i antall stridsvogner, i alle fall i store vogner eller samlet vekt på stridsvogn styrkene. Vil det tyske angrepet være så effektivt at de allierte trekker ut noen av troppene fra Skandinavia? Hvor lenge vil tyskerne måtte hakke på Maginotlinjen før de er igjennom? Vil de klare det? Har de lært noe av russernes angrep på Mannerheimlinjen?

Angrepet mot Kristiansand hadde som en klar hensikt å slå ut flyplassen ved Kjevik, dette sammen med moderne jagerfly til Sola, vitner om at de allierte har lært og gjort de rette grepene. Vil han oppleve noe lignende på sine frontavsnitt? Hans grublinger blir avbrutt av en gladmelding, britene ved Sandträsk har gitt opp. Derved er det bare to sekker igjen. Var det været som var den utløsende faktor eller bombene? Han tror mest på bombene, artilleriild, matmangel og mangelen på allierte fly samt det at de allierte styrkene etter flere dager med strid fortsatt var langt borte.

E-off anslår at de allierte bare har et par tusen mann igjen i Sverige. To tusen motløse soldater med store mangler i form av mat og andre forsyninger. Selv har han fortsatt seks divisjoner i Sverige. Sytti tusen mann mot to tusen, jo han kan sende flere forsterkninger til Norge. Sverige er trygt i nord. Morgendagens flygeblad til de allierte blir godt. Hva skal de skrive? “Send oss gjerne flere hangarskip, de er så fine mål?”

“Det har kommet litt mer sand i maskineriet deres. Savner dere egne fly? Vi sender gjerne flere av våre.” Eller bare en kort oppsummering om at hangarskipet er borte og at britene ved Sandträsk samt at franskmenn og briter ved Haparanda har gitt om. “Vil du være sistemann i snøen?” Sannheten er kanskje den beste propagandaen?

Før han sovner er det en ting, som maler i hodet hans. Krigen må avsluttes på en positiv måte i Frankrike, slår tyskernes angrep feil, er alt egentlig tapt. Blir tyskerne knust og de allierte rykker inn i Ruhr, da har det liten betydning at han seirer nord i Sverige. Sulter tyskerne eller taper de for mange soldater i stormløpene mot Maginotlinjens panserkupler, da vil Tyskland kapitulere om et eller to år. Hva vil da skje med Sverige og Norge? Hvor stor erstatning vil de måtte betale til seierherrene, vil de bli okkupert? Eller hva hvis Tyskland og de allierte taper, mens kommunistene seirer over alle? Et Sverige styrt av kommunistene? De rykker jo fortsatt fram i Persia og etter hva ryktene kan fortelle også i Kina. Hva var det Napoleon sa: “Stakkars Europa når dragen våkner.” Jo, det var noe i den duren. Hele Asia under kommunistene. Det høres ut som en stor drage med mange tenner. Tyskland må seire, alt annet er uspiselig. Alt annet vil ødelegge hans pensjon og ditt er det bare to år til.

Neste dag beordrer han de nye krigsfangene til arbeide på veiene i distriktet og generell reparasjon av infrastruktur og ødelagte sivile anlegg. Erfaringsmessig er våren en fæl tid for veiene og nå kan veivesenet få flere tusen nye ansatte over dagen og de får en lav timelønn.

Nordmennene er på fullt tilbaketog ved Stavanger. Britene mister mange fly, men de klarer å holde norske og tyske fly borte fra båtene, som kommer inn med flere folk. Hva var det han hadde sagt for noen dager siden, får de allierte flystøtte ligger vi tynt an? Nå har det skjedd i sør. Heldigvis er alt forholdsvis rolig på hans frontavsnitt. Han ber flyvåpenet om å forberede et stort angrep, skulle det komme et nytt hangarskip i nord, så skal og må det senkes.

4.mai. En ny gledens dag. Han blir vekket i løpet av natten og spurt hvilke betingelser man skal sette

ved en kapitulasjon ved Namsos. “Nordmennene bestemmer.” er hans korte svar. Når morgen

opprinner har de allierte kapitulert uten betingelser. Det beste er at nordmennene får flere tyngre våpen, både ved overta våpen fra britene og ved å få frigitt egne og svenske, som ikke lengre er i bruk.

Britene og franskmennene hadde visst lidd store tap til sjøs. Nå kan nordmennene forsterke Bergen

og/eller Stavanger frontene. Han regner med at de vil velge Stavanger. Han ringer nordmennene og sier

at han vil ha tilbake sin divisjon fra Namsos, men nordmennene kan få en ny som de kan sette inn hvor

de vil. Derved slår han to fluer i en smekk. Han får erfarne soldater å sette inn i et støt ved Narvik, hvis

det blir nødvendig, og en ny divisjon får erfaring. Nordmennene klager over at deres lagre av artilleri

ammunisjon begynner å bli faretruende små. De har et forvirrende utvalg av skyts. Han sender det han

har igjen av alliert materiell. Haparanda var virkelig et funn. Han er glad for at han stoppet ødeleggelsene av depotene, hvor forutseende han alltid er.

Hans løfter om alliert ammunisjon er velkomment, men nordmennene gir ordre om at det skal spares på artilleriet. De har vist bare tre ukers forbruk igjen av en rekke ammunisjonstyper. Den svenske regjeringen lover å hjelpe til med ammunisjon, for deres eget forbruk er jo ikke høyt, og man har store lagre og en økende produksjon. Det er selvsagt et problem at nordmennene har så mye gammelt artilleri og så mange forskjellige typer. Dessuten er mesteparten av artilleriet av utenlandsk opprinnelse og det er ingen som kan eller vil selge slik ammunisjon til Norge.

En av hans tre divisjoner, som ikke har vært i strid, sendes sørover. På veien tilbake må togene ta med divisjonen fra Namsos.

5.mai. Midt opp i alle meldingene om tog, som kommer og går med soldater, kommer det en melding om at det forbannede hangarskipet er tilbake ved Narvik. I løpet av dagen mister britene nesten alt de har av fly på den flate damen, men man finner ikke skipet. Som om ikke det var ille nok, ett dusin franskmenn har klart å komme seg igjennom svenske og norske linjer og helt ned til Bjerkvik. Han raser og skjeller ut folkene. De må stramme igjen rundt sekkene. Vi trenger flere veiarbeidere, skriker han til alminnelig latter. Kan det tenkes at hele gjengen kommer seg av gårde? Nei, snøen er fortsatt dyp på fjellet og flesteparten av disse folkene vet ikke hva som er foran eller bak på et par ski, hvis de har slike. Der oppe på fjellet er det lite med mat, det betyr at de må bære med seg alt de trenger for turen ned til havet.

Når han har rast ferdig, kommer et nytt sjokk. Sovjetiske fly har landet på Bardufoss. Tjue middelstunge bombefly. Spøkelset har rykket nærmere. Må han samarbeide med dem? Det får han overlate til nordmennene. Han bestemmer seg for at dette er et norsk anliggende. Han vil ha minst mulig å gjøre med kommunister og røde gardister.

6.mai. Dagen er preget av lav aktivitet i Skandinavia. Det eneste som skjer er harde luftkamper ved

Stavanger. Skal en tro rapportene, har britene mistet nesten alle sine fly pluss noen til. Sannheten er vel

at de har fått forsterkninger, men at de like fullt har færre fly der enn før. Sola må bombes og Kjevik må forsvares bedre. Nordmennene overfører luftvernskanoner og mitraljøser fra Kongsberg og Fornebu til Kjevik og til Stavanger fronten. 

Selv er han ganske fornøyd med det lave aktivitetsnivået. Motstanderen sulter og blir bombet uten at han har noen tap.

Hans pansertog er for lengst ferdig og i bruk. De har begynt med ett nytt. Selv om det ikke er like fint som de togene stormaktene kan vise fram, er det adskillig bedre enn det norske. Her er det ingen sandsekker, men stål hele veien. Dette må kunne brukes mot de allierte sekkene.

Kommunistene har snart tatt hele Persia. Nå kommer sikkert de allierte til å sende flere styrker sørover, derved vil tyskerne få en lettere jobb. Når og hvor kommer angrepene? Han tar seg i å spekulere, han burde konsentrere seg om egne oppgaver, men dette er for spennende.

Hans norske kollega er forbannet over ordren om å spare på ammunisjonen. Hva er mest verdt, soldater eller skudd? Forbausende nok uttrykker kollegaen glede over de sovjetiske flyene, har man ikke granater til artilleriet, får man bruke utenlandske bomber. Det er billig, faktisk gratis. Da må jo de kostnadsbevisste tullingene i departementet bli fornøyd. Han gleder seg også over at de har fått mer og bedre luftvern. Egen produserte kanoner fra Kongsberg, svensk design sier han leende. Alle lager de nå. Det er jo underlig, at det er to land som begynner på S, Sveits og Sverige, som lager de beste luftvernskanonene. Ellers mener nordmannen at han begynner å bli for gammel for krig. Han hadde dristet seg til å ta en tur opp på fjellet og har ligget i en lavvo sammen med karene. Nå verket kroppen av gikt. Denne fordømte krigen må ta slutt snart. Ikke får Norge inn noe særlig med penger fra handelsflåten, ikke får de inn noe bauxitt eller annet å smelte, kort sagt, de norske finansene går lukt til …..

Han kan ikke annet enn å støtte sin kollega. De er i samme båt. Krig er piss. På spørsmål om hvor og når Tyskland vil angripe, svarer denne at han ikke vet. Men et stort antall norske båter, som har ligget i farvannet rundt Danmark og rustet, er leid av russerne.

  1. mai og nordmennene har snart nasjonaldag. Nå har snart nordmennene 150.000 mann under sin

kommando, 30.000 av disse er svensker, kanskje så mye som 10.000 er tyskere, 2.000 er frivillige fra

Danmark, Finland og andre land. Ellers hadde han rett med hensyn til Persia. Allierte tropper som

ellers skulle ha gått til Frankrike strømmer til landet. De svenske styrkene i hjemlandet er nå på 250.000 mann og man ser ingen grunn til å øke de for øyeblikket. Krigen i Sverige er snart over og industrien går for fullt og trenger alt den kan få tak i av folk. Det er ingen arbeidsløshet lengre. Hadde det ikke vært for krigen, hadde Sverige gjort gode penger, for svensk stål er populært som aldri før. Så kan man få fred med de allierte?

De allierte må jo innse at angrepet på Sverige og Norge var heller dumt, enda dummere var angrepet på Sovjet. Nå går vel alle koloniene i Asia til kommunistene eller til Japan. Han vet at den britiske og den franske hærledelsen er antikommunister på sin hals, så det må jo være mulig å få til en fredelig løsning på dette.

Han har tid til å tenke nå, for det meste går på skinner, dessuten er han ikke villig til å bruke noe særlig med krefter på sekkene. Det er bedre å bombe de allierte ved kysten, der er det enklere mål. En krysser kan man ikke grave ned eller plante trær på, så den er enkel å finne, passe stor og kostbar for motstanderen. Bruker han bare noen få fly pr. krysser, så går han med stort overskudd. Fra Portugal har de fått vite at britene har mistet en stor del av både marinen og handelsflåten. Hadde de tyske torpedoene på ubåtene virket som de skulle, kunne de allierte virkelig fått problemer med forsyningene. Tyskerne mente i forrige uke at feilen skyldes de magnetiske tennsatsene og har funnet fram til nye og bedre. Inntil videre bruker de gamle kontakt tennsatser, så når båtene kommer inn etter endt tokt, så bør det være en smal sak å løse problemet ved bare å bytte tennsatser og eventuelt komme med nye torpedoer. Det må jo være belastende for de allierte å ha så mange fronter å forsyne? Hvis kommunistene klarer å stenge Suez kanalen blir det enda verre. Har de allierte båter nok til å seile rundt Afrika? Hvor kan de ellers få tak i olje, Amerika? Idiotene startet det hele med å forsøke å bombe den sovjetiske oljeproduksjonen i stykker, nå er det de som har problemer med oljen.

Noen av flyverne har merket flyene sine med hakekors i tillegg til de svenske eller de norske fargene. De sier at det er for å unngå misforståelser, men det kan jo være politiske holdninger, som ligger bak. Han liker det ikke. Fortsetter det slik, får man snart noen med røde stjerner også. Han ber regjeringen om råd. I mellomtiden ber han om at flyvåpenet fjerner alle andre merkinger enn de svenske og det nye gule båndet.

Neste dag har det fortsatt ikke skjedd noe i Frankrike, men det går rykter om at Sovjet har sendt styrker til Tyskland, store styrker. Så Sovjet har store styrker i nord langs den finske grensen, langs to grenser i Asia og nå også i Tyskland. Hvor stor er egentlig den røde hæren? I alle fall over fire millioner, for de har vel fortsatt en betydelig styrke som ligger på grensen mot Kina for å passe på japanerne. Fredsavtale er bra, men egen styrke er bedre. Sovjetiske styrker til Tyskland forklarer jo hvorfor kommunistene leide de norske båtene. Nå må vel angrepet komme? Vil de klare å nå Paris på et halvt år og tvinge igjennom en gunstig fred? Sovjet har jo mye grovt artilleri, godt er det visstnok også, vil disse kanonene klare å skape et brudd i Maginotlinjen?

Ellers rykker nordmennene fram på alle fronter, selvfølgelig takket være svensk hjelp. De har fått akkurat så mye hjelp at de har framgang. Det var de som sa nei til unionen, det var de som sa nei til den svenske kongen, nå kan de kanskje komme på andre tanker? Han er ikke villig til å ofre en ekstra svensk soldat på det norske alteret. Det er tydeligvis ikke regjeringen heller, for det kommer ikke noen ordre derfra om flere divisjoner. Men de sender mer ammunisjon og kanoner til nordmennene, i hovedsak ammunisjon og kanoner fra de tidligere allierte lagrene i Haparanda.

9.Mai. Avisene skriver at tyskerne snart er klare til angrep. Noen hadde sett bortgjemte stridsvogner i en skog i nord ved den belgiske grensen. M.a.o. en god, gammel plan hentet rett ut fra forrige krig. Der er naturen laget for krigføring med stridsvogner, flate og fine sletter.

Men det er han som kan ta en skål i dag. Endelig overgir alle de allierte styrkene i Sverige seg. Flere veiarbeidere midt i vårløsningen. Bedre kan det ikke bli. Utstyret, som ikke er ødelagt, får han sende til nordmennene. Hans norske kollega røper at det går en strid strøm med russere til nordvest i Tyskland. Ikke bare stridsvogner, soldater og kanoner, men også fly. Fra andre hører han klager på at tog har blitt innstilt der nede, også tog som skulle nordover gjennom Danmark. Jernbanen i Tyskland frakter bare soldater og forsyninger til disse. I løpet av uken vil det brake løs, nå har tyskerne fått nok kanoner til å skyte i stykker Maginotlinjen. Fra kommunistene!! De norske båtene sliter med å finne en ledig kaiplass. Stridsvogn etter stridsvogn losses av og kjører bort. Skjønt ikke alltid, det er visst mange vogner med problemer. Det er det han alltid har hevdet, kommunisme betyr dårlig kvalitet og slett arbeide. Ikke noe for kvalitetsbevisste svensker.

De allierte hæravdelingene ved Narvik får støtte fra flåten, derved kan han lettere finne og bombe flere fartøy. Det er snart mer stål på bunnen av norske fjorder enn det Sverige kan produsere på et helt år. Igjen er lavt skydekke et problem, men i morgen blir det fint bombevær lover e-off.

10.Mai. Dagen starter på en dårlig måte, han har fått ordre om å sende enda en divisjon til Narvik. I sør

skal Sverige sende en ny divisjon til Stavanger. Nordmennene har også klart å øke antall soldater ved

fronten, ved å overlate vaktholdet av kysten til marinen og ny utdannede soldater. De tror egentlig ikke

at de allierte vil prøve seg på flere landsetninger. I alle fall ikke hvis det fortsetter på samme måten i

Asia.

Når frokosten er overstått begynner meldingene å strømme inn fra Europa. Tyskerne angriper både i nord og i sør. I sør, tvers igjennom skog og fjell med masser av stridsvogner. Angrepet må ha kommet overraskende, for de rykker raskt fram. Han og resten av staben blir oppslukt av meldingene og merker flittig av på kartet. Dette kom uventet, tydeligvis også på de allierte. Hvordan skal tyskerne klare å forsyne alle disse folkene og alle stridsvognene, Ardennene har jo ikke så mange og heller ikke så gode veier eller jernbanelinjer?

Nordmennene skal begynne å lage nye dobbeltdekkere, tyske Hs-123. De får hele opplegget fiks-ferdig fra Tyskland, med rigger og alt annet utstyr. De skal begynne å lage fly, som var umoderne i -38 når produksjonen ble stoppet, men tydeligvis moderne nok for nordmennene. Han flirer, men overraskes av representanten for flyvåpenet, som mener at dette er et bra fly. Han bruker uttrykk, som at de er robuste og enkle, at de trenger en kort landingsplass og tåler mye juling. Et fly som passer bra for felten og primitive flyplasser. Noen flere moderne fly får verken nordmenn eller svensker av tyskerne. Det er forståelig, med tanke på kamphandlingene nede i Europa. Så de må nøye seg med de moderne flyene, som de allerede har. Sverige kan nå trekke alle sine dobbeltdekkere vekk fra kamphandlingene, mens nordmennene begynner å lage nye.

Ellers forbereder man seg på å kaste de allierte på sjøen. Fortsetter den tyske framrykningen i Europa, så må vel de allierte trekke seg ut? 

Neste dag har han rett igjen i sine spådommer, de allierte trekker seg vekk fra Bergen. Men ifølge observasjoner fra lufta, går båtene nordover etter å ha forlatt Bergen. Det betyr mer trøbbel ved Narvik. Disse båtene må få en varm velkomst til fronten i nord. Litt mer bombing er nok bra for den allierte moralen. I løpet av dagen har han fått to nye, svensk bygde bombefly, B3 eller Ju-86, Ju-86 er den tyske betegnelsen. Siden alle de allierte soldatene i Sverige har overgitt seg, har alt av transport blitt mye enklere og han har langt flere soldater enn det han egentlig trenger.

Ellers har nordmennene somlet i Bergen. De allierte får tid til å trekke seg ut og verre skal det bli. Nordmennene holder en stor fest på den vinen, som franskmennene har etterlatt. Hans norske kollega raser over mangelen på disiplin. Her må det utskiftninger til i ledelsen. De trenger de frigjorte styrkene både ved Stavanger og ved Narvik. I bakrus eller ei, få de på toget og send de av gårde.

Hvorfor drar ikke de allierte soldatene fra Norge og Asia til Europa? Er russere og tyskere i ferd med å gå i en gigantisk felle? Det ser også ut som om de allierte har forsterket fronten ved Stavanger for de er på offensiven igjen og rykker fram langs kysten. Det er den allierte flåten som baner vei for hæren med sitt tunge artilleri. Med det koster for den allierte flåten, en fransk krysser blir senket og en destroyer sterkt skadd. Han synes dette lover dårlig for framtiden. Det er litt forvirrende, men har de allierte kommet med et hangarskip igjen? De møter dobbeltdekkere i lufta igjen, men nå har de lært. Stup ned på dem og fly vekk og opp igjen for et nytt angrep. En av flygerne mener at britene har fått en flyplass ved Andøya. E-off eller nordmennene må bringe klarhet i situasjonen. Hangarskip eller flyplass?

12.Mai. Det virker som om det er begge deler, både flyplass og hangarskip. Dette er dårlige nyheter. Men nå må de finne den flate båten og bombe henne i senk. Han er dyktig lei av å bli forstyrret på denne måten og den forbannede regjeringen maner til økt innsats. Det høres ut som om det går dårlig på alle fronter. Kommunistene har trukket seg noe tilbake i Persia, de allierte har rykket fram ved Stavanger og han kan ikke bombe lengere uten å møte motstand i lufta. Det er bare nede på kontinentet at ting går i riktig retning eller går de rett inn i en felle?

Han har fått lest en reportasje om tyske glidefly, som lander på toppen av en uinntagelig festning i Belgia og slår den ut. Seksti mann bare utrustet med håndvåpen og grove miner som tar tusen tungt bevæpnede mann i en festning til fange! Det må være eventyr og propaganda. Han frykter at de allierte snart lar fellen slå igjen over både tyskere og russere. Franskmennene har Europas sterkeste hær, det er opplest og vedtatt. Nederland og Belgia er heller ikke smågutter.

Nordmennene har endelig fått fyllikene på noen tog og sender dem sørover om Drammen. Det er ingen jernbane mellom Bergen og Stavanger og, som overalt ellers i Norge, dårlig med vei. Båt våger de ikke å bruke, til sjøs er de allierte for sterke.

13.Mai. La oss håpe det blir en ulykkesdag for de allierte. Den flate damen har stukket av igjen og de

bomber flyplassen ute på Andøya uten egentlig å ha noen stor suksess. Igjen en dag hvor mønsteret fra

gårsdagen gjentas. Framgang i Europa, retrett i Asia og i Norge.

Nordmennene har fått mer utstyr, denne gangen fra russerne. Både tyskere og russere gir nordmennene polsk utstyr, alt fra hjelmer til stridsvogner. Dette er straffen for ikke å ha noen egen forsvarsindustri. Dette må bli en forvirrende logistikk, nordmennene har norsk, svensk, tysk, britisk, polsk, fransk og sovjetisk utstyr. Stakkars folkene på lageret.

De første bildene fra Europa har dukket opp. De viser brennende franske stridsvogner og mange franske soldater, som er tatt til fange. Skal en tro de meldingene, som Goebbels sender ut, er tyskerne ikke til å stoppe. Franske motangrep visner hen under gjentatte flyangrep. Nederlenderne er skilt fra de andre. På kvelden kommer meldingen om at Sedan er tatt. Er det ikke en felle tyskerne har gått inn i? Russerne er jo snart ved Kanalen.

De kan ikke være noe dårligere enn tyskerne. Han ber om tillatelse til å sende flere divisjoner til Norge.

Neste dag er det færre allierte fly i lufta over Narvik. Samtidig kommer det melding om at britene i går hadde forsøkt seg på et angrep mot russerne i Europa for å stoppe deres marsj mot kysten. Det ble en fullstendig fiasko skal en tro bildene, som har kommet fram. Britiske stridsvogner står etterlatt som brennende vrak i stort antall. I tillegg er det bilder av tyske soldater som kjører i britiske stridsvogner og lastebiler.

I Norge ender det med en russisk katastrofe når russerne forsøker å gå til angrep med to kryssere mot flyplassen ved Andøya. Britene svarer med et motangrep med et slagskip og flere kryssere, til tross for norsk heltemodig innsats fra lufta er alt som skjer at nordmennene mister fire av sine mest moderne fly og russerne en krysser. Svenske fly, som går opp umiddelbart etter meldingene om stridskontakt, finner ingenting annet enn oljeflekker og norske fiskebåter, som plukker opp sovjetiske overlevende og lik fra sjøen. De finner bare en nordmann i live fra flyene. Han må trøste sin norske kollega.

Ellers er det stille i Stavanger og egentlig også ved Narvik. De må finne den allierte flåten med den flate damen og bombe dem i senk. Kan tyskerne hjelpe dem?

15.Mai. Han er svært spent når han står opp. Nå må de allierte slå til, hvis ikke har de tapt for mye i

Europa, ikke minst i form av stridsmoral. Den ekstra svenske divisjonen har kommet til Stavanger, nordmennene har begynt med stridsvogner og nordmennene fra Bergen må snart være framme. Hvor lenge tåler de allierte å miste så mange fartøyer?

Til tross for stridsvogner er det lite som skjer på frontene i Norge, det virker som om alle graver seg ned og venter på at motparten skal gi seg. Han må få fart på fronten ved Narvik, først og fremst ved å ødelegge den hersens flyplassen.

I Europa er det ingen felle som har slått igjen. Tyskere og russere fortsetter frammarsjen. Det ser ikke ut til at de har noen bekymringer av denne verden. Hvordan klarer de å få fram så store mengder med forsyninger? Hans norske kollega kan fortelle at russerne nesten ikke sender fram andre forsyninger enn ammunisjon. Mat og drivstoff tar de fra de allierte eller fra sivile lagre. Det samme er til dels tilfelle med tyskerne. De allierte ødelegger i liten grad sivile eller militære lagre og jernbanen samt veiene er i så liten grad ødelagt, at det er kjapt å reparere disse. Har de allierte ikke skjønt alvoret? Han er nervøs på tyskernes vegne, dette går for lett. Snart dukker det nok opp en kjempearme som kutter av de tyske forsyningene. Franskmennene har jo minst en million mann i Maginotlinjen og flere i koloniene. Disse må kunne angripe tyskerne i flanken. Så vidt han skjønner er det bare et fåtalls divisjoner av den franske reserven, som har prøvd seg på flankene. Frankrike gjorde jo dette under første verdenskrig, da gikk det dårlig for dem på høyre og venstre flanke og så slo de til på midten, ved Paris, og vant en avgjørende seier.

Hans norske kollega kan fortelle at nordmennene i sør har fått kjeft for manglende aggressivitet av tyskerne. “Vi får vel gjøre noe dristig her oppe, skal vi unngå det samme. Godt at vi ikke har mange tyskere på bakken.” Antagelig for å øke aggressiviteten har nordmennene ved Stavanger fått sovjetiske og tyske stridsvogns avdelinger. De allierte er bare langs kysten, det er der de har kunnet komme seg videre, takket være flåtens kanoner. De har faktisk kommet helt ned til Egersund, men der er det stopp for øyeblikket.

Ellers gir de lyse nettene her i nord mange gleder. De allierte bombes hele døgnet og hver gang de forsøker seg på å komme med fly, er det de som taper mest. De har bare dobbeltdekkere og disse egner seg ikke for kamp mot moderne jagerfly. Imens bygger svensker og nordmenn bedre flyplasser. Alle flyene står nå i solide båser av stokker, stein og jord i tillegg til at de er kamuflert. Derved er det lite eventuelle britiske flyangrep mot flyplassene får utrettet. Men han må beundre de britiske flygerne, som går opp i sine gammeldags fly, til tross for at de vet at de er håpløst underlegne, ikke bare med hensyn til alder, fart og bevæpning, men også i antall. E-off mener at britene i nord aldri har mer enn tjue fly operativt til enhver tid, selv har de i alle fall 150. Ser de et britisk jagerfly, så kan selv det største moderne bombeflyet bare fly i fra jagerflyet. Nordmennene sverger fortsatt til å bruke Hs-123 som bombefly. På denne måten sparer de timer på opplæring og det er sjelden de mister noen av de gamle kråkene. Som hans eget flyvåpen sa, de tåler mye juling. Han har sett bilder av en Hs-123, som landet med en såret flyger bak spakene etter å ha vært i kamp med en Gladiator. Bakkemannskapene fant over hundre hull i skrog og vinger, men flyet fløy. Flygeren påsto at britene hadde fått like mye juling. Nordmennene har montert to ekstra maskingevær i Hs-123, så nå har flyet fire. Noen fabler om at de vil ha maskinkanoner i kråkene for å bruke dem mot skip, men hittil har det ikke blitt noe av. Ideen er god, for en vanlig skuteside stopper ikke et kanonskudd, selv ikke på en destroyer.

På bakken er nordmennene til dels overlegne på samme måten, men her er det skiferdighetene som gir bedre framkommelighet og større fart. Prøver allierte soldater seg på å følge etter en norsk gruppe, som har gjort et overraskende angrep, så har dette bare to utganger. Enten finner de ingen nordmenn eller så går de allierte inn i et bakhold. På samme måte som hans egne soldater gjorde det mot sekkene, utfører disse små norske avdelingene enten overfall eller minelegning. Finnene har lært de nordiske soldatene mye om moderne og arktisk krig. Det var jo fint at fienden valgte å angripe mens det fortsatt var vinter og snø. Igjen og igjen kommer spørsmålet opp, hva tenkte de allierte på?

Nederland har gitt opp og de norske båtene kan nå seile til nederlandske havner med russisk utstyr og tropper.

I Persia fortsetter den allierte retretten. De sovjetiske lagrene er fulle, kommunistene kan angripe igjen.

NASJONALDAG.

Nasjonaldagen opprinner med at kanonene deres ute i fjorden bombes, samtidig som det regner jevnt og trutt hele dagen. Bombene slippes fra stor høyde og skader bare to sivile bygninger, en låve med sauer og høy samt et lite kapell.

De sovjetiske styrkene ved Gratangen forsterkes ytterligere ved de blir tilført artilleri. Mer enn tjue kanoner av forskjellige kalibre ruller forbi veikrysset. En russisk major gjør ære på ham ved å gratulere ham med senkningen, samtidig får han en russisk skarpskytter rifle som gave. Han blir ganske stum, men klarer å stamme fram ett takk. Han rapporter det hele oppover. Generalen mener han kan beholde rifla, men de sender selvsagt en rapport om det hele sørover.

Den neste som dukker opp er en amerikansk journalist. Han kan fortelle at generalen har fortalt ham om dagboken og loggen i landsettingsbåten. En telefon til generalen bekrefter dette og han lar journalisten lese begge deler. Journalisten er en garvet veteran, som har oppholdt seg i Finland fram til ganske nylig og før dette i Spania under borgerkrigen der. Han kom først til Sverige og derfra til Bardufoss med fly. Ulf lar ham intervjue krigsfangene og hans egne soldater med seg selv tilstede. Men majoren er nå fullstendig taus. Åse kan fortelle at han er i et slags sjokk. Hele hans verden er i ferd med å falle i sammen.

Før han drar videre, kommer journalisten innom staben for å få en siste samtale med gymnasiasten og ta en siste titt i dagboken. Han kan fortelle at han håper å få sendt bilder og tekst fra Stockholm i løpet av et par dager. Journalisten mener ellers at reaksjonene til de britiske fangene, inklusive majorens, er en bekreftelse på at opplysningene er riktige. Mens de sitter der, får journalisten øye på avisene, som gymnasiasten har tatt vare på, og ber om en rask oversettelse når han får høre at det gjelder krigshandlingene her i Skibotn. Når han har hørt litt av historien, ber han om å få overnatte, hvilket Ulf godtar og sender ham opp til en finsk talende bonde, som ikke bare er taus av seg, men som ellers behersker norsk dårlig, samisk noe bedre og ellers ingen fremmede språk. Men penger er han glad i og tar vel imot en ekstra overnattingsgjest på nasjonaldagen. Ulf håper og tror at journalisten ikke kan finsk.

Barnetoget i Skibotn var heller kort denne dagen, men det gikk i regnværet, som ellers, og journalisten fikk noen gode bilder av barnetoget mellom ruinene.

I løpet av natta hører sambandsfolka at BBC kan fortelle at de norske stillingene i Skibotn er bombet sønder og sammen. Da telefonledningen har vært brutt mesteparten av dagen, tar de kontakt ved hjelp av radioen for å få klarhet i situasjonen. Ole kan leende fortelle dem at det er noe overdrevet, selv om hullene etter bombene ligger ganske tett, er både de og kanonene like hele. Hos dem har det vært et enda kortere barnetog, selv om både tyskere, russere og de selv deltok. Barnetoget ble avsluttet ved at russerne og noen av nordmennene sang Internasjonalen riktig så vakkert, før barna og alle nordmennene stemte i med Nasjonalsangen. Verdig forbrødring, er Oles beskrivelse av det hele.

Den attende stikker Ulf nordover til Ole, han sier det er for å se på skadene, men egentlig er det for å unngå journalisten og hans spørsmål, derfor tar han en av motorsyklene utover. Siden han frykter journalisten mer enn fly og bomber, velger han å dra helt ut til nordspissen og de folkene de har der ute. Han ber Ole holde kjeft om hvor han er, for når han kommer fram, kan sambandsfolka melde at journalisten er på vei utover han også.

I nord er været ganske klart, selv om det blåser hardt. Vinden kommer fra nord, derfor er det kaldt. Men folkene gir uttrykk for at de synes tjenesten er OK. “Kommer noen og forsøker på fanteri, stikker vi bare opp i heia,” sier guttene. De kan fortelle at de tre sovjetiske sambandsfolka har blitt bedre på ski og at de nå er gode nok til å klare komme seg bort de også. Derfor er det nesten trist at snøen er i ferd med å forsvinne. Karene har til og med vært så forutseende at de har lagret noe mat i en gammel løe ett stykke oppe i fjellet. Takket være at de driver ganske så intenst med fiske på fritida, er rasjonene mer enn tilstrekkelige og det er dette overskuddet, som er lagret oppe i fjellet.

Mens de sitter der og skravler, kommer den yngste løpende inn, en femten åring som har meldt seg som frivillig. “Krigsskip”, gisper han selv om løpeturen har vært kort. De stormer ut. Ganske riktig, inn Fugløysund kommer åtte båter i stor fart. Deres samiske kodespesialist stormer til telefonen, som gledelig nok virker, og melder fra. “Kanskje vil flyene komme tidsnok”, mumler Ulf, dette gir en vond knute i magen.

Etter hvert kan de melde fra mer spesifikt om hva de ser. En tung krysser, en lett krysser og seks destroyere. Alle går i dekning, men båtene løsner ikke et eneste skudd mot dem, antagelig fordi de ikke vet at de er der. Det er jo noen fordeler ved å kunne bruke telefonen, tenker Ulf. Da kan man ikke krysspeile avsenderen. Når han skjønner at de ikke vil bli skutt på, setter han seg på motorsykkelen og kjører i full fart østover. Det siste han hørte over telefonen, var den rolige stemmen til Halvorsen som meldte at alt var klart.

Når han har kommet to hundre meter av gårde, kommer det et skudd fra en Pom-Pom der ute. Noen har sett ham og skjønt at han er militær, grønn uniform og grønn sykkel kan jo ha noe med det å gjøre. Han setter opp farten, heldigvis er veien god, så sykkelen kommer opp i sytti før de neste skuddene. En hel salve mot en enslig mann. Avstanden er nå på mange kilometere og det er bare sporadisk han er synlig fra fjorden, takket være hauger og krattskog. Derfor bommer de der ute, men det går utover terrenget. Etter fem spennende minutter er han utenfor skuddhold og like hel. Sykkelen tordner videre. Da passerer han også den ødelagte destroyeren. Et fly kommer til syne og han prøver å øke farten, flyet kan han ikke kjøre fra, men dess nærmere han kommer eget luftvern, dess bedre. Han titter i speilet etter flyet, det er en Swordfish med flottører og ikke verdens raskeste fly, heldigvis. Det gjør en sving over destroyer vraket, da er han mer enn en kilometer borte. Da tordner det fra fjorden og ved vraket, de der ute skyter mot vraket. Han bøyer seg ned over styret og prøver å øke farten igjen, han er redd for at det er ham de skyter på. 

Men så grove kanoner kaster ikke bort skudd på en motorsyklist, så han kommer seg uskadd videre. Når han kommer opp på en liten høyde, ser han at vraket brenner, men de skyter fortsatt på restene. Den brannen kan ikke vare lenge, for nå er det lite igjen som brenner i vraket. Swordfishen dirigerer fortsatt ilden, han stopper ikke hos Halvorsen, i tilfelle flyet kan se ham. Men noen vinker til ham og han vinker tilbake. Alt OK. Det tar enda noen minutter før han er ved kanonstillingene og da ser han norske soldater med stålhjelmer, engelske stålhjelmer, for noe annet har de ikke. Dette er noe de ikke har brukt før, så han har ikke sett det før i dag. Folkene hans ser nesten profesjonelle ut. Han kjører sykkelen inn på et fjøs uten å stoppe, slår av tenninga og stenger bensinkrana, mens han hører den velkjente tikkinga fra en varm sykkel, trekker han pusten dypt et par ganger før han går ut.

Ole er litt oppstemt, som alle de andre, men nå gjelder det å bevare roen. Halvorsen skal skyte torpedoen først. De håper på å få skutt ned det fordømte flyet før de åpner ild mot båtene. Men mest av alt håper de at Halvorsen ikke blir oppdaget. Nå er Halvorsens torpedobatteri plassert inne i en bukt, slik at torpedoen vil løpe et stykke skjult fra båtene og i dag vil vinden maskere eventuelle luftbobler ute i fjorden. Men hvis båten eller flyet stopper ved bukta, så vil neste torpedo bli sett. Det er den neste torpedostillingen han er mest bekymret for, for den ligger helt ute ved fjorden og han nevner det for Ole. Denne flirer. “Har du ikke sett hva de har gjort? De har tatt en gammel trebåt uten bunn og den står oppe på torpedoen. Når båten flyter etter å ha kommet ut av båtnaustet fortsetter trallen videre et stykke under vann og torpedoen avfyres. Så når de trekker opp trallen, kommer båten opp på trallen igjen og flyttes inn i naustet. Det er et elegant triks, men jeg tror ikke de kan skyte ut mer enn to torpedoer før noen aner noe muffens.”

Etter en kort stund får de meldingen, “Svigermor er ute“, det betyr at torpedoen er avfyrt. Da har Ulf kommet seg opp på en haug og kan se det hele. Det er den lette krysseren, som kommer først. Den har akkurat kommet på høyde med naustet til Halvorsen, da det smeller voldsomt. En gigantisk søyle av vann står til værs helt framme ved baugen. Umiddelbart etter slår krysseren bakk, stopper på forbausende kort tid og går så akterover i sitt gamle kjølevann mens signallampene fyrer av en strøm med morseglimt til båtene bak. Båtene bak snur samtidig og i samme bue, pokker så elegant tenker Ulf. Britene kan dette med båt. Den lette krysseren kommer seg så raskt tilbake at Halvorsen ikke rekker å fyre av neste torpedo.

Nå har det kommet til enda et sjøfly. Sammen går de to flyene langsomt og lavt oppover fjorden på motsatt side, som om de leter etter noe. Snur i det de har kommet på skuddhold av deres luftvernskanoner og flyr enda lavere tilbake. Det ene flyet lander så ved den tunge krysseren og en av mannskapet på flyet blir plukket opp av en motorbåt, som har blitt låret. Alle båtene har nå stoppet opp. Den lette krysseren flytter fortsatt og pumper ut vann som besatt. Eneste måten en ellers kan se at den er skadet, er at baugen stikker litt dypt.

Båtene ligger der i kanskje ti minutter, så setter sjaluppen den ene fra flymannskapet tilbake om bord i flyet. De to flyene tar av igjen, men lander der hvor krysseren ble truffet. Så takser de fram og tilbake på sjøen, mens de tre om bord i hvert fly speider ned i sjøen. “De ser etter miner”, mumler en soldat som har fulgt Ulf opp på haugen med en telefon og en kabeltrommel. Ulf griper telefonen: “Stille, ingen skudd, ingen går ut.” Så ber han om Bardufoss. Der får han en kort beskjed, “Flyene har tatt av og er på vei.”

Ute på sjøen har aktiviteten økt, motorbåten har kommet til. Både flyene og denne har begynt å trekke en dregg etter seg. Plutselig får det ene flyet napp og de begynner å hale inn dreggen, det er tungt, han ser at de etter hvert må bruke to mann. Etter en kort stund, for Ulf og soldaten en evighet, kommer et garn til syne på dreggen. En av mannskapet går ned på høyre flottør og kutter garnet løst. Mens de står der, får Ulf melding om at noen har oppfanget en radiosending. “Krysspeil!” brøler han inn i telefonen, for det kan ikke være noen av deres radioer, de kan fortsatt bruke telefonen og gjør det.

Etter en stund får han den rolige stemmen fra telegrafisten på verftet på tråden. Han forklarer at sendingen må ha kommet fra et sted i nærheten av Årøy. “Få tatt strømmen.” kommanderer han. Etter en stund får han beskjed om at det kommunale lysverket har kuttet strømmen nordover. Men sendingene fortsetter. Telegrafisten kan melde at sendingene nå er noe svakere, men mer enn sterke nok til å nå flere mil. Sendingene besvares fra den største krysseren. De kan etter hvert bestemme posisjonen bedre. Ulf ber om at Ole sender et lag til det punktet, som er angitt. Så spredt som bebyggelsen er her, burde det bare være nok å følge strømledningen til nærmeste gård eller hus.

Mens han står med telefonen i hånda for å få siste nytt fra søkningen etter senderen, hører de plutselig flydrønn, denne gangen er det ikke en langsom fly dur, men en voldsom støy, som kommer plutselig. Flyene har tatt en omvei rundt fjellene og nå kommer de på en rekke over fjellet i nordøst. Han føler at de kommer rett over hodet på ham og instinktivt huker han seg ned. Men det er norske fly, først kommer fire Gladiatorer med det norske flagget på halen, så åtte Hs-123 med det samme flagget på samme sted. Den største krysseren får all oppmerksomheten og treffes ganske raskt av flere bomber.

Nå har de britiske flyene og sjaluppen fått det travelt, men før flyene kommer på lufta er en Hs-123 over dem og peprer dem med kuler. Begge forsvarer seg så godt de kan, men angrepet kom forfra og da er det lite maskingeværet i aktercockpiten kan gjøre, før det hele er over. Mitraljøsen eller maskinkanonen, som peker forover, kan de allierte flyene ikke bruke før de har tatt av fra sjøen. Så Hs-123-en har allerede svingt mot fjellet igjen før noen av våpnene i fronten på sjøflyene kan brukes effektivt. Mirakuløst nok går motoren på de to sjøflyene fortsatt, men før de får tatt av er en Gladiator også over dem på samme måten. Flyet til venstre stopper. Det andre kommer imidlertid i lufta, til tross for at et stort flak med duk har løsnet fra venstre vinge. Da er imidlertid de norske flyene på vei over fjellet, med et unntak. En Hs-123 med en røykhale etter seg stiger etter fattig evne før den velter seg over på ryggen og piloten faller ut. Fallskjermen åpner seg i siste liten og bremser fallet for flygeren, som lander i sjøen bare ti meter fra land.

Nå lander den ene Swordfishen, som kom i lufta, ved en destroyer. Den største krysseren er truffet flere steder og er i brann. Men allerede nå kan det se ut som om de vil klare å slukke. To av kanontårnene må være skadet, for kanonene der er ikke lengre parallelle. Ellers brenner det ved flykatapulten og bak ved en pom-pom. Det kommer også røyk opp ved diverse andre steder. To destroyere iler til som assistanse, en av de går opp på siden av krysseren og legger ut nett på siden, samtidig som den setter ut en livbåt, for det ligger folk i sjøen.

Ulf tar en kort diskusjon med Ole. Har man funnet senderen? Skal man åpne ild mot skipene? De nøler litt, men bestemmer seg for å begynne beskytningen. Kanskje kan de lure noen av båtene til å gå inn til Halvorsen. Skuddene sitter bemerkelsesverdig bra og de starter nye branner på den største krysseren, den andre er for langt unna nå. En av destroyerne blir også truffet. Men folkene der ute er dyktige, raskt besvarer de ilden og Ulf ser med bekymring på at flere av skuddene er nære stillingene.

Så kommer flyene igjen, men denne gangen er det svenske og tyske fly. De må ha tatt av fra Sverige og ikke fra Bardufoss. For første gang ser Ulf det bratte stupet til en Stuka, det er minst tolv av disse som stuper ned mot de båtene som er lengst unna, den lette krysseren og tre destroyere. Svenskene kommer med to motors bombefly, Ju-86. Mens Stukaene angriper skipene ute, slipper de femten svenske flyene sin last mot de skipene som er lengst inne. Før de har begynt, har Ulf notert to nye treff i den lette krysseren og et treff i en destroyer fra deres kanoner, destroyeren er i ferd med å synke. Selv er han travelt opptatt med å rettlede egen ildgivning. Alle de tre skuddene i deres siste salve treffer den tunge krysseren. Krysseren er i ferd med å snu. Den lette krysseren kommer tilbake for å hjelpe til med luftvern, den ligger høyere i sjøen nå, så de har nok klart å tømme ett eller flere skott, nå kan de også se en del av flengen i skroget som torpedoen lagde. Destroyeren, som synker, har klart å sette flere båter og flåter i sjøen og det er klart at den snart vil gå under. Den lette krysseren går for sakte fart, så de tør vel ikke seile fortere i frykt for å få nye lekkasjer pga. vanntrykket. Når han titter ned på stillingene, ser det ut som bare en av deres kanoner er truffet, uheldigvis er det en av de store. Skipene der ute har delvis stoppet ilden mot land, flyene tar all deres oppmerksomhet og sikksakk kjøringen for å unngå bombene gjør vel skytingen vanskeligere. Han føler seg trygg der han står, hvilket han ikke skulle, for et sleivskudd fra en av destroyerne treffer haugen han står på. Heldigvis blir verken han eller soldaten truffet, men de får en skur av jord, greiner og stein over seg.

De der ute må ha fått nok, for til tross for at flyene har tatt en sving vekk fra fjorden, har de stoppet beskytningen av deres stillinger og trukket seg unna. Det eneste som er igjen er fire livbåter og fem flåter i sjøen, i tillegg til to fly. Et fly like ved dem og et lengre borte, som ser ut til å synke. Han beordrer stans i skytingen. Holdet er snart for langt og han vil ikke skade livbåter eller flåter. Livbåtene ror etter båtene med hver sin flåte på slep. Den siste flåten ser ut til å være tom. 

Når de stopper skytingen, snur en av destroyerne og begynner å plukke opp folk fra livbåtene. Snart kommer enda en destroyer for å hjelpe til. De skyter fortsatt ikke, men så er også holdet snart for langt. Mens dette pågår løper han ned til stillingene. Åtte nordmenn er drept, seks er skadet. I tillegg har tre russere blitt skadet av splinter, da de ville frakte bort sårede nordmenn. I det han takker den sovjetiske offiseren for innsatsen, kommer flyene tilbake. De angriper ikke de to båtene som hjelper folk opp av sjøen, men de av båtene som er lengre ute. Han ser bare fire destroyere nå, to ved krysserne og to ved livbåtene. Skipene der ute ser ut til å måtte gjennomgå en ny og verre omgang. Spesielt den lette krysseren, som beveger seg veldig langsomt. Mens de står der og vurderer det hele, kommer en sjark bort til det nærmeste flyet. En mann blir hjulpet ut av flyet, en kommer seg ut uten hjelp, mens tredje mann blir bare lagt ned på dekket uten å røre på seg.

Der ute har bombingen stoppet opp for tredje gang. Den lette krysseren har tydeligvis problemer, for nå bakker den ut fjorden. Den tunge krysseren brenner fortsatt enkelte plasser, men mye mindre nå enn sist. Også to av destroyerne der ute har blitt skadet av det siste bomberegnet. Spesielt en som beveger seg veldig langsomt. Den andre har en mast med en underlig vinkel.

Sjark nummer to kommer til der ute. Begge sjarkene plukker opp ting fra sjøen, det viser seg å være mennesker. Døde mennesker, som bare blir lagt på dekk. Flyet som holder på å synke har nå den ene vingen i vannet og er snart inne ved land. Vinden har presset flyet av gårde inn mot en liten bukt. Noen gutter i en robåt har nettopp kommet til flyet og trekker det mot land ved en liten bekk. Der er det en liten sandstrand og en mann med flytevest og overall. Ulf skjønner plutselig at det er den norske flygeren, som hoppet eller falt ut av Hs-123en. Snart kommer den ene sjarken til og så den andre. Den siste sjarken går ut igjen og begynner å taue det andre flyet inn mot stranda. Det ser ut til at det er den norske piloten som dirigerer det hele. Nå kommer en noe større fiskebåt tøffende, den går lengre ut mens den plukker opp folk fra sjøen. Ute på havet er alle krigsskipene borte. Ulf begynner å gå igjennom skadene og listen over sårede og døde. Heldigvis er de sårede bare lettere skadet og de har allerede blitt sendt til sykehuset. De samler sammen de døde og legger dem på en lastebil. Han ringer staben og ber om at de begynner på to nye graver ved kapellet. En stor alliert og en mindre norsk. Begravelser har dessverre blitt rutine.

Kanonen, som ble truffet, er fullstendig ødelagt. Men det ser ut til at det norske forsvaret har fått to fly. Han setter seg på motorsykkelen og kjører inn mot staben. Etter å gitt ordre om at de to flyene på stranden må bevoktes og at de må melde fra om hendelsene til majoren og til generalen. Hva som skjedde med den ene destroyeren skjønner han ikke. Han håper at samtaler med de andre, vil bringe klarhet i hva som har skjedd. Selv gruer han seg for brevskrivingen til de etterlatte. Mens han kjører inn over, bestemmer han seg for at han må huske å takke flyvåpnene i Sverige, Tyskland og Norge for innsatsen. Han må også flytte over en torpedo, Halvorsen har nå bare to på sitt sted, mens de andre fortsatt har fire. Han må også legge inn et sterkt ønske om nye tunge kanoner. Han vet at Norge ikke har mange slike, ei heller vil slike kunne komme forbi briter og franskmenn. Løsningen må bli Sovjet eller den lange ferden over Leningrad og Murmansk.

Etter at han har kommet inn til staben og har begynt på rapporten, kommer fem soldater med en fange mellom seg. Fangen er i norsk offiseruniform, en kaptein, og han er kraftig forslått. “Den dumme stuten satte seg til motverge når vi kom og overrasket han” sier den ene soldaten som forklaring på offiserens utseende. “Han tittet ut vinduet med en kikkert i den ene hånden og morsenøkkelen i den andre, mens vi kom inn bakdøra,” fortsetter han. Ulf vet ikke hva han skal si eller gjøre, skyver offiserens Colt ned i en skuff og ber om å få generalen på telefonen. Generalen er ikke tilstede, men vakthavende ber om at de bringer offiseren inn til dem. Ulf ser på radioen som soldatene har båret inn. Den ser ny ut og den er engelsk. Han ber dem sette den i en krok, takker for innsatsen og sender de fem soldatene av gårde med offiseren, så fortsetter han på rapporten. Han avslutter rapporten med å fortelle om den norske kapteinen og ber om at han blir straffet på hardest mulig måte med begrunnelsen: “For hans ildledning har bidratt til å ta livet av åtte gode, norske soldater.“

Han og gymnasiasten leser igjennom rapporten en siste gang, så ber han om at de to flyene må bringes inn til smulere farvann og de døde til kapellet. Når det er gjort drar han etter fangetransporten på motorsykkelen mot generalens stab.

Der er man i ferd med å bandasjere kapteinen, hans egne soldater står noe forfjamset i en krok. Han leser sinne i ansiktene deres, noe han ikke forstår i første omgang, før han selv blir møtte av flere kraftige verbale salver fra en feit major med et illrødt ansikt. Denne fortsetter uten stans i flere minutter med utsagn om overgrep, mishandling av overordnet befal, utilbørlig opptreden, osv., helt til generalen kommer inn. Majoren fortsetter sin overhøvling etter en kort pause, Ulf rekker rapporten til generalen, som ber om taushet mens han leser rapporten. Så ber generalen soldatene forklare hva og hvordan, før han snur seg mot Ulf. Ulf overrekker generalen en del ark med følgende tilføyelse: “Dette ble funnet hos kapteinen.”

Generalen blar fort igjennom arkene med ryggen mot den rasende majoren. “Funnet hos kapteinen?” spør generalen Ulf.

Ulf ser et kort øyeblikk bort mot soldatene, som nikker, før han bekrefter det hele. Ulf har alltid ment at generalen var en kald fisk, som aldri ville bli rasende, så det som nå skjer er veldig overraskende. For generalen dreier seg rundt med stor fart og slår majoren i ansiktet med flat hånd. “Din skitne forræder” hveser han og nå er det han som er rød i ansiktet mens majoren har blitt helt hvit. “Grip ham” kommanderer han til de som står rundt. “Legg disse uslingene i jern” er neste ordre. En kaptein iler til sammen med en ekstra høy og kraftig soldat, fra et eller annet sted kommer det to sett med håndjern, som festes på de to, kapteinen og majoren. Et par av Ulfs folk flirer lettet, men retter seg opp uten mer fliring så fort generalens øyne streifer dem. Alle tier, det er bare generalen, som farer rundt og gir ordre. “Gi meg Narvik” bjeffer han til en soldat som sitter ved en telefon. Det er stille mens soldaten ringer opp sentralen og ber om en linje til hovedkvarteret i Narvik. Det skjer forbausende fort. Generalen er militært knapp i sin beskrivelse av det hele: “To forrædere er pågrepet, en major og en kaptein, bevisene er entydige, for det er funnet særdeles kompromitterende dokumenter på kapteinen, som kun kan ha blitt overlevert av majoren. Dokumenter som majoren har sagt han har mistet, ja mistet.” Det siste blir frest over linjen. Det er tydelig at motparten på linja er et høyere befal, for etter en kort stund sier generalen: “Ja, vi vil holde standrett i løpet av et par dager. Kommer De eller noen fra Deres stab? Ja, vi vil selvsagt vente til De får sendt opp en advokat. Dette er så alvorlig at vi må gjøre det hele helt etter boka.” Generalen har roet seg ned nå, sett dem i kasjotten sier han til kapteinen, som kom med håndjernene, før han snur seg til Ulf og hans folk. “Hold kjeft om dette, dere vil få beskjed om resultatet av rettssaken, når den er avsluttet, da først kan dere nevne dette for andre. Det kan bli nødvendig å kalle dere inn som vitner.”

Ulf og karene nikker, så blir de sendt ut. De ser hoderystende på hverandre når de kommer ut. “Best at dere holder helt kjeft.” sier Ulf. De andre nikker. “Er det noen som spør om noe, så si at de kan spørre meg.”

Allerede neste dag ser de en Tiger Moth i norske farger, som flyr over dem. De gjetter seg til at det er advokaten. Da har de fått de to skadde Swordfishene opp på land ved Skibotn og den norske piloten kom om ettermiddagen på en lastebil sammen med to flymekanikere. Da har Ulf fått beskjed om følgende: “Den manglende destroyeren hadde rett og slett eksplodert og sunket i løpet av få sekunder etter å ha blitt truffet av en stor bombe. Den lette krysseren sto på grunn ved Karlsøy og de andre båtene hadde fortsatt mot Skottland.” Den lette krysserne hadde visstnok fått motorstopp og drevet inn på grunna før de andre båtene hadde fått gjort noe. Den sto visstnok lett på siden den hadde hatt så liten fart, selv om det hadde vært litt vind i det siste. Britene hadde sendt en bergingsbåt til havaristen.

I utlandet fortsetter tysk og russisk framrykningen. Svenskene sender det de finner av alliert materiell til Norge, for Norge har ikke utstyr nok til alle de som er kalt inn. Det er bare på nordfronten at det ikke kommer noe nytt utstyr fra Sverige eller Norge, men der har de heldigvis russerne.

Ulf kan ikke unngå den amerikanske journalisten lengre og må finne seg i at denne svelger artiklene om Ulf med hud og hår, selv om Ulf forsøker å trekke fra mest mulig, er det tydelig at journalisten er begeistret. Da journalisten også selv har opplevd “det andre slaget om Skibotn” er det tydelig at han har fått mye å skrive om. Han spør flere ganger om hva som har skjedd med den arresterte kapteinen, men Ulf kan ikke og vil ikke svare. Det som uroer ham, er spørsmålet om hvordan journalisten har fått greie på historien om kapteinen? 

Den 20. mai kommer en kaptein fra marinen og ber om å få se den strandede destroyeren. Ulf følger han utover i en lastebil. På veien forklarer han at båten nok er blitt utsatt for britisk vrede, han nevner ingenting om at de og verftet har tømt båten, bortsett fra det de har sendt sørover av underlig radioutstyr. Når de kommer så langt at de kan se båten, begynner marinens mann å banne samtidig som han beordrer stopp av bilen. De går ut og kapteinen får låne Ulfs kikkert, den er forøvrig hentet i det samme vraket. Etter å ha studert det hullete og brannherjede vraket beordrer kapteinen retur mens han mumler noe om britisk overdrivelse.

“Jeg går ut fra at siden marinen ikke lengre har noen interesse for vraket at vi og eventuelle private interesser kan gjøre hva vi vil med restene?” spør Ulf forsiktig.

“Ja”, kommer det kort fra marinen, “det kan de få skriftlig fra admiralen i morgen.”

“Hva med den bombede og sprengte landsetningsbåten, vil dere forsøke å heve den for å bruke deler? Heldigvis fikk vi tømt den for meste parten av lasten før den ble bombet.”

“Mener De det rustne vraket ved bryggen inne i Skibotn?”

“Ja” svarer Ulf.

“Samme der” svarer marinen.

“Hva vil Dere gjøre med krysseren ved Karlsøy?”

“Vent og se”, nå smiler kapteinen.

Gustav og Åse blir orientert om resultatet av marinens besøk, når det holdes gudstjeneste for de falne neste dag. De har plukket opp femti døde britiske og franske sjøfolk samt flygere fra sjøen og fra land. Etter gudstjenesten kommer den amerikanske journalisten for å ta avskjed. Han kan fortelle at de allierte er i ferd med å tape i Frankrike og de helt sikkert snart vil trekke seg ut av Norge.

Når Ulf kommer tilbake til staben blir han fortalt at bergingsbåten, som lå ved siden av krysseren ved Karlsøy, er torpedert. Man mener at en av de i alt fire torpedoene, som ble avfyrt fra en norsk ubåt, også traff krysseren. “To treff av fire, ikke dårlig til å være marinen” sier Ulf når han ringer Halvorsen og Ole for å fortelle om hendelsen.

“Ja” svarer Ole, “det er bare Halvorsen som treffer mål som er i bevegelse.”

“Vi må vel legge til at ved Karlsøy er det veldig grunt og at de to torpedoene, som bommet, kan ha truffet havbunnen.” legger Ulf til, mens han flirer.

Den ene Swordfishen har fått norske farger og har gjort en prøvetur på vannet med den norske piloten ved spakene. Det gjør at Ulf får en ide. I løpet av natten blir en fiskeskøyte og en sjark lastet full med soldater, to bombekastere, ammunisjon og maskingeværer. Han ringer Gustav og får bekreftet at det ikke vil være noe spesielt høy sjø før om tre dager. Han overlater kommandoen på stedet til Ole. På veien ut stopper de hos Halvorsen, der tar de med seg Halvorsen og en torpedo.

“Du er gal!” er Halvorsens kommentar. “Har du snakket med generalen?”

Det hadde Ulf glemt, så han skynder seg å melde fra til generalen og majoren i Gratangen om hva han har tenkt å gjøre. Hos majoren kan de melde at det er veldig stille. “De trekker seg ut” svarer Ulf. Dette passer veldig bra med hans egne planer.

De tøffer ut østsiden av Uløya og Arnøy før de går nord for Vanna og rundt til Karlsøy. Ulf har aldri vært til havs før i en så liten båt, men han klarer seg bra uten å bli sjøsyk, for været er stille. De ankommer Karlsøy etter å ha gått inn til øya på motsatt side av krysseren og får beskjed om at franskmennene har vært på land og kjøpt melk og fisk, men at de nå er tilbake på båten. Så båten er fransk. Fransk er et nytt språk for Ulf, men han får høre at den ene franskmannen kan norsk ganske bra. Franskmennene pleier å komme på land ved ti tiden. Ulf ber om at karene morsker seg skikkelig opp mens de legger seg i bakhold. De to grøvste av fiskerne får på seg noen uniformer og selv har han tatt med seg to amerikanske maskinpistoler, de eneste de har, men noe må man jo prøve seg med. Han gir maskinpistolene til fiskerne etter en kort instruksjon. Når han ser maskinpistolene i hendene på fiskerne, lurer han på om det var så lurt, for de blir nesten borte mellom de spadene, som fiskerne har av noen hender. De andre soldatene får beskjed om å sette bajonett på geværene. Det hele ser veldig krigersk ut. Spesielt siden de ikke har barbert seg, barbersaker var den personlige delen av utrustningen, som de glemte.

Det er fem franskmenn, som kommer i land, og de er mer enn villige til å rekke hendene i været. Ulf forklarer at det har kommet store norske styrker til øya, at briter og franskmenn er i ferd med å trekke seg ut av Norge så fort de klarer og at russerne vil komme med tungt artilleri ganske snart. “I tillegg kan vi kalle opp store flystyrker.” Hvis franskmennene vil komme fra dette i live, må de overgi seg så fort som mulig. Franskmannen, som kan norsk, oversetter villig. Så sender Ulf den franske offiseren alene tilbake til krysseren.

Han kommer snart tilbake og forklarer gjennom tolken, at det er den franske marinens plikt å slåss. Ulf er ikke helt sikker på hva han nå kan vente seg, men gir karene ordre om å åpne ild med bombekasterne. Snart ligger treffene midt på krysseren, bare en granat treffer bergingsbåten, og etter en stund gir Ulf ordre om ildopphør. Så sender han offiseren av gårde igjen med samme ærend som sist. Etter en kort stund kommer et hvitt flagg til syne på krysseren. Fransk ære er i behold, man har slåss. Offiseren kommer tilbake med en gruppe menn. Ulf melder om resultatet over radio. Han sender ut en gruppe på ti mann med Halvorsen i spissen og to store norske flagg. De to største som er å finne på Karlsøy denne dagen. Det ene norske flagget blir lagt på fordekket, det andre blir heist i masta. Så seiler fiskebåten innover mot Skibotn med de øverste franske og britiske offiserene om bord. Over lasteluka med fangene troner en av de grove fiskerne med maskinpistolen. Den andre har Halvorsen beholdt hos seg. Det må være en barsk overgang for de franske offiserene å gå fra flotte lugarer til et fiskelukt stinkende lasterom på en norsk fiskebåt, tenker Ulf.

Mens han står der kommer Ulf i andre tanker. Han skynder seg derfor å sende en melding om at krysseren er et utbrent vrak med store skader og at bergingsbåten hviler på bunnen over radioen. Nå kommer radioen de tok fra kapteinen til nytte. Han ønsker ikke at en ny slagkrysser kommer på besøk med ordre om total ødeleggelse. Dessuten kan han nå kanskje holde den norske marinen litt på avstand. Halvorsen kan melde om at bergingsbåten også hviler på bunnen med en i stykker sprengt hekk. Bombekastergranaten har bare skadet den brovingen på bergingsbåten, som var vendt inn mot krysseren. Ellers er mye av den intakt. Han ber om at sjarken må komme ut med torpedoen. Torpedoen vil han legge mellom de to båtene med enn sprengladning, slik at hvis noen av de allierte båtene kommer tilbake, vil han sprenge begge båtene før han går fra borde, torpedoen burde være nok til å ødelegge krysseren og bergingsbåten, krysseren er jo allerede truffet to ganger tidligere av torpedoer og den andre en gang. På begge båter går hjelpemotorene, slik at de har strøm. Med radioanleggene på begge fartøyer er nå under norsk bevoktning.

Mens Halvorsen sliter med torpedoen, ser Ulf fem norske fiskebåter som kommer stimende mot dem. Når tussmørket kommer sigende har Ulf fått hundre mann som forsterkning og sendt av gårde ytterligere tre hundre mann fra krysseren. Nå har han selv gått om bord, mest av alt fordi han nå føler seg tryggere på at båten virkelig er hans.

Han forhører tolken om hva som har skjedd og denne kan fortelle at etter at de ble minesprengt i baugen, så ble de truffet av flere granater og to bomber. Bombene og granatene gjorde ikke så voldsom skade, men to av kanontårnene ble satt ut funksjon og de er ikke reparert. Ulf lar fangene forsyne seg av det beste båten har av proviant, det samme får nordmennene. Når de går til ro er det fredelig og rolig over hele båten. Franskmennene fra krysseren og britene fra bergingsbåten har fått et veldig begrenset område å være i, men takket være at så mange er sendt av gårde, får alle en egen køye. For å understreke sannheten i radiomeldingen om omfattende skader, har de helt svart klebende tungolje nedover skipssiden og overbygget på flere steder. I løpet at natten dør to av franskmennene, som tidligere kom til skade. Neste morgen blir de gravlagt på land under full seremoni. Jeg begynner å kunne dette, tenker Ulf.

Neste morgen lander en stor tysk flybåt ved vrakene etter å ha gjort et par store svinger over dem på behørig avstand. I flyet er Gustav og tyske bergingseksperter. Snart etter kommer fiskebåtene tilbake igjen. Det er syv båter denne gangen. Derved klarer de få sendt av gårde alle franskmennene og alle britene, med unntak av de som skal til for å holde hjelpemotorer, kjøkken og annet nødvendig utstyr i gang.

Ved lavvann begynner de å tette alle hull i skroget, men før det skjer er flyet tilbake med artillerister. Derved kan de og Ulfs folk bemanne et av de tunge kanontårnene. Flygerne kan fortelle at de ikke har sett noen allierte fartøy i nærheten. Når båtene kommer tilbake, det er bare fire denne gangen, har de med flere artillerister og folk fra verkstedet. Ennå har ikke Ulf sett noen fra den norske marinen og Gustav er full av lovord over erobringen. Tenk to båter enda en gang og begge er ikke mer skadet enn at de kan berges. Bergingsbåtens skade i hekken er selvsagt alvorlig, men de har jo fortsatt akslinger og propeller fra landsettingsbåten. Nå gjelder det bare å berge det som berges kan, før de angripes av de allierte. Derfor gleder de seg stort over at to norske fly hele tiden patruljerer over skipene og over sjøen utenfor.

På slutten av dagen kommer flyet med to kjenninger, generalen og kapteinen fra marinen. Kapteinen overleverer skrivelsen fra admiralen til Gustav, hvor det fremgår at man kan ta det man trenger fra de to båtene, destroyeren og landsettingsbåten. Så begynner kapteinen å gå igjennom krysseren først, deretter bergingsbåten. Noen må ha fortalt ham noe, for han snur seg mot Ulf og sier: “Jaha, her har De brukt motsatt taktikk av den De brukte på destroyeren. De plyndret destroyeren sammen med Deres venn fra verftet og lot som om den var urørt. Her har De gjort om en nesten uskadd båt til et vrak ved å bruke litt olje og la kanoner og kraner peke i alle retninger, mens livbåtene er låret og gjemt bak skroget og på land. Jeg må innrømme at på avstand ble jeg lurt denne gangen også. Men denne gangen må marinen få krigsskipet, verftet kan få bergingsbåten, som betaling for reparasjonene på krysseren. Jeg vil begynne å sende om bord folk fra marinen.”

Generalen prøver å berge det som berges kan, “Luftvernet tilfaller naturligvis hæren.”

Men det går ikke. “Nei, la meg minne Dem om at dette er marinens eiendom fra i dag av i henhold til departementet. Verken De eller jeg kan endre på det, selv om jeg, marinen og departementet er full av beundring over hærens innsats.” Før han får snakket ut går alarmen. Alle ser et øyeblikk rådløse på hverandre, men karene til Ulf vet hva som gjelder.

På flere steder på dekket og enkelte plasser i overbygget står det store panner med tungolje, disse antennes. Dørene står åpne, men ingen får lov til å gå ut på dekk. Kort tid etter flyr en enslig Skua over båten, mens den jages av de to norske flyene. Uheldigvis har de norske flyene vært så lenge over skipene at de raskt må oppgi jakten og Skuaen kommer seg unna.

Kort tid etter at de norske Gladiatorene har dratt tilbake mot Bardufoss kommer avløsningen. To Hawk jagerfly i norske farger. Det er første gang de ser slike i lufta og begeistringen er stor. Men under dekk fortsetter kranglingen. “Hva har departementet skrevet?” spør Ulf.

“At krysseren med kanoner, annen bevæpning, siktemidler, maskineri av alle slag, elektrisk utrustning, alle våpen for øvrig er marinens eiendom.” svarer kapteinen. “Mener de virkelig at hæren ikke skal få noen av de våpen som er om bord?”

“Ja”, svaret kommer kontant.

“Men man skrivet nevner ingenting om de personlige eiendeler som ligger igjen?”

“Nei”, pånytt et kontant svar. “Men marinen mener, og selvfølgelig også departementet, at kikkerter, annen optikk og radioutrustning er en del av stridsmidlene ombord.”

“Da tømmer vi båten for alt vi ellers finner tjenlig” sier generalen.

“Ammunisjonen er marinens” kommer det raskt fra kapteinen.

“Selvfølgelig” svarer generalen.

I løpet av kort tid får generalen tilkalt fem fiskefartøyer. Så begynner de å tømme båten for kjøkkenutstyr, bilder, olje, diverse personlige effekter ellers og ikke minst, tobakk, proviant og drikkevarer. Kapteinen skriker opp når han ser oljen forsvinne og beroliges ikke av utsagnet om at han får beholde olje til to dagers drift. Jeg skal ringe departementet skriker han.

“Gjør det” kommer det fra generalen, “for det har jeg allerede gjort.”

“Vvvi må kkkomme til enighet” sier kapteinen, som i opphisselsen har begynt å stamme.

VÅREN ER OVER.

Den 16 mai. Ekløw kjenner varmen fra solen igjennom frakken. Halvveis i den siste vårmåneden. Nordmennene trener med de polske stridsvognene og gjør klar flere. Til og med diplomater har problemer med å få bilen reparert i Oslo, skal han tro de norske og svenske avisene, så travelt opptatt er alt og alle av bilmekanikere med polske stridsvogner. Folk, som kan polsk, er opptatt med å oversette utstyrslister og instruksjoner til norsk. Sa ikke sosialistene noe om hele folket i arbeid, de og krigen har snart oppnådd det. De største, polsk produserte vognene har franske dieselmotorer og en svensk 37 mm kanon fra Bofors, så kanskje svenske leverandører kan levere deler? De små har en Ford bensinmotor, så der burde motordeler være enkelt å få tak i. De stridsvognene, polakkene hadde kjøpt i Frankrike, har antagelig bare franske deler, kanskje har de noe på lagrene i Happaranda? Men det er vel en del deler som bare ligger på polske lagre, disse gjelder det å få opp til Norge. I alle tilfelle har norsk logistikk fått litt mer å bryne seg på, han er enda mer takknemlig for at de har så god industri i Sverige.

Ellers er det visst mange norske skipsredere som flytter til Portugal eller Spania. Derved seiler norske båter under nøytrale flagg. Det blir ikke mye inntekter til den norske stat av dette, men litt skatter på lønningene blir det jo. Hans norske kollega mener at det blir like mye som før, for norske skipsredere har ikke vært kjent som de store skattebetalerne.

De sovjetiske ubåtene har også begynt å dukke opp i Atlanteren. En av hans venner i den svenske marinen kan fortelle at det er minst fem sovjetiske ubåter som seiler ut av Østersjøen hver dag. Men han er ikke helt sikker på om de er så godt trent, to av de har grunnstøtt på den danske kysten allerede og flere blir det vel.

Det går rykter om at allierte forsterkninger til Persia har snudd midtveis i Middelhavet, så for de allierte går det dårlig på alle fronter.

Her i nord går flyene sine regelmessige melkeruter med bomber. Får de melding om en båt blir den prioritert. Langs veiene står ødelagte allierte vogner og utstyr av alle slag. Fanger mener at norske veier tar livet av flere soldater og vogner enn bombingen.

Men både egne og norske styrker holder seg ellers i ro, det er nede i Sør-Europa at de allierte får juling. Er det ingen av de allierte som finner tiden inne til en liten fredsavtale med Norge og Sverige? Betaling i brennevin og vin hadde vært helt etter hans smak. Sikkert helt OK for nordmennene også. Regjeringen har begynt å snakke høyt om å sende styrker til kontinentet, da blir det vanskeligere å slutte fred. Sverige roter seg ned i myra etter hans mening. Regjeringen er nå mer krigersk enn mange av hans kollegaer. Noe sent etter hans mening, men man kan jo ane at diplomatiet er utsatt for tysk og sovjetisk press.

Den norske nasjonaldagen feires overalt i Norg|e, også i de to okkuperte byene, Stavanger og Sandnes, skal en tro avisene. Nordmenn er et forbannet trassig folkeferd. Egentlig er det vel fordelaktig at unionen ble brutt. Han kunne risikert at hans norske kollega hadde hatt kommandoen i nord, norske lønninger og pensjoner. Karen er hyggelig, men norsk kommandospråk, fisk til alle måltider, dårlige veier, ingen jernbane, all transport nordover i båt, snøskred i juli, … Bra med to land.

Et nytt alliert motangrep i Europa løper ut i ingenting. Russerne får flere og flere soldater i Vest-Europa. Ryktene går om at de nå har fem stridsvogns divisjoner i Vest-Europa og ti i Asia. Tjue i reserve. Han håper at det ikke er sant. Han har fått bilder og beskrivelser av deres KV-1. Det må være propaganda. Han setter opp en tabell hvor han sammenligner den med deres tyngste vogn:

                                             Svensk L60         Sovjetisk KV-1

Vekt i kg:                            8.700                    47.500

Lengde i mm:                     4.800                    6.250

Bredde i mm:                     2.075                    3.300

Bemanning:                       3                           5

Panser i mm:                      6-15                     30-110

Antall hk:                           142                       600

Max fart i km/t:                  46                         30

Kanonkaliber i mm:          37                         76,2

Antall mitraljøser:             2                           3

Det er godt at vi kan kjøre fra de, tenker han når han ser tallene. Den er dobbelt så sterkt pansret på sitt svakeste punkt, som den svenske vognen er på sitt sterkeste. Kalibret på kanonen er det doble. De lager minst ti stykker av denne vognen hver måned. Sverige lager to stridsvogner på samme tid. Gudene må vite hvor mange kommunistene lager av de andre vognene. Finnene klarte ikke å stoppe en eneste av KV-1 vognene. Ikke en eneste, han sukker og ser tungt fram for seg. Så tar han tabellen og brenner den i ovnen. Soldatene må ikke få se dette. Han frykter at før eller siden vil tabellen dukke opp i pressen i en eller annen form. Finnene hadde svenske kanoner å bekjempe stridsvogner med og de kanonene slo ikke ut en eneste en av disse monstrene. Han håper at Sverige snart finner opp et effektivt middel mot stridsvogner eller kommer med en bedre tung stridsvogn. En fem ganger så tung vogn som den de har nå. Når den kommer, hva vil kommunistene ha da? Han prøver å tenke igjennom hva de kan bruke mot slike uhyrer, bortsett fra miner er det svært lite. Ingen kanoner utenom 37 mm Bofors panservernkanonen er tenkt brukt mot stridsvogner i Sverige, de andre kanonene er enten for store og uhåndterlige eller prosjektilets utgangshastighet er for lav. Den sovjetiske dieselmotoren skal gi vognen et lavt forbruk. Har Sverige eller noen andre europeiske land en brukbar dieselmotor av den størrelsen? Kanskje marinen?

Han snakker om det med sin norske kollega for å få trøst etter å ha ønsket til lykke med nasjonaldagen. Mannen har ingen trøst å gi. For han detter ut med: “Kanonene deres er bedre også, lettere og med bedre data enn noen andres. De skal være billige å produsere, grove i finishen, men billige.”

De går over til å snakke om krigen i Europa og enes om at de allierte må ha mistet mer enn en million soldater, bare Nederland hadde jo 600.000 mann under våpen. Den gode nyheten er at nordmennene fortsatt har ammunisjon til alle våpentyper for tre uker med strid. Så egen produksjon og import holder tritt med forbruket. Vil stridene i Norge vare i tre uker til?

Så diskuterer de dette med å gå til angrep, men nordmannen, som han, er fornøyd med å holde de allierte innesperret og bombe dem til sans og samling. Før eller senere må de jo ta til fornuften og rømme eller overgi seg. Det er stadig noen allierte soldater som overgir seg og blir, som i Sverige, veiarbeidere. Så moralen er vel ikke lengre så høy. Troen på en parademarsj igjennom Skandinavia er borte, i alle fall.

Neste dag kommer russerne med mer skyts til Norge. Både sovjetiske og polske våpen strømmer inn til Norge fra Sovjet. Hans kollega mener, som han, at det å være forsyningsoffiser i Norge må være en vanskelig jobb. Ikke bare er det et utall med forskjellige våpen og våpentyper, men også en rekke språk som tysk, tsjekkisk, svensk, russisk, polsk, fransk og engelsk å forholde seg til. Nordmennene hadde det ikke enkelt når krigen startet. De hadde jo kjøpt våpen etter hvor de kunne selge fisk, ifølge den norske kollegaen. Men nå er alt mye vanskeligere, de enkelte kalibre av håndvåpen har forskjellige hylselengder, kuletyper, kruttvekt og form. Så kommer alt det andre i tillegg. Man har tyngre våpen fra forrige århundre. Norske kystartillerister må vente til de ser det hvite i øynene på den fiendtlige kapteinen på brua før de kan åpne ild. Enkelte kanoner har en rekkevidde på bare litt over to meter, ifølge spøkefuglen i den andre enden av tråden. Men det hele har holdt, de allierte er omtrent der hvor de startet. Prosessen har vært langt mer kostbar for de allierte enn for svensker og nordmenn. Kollegaen har også hørt at norsk nærvær er ønskelig nede i Europa. Ingen av de liker sine stridbare regjeringer, for nordmannen er de stridbare seks år for sent.

De norske flyene fra USA er nå alle ferdig montert. De sendes nordover for opplæring mot svakere motstand enn den de finner i Rogaland. Den første norske versjonen av Hs-123 flyr også, den har en bedre motor enn den originale og en lukket cockpit. Bedre motor skyldes at utviklingen av motorer og våpen er veldig rask under en krig. Mye har skjedd på tre år innen motorer.

Nasjonaldagen i Norge er over. Nå burde de kanskje ha gått til angrep, men gjør det ikke. De forbereder seg, tiden burde være på norsk side for ellers i verden går alt fortsatt skeis for de allierte. De senker heller en båt eller to nå og da, får kjeft for sendrektighet av tyske instruktører, men venter med å gå til angrep på bakken.

Nå må britenes elite avdelinger snart rømme Frankrike og da gjør de vel snart det samme i Norge? Det må jo være et stort behov for de franske avdelingene i Frankrike? Ryktene går om at britene ikke har svart på et forsøk på fredsmegling fra USA. Enkelte norske båter, som seiler under fremmede flagg, blir brukt for å frakte olje til Frankrike og Storbritannia. Men mange av de norske sjøfolkene mønstrer av, heller arbeidsløs enn å jobbe for angriperne er ordet. De rederne som står bak, får følgende melding i pressen: “Kom ikke tilbake!” Mann i mann i mellom går ordet, slike burde en henge. Det er mange som blir tilhengere av dødsstraff under en krig, forståelig nok når en selv må risikerer livet og kan se på at noen hjelper fienden uten å risikere det samme, ja uten å risikere noe annet enn det å tjene grovt med penger.

Til tross for at enkelte driter på æren og seiler for de allierte, har de allierte problemer med å få nok tonnasje. En av grunnene er at det bare er et fåtall mindre redere, som gjør dette sprellet. De aller, aller fleste er lojale mot kongeriket.

Den 19 mai. Nordisk og tysk overlegenhet i luften gjør det veldig vanskelig for de allierte i nord og sør. Fiskerne klager over at det snart vil ligge så mange skipsvrak utenfor Rogaland og Narvik at det blir umulig å bruke bunntrål. Nå er nok dette en smule overdrevent, fiskere og bønder har det for vane å klage på nær sagt alt. I år var vinteren for kald og krigen for hard, bensin og kunstgjødsel for dyrt, lønningene på leiefolk for høye, umulig å få deler til noe som helst, osv. At prisene på alt de nå produserer er skyhøye, nevner de ikke.

Til Persia sender de allierte nå bare innfødte fra India og Afrika. Industriproduksjonen er lav i disse landene, så det blir dårlig med nytt utstyr. 

Frankrike er stykket opp og delt. I fransk og britisk presse florerer kritikken av regjeringen, hærledelsen og utstyret. Alle mann til pumpene er omkvedet, en avis på venstresiden i Frankrike skriver rett ut: “Søk fred, idioter!” Svaret kommer prompte fra høyresiden: “Talerør for Sovjet.” Så demokratiet virker fortsatt, til tross for krig og krav om forsiktighet og lojalitet mot regjeringen.

Den 20 mai. Nordmannen ringer og spør om han vet noe.

“Hva da?”

“At de allierte skal evakuere.”

“Nei, intet hørt”

“Båtene, som kommer, er tomme.”

”Flott!”

“Tyskerne vil at jeg skal angripe.”

“Angrip båtene, uten båtene vil de nok overgi seg. Jeg skal støtte deg med alt jeg har.”

“Godt.”

De utvider sonen for etterretning og overvåkning til sjøs i første omgang, slik at de får meldingene om fartøyer tidligere. Derved kan de forberede seg bedre og finne båtene enklere. Tyskerne er forbausende godt orientert om britiske flåtebevegelser, dette kan da ikke bare skyldes ubåtene?

Han vet ikke om hensikten er propaganda, men på den norske filmavisen går det en film, som viser et bombeangrep på en fransk destroyer. Store deler av det som vises, er tatt fra et fly som stuper ned og slipper en bombe. Båten senkes, etterpå kommer det en statistikk, som viser at de allierte har mistet mer enn hundre båter i Norskehavet. Han får en kopi av filmen for å vise sine egne soldater.

På kvelden får han beskjed om at den belgiske hæren har kapitulert og at britene er jaget sammen ved Calais.

Italia har bedt sin handelsflåte om å søke italiensk havn omgående. Vil Italia gå inn i krigen og på hvilken side? Hater Mussolini kommunismen så mye at han går inn på alliert side? Kanskje, men da hadde han ikke trengt å være så redd for handelsflåten.

Kommunistene har rykket inn i Irak.

De tyske tapstallene så langt er forunderlig små. De kan ikke være sanne. Ei heller listene over erobret utstyr og antall fanger, selv om filmavisene og avisene viser utallige bilder av franske og britiske fanger og ødelagt eller erobret utstyr.

Neste dag kommer bekreftelsen på evakueringen. De allierte har begynt å laste opp kanoner og stridsvogner. Nordmannen har fått det fra såkalt sikre kilder. Hvilket antagelig betyr at en eller annen tante har ringt ham og gitt beskjed. Nå viser egne flybilder, som kommer om ettermiddagen, det samme, så den gamle tanten hadde rett for en gangs skyld.

Han misunner ikke sjøfolkene og soldatene som skal seile av gårde. I følge en av de norske fiskerne er det flere ubåter utenfor Narvik, enn det er nieser under lofotfisket.

Mye havørn også, kan han tilføye, for alt de har av fly på begge sider av grensen går opp.

Selv om mange flyangrep kommer overraskende på forsvarerne, blir de møtt av tette byger med luftvernild og de mister fly, men de allierte mister båter. De kan fly hele døgnet nå, så det blir ikke mye søvn, verken på angriper eller forsvarer. Russerne sender flere fly. Takket være konstante utvidelser, er Bardufoss i stand til å ta flere og større fly. Svenskene, som må lande der pga. skader eller bensinmangel, kaller det er en plankehaug, for deler av den nye landingsstripen er bygd opp av planker, oppe på plankene har de festet netting. Så skogeierne og sagbrukene i Bardu har gode dager. Men de har også begynt å støpe fast dekke og båser til flyene, nå som tælen i bakken er borte. De svenske flygerne merker intet til flyene fra Andøya, nordmennene har stridskontakt med dem nå og da, fordi nordmennene og britene i sine dobbeltdekkere flyr lavere, men det er ikke ofte. Nordmennene har også mangel på oksygen til pilotene i flyene, slik at pilotene ikke kan fly høyt av den grunn. Tyskerne blir bedt om å sende utstyr for fylling av oksygenflaskene til Bardufoss.

Sovjetiske styrker har nådd Saudi Arabia og kongen ber om at britene forlater landet. Når vil Suez kanalen bli stengt og India okkupert? Snart er halve Vest-Europa og hele Asia kommunistisk. Kan de komme til å ta hele Afrika i tillegg? Han har begynt å se like mye på verdenskartet som Europa kartet. Snart er det bare de fire små landene i nord som har demokrati i Europa, ja også Sveits da. De har jo i tillegg vært så fornuftige, at de ikke har gitt kvinnfolka stemmerett. For Storbritannia må jo gi opp nå. Frankrike er ferdig. Europas beste hær, knust i løpet av en drøy uke. Hvis ikke tyskerne angriper nordover, er pensjonen hans reddet, for kommunistene vil ikke våge å angripe Norden eller Tyskland, så lenge Tyskland er så sterkt.

22.Mai. Det evakueres også i Rogaland. Der har de allierte bedre støtte i lufta og veiene er langt bedre, så det går enklere å få med seg tungt materiell.

I nord skyter de allierte seg tomme for ammunisjon og så løper de, for veiene og kaiene er i en slik forfatning, at det er lite de kan få med seg av tungt utstyr og forsyninger innen rimelig tid. Så de norske og svenske soldatene blir utsatt for et voldsomt bombardement, de venter på et angrep, som ikke kommer, når de nølende sniker seg fram til de allierte stillingene, så er de tomme. Utstyr og forsyninger ligger ofte igjen, men det er ingen der som de må slåss mot. I nord lastes folkene om bord i krigsfartøy, for det er kjapt og enkelt å få de av gårde når hele lasten kan marsjere om bord. Mye av det allierte utstyret, som står igjen, er ikke ødelagt. Men framrykningen gir et sykt bilde av ødeleggelsene, som alle bombene har forårsaket. Alt er knust, veier, broer, hus, brygger, osv. Det kan ikke ha vært lett å være alliert soldat. Hadde det ikke vært enklere for de allierte å gjøre en fredsavtale? Svensker og nordmenn føler snarere empati for de allierte soldatene enn hat. De tar veldig få fanger, siden man er svært nølende i forfølgelsene, miner og dårlige veier er en medvirkende årsak til det. I nord er det ingen alliert motstand mot flyene i lufta nå, heller ikke noe særlig fra bakken. Derved blir tilbake marsjen enda verre for de allierte soldatene i nord. Ikke alle som blir drept begraves, ei heller blir alle sårede medtatt. For å unngå minene bruker nordmennene småbåter for å rykke fram til nye plasser. Kommer de til en plass hvor det fortsatt er bevæpnede allierte soldater, får de allierte lov til å gå tilbake uten å bli hindret og nordmennene får lov til å gå i land. De små båtene er lite egnet til å føre strid fra og ingen ønsker å bli drept eller skadet, nå fem på tolv. Dette er en våpenhvile, som ikke er avtalt, mellom de som skulle ha slåss.

Han drar til Norge for å se og følge med. De blir fort enige om at hans egne soldater kan reise hjem. Selv får han en hel etasje i et hotell i Narvik til sin stab og de begynner raskt sitt arbeide med togtabellene. Ingen flere døgn i telt, bare det får seieren til å føles dobbelt behagelig. Han beordrer alle de av de svenske soldatene, som har vært i strid tilbake til barakkene. Kan han bo innendørs, bør i alle fall de få det. Det er knapt med plass til alle, så mange har de innkalt, han rekvirerer pensjonater og hoteller til soldatene. Han ber regjeringen trappe ned på beredskapen. Kan han dimittere noen av mannskapene? Trenger ikke næringslivet folkene?

Når kvelden kommer kan han lese at lite har skjedd i Rogaland, men i USA er det rabalder. Den amerikanske kongressen og senatet er enige med den svenske regjeringen, det har vært en formidabel amerikansk eksport av våpen til angriperne av Sverige og Norge. Roosevelt mister mye av sin støtte. Har Roosevelts vennskap med Churchill medført at han har brutt amerikansk lov? Hans egne vedtatte forslag til lover? Isolasjonismen får på ny vind i seilene. Trygg USA, vend ryggen til de morderiske idiotene i Europa. Styrk flåten, så de holder seg på sin side av Atlanteren. I tillegg er det sikkert enkelte forretningsfolk, som ser at Tyskland og ikke Storbritannia, vil være den nye, store handelspartneren om kort tid.

Det virker som om russerne er fulle av dødsforakt der de går løs på Calais og Dunkerque. Kan franskmennene klare å holde russere og tyskere borte fra resten av Frankrike ved hjelp av sine nye frontlinjer langs elvene i vest? Han tror det ikke, også det franske flyvåpenet har sikkert fått en alvorlig knekk, ikke bare hæren. Han er mer spent på Italia og Tyrkia, når går de inn på Tysklands side?

Når han neste dag rusler ned til nordmannens stab i etasjen under, får han høre at deres egne har kommet med en hel flåte til Rogaland. Både tyske, sovjetiske, svenske og norske fartøyer deltar. De allierte fartøyene, som går ut for å møte dem, blir møtt av store flystyrker i tillegg. Så store at den allierte flåten søker nødhavn i Stavanger eller går nord og vest over. Stavanger by har nå så mye luftvern at den minner om et pinnsvin. Luftvern fra byen er tydeligvis det siste, som vil bli lastet om bord i de allierte fartøyene. Når den allierte flåten er jaget bort, trer det norske og svenske artilleriet i aksjon. De allierte soldatene har lite å svare med, for det meste av deres artilleri er enten lastet ombord i en båt eller det står og venter på innlastning i Stavanger Havn. I løpet av en time klarer de norske og svenske soldatene å bryte igjennom fronten takket være en stor stridsvognstyrke. 50 vogner fra fire forskjellige nasjoner er samlet innenfor en front på litt over en kilometer. Etter gjennombruddet stormer de vestover mot kysten og Sola flyplass, der hvor de møter motstand, er flyene over de allierte soldatene som hauker. Det er de sovjetiske vognene, som raskt kommer i tet, takket være sin store hastighet. De møter egentlig liten motstand, for hva skal man bekjempe denne tette klyngen av stridsvogner med, når man i praksis har lite eller intet artilleri og ingen stridsvogner? De norske og svenske infanteristene har nok med å sikre flankene, skjønt noen blir med stridsvognene, enten ved å sitte på disse eller ved å komme bak i biler. Noen av bilene har de tatt fra motstanderne, andre er sivile og noen er deres egne.

Alle de fire nasjonene bruker norske flagg for å vise sin tilhørighet. Snart har de norske flaggene nådd kysten og flyplassen på Sola blir delt mellom de to partene før kvelden kommer på. Men det viktigste er at de allierte styrkene er delt i to lommer. De har vist at de har lært. Et pansergjennombrudd i Norden! Fienden delt i lommer og utmanøvrert, store fiendtlige tap, små egne, mange fanger. Det er som å lese overskriftene fra Europa. Han skynder seg med å lykkeønske nordmennene. Framgang overalt i Norden.

Når dagene er over, har man også erobret to tog fullastet med utstyr og forsyninger samt tatt til fange en alliert divisjonsstab.

Nordmannen går rundt som en stolt hane, selv om det i nord er lite med taktiske mesterverk. De tar seg en velfortjent drink sammen før de køyer. På tampen foreslår nordmannen at de skal fjerne tårnene og montere sovjetiske kanoner, 76,2 mm, på eller i de franske stridsvognene. De franske tårnene er jo så trange og dårlige at det er nesten umulig å føre strid fra dem. Ideen har kommet sørfra, kanskje det er noe? Da kan vi slå ut hva som helst, er slutt replikken.

Neste dag har avisene bilder fra Rogaland, spesielt de to togene fullastet med materiell vekker glede hos nordmannen. De flirer av den allierte staben, som må stå med hendene over hodet. “Tatt med buksene nede” flirer nordmannen i ekte skadefryd over kollegaene fra den andre siden. “Nå får vi mye av det vi har savnet.” Så stirrer han ut i rommet. “Vi må ha bergingsbåter og dykkere. Nederlenderne, de har overgitt seg, der er ekspertene.” Han iler til telefonen og får Oslo etter en stund, når han framlegger ønsket, er reaksjonen tydeligvis positiv i den andre enden. “Vi kan snart seile hele veien, men dykkerne kan jo ta toget nå. Hva kan vi gjøre her oppe for å forberede oss? Erfaringene har vist at når vi er raske nok, så er det lite som tar skade av vannet. Det er jo godt pakket inn for det meste.”

I Frankrike er også evakueringen av britiske soldater i gang og der er oppmerksomheten fra lufta enda større enn her. Stakkars allierte, de har bitt kjeven ut av ledd. Nå er snart koloniene borte og Storbritannia står for fall. Og han fryktet at tyskerne gikk i en felle?

I nord følger soldatene fortsatt etter svært så forsiktig, i dag er det bare allierte soldater igjen på øyene. Nordmennene bruker allierte fanger til å fjerne miner, ideen har kommet fra de lokale sivile, som tydeligvis er fly forbannet over tapene av menneskeliv. Spesielt tapene av småbarn, som har vært uforsiktige og plukket opp ting de ikke skulle ha rørt, har satt sinnene i kok. Nå i den siste fasen skjer alle innlastninger veldig raskt og båtene kommer helst inn når det er dårlig vær. Derfor er det lite en får utrettet fra lufta og fra bakken er det ingenting. Nordmennene kan ikke trekke med seg noe artilleri for veiene eksisterer praktisk talt ikke og finner de noen utenlandske kanoner, som fortsatt er brukbare, så har de ikke ammunisjon til våpnene. De allierte skyter seg tomme før de stikker.

Tyskerne i nord kommer ikke med noe kritikk over manglende aggressivitet. En av årsakene er at det høyere tyske befalet, som er igjen, har forsøkt å kjøre fram til fronten med en ødelagt bil som resultat. Bomber og teleløsning er en god kombinasjon for å ødelegge en vei. Når de da steg av for å gå, ga de opp etter en halv mil. Det er store avstander i nord og uten vei og med risikoen for å møte en alliert destroyer ute til sjøs, som kan legge veien under ild, eller risikoen for å utløse en mine, blir man ikke så veldig mobil.

I Rogaland graver man seg ned igjen langs de nye frontene, mens man sender det man har av tropper ditt. Fornuftig nok mener nordmennene at å ha tropper på vaktoppdrag langs kysten for å vente på en mulig ny invasjon er bortkastet.

De allierte troppene i Rogaland forsøker seg på angrep forskjellige steder, men dårlig med støttevåpen og motangrep fra luften gjør det hele fåfengt. I tillegg har deres egne tropper nå en klar overvekt både av materiell og av soldater.

25.Mai. Trondheim har lovt å sende bergingsfartøy, Holland har lovt å sende dykkere og eksperter på berging av fartøyer. Det blir en ordning skal du se. De bretter ut en kart og begynner å merke av de plassene hvor man kan se fartøyene. Fåretalg og trekiler bestilles fra hele landsdelen. Oslo lover å sende dykkere de også, det og folk som kan sveise og slå i nagler. Han sender selv en forespørsel til Sverige etter stålplater og sveisere. Hans regjering har underrettet ham om at transporten av gummi, metaller og annet med jernbane via Sovjet er meget kostbart. Så hvis Sverige og Norge får gjort i stand nok fartøyer til å eskortere konvoier over Atlanteren til USA, gjerne langs iskanten med for eksempel litt dansk og tysk hjelp, så vil meget være vunnet. Narvik, Island, Grønland, USA er en naturlig rute. Vil britene da angripe danskene også eller er de for begeistret for dansk bacon?

Når de setter seg ned til lunsj, synes de at de har fått gjort mye fornuftig. På bakken i nord har det ikke vært stridskontakt denne dagen til tross for norsk framrykking og før de får lagt fra seg kniv og gaffel, får de høre at Calais har overgitt seg.

Men de har fått melding om et mulig farlig problem. “Hva skal de gjøre med alle muldyrene? Er de farlige, har de smittsomme sykdommer, kan de spises av folk eller er de revemat?”

Det er franskmennene som har brukt muldyr. Disse har ikke tatt de med seg hjem, bare sluppet de løs. De bestemmer seg fort for at de ikke vil ha dem, verken det svenske eller det norske forsvaret vil ha muldyr, de har hester nok og de tåler kulda like godt om ikke bedre. Å bruke hester til å frakte kløv er derfor å foretrekke i vanskelig lende. Dette blir noe for de sivile myndighetene. Det siste de hører, er at man er i tvil om hvordan de kan brukes og om de vil tåle en skikkelig norsk vinter. Derfor ender de opp som revefor siden det fortsatt er lite med fisk å få kjøpt til revene.

Narvik havn begynner å losse malm igjen. Snart er vel hele kysten trygg? De har blitt kvitt mange bekymringer de siste dagene. De sitter lenge ved lunsjbordet og kan tillate seg andre temaer enn krig.

Etter en noe langvarig lunsj, vi får kalle det arbeidslunsj siden den varte en time, begynner de vanlige problemene å dukke opp. Når og hvor går de allierte inn for å hente sine siste soldater, vil de holde noen av øyene besatt, osv.? Et av de lokale verftene har bygget om to prammer til en brukbar ferje. Med så ødelagte kommunikasjoner vil de trenge mange ferjer.

De norske soldatene blir satt til å lage brakker, brakker som består av flere lemmer og derfor er lette å sette opp. Rapportene fra øyene har fått en til å innse at det vil bli nødvendig. Et sted har de lokale tatt over et lastefartøy, som sto i fjæra, og gjort det om til bolig, enda flere er det som bruker små, ødelagte båtskrog som tak over primitive boliger, men de fleste bor i gammer. Den kunsten er ikke glemt i landsdelen. Deler fra utstyrshaugene og fra ødelagte hus, som ligger slengt igjen over alt, blir brukt til ovner, dører, vinduer, kjøkkenutstyr og annet. Den store frykten er at ungene skal komme over en mine eller en ueksplodert granat. Tragedier har landet hatt nok av denne våren. Men potetene er snart i jorda og fisk bør det være nok av i sjøen, så du skal se det blir mat nok til vinteren i år og.

Etter lunsj overga Dunkerque seg og det allierte angrepet ved Sola gikk rett inn i det man hadde tilgjengelig av artilleri og stridsvogner. Fra fly hadde man kunnet følge den møysommelige samlingen av stridsvogner ved enden av flyplassen og var godt forberedt på det som skulle komme. Angrepet endte med forferdelse for de allierte, for ikke bare hadde de tapt store deler av styrken, men norske og svenske bønder hadde stått bedre imot angrepet med stridsvogner enn de alliertes profesjonelle soldater. Etter mer enn en måned med strid har også amatørene lært det blodige håndverket. Men til syvende og sist må man vel tilføye at det var fra lufta at det avgjørende støtet kom. For bombene fra flyene stoppet infanteriet og stridsvognene klarte ikke å kjempe effektivt både mot sovjetiske stridsvogner og nordiske infanterister samtidig. Igjen var det dette at de britiske vognene ikke skjøt sprenggranater og derfor måtte de treffe rett på målet. Å skyte mens vognen er i bevegelse, i et forsøk på å treffe små, godt gjemte og nedgravde kanoner, infanterister eller stridsvogner blir sjelden vellykket. I tillegg til kanonene, som man i ro og mak hadde fått plassert ut i god tid takket være varslingen, hadde man også fått lagt ut et stort antall med miner. De allierte fikk i alle fall mindre med vogner å sende tilbake.

Nå kommer det som er omtalt som meget vanskelig i alle militære lærebøker, en landsetningsoperasjon fra havet. De må i land på Andøya. Det går rykter om at fienden vil beholde øya for nye operasjoner i nord. Et utgangspunkt for mer fandenskap mot Narvik og malmtrafikken. To norske jagere avsettes til oppgaven med å beskytte flåten. Det er ikke mye, men man har jo flyene i tillegg. I løpet av kvelden samler man ti fiskebåter, både store og små, slik at man neste dag er klare til å gå i land. Heldigvis er det ikke store avstander man skal tilbakelegge, men er det ikke nettopp der fienden venter at de skal komme i land?

Neste dag er det intens flyaktivitet over Andøya, men skodda har kommet sigende inn fra havet i nord. Imidlertid er det noen norske styrker som har gått i land på Åknes. De hadde ringt fra Andøya og sagt at det ikke var noen allierte igjen der, så da så. Så det blir ingen stor og komplisert kombinert operasjon, med fly, fartøy, soldater som løper i land, kunstig røyk og det hele. Bare en noe forvirret løytnant, som ringer og sier at han er på Andøya, og at her er det ingen fiendtlige soldater. “Nei, fetteren sier at de har reist alle sammen. Vi har fått tak i to lastebiler, så nå drar vi ut til flystripa. Dere må bare komme, her er det ikke noe farlig.”

“En god soldat skal vise mot og dristighet.” kommer det fra hans norske kollega. Han kan ikke annet enn flire tilbake.

“Synd for operasjonen, spesielt for admiralen. Han hadde forberedt seg så grundig med minesveiper og to jagere. Så går en hersens løytnant i land fra en fiskebåt eller en robåt uten at det løsnes et eneste skudd, fordi fetteren har ringt og sagt han kan komme. Ikke rart at våpengrenene har problemer med samarbeidet enkelte ganger, når man på denne måten blir frarøvet århundrets operasjon i Norden.”

“Vi kunne jo foreta det hele som en øvelse?” sier kollegaen.

Admiralen avbryter dem over telefonen. “Er det sant at man har gått i land på Andøya?”

“Ja, ut fra foreløpige rapporter. Men bare med en tropp ved Åknes.”

Svaret fra admiralen er overraskende. “Flott, jeg sender jagerne og minesveiperne rundt til nord spissen. Kanskje vi kan stoppe noen av rømlingene.”

“Utmerket, gjør det, men det er dårlig sikt der oppe i dag. Flyene melder at ertesuppa har kommet inn fra nord.”

“Greit, men da avblåser vi landgangen, siden vi i marinen heller drar ut for å komme i kamp, enn å støtte soldater som vasser i land.”

De to kollegaene ser på hverandre og smiler. Dette gikk jo smertefritt. Nordmannen avslutter samtalen med admiralen. “Godt, vi vil i løpet av dagen forsterke styrken ved Åknes. God jakt!”

Det er bare løytnanten og folkene hans i de lånte lastebilene, som ser noe til den fiendtlige marinen i det den forsvinner inn i tåken. Det er deilig å kunne sende ut meldingen til verdenspressen om at Nord-Norge er fritt. Nå kan nordmennene begynne å rydde opp i ro og mak. De to kollegaene blir enige om å sende det de kan unnvære av styrker, spesielt fly, sørover. Snart blir togtabeller deres viktigste lesestoff. Heldigvis har ikke malmtrafikken kommet ordentlig i gang og det som skal rulle av det, kan vente. Problemet er igjen å finne nok vogner for transporten av soldater og materiell. Nok en gang kan Sverige hjelpe Norge, også her.

Mens de setter seg ved middagsbordet sent på kvelden, etter å sett det første toget vel av gårde med artilleri og soldater, drønner flyene lavt over Narvik på vei sørover. De tar seg tid til å gå ut og vinke. Det blir en noe kald, men fortreffelig middag sammen med admiralen, som blir gjenstand for litt godmodig erting over båtene, som ble borte i tåken. Admiralen virker glad og lettet over mangelen på stridskontakt. Båtene hans kom helskinnet fram og tilbake, for ham var det viktig. Miner, kryssere og en på alle måter overlegen fiende var hans bekymringer. Over desserten diskuterer de hvordan landet nå best kan forsvares og med hva. Må de sende til Finland, det som de har “lånt” av kanoner og annet? Hva av det som ligger i fjæra og på land er det som kan brukes? Vil de fortsatt ha så store styrker til rådighet? Kan de eller bør de la minesperringene ligge i fjordene? Vil de to landene fortsatt samarbeide? Er det mulig å forsvare Sverige, hvis Norge blir okkupert av en av stormaktene og omvendt? Hva med dansker og finner? Hittil er det bare danskene som har sluppet fra det hele uten kamper og tap. De er enige om at det ikke kan være lett å være dansk. Hoster Tyskland, har danskene dobbeltsidig lungebetennelse ganske så umiddelbart. Hvordan ser de to stormaktene, Sovjetunionen og Tyskland, på de nordiske landene? Har de et sammenfallende syn, er de fire landene allerede fordelt? Du, Stalin, får Finland, mens vi, Tyskland, får Norge, Sverige og Danmark? Skjer det, vil i alle fall finnene garantert slåss. Norge og Sverige er vel også klare til kamp, nå.

Den 27. tar han og staben toget tilbake til Sverige. Den siste diskusjonen om de nordiske landene har gitt ham mye å tenke på. Ett Norden med en svensk konge eller en valgt president? En forsvarsunion bestående av fire selvstendige nasjoner? Hvordan skal de kunne forsvare Danmark? Hvordan skal de klare å få konstruert og produsert moderne stridsmidler? De andre landene har bare litt industri, Sverige har mye mer, men sammenlignet med stormaktene har de ingenting. Hvor mange er de egentlig alt i alt i Norden, 15-16 millioner? Ingenting mot de store landene i Europa. Må de knytte seg til andre land og i tilfelle hvilke? Vil Sveits og USA ha de på lag? Om to år er han pensjonist, da skal han konsentrere seg om barnebarn, seiling, fiske og tresløyd. Når toget krysser grensen sover han tungt.

Folkene rundt ham senker stemmen og hvisker, “Han er nok utslitt, den gamle mannen“.

VÆPNET KONFLIKT.

Om morgen rundt frokostbordet, et fransk frokostbord, neste dag diskuterer marinen, Gustav og hæren hvordan de skal prioritere arbeidet på båtene videre. Da får de beskjed om at det kommer et departementsråd opp fra Oslo med fly. “Hensikten er å bilegge konflikten mellom våpengrenene før den ender i en væpnet konflikt.” kommer det fra departementet. Hvilket får alle fire til å flire.

Generalen, Gustav, kapteinen og Ulf har sovet godt i hver sin gedigne lugar, generalen har selvfølgelig fått den største og beste. De første matrosene har ankommet, hvorav mange er artillerister, så nå er to av tårnene operative, mens de to ødelagte er under reparasjon.

Det er i hele tatt en voldsom aktivitet om bord. Gustav mener at de i løpet av neste dag vil midlertidig ha tettet hullene i skroget, slik at skipet med litt flaks og mye pumping kan flyte. Det hjelper selvsagt litt at en del av lasten er borte, i første rekke all oljen, og at mannskapet er redusert.

Ute i den store verden er de allierte styrkene i Rogaland delt og det går mot norsk seier. I Nord-Norge er det fortsatt veldig stille og de norske styrkene rykker forsiktig fram etter de allierte, etter hvert som de allierte evakuerer. Ingen er interessert i flere tap. Det eneste som skjer, er at de allierte bombes døgnet rundt, ingen natt, intet mørke å skjule seg i.

Neste dag og før møtet med departementsrådet blir Ulf bedt om å stille i en ny uniform, som generalen har tryllet fram. På med alt av glitter er kommandoen. Kapteinen gjør likedan.

“Alle krigsskip, alt kystartilleri hører inn under marinen.“ Innleder departementsrådet med. Kapteinen nikker fornøyd.

“Da må marinen vise større ansvar for det som hæren erobrer.” svarer generalen.

“Hva mener De?”

“Min unge kaptein og hans avdeling har hittil erobret en landsetningsbåt, en destroyer, en bergingsbåt og en krysser. Hadde det stått til marinen, hadde intet av dette vært i norske hender i dag. I tillegg har han brukt utstyret, som ble erobret, i forsvaret av vitale deler av landet. Uten denne avdelingen hadde Bardufoss falt som en moden frukt i hendene på fienden.”

“Forklar nærmere hva som har skjedd.” kommer det spakt fra mannen med dokumentmappen, som nå begynner å ane noe av årsaken til konflikten. Generalen leser tørt opp fra sin krigsdagbok, bare avbrutt av departementsrådets ønske om forklaring på enkelte punkter.

Nå er generalen er ferdig, kommer det fra departementsråden: “Så den unge kapteinen er helten i dette og indirekte årsaken til striden mellom hær og marine?”

Ulf oppfatter at dette er et spørsmål til ham og svarer: “Jeg tror De har oppfattet dette galt, det er ikke en strid mellom hær og marine.”

“Om jeg tør spørre, hvem er det så en strid imellom?”

“Det er en strid mellom de som tar sjanser og viser initiativ og de som sitter stille, funderer og ender opp med å gjøre intet og dermed taper både liv og land. Jeg og generalen har intet imot å levere fartøy, kanoner og torpedobatterier til marinen, hvis de fortsatt blir holdt besatt av kvalifisert norsk personell.”

Da avbrytes han av marinen: “Vi har ingen torpedobatterier i Nord-Norge. Vi skulle gjerne hatt, men vi har det ikke.”

“Nei, men vi har,” kommer det flirende fra generalen, “to stykker faktisk.” Han ser et kort øyeblikk på Ulf for å få det bekreftet. “Hvordan tror De ellers at denne krysseren ble stoppet?”

“Kan Dere la den unge få avslutte?” Departementet høres irritert ut. Ulf ser et øyeblikk på de to stridende, de må være dobbelt så gamle som meg, tenker han, kanskje mer.

“Det jeg mener, er at det er likegyldig hvem som gjør jobben og hvem som får utstyret. Bare jobben blir gjort raskt og effektivt samt at utstyret blir fornuftig brukt. Det er alt for mange treiginger i det norske forsvaret, enten dette skyldes at de lar politikken og gamle oppfatninger av hvem som er venn og hvem som er fiende løpe av med seg eller at de rett og slett er for breie over ræva, og de sitter i alle våpengrener.”

Ulf hadde ikke ment å være så vulgær, å bruke uttrykket ræva ville fått moderen til å steile. Men ordvalget hadde gjort sitt, de tre hadde plutselig skjønt, vel generalen hadde vel forstått det lenge, siden han nå hadde blitt kaptein på null komma null. Det ble en pause før departementet grep ordet igjen.

“Takk, da er vi enige om at marinen overtar utstyret, så fort de er i stand til det. Ellers må jeg bare takke De frammøtte for samtalen, det begynner å bli kort med tid. For øvrig kan jeg bare tilføye at våre tyske venner har sagt mer eller mindre det samme som den unge, men kanskje med ett enda krassere ordvalg, så noe må nok gjøres. Kaptein Svendsen må bli med meg til Oslo sammen med den soldaten som først oppdaget forræderiet. Er vedkommende her eller i Skibotn?”

“Han er her,” kommer det raskt fra Ulf.

“Godt, da må De og han pakke sammen det Dere trenger, vi drar om en halv time.”

På veien mot lugaren støter Ulf på Gustav, som er i en møkkete overall for anledningen. “Hils Åse, det blir lenge til neste lunsj, jeg må til Oslo.”

“Når er du tilbake?”

“Vet ikke, rettsaken”, legger han til forklarende. Så stormer han inn i lugaren og hiver sakene ned i ryggsekken og i en sekk av seilduk, som han har funnet. Når det hele er gjort, er det fortsatt mye plass i sekkene. Han flirer lurt og tar et maleri med groteske halve ansikter og dytter det ned i ryggsekken. Marinen sa at de kunne ta det som hang igjen fra de forrige eierne og dette maleriet er så sykt, at det sikkert ikke hadde noen verdi. Men det kunne jo være morsomt å vise far og mor.

Han er ferdig i god tid, på veien ned leideren følger han etter departementsrådet. “Hva er den lange sylinderen som ligger mellom de to båtene?”

“En torpedo.”

“En torpedo?”

“Ja, den trenger vi kanskje ikke mer, men hvis noen hadde kommet for å ta tilbake båtene, så hadde vi sprengt den for å ødelegge begge fartøy mer fullstendig. Nå har vi lagt ladninger nede i ammunisjonsrommene også.”

“Det, det er jo farlig.”

“Hadde vært verre om fienden hadde stukket av gårde med skipet, syns De ikke?”

“Jo, men ..” Det henger et spørsmål i luften. “Dere kunne jo ha blitt drept Dere også.”

“Tja, men vi var klare til å stikke av. Sjarken og to livbåter har hele tiden ligget på motsatt side, mot Karlsøy. Tro meg, slike skip synker ikke fort. Ikke ville båtene synke så mye heller, de står jo allerede på grunn.”

“Nei, nei, men dog.” Plutselig ble det en avstand mellom dem, større enn den som hadde vært under møtet. Farene forbundet med krig ble plutselig synliggjort for mannen fra trygge Oslo. Skjønt å fly, mens landet var i krig, var kanskje heller ikke så trygt?

Flyet var en stor tysk flybåt med tre motorer. Dieselmotorer sier en av mannskapet, som heldigvis kan litt norsk. Det lukter maling i flyet og da Ulf later som han maler, nikker mannskapet. Flyet er nytt. De skal til Narvik først, deretter Trondheim etter hva Ulf kan forstå. Soldaten er fra Trøndelag og lurer selvfølgelig på om det blir et lengre opphold i Trondheim. Nei, er svaret, men han blir lovet en ukes permisjon på tilbakereisen.

De overnatter i Narvik og drar tidlig videre til Trondheim. Derfra er det tog til hovedstaden. De ankommer hovedstaden om morgenen. Underveis har de fått høre at Nederland og Belgia har gitt opp og at man har tatt mange fanger ved den engelske kanalen. I Nord-Norge er alle allierte ute av landet. Nå må Gustav bare sette i gang tenker Ulf.

Den første dagen har Ulf ingen forpliktelser og trekker i sivil, klær han har hatt liggende hjemme. Men han må ta inn på et hotell, for ordren er at han må kunne nås på telefonen raskt og effektivt. Soldaten innkvarteres på Akershus Festning. Hjemme er alt som før, mor klager over økte priser og far kan fortelle at lønna har gått opp. Pengene han har sendt sørover har kommet godt med, ellers er det lite å fortelle, skjønt lillesøster Elisabeth har en spennende historie å fortelle.

Elisabeth er seks år og storesøster nå, må vite, for Ulf har to søsken til som er mindre enn Elisabeth, en på fire og en på et år. Det er også to til som er større enn Elisabeth, en på tolv og en på fjorten. Elisabeth kan fortelle at da hun og mor var på vei til butikken, ble de stoppet av en dame som het Vera og hun sa de måtte hilse til Ulf fra henne. Men mamma hadde ikke likt damen, for hun hadde sånn bluse på seg som var åpen. Sånn åpen at man kunne se toppen av lungene hennes.

“Kjenner Ulf Vera?” Ulf må spørre litt om hvordan Vera ser ut, jo de hadde vist gått sammen på folkeskolen i hver sin klasse. Neste år skal Elisabeth begynne på skolen og hun gleder seg veldig. “Hvorfor har ikke Ulf rare klær på seg, sånn uniform?”

“Jeg liker best disse klærne” sier Ulf.

“Hvorfor kan ikke Ulf sove hjemme?”

“Fordi jeg har fått ordre om å sove på hotellet, de må kunne snakke med meg på telefonen og telefon har vi ikke her.”

Den nysgjerrige har fått fortalt sin spennende historie om Vera damen og stillet sin verste nysgjerrighet. Da hun får bli med Ulf ned på verkstedet eller “bråke stedet“, er alt veldig bra. På verkstedet er alt som før og en rødmende Ulf får en klem av sjefens kone. Sjefen lurer selvsagt på om kapteinen kan ta i et tak med en gang og kona kaller ham helten fra Nord-Norge. Men Ulf skynder seg å si at han har en avtale på departementet og snart må reise ditt ned, han skal bare opp igjen med Elisabeth. Men alle er visst glade over å se ham igjen. Karl sier at med fire båter, kan han jo begynne som skipsreder. Eller som pirat, sier en leende sjef. Elisabeth får femti øre av sjefens kone, neier dypt og er veldig fornøyd. Hun har verdens sterkeste bror, så sterk at han kan ta store båter til fange. Hun kjenner ingen andre i gata, som har en så sterk bror eller pappa. Og tenk, hun fikk en hele femti øre av sjefsdamen. På veien hjemover fabler hun om alt hun nå kan kjøpe, men gir seg, når hun er hjemme og mor sier at pengen må på sparebøssen. Hun er jo stor jente og skal begynne på skolen om et år, er hun flink til å spare, kan hun kanskje få kjøpe en ny ransel.

På hotellet ligger det en beskjed til Ulf fra departementet. Uniformen må til rens og han må møte opp på Grand i restauranten klokken seks. Ulf er en god soldat og møter opp som avtalt, dørvakten gir ham meget diskret et slips. Ulf husket ikke, at han måtte ha et slikt tøystykke på seg for å få seg en matbit på dette stedet. Noe sent kommer departementsrådet. Han kan fortelle at rettssaken først vil starte om to dager. Neste dag må Ulf stille i sin beste uniform med alle medaljer. En bil vil hente ham på hotellet. Så kommer de bestilte rettene. Med de prisene er Ulf glad for at det er departementet som betaler.

Departementsrådet er meget vennlig og hyggelig, han tar seg god tid og spør hvordan det er med Ulfs familie, hvordan det er å være hjemme igjen, osv. Ulf forteller om Elisabeth og damen med lungene. Departementet finner historien så morsom, at han ler. Ulf slapper etter hvert litt av og spør om hvordan det går i Rogaland og hva Norge kommer til å gjøre videre. Departementet mener at striden i Rogaland går mot slutten og at Norge kanskje kommer til å måtte bidra med styrker i Frankrike, som en slags takk for hjelpen. USA vil ikke sende Norge flere fly eller andre våpen, så alt nytt utstyr må komme fra enten Tyskland eller Sovjet eller begge, fortsetter han. Det hele er svinaktig dyrt og en stor belastning for den norske økonomien, spesielt nå som store deler av handelsflåten må ligge i havn eller seiler under andre lands flagg. Dessuten blir det mye å bygge opp igjen både i Hordaland, Rogaland, Trøndelag og Nord-Norge. Kommer Ulf til å fortsette i det militære? Nei, Ulf tror ikke det. Han er jo egentlig ikke noe annet enn en gutt fra Kampen, en bilmekaniker fra Kampen, retter han det til. Nå er han jo egentlig ikke ferdig med den tjenestetiden, som han har fått beskjed om, så han må vel tilbake til Fredrikstad eller Nord-Norge. Men nei, ikke noe mer enn de månedene han har igjen. Det er flott at krigen er over i Nord-Norge, det gikk jo raskere enn han hadde trodd. Han ble jo ikke ferdig med panserbilen. Han forteller om bilen og problemene med vekt, pansring og rekyl på kanonen. Departementet smiler og sier at det kanskje var like bra, nå kan de jo lage den om til en lastebil igjen. Kanskje Ulf har lyst til å begynne med fly? Norge er ferdig med alle sine Hawk og nå har de begynt å lage Hs-123. Ulf trekker på det og minner departementet på at det er biler, som han kan litt om. Ellers tror han, at Norge må få seg sjøfly til rekognosering og derfor med stor rekkevidde, slik at man kan varsles før fiendtlige skip når landet, og raske båter slik at man raskt kan forflytte seg dit fienden kommer. De sjøflyene de hadde bestilt i USA ville de vel ikke få. Det sjøflyet de fløy med nedover var jo veldig fint. Departementet kan fortelle at tyskerne nettopp har satt denne flytypen i produksjon og har svært få av typen. Så Ulf har vært heldig og flydd med et fly det bare er noen få av i verden. Men man tror ikke at Tyskland eller Sovjet har noen slike å selge til Norge, dertil har begge land fått for store sjøområder å bevokte de siste dagene.

Han får beskjed om at neste dag skal Ulf til kongen, departementet vil sende en bil i god tid. Ulf må stille i sin beste uniform, med alle medaljer. Samtalen vil bare vare en halv time. Ulf hadde blitt lovet at uniformen skulle være klar fra renseriet klokken halv ti og siden møtet med hans majestet var berammet til klokken to, ble de enige om at bilen ville hente Ulf klokken tolv. “Skredderen på Akershus vil ha et ord med i laget” var forklaringen på dette tidlige tidspunktet.

Kongen? Ulf er sterkt i tvil der han står på fortauet utenfor Grand og tar farvel med departementet. Far er jo republikaner og sosialist på sin hals, han har jo selv meldt seg inn i AUF, Arbeidernes Ungdoms Fylking, dette vil aldri gå bra. Hva kan man snakke om med en konge? Franske kryssere? Franske matvaner måtte være løsningen. De hadde beholdt de franske kokkene om bord og de hadde laget mye godt. Han hadde funnet svaret, det franske kjøkken var løsningen. De hadde noe å snakke om.

Til tross for den gode løsningen på problemet med samtaleemner, var det en meget tankefull Ulf, som kom seg til hotellet. Han husket et fransk ord i det han ba om nøkkelen til rommet, “kroaisant”, de gode små kakene fylt med luft som de hadde fått til frokost. Det kunne han jo nevne, hvis samtalen ble trå. Heldigvis skulle de bare snakke sammen, nei være der, i en halv time. Med litt formaliteter her og der, kom samtalen neppe til å vare mer enn et kvarter. Han puster lettet ut når han kommer til sengen, legger seg ned på og ser opp i taket. For første gang i løpet av tiden siden han fikk beskjeden om møtet med kongen, kan han smile, hva vil Elisabeth si? “Hadde han krone?” Han kler av seg og legger seg tidlig, stikk i strid med hva guttene i nord forventer. Det har ennå ikke blitt noe “hæla i taket og tenna i tapet” ei heller noen “runder i høyet“.

Neste morgen våkner han tidlig, han har bestilt vekking, så han forsøker å sovne inn igjen, for det har vært en urolig natt. Men det går ikke. Han går ned og spiser en tidlig frokost. Han har lagt seg ned på igjen da det banker på døren, renseriet er det noen som sier. Han åpner og ganske riktig, der står det en mann med uniformen, en voksen mann og ikke et bud. Han spør pent om Ulf kan tenke seg å delta i en reklame, ja en reklame for renseriet. Litt forfjamset svarer Ulf ja. Flott sier mannen, kan han og en fotograf komme klokken syv i morgen? Ulf nikker og griper etter lommeboken for å betale for rensingen, men nei, mannen vil ikke ha betalt. Ingen betaling for helten fra Nord-Norge.

Bilen fra departementet kommer også tidlig. Deretter bærer det rett til Akershus. Der står departementsråden og en litt tykkfallen herre og venter.

Mannen går et par runder rundt Ulf og sier så: “De har en flott figur, men skulderputene er litt for store og det må strammes inn nederst i ryggen på jakken. Buksene må også legges ned en halv centimeter. Ta av Dem er De snill.” Lydig tar Ulf av seg uniformen og setter seg ned på en stol. En soldat kommer så med kaffe til ham, sjåføren og departementsrådet. De sitter der og småprater litt. Da kjører en bil forbi på plassen utenfor. “En slik må vi ha” sier Ulf plutselig. Alle tre går fram til vinduet, bilen har stoppet, så de får god tid til å studere den.

“Slike brukes av Lysverket for å kjøre transformatorer og annet tungt” sier departementets sjåfør.

“Hva skal De med en slik?” spør departementsrådet.

“Hente ødelagte stridsvogner” sier Ulf.

“Ja, selvfølgelig” kommer det ettertenksomt fra departementsrådet. “Jeg tror at mange av disse står uten å bli brukt for tiden. Ikke mye bygningsvirksomhet nå, med krig og det hele.” Så legger han til. “Jeg tar med meg ideen til departementet, så snakkes vi.” Ulf får et vennlig klaps på skulderen av sjåføren, lurt sier denne.

Etter en stund kommer skredderen tilbake med en nypresset uniform og en ny skjorte. Den gamle skjorten var visst ikke bra nok, slitt i halsen sier skredderen, bare å kaste. Da vil jeg gjerne ha den, sier Ulf. I hans familie kastet man ikke flotte skjorter, selv om de var litt slitt i halsen. Han får skjorten.

Etter enda et par kopper med kaffe og noen brødstykker, setter de seg i bilen og farer opp til slottet. Etter litt presentasjoner for folk i flotte uniformer og en lang gange igjennom flotte haller og lange korridorer, blir de møtt av kronprinsen. Han virker veldig hyggelig og Ulf begynner å tro at dette kan gå bra. Deretter kommer de inn i en stue med en flott tapet og malerier på veggene. Der blir de møtt av kongen. Litt vanskelig dette med en konge som snakker dansk og ikke norsk, men samtalen kommer raskt i gang om stridene i Nord-Norge, hans planer for framtiden og hvordan han tror det vil gå for Norge. Departementsrådet nevner hans ide om å bruke lastebilen med den spesielle tilhengeren for å hente ødelagte stridsvogner. Kronprinsen synes at ideen høres god ut og spør han om hvor han vil begynne med uthentingen. Ulf har ikke tenkt på dette, men etter en stund sier han Narvik fronten. Han begrunner det med at fra Narvik vil det være enkelt å få bilene fram til de gamle frontlinjene, takket være jernbanen samt ferjene, og at langs sjøen har sommeren kommet og at veiene nå har begynt å tørke opp slik at de er mer farbare. Deretter kan man jo dra til Sverige, svenskene har jo lovt Norge at de kan få det de allierte har etterlatt seg.

Godt tenkt, kommer det fra kongen. De fortsetter praten om alt mulig og kronprinsen spør spøkefullt om han tror at krysseren vil egne seg som kongens skip. Ulf ser på ham en kort stund og svarer like spøkefullt at båten i alle fall har en god vinkjeller. Da kommer det en rungende latter fra kronprinsen: “Kanskje jeg skulle bli med Dem oppover for å kontrollere vinkjelleren.” Igjen en rungende latter.

Da kommer en av de med flott uniform inn og stiller seg ved døren, kongen ser på ham og kontrollerer klokken. “Jeg er bange for at tiden har løpt av med oss” kommer det på norsk-dansk. Departementsrådet reiser seg og Ulf gjør det samme, man håndhilser igjen og de blir fulgt ut av mannen med uniformen. Uten at Ulf har merket det, har samtalen vart i over en time. De franske kakene ble ikke nevnt. I bilen spør Ulf forsiktig: “Ler han alltid på den måten?”

Departementsrådet ser på sjåføren først, før han snur seg mot Ulf. “Ja og jeg tror at samtalen var vellykket.”

De kjører rett til Ulfs hotell og Ulf får beskjed om å møte på Akershus festning neste dag kl. 0900.

“På festningen?” spør Ulf.

“Ja, dette er ingen sivil sak, men en militær, siden begge de to mistenkte var i militæret. De må stille i uniform, men uten medaljene, bare med ordensbånd.”

Ulf skifter raskt til sivilt og ringer Gustav for å fortelle om bergingen av stridsvogner. Men Gustav må beklage, de har allerede for mye å gjøre med alle båtene. Alle som kan noe er travelt opptatt, også de som ikke kan noe, legger han til. Kan du skaffe folk fra Oslo, hadde det vært flott. Ulf lover å prøve. Ulf ringer en onkel, denne er rødere enn de fleste og er en av de tillitsvalgte på Aker Mekaniske. Så ringer han sjefen og forteller ham det samme. Denne sier at ideen er god og kanskje de kan få til noe. Han vil bare ringe litt rundt.

Ulf venter på telefonene fra onkelen og sjefen, da det ringer på døren. Hei sann, han hadde jo glemt reklamen og fotografen. Han åpner og der står de begge to, både mannen fra renseriet og fotografen, samt et kvinnemenneske. Han blir bedt om å sette seg ned i en stol for damen skal legge på ham sminke. Sminke, han vegrer seg, dette er noe damene bruker, ikke mannfolk. Men får forklart at dette må til for å få gode bilder. Så setter de i gang, han står i døråpningen og mottar uniformen fra mannen fra renseriet i flere omganger. Fotografen tar bilder fra flere forskjellige vinkler før han er fornøyd, det hele er over på en drøy time.

Ulf setter seg ned etter en rask ansiktsvask, han hadde fått tjue kroner i tillegg. For en times arbeid? Så god timelønn har han aldri fått, han stirrer opp i taket. Da ringer telefonen. En fremmed mannsstemme presenterer seg og spør om han er Ulf Svendsen. Det må han jo bekrefte, selv om stemmen og dialekten vitner om at dette er en person fra de øvre sosiale lag. “Jo,” fortsetter stemmen, “vi har snakket med Deres onkel. Han er av den formening at det vil være adskillig med arbeide for verftet i Nord-Norge. Kan De bekrefte dette?”

“Jo, både der og i Rogaland.”

“I Rogaland, også?”

“Ja, men der skyter de jo fortsatt, så det får vente litt.” Ulf forklarer hvilke arbeidsoppgaver som venter.

“Har De noen forbindelser slik at vi kan få dette bekreftet? De skjønner, siden England sperrer havene for norske skip, har vi mistet en rekke kontrakter, i tillegg til at det ikke har kommet noen nye og neppe vil gjøre det med det aller første. Så vi er veldig interessert i å få noe mer å gjøre. Deres onkel også, selvfølgelig.”

Ulf oppgir Gustav og departementsrådet som sine forbindelser og nå går det opp for Ulf hvem dette er, en av lederne på Aker Verft. Hva pokker er det onkelen har gjort?

“Det er litt sent å ta kontakt med disse folkene nå, men kan vi nå Dem og disse personene på de oppgitte numrene i morgen?”

“Ja, men jeg vil være i retten mesteparten av dagen.”

“Det går bra, da håper jeg at jeg kan ringe Dem i morgen kveld?”

“Ja” kommer det litt bekymret fra Ulf.

For en dag, konge og kronprins, direktøren på Aker, reklamebilder. Ulf ligger rett ut på senga og ser opp i taket. Han har ligget sånn i stund, da det banker på døra og farens stemme som roper “ULF!” Han stormer bort og åpner døren.

“Er det noe galt?”

“Nei“, kommer det fra onkelen, som er med, “men vi må snakke med deg før direktøren ringer.”

“Han ringte nettopp.”

“Søren, hva sa du?”

“Det samme som jeg sa til deg, at det er flust med båter som trenger reparasjon og at verfta der oppe mangler folk.”

“Greit, ingen skade skjedd, men du sa ikke noe om lønninger eller betingelser?”

“Nei da, nei da, det ble ikke diskutert.”

“Flott”, smiler onkelen. Alle puster ut, da dukker sjefen til Ulf opp. Ulf må forklare hvem som er hva og hvorfor.

“Dette er jo det rene sirkus.” kommer det litt oppgitt fra Ulf. Sjefen forklarer at det ikke er så veldig stor interesse for saken, for mange av verkstedene i Oslo er opptatt med de polske stridsvognene, som de har fått fra Tyskland og Russland, men det er jo mange andre verksteder i landet og disse kan jo være interessert. De blir enige om at onkelen, faren og sjefen møter opp hos Ulf om ettermiddagen, slik at de kan hjelpe Ulf når direktøren ringer. Etter å ha kommet til enighet om denne framgangsmåten, forsvinner de andre tre.

Nå føler Ulf seg med ett meget trett og legger seg ned igjen. Rart tenker han, trøtt som en strømpe uten å ha gjort noe annet enn å snakke med halve Norge. Han kler av seg og går til sengs, selv om klokken bare er ni. Denne natten sover han tungt og våkner ved at telefonen ringer klokken syv. En stemme sier “Vekking, De har bestilt vekking klokken syv?”

“Takk” kommer det fra Ulf. En ny dag, en får håpe at den blir litt roligere.

Når han kommer til rettslokalet, etter å ha blitt vist dit av en soldat, blir han bedt om å vente utenfor sammen med andre vitner. De skal ikke diskutere saken, er instruksen. Der sitter de, til de får vite at det er pause i rettsforhandlingene for lunsj. De blir vist inn i en spisesal, Ulf får et bord for seg selv. Han føler plutselig at han kanskje har fått en slags status, hvilket er skremmende. Soldatene sitter lengre borte ved noen langbord. Her går praten livlig og nå og da runger latteren over bordene, når noen har vært heldige med en replikk. Han er rett og slett ensom. Jeg lengter etter langbordet tenker han.

Etter enda en time utenfor rettssalen blir han kalt inn. Han forklarer seg om saken og blir grillet av forsvareren til kapteinen på hvorfor han hadde ment at vedkommende skulle straffes strengt.

“Fordi kapteinens ildlending kunne ha forårsaket at flere titalls norske soldater, kanskje flere hundre, hadde blitt drept, i tillegg til de som allerede hadde mistet livet. Bardufoss flystasjon kunne ha falt og derved ville situasjonen ha vært en helt annen i Nord-Norge.”

“De overvurderer vel ikke Deres egen betydning for forsvaret av landsdelen?”

“Det får andre vurdere på nytt, men en slik vurdering ble gitt tidligere av de som hadde kommandoen i nord og det er kanskje litt vanskelig å sette seg inn i dette fra Oslo?” Ulf hadde ikke ment å være så spiss, men ventingen og tonen til forsvareren hadde gjort ham irritert. Forsvarsadvokatene har ingen flere spørsmål, ei heller aktor, så dommeren sier han kan gå.

“For dagen?”

Dommeren ser spørrende på forsvareren og på aktor, han får et nikk fra begge. “Ja, De vil bli tilkalt om De skal møte igjen. Imens får De ikke lov til å diskutere saken med andre og de kan ikke reise fra Oslo før dommen har falt.”

Ulf takker, bukker og går. Endelig ute. Han skynder seg til hotellet og bytter til sivilt. Han vet at departementet vil dekke alle regninger til mat og opphold, så han kunne like gjerne spise på Grand, som noe annet sted, men han går på Dampkjøkkenet og bestiller flesk med duppe. Det føles som en befrielse etter kongen, rettssak og stive snipper.

På hotellet ligger det en telefonbeskjed, med et nummer og et navn. Han ringer opp, blir satt over til rett person av et sentralbord og kjenner igjen stemmen, det er mannen med den flotte uniformen hos kongen. “Hans majestet ønsker at De beretter om Deres erfaringer fra Nord-Norge under neste dags møte i Det Militære Samfunn.” Ulf blir stum og lamslått. “Hallo, er De der?”

“Ja” kommer det spakt fra Ulf.

“Kan De, møtet begynner klokken nitten og varer nok ut til de små timer?”

“Ja” kommer det fra Ulf, som fortsatt ikke skjønner et pip.

“Flott, De må stille i Deres beste uniform. Takk skal De ha. Hans Majestet vil sette stor pris på dette.” Samtalen er over og Ulf er fortsatt i sjokk når faren og onkelen kommer ramlende inn. De spør hva som har skjedd siden han nærmest bare sitter der og gaper, Ulf forklarer det hele uten egentlig å skjønne noe fortsatt.

“Flott”, sier onkelen, “nå kan du gi de verste latsabbene i forsvaret et spark i baken.”

“Kan ikke det”, sier Ulf.

“Jo“, kommer det fra døren. Det er departementsrådet, som ubemerket har kommet inn etter de andre. “For jeg tror at det er nettopp det Hans Majestet ønsker, men De får gjøre det litt forsiktig og fordekt. Det klarer De sikkert, si som De sa til Hans Majestet, at en rask og feilaktig reaksjon er langt bedre enn ingen reaksjon. Våre gjester fra Tyskland og Sovjet samt departementet vil bakke Dem opp, for daukjøttet og de engelsk vennlige må bort. Norge har blitt tvunget til å kjempe og vi må kjempe etter vår beste evne, selv om våre partnere ikke er de vi egentlig ønsket oss.”

“Amen” kommer det fra faren. Onkelen forholdt seg merkelig nok taus, han skuler bare litt stygt bort på sin bror, men Ulf visste jo at Sovjetunionen etter onkelens mening var den beste partneren som Norge kunne få.

Før de kan begynne å diskutere hva Ulf kan og bør si, får Ulf en telefon. Etter å ha presentert seg med et “Svendsen” er Ulf ganske taus under samtalen, før han avslutter med et “det går nok” og “på gjensyn”. “Det var direktøren” sier han til de andres spørrende ansikter. “Han vil at vi skal møte ham på Hotell Bristol, hvor er det?”

“Rett borti her.” kommer det fra onkelen. “Men vi må vente litt, Jonas kommer også. En kollega.” legger han til.

Men det er sjefen som kommer først. Når han får høre at de skal på Bristol, utbryter han: “Er Dere gærne?”

“Nei, ikke alle, her.” kommer det smilende fra departementsrådet, før han forklarer hvem som har kalt dem inn til Bristol. Sjefen ryster betenkt på sitt store hode og det samme gjør Jonas, når han kommer og blir fortalt det hele etter en kort presentasjon av de tilstedeværende. Ulf ser litt betenkt bort på Jonas, for han er bygd som en okse og er minst et halvt hode høyere enn alle de andre som er tilstede. Hvordan vil han skli inn i på Bristol? Hva er han blitt foret opp på? Er dørene på Bristol brede nok?

Det viser seg Jonas er en av rørleggerne på verftet og hyggelig nok. De rusler bort til Bristol, der er det tydelig at de er ventet, for de blir raskt vist opp til et rom i tredje etasje, vel egentlig er det flere rom. Det er satt fram små smørbrød på et stort fat, øl, mineralvann og kaffe. De kommer raskt til enighet om at deres egne arbeidere kan leies ut til verftene i Nord-Norge og at hvis man har overskytende kapasitet, så kan denne brukes i bergingen og til reparasjonen av stridsvogner. Departementsrådet kan fortelle at de har klart å samle sammen hundre personer fra forskjellige verksteder i Nord-Norge og fra Trøndelag. Man har bestilt fem biler med den spesielle tilhengeren fra Sverige og lysverkene i og rundt Oslo har sagt seg villige til å stille med tre slike biler.

“Hva mer trenger vi i tillegg til bilene?” kommer det fra sjefen.

“Jeg begynte på en liste mens jeg ventet på å komme inn til rettssaken” kommer det forsiktig fra Ulf. Egentlig er det forsvarets utstyrsliste for mobile verkstedet, m.a.o. den han hadde brukt i Nord-Norge, med Ulfs egne tillegg. Alle snur seg mot Ulf og han begynner å ramse opp. Men blir stoppet av direktøren.

“Pro, pro unge mann. Jeg har tatt med meg sivilingeniør Ødegaard. Å gå igjennom en slik lang liste vil være for tidkrevende og ikke gi oss andre så meget. Jeg vil foreslå at De og Ødegaard setter Dere ned sammen med departementsrådet eller en han utpeker i morgen for å ferdiggjøre en total liste.”

“Høres fornuftig ut,” kommer det fra departementsrådet, “men jeg vil møte opp selv, slik at den endelige listen kan få den nødvendige vekten og effektivt skli igjennom byråkratiet.” 

Da griper Jonas inn. “Før folk sendes til Nord-Norge må vi være enige om betingelsene.”

Det blir taust, alle ser på direktøren, som ser på Jonas. “Vi har en avtale om reise og diett.” kommer det fra direktøren. “Blir dette langvarig, kan det være snakk om et stasjoneringstillegg, som erstatning for diettpengene.”

Jonas ser framfor seg en stund før han snur seg mot onkelen. “Vi må ta en kort diskusjon på bakrommet.”

De to forsvinner ut på gangen og blir borte en stund.

Når de to kommer tilbake er Ødegaard og Ulf travelt opptatt med listen, mens sjefen og departementsrådet følger med fra sidelinjen. Direktøren har forsvunnet ned i en dyp stol med en kaffekopp. Når de to kommer inn igjen, reiser direktøren seg og kommer dem i møte. “Nå?”

“Reise og diett er bra, men vi må bli enige om en timelønn og muligheter for betalt hjemreise. Akkordene vil sprekke fullstendig når vi skal jobbe på denne måten.”

Direktøren gnir seg over nesen og trekker i den. “Husk at alternativet er å sette halve arbeidsstyrken på porten. Jeg kan tilby Dere tarifflønn med akkordavsavn. I tillegg får Dere en gratis hjemreise med diett godtgjørelse i reisetiden hver tredje måned.”

“Hver andre måned” kommer det fra onkelen.

“Godt!” kommer det fra direktøren. “Vi får ta det formelle i morgen tidlig, mitt kontor klokken ti?”

De to nikker.

“Da foreslår jeg at hver går til sitt, siden klokken begynner å nærme seg midnatt. Har De og Ødegaard gjort en avtale?” sier han henvendt til Ulf.

“Ja.”

“Jeg kommer også” sier sjefen noe overraskende.

“Flott” kommer det fra direktøren. “Litt ekstra sakkunnskap er alltid velkomment.”

Så begynner de å gå ut. På veien ut ser Ulf at Jonas feier med seg en stor håndfull med smørbrød. Direktøren ser også det hele, men flirer bare. Men i det Ulf skal ut av døren, tar direktøren ham vennlig i armen. “Jeg har forstått det slik at De ikke er profesjonell soldat ei heller offiser?”

“Ja, jeg er egentlig bilmekaniker.”

“Han skal tilbake til oss.” kommer det raskt fra sjefen.

“Det var trist, verftsindustrien trenger slike som ham.”

Ulf marsjerer ut sammen med faren og sjefen. Når de er ute på fortauet, kommer det mørkt fra sjefen: “Forsøke å stjele ansatte under forhandlinger om forretninger, slikt går bare ikke an.”

“Ulf er vel bundet til firmaet med en måneds oppsigelses tid.” kommer det fra faren.

“Kanskje det, men han er først og fremst vår mann for øyeblikket” kommer det fra skyggene. Der står departementsrådet.

Ulf rister på hodet, ser seg rundt: “Jeg er vel først og fremst en fri mann når plikttida er over.” Så fortsetter han mot hotellet.

Faren følger ham helt opp på rommet. Der oppe spør han: “Hva mente du med det svaret, vil du ikke til noen av de tre plassene?”

“Vet ikke” kommer det tvert fra Ulf. “Den som lever får se.” Faren ser undrende på ham, så gir de hverandre en klem før de skiller lag.

Møtet på departementet neste dag er utrolig effektivt, selv om de andre først steiler når Ulf legger fram at to motorsykler med sidevogn og en lastebil med deler og ekstra utstyr bør følge hver bil med den store brønnhengeren. Lastebilen bør ha en solid vinsj legger Ulf til.

“Kan De begrunne dette litt?” kommer det forsiktig fra departementsrådet. “Dette med en ekstra lastebil med vinsj er forståelig, men motorsyklene ser jeg ikke helt nødvendigheten av og hvorfor med sidevogn?”

“Folkene vil bevege seg i et terreng de ikke kjenner, motorsyklene kjører først og finner riktig vei. Kartleseren sitter i sidevogna og instruerer, da kan de kommunisere lettere. I tillegg kan motorsyklene da brukes til å hente deler. Når lastebilene vet hvor de skal, kjører motorsyklene ett stykke foran for å varsle møtende trafikk. Enkelte steder i nord er veiene veldig smale og å rygge med en slik henger er ikke det optimale.”

De andre ser på hverandre og nikker. De har med seg en sekretær og departementsrådet dikterer til damen: “16 motorsykler med sidevogn, åtte fem tonns lastebiler med en kraftig vinsj og en verkstedshytte.”

Det hele går veldig greit etter disse tilleggene, det kommer få tillegg til Ulf sin liste og intet strykes. Ulf er så fornøyd med seg selv at han drister seg til et noe mer voldsomt tillegg. “Det hadde vært veldig fint om vi kunne hatt noen fly i tillegg. Til speiding.” legger han kjapt til.

“Tre fly til speiding” sier departementsrådet til damen.

Når de går til lunsj er listen komplett og sendes umiddelbart oppover for å få en beslutning. På veien ut av møterommet kommer det mørkt fra sjefen: “Jeg tror ikke det er riktig for Dem å komme tilbake til verkstedet, Svendsen.” Alle ser på ham og skjønner at dette sitter langt inne og av den grunn kommenterer ingen utsagnet. Etter en stund legger han til: “De burde gå på mer skole.”

Ulf sier til slutt nølende: “Jeg har hverken lyst eller økonomi til mer skolegang.” De setter seg ned ved et deilig lunsjbord og samtalen stilner helt, alle har fått sitt å tenke på. Ulf kanskje mest av alle.

Etter lunsjen takker Ulf for seg og sier han må forberede seg for kveldens avtale. De andre nikker forstående, idet han går kommer det fra departementsrådet: “Blir det endringer vil De få vite det i morgen.” Ulf nikker og forsvinner ut.

FLY ELLER FLUKT?

Det kom ingen fly og skytterne fra flyet ble, som Jerome, satt til diverse arbeid etter ønsker og erfaringer. Jerome og den gamle arbeidet så godt sammen at de to ble sett på som et lag. De ble derfor bedt om å reise nord i Syria med to lastebiler og tre arbeidere, alle kjente av den gamle og sikkert beslektet med en av hans koner, for å se på mulighetene for å lage en ny landingsstripe.

Begge biler er rekvirert av private, franske firmaer og har derfor sivile registreringsskilt i tillegg til firmaenes navn malt på siden. De laster bilene opp med graveutstyr, bor, sement, armeringsjern, planker og bak den ene har de en tilhenger med en kompressor. Befalet forlanger snarlige resultater og gir dem en uke på jobben. De skjønner at ting begynner å haste og at Syria snart vil bli en krigssone.

Rett før de kjører nordover, får de beskjed om at kommunistene har rykket fram og inn i Irak, hvor langt og hvor blir ikke sagt da, men det vil nok komme fram etter hvert. De får også med seg en mindre sum i gull. Det har nå etter hvert blitt slik at de lokale nødig vil ha franske penger som betaling, men forlanger gull. Jerome har overlatt sine oppsparte midler til den gamles eldste kone og bedt henne om å forvalte de som best mulig. Det er i hele tatt veldig påtagelig hvor liten tillitt man har fått til den franske valutaen i Syria, men språkkurs i russisk og tysk har blitt veldig populært.

Selvsagt har den gamles kontakter fortalt ham hvor det er kommunister, hvor de kan finne en lang flat eng og hvor folk er hyggelige, m.a.o. hvor det er kurdere og helst beslektede kurdere. De får også råd om hvor mye disse skal ha betalt pr. dag og hvilke ledere man skal gi betalingen til, hvor man kan finne god bensin til bilene og hvilke veier man skal unngå. Som en ekstra forsikring laster de opp to fat med bensin og et halvt fylt fat med motorolje. Nå er beskrivelsene av kommunistenes frammarsj i Irak preget av stor forvirring både blant de lokale og hos det franske militæret, men de regner med å bli varslet i god tid.

Det viser seg snart at begrepet lang flat eng har en annen betydning for de lokale enn det franske flyvåpenet. Den første lange flate engen har en helling på tvers av lengderetningen, som nok er gunstig for pløying og drenering, men ikke for fly som skal lande, så de fortsetter til neste. Den neste engen er nesten perfekt og de går i gang med å forberede marken ved å fjerne alle steiner og busker samt fylle igjen alle hull og ujevnheter. Så får de gresset slått og gjentar prosessen med å fjerne alle steiner og fylle igjen alle hull og ujevnheter etter at de har funnet flere, fordi gresset er borte. Steinene de har fjernet, samler de i en haug i den enden som er nærmest bebyggelsen. I denne haugen setter de opp en radiomast med en vindpølse. Det hele har gått forbausende raskt og de er veldig fornøyd med egen og lokal innsats. Faktisk har de ikke brukt mer enn tre dager. De betaler de lokale for vel utført arbeide og tar kontakt med sjefene over radioen. Deretter blir det en bedre lammemiddag for alle som har deltatt.

Tidlig neste morgen lander en major i en liten dobbeltdekker, inspiserer plassen og finner det hele meget tilfredsstillende. Han ber de om å gå i gang med å lage tolv oppstillingsplasser for jagerfly og fire for de største bombeflyene. Før han flyr vekk får de en større sum penger i gull og beskjed om å forsere arbeidet. De får også beskjed om å lage stillinger for luftvernet, bunkere til personalet samt tenke litt over hvordan de skal kamuflere det hele.

Nå er det dårlig med annen vegetasjon enn gress og små tornete busker i området, det har sauer og geiter sørget for igjennom generasjoner, så dette med kamuflasje bekymrer begge. Så de sammenkaller til et rådsmøte med de eldste, mens arbeidsgjengene graver hull til luftvernstillinger i behørig avstand fra selve stripen og bunkere ganske nærme bebyggelsen. Etter å ha forklart problemstillingen for rådet, størrelsen på flyene, at de ikke må kunne sees selv for ørnen og at det må være en bred vei fram til plassene, blir det taust. Rådet ber om å få tenke igjennom saken og at de avtaler å møtes på nytt etter lunsj.

“Hvorfor ikke synlig for ørnen?”

“Kommunistene bruker også fly, de har apparater, som oss, som gjør det mulig å se ting på stor avstand, like bra som ørnen.”

“Åh, like bra som ørnen, den ser jo selv små brune harer fra langt oppe i skyen?”

“Ja.”

“Men hvis flyene er gjemt under noe, så de ikke ser ut som fly, da er det bra?”

“Det er bra, men flyene må kunne trilles ut kjapt og man må kunne jobbe med flyene mens de er i skjul.”

“Fly må jobbes mye med, mye stell?”

“Ja, mye jobbing.”    

“Da må dere gå i våre klær, for selv ørnen kan se at dere ikke er som oss.”

“Ja, det har du helt rett i.”

“Dere bør begynne i dag. Ørnene vil snart fly over oss.”

“Du har rett.”

“Alt må se ut som hos oss.”

“Ja.”

“Dere må lage en landsby, som vår.”

“Ja og jeg tror jeg vet hvordan.”

Jerome og den gamle snakker litt sammen og er egentlige enige. Diskusjonen med rådet har gitt dem løsningen. De bestiller presenninger, gjerne grå og gamle, samt bjelker av tre eller metall takstoler. Noe av dette kan de få lokalt, mens noe må komme langs veien fra Aleppo eller helt fra Homs.

Luftverngropene sørger de for ligner på brønner eller små skjul. Det er mange lurendreiere i landsbyen og dette er noe som fanger fantasien, så innsatsen fra store og små er upåklagelig. Selv følger de rådet fra de gamles råd og går kledd som de lokale, samtidig blir den oransje vindpølsen erstattet av et stort grønt flagg med arabiske skrifttegn. For å fjerne inntrykket av en flystripe, setter de opp noen telt på stripen med geiter eller esler bundet utenfor. Så får de beskjed om at majoren kommer tilbake, det er tydelig at de militære ikke skjønner hvorfor de rekvirerer grå og gamle presenninger.

Når dobbeltdekkeren kommer tilbake med majoren, er det tydelig at de har problemer med å finne landingsstripen, helt til telt, geiter og esler forsvinner ut til siden. Det er en flirende major som går mot de to lokale som kommer imot han. Han flirer enda bredere når han ser hvem det er under en begynnende skjeggvekst. De går igjennom hele planen med majoren inne på det de kaller for kontoret, mens de snakker forsvinner dobbeltdekkeren inn i et “hus” av gamle gråmalte presenninger, som reiser seg rundt og over den, samtidig kommer teltene, geitene og eslene tilbake på sine vante plasser. Når en fornøyd major kommer ut, er selvsagt dobbeltdekkeren og flystripen borte. De går derfor bort til brønnene av noen luftvernstillinger. Majoren må innrømme at selv en ørn som han, ikke kunne se at dette var en flyplass under konstruksjon. Men han må be om de fortsetter like kjapt som før, av dette forstår de at kommunistene ikke har blitt stoppet. Men majoren er ikke sikker på hvor langt kommunistene har kommet, han skylder på at hæren virker forvirret.

Majoren lover at materialene de har bestilt vil begynne å komme om noen dager. To dager senere kommer de første lastebilene med bjelker, dagen etter kommer tre til med en blandet last av bjelker, takstoler i metall og presenninger. Neste morgen våkner de av en vond lukt, når de kommer ned i kjøkkenet, ser de at husets frue er i ferd med å brenne opp uniformene deres og vindpølsa fra radiomasten. De stormer fram for å stoppe henne, men blir selv stoppet.

Husets frue: “Russere er her om en time.”

Den gamle: “Sikkert?”

Husets frue: “Ja, sikkert, veldig sikkert, kanskje før.”

Den gamle: “Hva gjør vi?”

Husets frue: “Ingenting, dere er kurdere.”

Den gamle: “Men presenningene?”

Husets frue: “Vet ikke.”

Jerome: “Det er til flyktninger, telt.”

Husets frue: “Ja, flyktninger fra Irak, redde for krig.”

Den gamle: “Vi må fylle igjen brønnene.”

Husets frue: “Ja, heller fylle vann i dem.”

Jerome: “Ja, fylle litt vann i bunn, men si at vannet er dårlig, så fylle igjen med jord fordi vannet er dårlig.”

De gjør som planlagt, brønnene eller luftvernstillingene får litt vann i bunnen. Radiomasten blir demontert, den og radioen blir gravd ned i en av de gamle luftvernstillingene. Der hvor det er reist hus over gropene, bruker man de som toalett eller man bruker plassen som fjøs. De er ikke mer enn ferdige da den første rytteren kommer med brun uniform, karabin og sabel. Han ber om litt vann, han får vann, brød og salt og rir videre sammen med tre andre, som har kommet i tillegg. Så kommer det flere etter hvert, de fleste til hest, men også på hest og vogn, på kamel, i panserbil og i lastebil. En panserbil stopper sammen med en lastebil full av soldater. De går igjennom hele landsbyen og blir forklart at presenningene er for flyktninger, som den franske administrasjonen har sagt vil komme.

Kapteinen: “Det kommer ingen flyktninger. Det er intet å flykte fra, intet å være redde for.”

Landsby lederen: “Vi får betalt, vi begynner arbeidet. Arbeidet er meget tungt. Vil dere betale?”

Kapteinen: “Nei.”

Landsby lederen: “Da stopper vi.”

Kapteinen: “Godt!! Men vi vil ha presenningene til våre egne soldater.”

Landsby lederen: “Vi har kjøpt dette til slektninger fra Irak. Veldig dyre og fine presenninger.”

Kapteinen: “Vi betaler det samme som dere måtte gi, hvis dere gir oss to lam på kjøpet.”

Landsby lederen: “Da taper vi mye penger.”

Kapteinen: “Enten det eller så tar vi presenningene.”

Landsby lederen: “Da er dere tyver.”

Kapteinen: “Hvor mye for presenningene?”

Landsby lederen: “122 Theresa dollar.”

Kapteinen: “Jeg gir dere 110 for presenningene og to lam.”

Landsby lederen: “Mine barn vil sulte.”

Kapteinen: “110!!”

Landsby lederen: “Ja, ja, måtte Allah se i nåde til din sjel.”

Kapteinen: “Takk.”

Snart er presenningene lastet opp på tre lastebiler og noen hestekjerrer, som kommer senere.

Jerome og den gamle finner det klokest å bli i landsbyen inntil videre. Etter litt diskusjon om presenninger, ærlighet, tyveri, kommunismen og fransk administrasjon, får Jerome og den gamle 30 dollar hver. Men de får også et løfte om at de kan bli i landsbyen, de må bare gjemme bort alt som smaker av det franske flyvåpenet og av den franske administrasjonen. De graver ned papirene, knappene fra de brente uniformene og id-brikker i god avstand fra landsbyen, så begynner de å fylle igjen brønnene sammen med de andre. Våpen har nær sagt alle her, så de beholder dem, selv om pistolene, som de har i tillegg til riflene, er heller sjeldne.

Det kommer to nye panserbiler, fem hestekjerrer, noen ryttere og tre lastebiler til i løpet av dagen. Så blir det heldigvis stille. Jerome bruker resten av dagen på å lære seg mer kurdisk. Dette med å lære seg engelsk er lagt bort.

Neste dag er kapteinen tilbake med tre lastebiler. Den ene bilen slepes. Han vil gjerne kjøpe treverket og kan fortelle at de har slått leir åtte kilometer sørover på veien mot Aleppo. Den gamle og landsbyens eldste trer nå fram som sjefsforhandlere. Kapteinen er i et mildere lune i dag enn han var på gårsdagen. Noen har antagelig sagt til ham at man ikke vil ha mer bråk med de innfødte.

Kapteinen: “Vi så at dere hadde en del bjelker av tre og takstoler i metall.”

Landsby lederen: “Ja, libanesiske, veldig dyre, ingen trær her.”

Kapteinen: “Vi vil snart være i Aleppo, der er det rikelig med bjelker.”

Landsby lederen: “Ja, Aleppo har mye tre fra Libanon. Men her oppe er det lite, dyr frakt og bjelker av tre er også dyre i Aleppo. Kanskje franskmennene vil brenne de. Kanskje dere vil bombe de.”

Flere av landsbyens unge menn samler seg rundt de tre. De er all bevæpnet.

Kapteinen: “Jeg er villig til å gi dere 200 dollar for bjelkene.”

Landsby lederen: “Nei, nei, våre sønner er sinte på meg etter gårsdagen. De sier de vil heller dø enn å ta imot så lite for så mye fra de vantroe. 400.”

Kapteinen har bare fem mann med seg og føler kanskje at dette kan gå ille. Dessuten var ordrene fra ledelsen klare, ikke noe mere bråk med de innfødte.

Kapteinen: “250?”

Landsby lederen: “Nei, nei.”

Landsbyens leder snur seg vekk og går vekk. Kapteinen henvender seg da til den gamle.

Kapteinen: “300.”

Den gamle går bort til landsby lederen og de har en kort samtale.

Den gamle: “350 og dere får låne vår lastebil med sjåfør, så skal våre mekanikere finne ut hva som er galt med deres bil i løpet av et par dager.”

Kapteinen: “Avtale.”

Landsbyens leder får sine 350 dollar. Theresa dollar er gullmynter og vekten av de fjerner den trykkende stemningen.

Neste dag kommer en rytter til den sovjetiske leieren og forteller at han må ha et batteri, en coil og en startmotor. “Hvis herr Kapteinen kunne komme med disse tingene, så vil våre mekanikere montere dette, mens herr Kapteinen spiser middag.”

Kapteinen smiler og nikker. Her er mannen som har satt seg i respekt hos de innfødte, selv om han nok må innrømme at disse delene ikke er tilgjengelige i leieren akkurat nå. “Når herr Kapteinen kommer, kan han ta med tjue liter bensin som betaling for reparasjonen og huske å fylle opp den lastebilen han har lånt?” Nå er jo tjue liter bensin en meget rimelig betaling for reparasjonen, så det vil nok kunne gå.

To dager senere er kapteinen tilbake i landsbyen med den lånte lastebilen og de nødvendige delene. Mens kapteinen nyter en utmerket grillmiddag og en god kopp kaffe, blir bilen reparert. Han kan fortelle at Aleppo snart er i sovjetiske hender, for byen er så godt som omringet. Nå er det slik at de har slektninger i byen, kan herr kapteinen gi dem de nødvendige papirer for å besøke disse eller for at slektningene kan reise ut? Jo, kapteinen kan nok det. Kapteinen lover også å varsle dem om når det er trygt å besøke byen.

Det var bare startmotoren, som var dårlig, men man vet jo aldri når man kan trenge slike deler som coil og batteri, så når kapteinen reiser er det uten disse delene. Ja, han reiser uten den ødelagte startmotoren også. Hvis de finner en annen dårlig startmotor eller deler til en slik, kan de kanskje få en god startmotor. Det er også meget heldig at den lastebilen de lånte bort med en halvfylt tank, har fått en velfylt tank.

Kapteinen på sin side er fornøyd. Lastebilen går prikkfritt og han har bensin nok, slik at han kommer helskinnet tilbake til leiren. Så han anbefaler mekanikerne og maten i landsbyen til sine overordnede. At landsbyen er strategisk plassert på veien til Aleppo og at den har gode mekanikere, gjør at de ofte får besøk av kjøretøy, som må repareres. Så den gamle kaller familien og sine eiendeler til seg og alt er bare fryd den sommeren. For dem ja, men Frankrike svinner hen. Selvsagt er det noe skitt at de to ganger får besøk av kommunistpredikanter denne sommeren og må høre på om de velsignelser som kommunismen og en kamerat Stalin gir verden.

Jerome har i løpet av sommeren klart å tjene over 200 dollar og han regnes blant landsbyens rikeste. Det er i hele tatt en sann velsignelse å ha to gode mekanikere i landsbyen, for ikke bare gir det status hos kommunistene, de nye herskerne, men det gjør også at landsbyen blir ofte besøkt og nesten alle besøkende legger igjen litt penger eller gjenstander av verdi, enten dette er til mat og drikke eller for overnatting. Når sommeren går på hell, er hele landsbyen av den oppfatning at det er forferdelig at Jerome ikke har en kone eller to og helst at det er en av deres døtre, som er den heldige. Så nå og da kommer det en mor eller far med en datter på slep, som gjerne vil ha reparert et eller annet. Dette er bra for omsetningen, selv om Jerome ikke forlanger mye i betaling under slike visitter. De tjener også grovt på bruken av lastebilene og kompressoren. De har fått to unge menn fra landsbyen til å kjøre for seg. Jobben er høyt ettertraktet og derfor, om ikke for noen annen grunn, som for eksempel at det å kjøre bil gir høy status hos det annet kjønn, gjør de to en meget god jobb for en ringe betaling. I tillegg tar de med seg ødelagte kjøretøyer for reparasjon eller deler fra slike tilbake. Disse delene blir selvsagt satt inn i de kjøretøyene de reparer, hvilket medfører at de blir byttet inn i nye deler som kommunistene gir dem. En gang kom faktisk en av kommunist avdelingene med et kjøretøy, som deres ansatte hadde befridd for deler, og ba tynt om at de skulle finne deler til kjøretøyet mot at de fikk andre deler, ammunisjon og mel. Det var selvsagt en glimrende handel og på denne måten klarer de å holde rimelige priser på reparasjonene.

En dag kan den gamle fortelle over en vannpipe at det nå går fly fra Homs til Frankrike. Kanskje Jerome har lyst til å reise til Paris og kreve utestående lønn?

Jerome ser ut i luften før han svarer. “Det kan vel tenkes at de i Frankrike vil kreve en ørliten forklaring på hvor presenninger, bjelker, kompressor og to lastebiler har tatt veien. Opplysninger som kommunistene her kan gi dem. Da vil det kanskje være noen som ber om litt penger og jeg tror at det vi fikk i reiseforskudd og til lønnsutbetalinger er noe større enn det jeg kan få i lønn. Det kan jo og tenkes at kommunistene ikke vil betale lønn til tidligere franske soldater.”

“Ja, det kan jo tenkes. Kommunismen i Syria er heller ikke så veldig påtrengende, selv om enkelte av foreleserne har et godt smurt munnlær og stor utholdenhet.”

“Det kan jo også tenkes at de gjerne vil vite hvor du og resten av pengene er.”

“Ikke umulig.”

“Så, hvorfor risikere å tape en god forretning og velvilje i landsbyen for noen skarve slanter?”

“Du vil m.a.o. bli i landsbyen?”

“Ja, det er ikke så mange andre alternativer siden kommunistene har tatt over både i Hanoi og i Paris, så da antar jeg at dere gjerne vil ha giftet bort den eldste datteren.”

“Hun er bare tretten.”

“Det virker ikke som det er til hinder her, hun begynner snarere å bli gammel.”

“Du har blitt muslim helt og fullt.”

“Kanskje.”

“Naboen har en datter, som er nesten like gammel. Hun og moren har gått rundt her og sukket nå og da.”

“Hvorfor ikke? Som god kommunist må jeg jo dele på godene.”

Dette var den beste av to verdener. Vi må alle endre litt på vår opptreden i en slik omskiftelig og mangefarget verden.

Den gamle og Jerome hadde klart å skape seg en ny identitet, å gå tilbake til den gamle, ville bare føre til elendighet, ikke bare for dem selv, men for alle rundt dem. Deres koner, barn og landsbyen, ja for kommunistene også, de ville alle selvsagt savne to dyktige mekanikere plassert ved en viktig veistrekning.

BILMEKANIKEREN FRA KAMPEN.

Det Militære Samfunn var en meget alvorlig og skremmende sak for Ulf. Hva hadde han egentlig der å gjøre? Kongen hadde bedt om det, så det fikk bære eller briste. Han hadde bare vært på en talerstol to ganger tidligere og det var i AUF. Han hadde først gitt sitt syn på forholdene i Europa og den andre gangen hadde han prøvd å motivere medlemmene til å øke kontingenten, slik at de kunne bruke mer på valgkampen.

Hva skulle han si? Han måtte hente eksempler fra andre steder enn Nord-Norge på at raske, vågale aksjoner lønte seg og at gammeldags tenkning med et skritt av gangen og langvarige forberedelser var galt. Krigen nede i Europa var jo egentlig et glimrende eksempel på at nøling ikke lønte seg. At selv om raske aksjoner kunne føre til forferdelige resultater med store tap, så var de bedre enn omstendelige operasjoner, fordi omstendelige operasjoner så ofte ga klare signaler til fienden om hva og hvor, som var i vente. Og var fienden forberedt, så ville tapene garantert bli forferdelige. Hvis en fiende mente at man kunne vente et angrep over alt og ingen steder, så ville de måtte spre seg over alt og ingen steder. Var det ikke noen som hadde sagt at den som forsvarer alt, forsvarer ingenting? Ja, det som skjedde i Europa var jo nettopp dette. Den ene parten angrep konsentrert, den andre satt og ventet på et angrep overalt og var ikke villig til å teste den andres forsvar ved tunge, konsentrerte motangrep eller gi lokale ledere ansvar for eget forsvar og angrep. Og kjappe reaksjoner var avhengig av at det var de lokale lederne som reagerte, ikke at man ventet i flere dager på idiotiske ordre fra en eller annen fjern generalstab, idiotiske fordi kamphandlingene endret situasjonen på noen få minutter.

Hans egne og kapteinens handlinger var nok dårlig forberedte og gjennomføringene var mer preget av hell enn av dyktighet. Men de hadde vært heldige og skapt gode resultater, nettopp fordi de raskt brukte det som var tilgjengelig uten å vente på ordre fra en major i Gratangen eller enda verre en stab i Oslo. Mye av dette skyldes jo at Norge var så dårlig forberedt, vi måtte og MÅ bruke kløkt, initiativ og blod for å oppveie for manglende utdannelse og utstyr. At de i Skibotn hadde lykkes to ganger, var også et uttrykk for at initiativ og kjapphet lønte seg. Hadde de ventet på at marinen eller at andre skulle gjøre noe, så hadde lite skjedd og det som da hadde skjedd hadde antagelig vært forferdelig. De alliertes angrep på Sverige og Norge var igjen et eksempel på nøling og uforstand, i tillegg til at de ikke hadde skjønt verdien av flyplassene, før det var for sent. Ja, også manglende hemmelighold. Båtene som seilte inn i Østersjøen, se midnattssolen på bussene. Det hadde gitt Norge det døgnet det trengte for å forberede seg litt. Svenskene hadde kanskje også trengt de timene, men de allierte måtte jo ha undervurdert svenskenes og vår vilje til å slåss. Gudskjelov for Sverige. Svenskene hadde vært langt bedre forberedt, hadde trenede soldater, gode våpen og godt utstyr, svenskenes jernbanelinjer og flyplasser hadde sikret de norske kommunikasjonslinjene og overlegenhet i lufta, selv om Nordsjøen var i alliertes hender og selv om de hadde hangarskip.

Hadde de allierte i hele tatt gjort hjemmeleksa før de begynte? Hadde de vært forberedt på å møte så mange soldater? Hvorfor hadde de valgt å gå til angrep om våren? Visste de ikke at det fortsatt ville være snø, nesten overalt? At isen ville ligge tykk i Østersjøen, det var jo selve grunnen til at Tyskland fikk malmen over Narvik Havn? De måtte jo ha skjønt, at å opptre på den måten de gjorde i Sverige ville føre til store tap. Det hadde stått i avisene at britiske soldater hadde fått skitrening i de franske alpene. Det var ikke mye de hadde lært. Å slåss her oppe i nord var så uendelig mye mer enn dette å stå på ski. Klær, teltoppsetting, veivalg, rasfare, smøring, frostvæske, kjettinger til bilene, riktig olje til geværer og kanoner, matlaging, meny, osv. Britene hadde ikke engang hatt hvite overtrekks uniformer og måtte kjempe i snøen i kaki. De allierte hadde heller ikke alltid fått med seg det de normalt skulle ha hatt med seg, som artilleri, bindinger til skiene, osv. Svært mange ganger i de første dagene hadde utrustningen ikke vært komplett pga. omlastningene i de første dagene før angrepet og omprioriteringer underveis på veien over Nordsjøen. Når de kom fram hadde de trengt tid til å få styrkene satt sammen, siden alt var spredde på flere fartøyer. Senere hadde styrkene heller ikke vært komplette pga. nye omdirigeringer og pga. senkninger.

Når han nå vurderte det hele i etterpåklokskapens lys, så var det ganske klart at de allierte hadde for få og for dårlige fly, spesielt var flyene på hangarskipene lite egnet til å bekjempe andre fly. Ikke hadde de innsett hvor farlige fly kunne være for landstyrker og spesielt for skip. Norge hadde hatt mange fly, men av elendig kvalitet. Som alle andre hadde man trodd på fred og begynt anskaffelsene av nye fly for sent. Åtte Gladiatorer var alt vi hadde hatt av gode fly ved årsskiftet og disse var også egentlig for dårlige. Det var stormaktene og delvis Sverige, som hadde gode fly, og de hadde ikke villet selge til andre land. Det var bare kapitalistenes høyborg, USA, som hadde noenlunde moderne fly for salg. Grunnen til dette var at USA følte seg trygg og at de takket være sin store industrielle kapasitet kunne skifte om produksjonen ganske raskt til det som var etterspurt og godt betalt. USA hadde en av verdens største flåter og mente at dette ga dem fullstendig trygghet. Men hva om Tyskland, Japan, Italia og Sovjet gikk løs på USA etter å ha nedkjempet Storbritannia og Frankrike? Det var jo den veien det gikk. Tyskland, Japan og Italia var allerede samlet i aksepakten og nå hadde de også fått Sovjet på sin side. Til tross for at aksepakten egentlig var rettet mot kommunismen. Ville de fire stormaktene i aksepakten formalisere disse forbindelsene i en front rettet mot USA? Et USA med store naturrikdommer og en fantastisk industri. USA hadde alt disse landene var på jakt etter. Falt USA ville resten av Amerika og hele Norden ligge åpent. Så amerikanerne denne muligheten? Hadde de begynt å ruste opp?

Han la etter hvert disse tankene til side, nå var det erfaringene fra Nord-Norge som telte. Han prøvde å summere opp. Alliert overlegenhet til sjøs mot skandinavisk overlegenhet i lufta. Resultat, store tap hos de allierte. Alliert overlegenhet i utstyr og mer eller mindre profesjonelle soldater mot skandinavisk overlegenhet i skigåing, utstyr for strid om vinteren og kunnskaper om overlevelse i arktiske strøk. Dette og gradvis bedre utrustning, erfaring fra strid samt bedre stridsmoral, fordi man kjempet for fedrelandet, hadde etter hvert gitt skandinavene bedre stridsevne enn de allierte. Alliert forsøk på overrumpling, som hadde feilet av flere grunner. Først og fremst fordi de allierte hadde undervurdert svensk styrke, i hele tatt hadde de basert det hele på dårlig etterretning og forferdelige feilvurderinger av den skandinaviske viljen til å slåss. Han hadde sett kartmaterialet deres, gammelt, feilaktig og i alt for stor skala. De kunne ha kjøpt bedre kart flere måneder i forveien i nærmeste norske eller svenske bokhandel og kopiert opp nye kart. Hvis ryktene talte sant og hvis det han hadde lest fra dagboken til majoren og papirene i landsettingsbåten var korrekte, så hadde de forberedt dette flere måneder i forveien. Kanskje fra før årsskiftet. Alt de hadde gjort var å sende et mindre antall britiske soldater på skiferie i de franske alpene. Men det viktigste, i alle fall for Norges del, var at overrumplingen hadde feilet. Båtene som ble sendt inn i Østersjøen og varsel fra svensk, tysk og sovjetisk etterretning samt hva de selv hadde funnet ut hadde gitt dem litt tid. Tid til mental forberedelse, stenging av fjordene med miner, men svært lite annet. Tid hadde de også fått fordi angrepet hadde kommet gradvis, først i sør og så i nord. I tillegg kom det faktumet at nordmennene ble rett og slett forbannet. Norge hadde sett på de allierte landene som venner, demokratiske land som samarbeidet om å hjelpe et uheldig naboland skulle ikke gå til angrep på hverandre.

Så initiativ og overrumpling var avhengig av gode forberedelser og evnen til å holde kjeft om hensiktene. Innhenting av best mulig opplysninger god tid i forveien. Trening og atter trening med forbedring av utstyr og taktikk, ny trening basert på resultatet av dette igjen. Kritisk gjennomgang av alle erfaringer og ny trening. Vilje til å la egne og andres erfaringer være med på å forme nye metoder, våpen, utstyr og taktikk. Tilpasning av det hele etter klima og geografi. Tyskland hadde lært og erfart mye om moderne krigføring ved å krige i Spania og i Polen. Alliert erfaring i de siste tjue årene var basert på å kjempe mot dårlig utrustede opprørere i koloniene og ikke å ta opp kampen mot og med moderne fly og stridsvogner. Alliert erfaring var å regne som erfaring fra politi arbeide og ikke fra kamp mot en motstander med like gode taktiske forutsetninger og like godt utstyr. De allierte hadde så valgt å kjempe på flere fronter samtidig og derfor spredd sine styrker med et katastrofalt resultat. I tillegg var det dette med å delegere ansvaret, la de som levde med situasjonen ta ansvaret for situasjonen rundt seg. Ikke vente i timer og dager på en eller annen reaksjon fra toppen og på svarets trege marsj nedover i kommandokjeden. Den reaksjonen ville alt for ofte ikke være i samsvar med det som var den endrede situasjonen og det den situasjonen krevde der og da. Aldri la motstanderen få initiativet, men framtvinge reaksjoner, han ikke var forberedt på. Så var det dette med styrkenes størrelse. Simpel hoderegning skulle jo ha sagt de allierte at det å få Sovjet, Japan og Italia, land som i første verdenskrig hadde vært deres allierte, som motstandere i tillegg til Tyskland og Østerrike, ville kunne medføre en katastrofe. Briter og franskmenn hadde sikkert noen avdelinger, som var ekstremt gode, men det store flertallet av soldatene var det ikke og nå var det store hærer som telte. I tillegg var de allierte soldatene ikke trent for de oppgavene og de utfordringene, som en bevegelseskrig ga dem. Han setter tankene ned på papiret og går mot Grev Wedels Plass, hvor møtet skal holdes i en del av festningens lokaler.

På veien kan han lese i Dagbladet at Sovjet og Tyskland har etablert brohoder på den andre siden av Aisne og Somme. Den nye allierte fronten er allerede brutt. Krigen går ufravikelig mot slutten og et alliert nederlag. Men vil Tyskland og Sovjet klare å krysse kanalen? Er Storbritannia fortsatt en uinntagelig øy takket være flåten? Kanskje ikke, han tenker igjen på det han hadde sett i Filmavisen for et drøyt år siden. Folk som hopper ut av fly i stort antall og ikke minst det som tyskerne hadde gjort nå, under offensiven igjennom Belgia, glidefly ved Albertkanalen. Glidefly som lander på taket til en  sterk festning og derved slår den ut eller bak en frontlinje og skaper forvirring. Hvor store stridsstyrker vil de allierte ha igjen når sommeren går på hell? Hvor stor flåte og hvor mange fly vil de ha igjen til å beskytte kanalen? Hvor mange britiske soldater og hvor mye utstyr vil komme helskinnet tilbake til øya? Bildene fra kanalen hadde vist at store deler av det britiske utstyret hadde blitt lagt igjen. Soldatene hadde knapt nok med seg sine geværer og sine uniformer tilbake til øya. Men viktigst, hvor forberedt var tyskere og russere på å krysse kanalen? Med hva og hvordan?

Når han kommer til salen er den første han møter generalen, som er et eneste stort flir. Grunnen til at han er i Oslo, er selvsagt rettssaken. Men ikke mindre er det hyggelig at han har kommet for å høre foredraget. En av tyskerne fra Nord-Norge, han som kan litt norsk, er også der sammen med en tysk general og forsvarsattachen fra den tyske ambassaden. Alle tre smiler vennlig til ham og han blir introdusert for de to høye herrer.

Når hans foredrag skal begynne, blir han introdusert som bilmekanikeren fra Kampen, til stor latter. Det later til at de fleste kjenner hans bakgrunn, generalen og avisene må ha satt dem inn i den. Foredraget går greit, ikke supert, men han kommer igjennom sånn noenlunde med æren i behold. Diskusjonen, som kommer etterpå, er vanskeligere, for noen kan ikke dy seg og mener at det er upassende at en, som er uten militær utdannelse og uten erfaring i ledelse, holder foredrag for høyere yrkesmilitære. Spesielt en heller tykkfallen, eldre general er ganske så spiss i sin kritikk. Men den tykkfalne blir satt ettertrykkelig på plass av generalen: “Kaptein Svendsen har noe som De mangler, general Bache, stridserfaring. Det eneste De har overvunnet er overdådige lunsjer og middager. De burde få litt av det samme som han. Frankrike er sikkert et passende sted for Dem. Norge skal sende ned en styrke, De burde melde Dem på øyeblikkelig. Jeg føler meg sikker på at en mann med Deres rikholdige erfaring fra det franske kjøkkenet, er velegnet for jobben og at departementet vil se positiv på Deres søknad.”

Til dette kommer et smilende nikk fra departementsrådet. Men kritikken av hvordan noen kan finne på å la en bilmekaniker holde foredrag for yrkesmilitære, stopper fullstendig når noen spør hvem det var, som kom på den ideen, og får følgende svar fra kronprinsen: “Far og jeg.”

Etter dette er de han møter bare smil og velvilje, mens general Bache og hans nærmeste rømmer lokalet noe hastig umiddelbart etterpå. “Han skal vel til Frankrike med første fly?” kommer det lattermildt fra en. En rungende latter følger Bache ut døren.

Kronprinsen kommer røykende bort til ham etterpå. “Dette var strålende, men vi må se å få litt mer pynt på Dem, syns De ikke?” Han ser spørrende bort på generalen og departementsrådet. Overraskende nok kommer svaret først fra den tyske legasjonen: “Berlin kommer nok.”

Ulf er glad for at han kan ta drosje sammen med generalen tilbake til hotellet, for gratulasjonsskålene var mange utover kvelden. Han sover tungt den natten, for å finne seg selv på første side av Morgenbladet når han våkner neste dag. Notisen er ikke stor, men berømmende, og kritikken av general Bache og hans tilhengere er nådeløs. Han skjønner at han har blitt en slags frontfigur for de som vil ha et mer pågående og mer aktivt forsvar. Forundret over oppmerksomheten håper han på at ingen i familien har lest artikkelen. Han kommer til å bli ertet av resten av slekta i flere år, hvis dette blir kjent. Han leter etter noe å gjøre og beslutter seg for å dra til departementet for å få siste versjon av utstyrslisten.

Så kommer han i tanker om at han hadde sett et par kunstgallerier på sin vei til festningen. For å få med seg maleriet hadde han tatt det ut av rammen og pakket det hele inn i et eksemplar av en fransk avis. Skulle han gi bort maleriet til moren og faren måtte det ha en ramme. Disse galleriene kunne sikkert ordne det. Han går til det første og beste galleriet og pakker ut på disken.

En eldre herre, som kommer til for å se hva som skal innrammes, utbryter: “Du verden.” Utbruddet samler en god del tilskuere ganske raskt og flere kommer til når de skjønner at noe er på ferde. Han må fortelle hvordan han har fått tak i bildet. En slags belønning fra den norske staten for en erobret krysser. En tørr, furet, eldre herre med en mørke blå alpelue kommer inn i lokalet og går rett bort til gruppen.

“En Picasso” er det en som mumler.

“Så De er mannen fra Nord-Norge?” kommer det fra alpeluen.

“Jeg byr tre tusen” kommer det fra en i gruppen.

“Jeg vil råde Dem til å selge det hele på vår auksjon.” kommer det fra den eldre herren.

“Fornuftig, men jeg kommer nok til å kjøpe det.” kommer det fra en med en stor vom i en elegant dress. “Hvis De signerer på baksiden, er jeg villig til å gi Dem ett tusen i tillegg.”

Ulf holder masken og nikker kort til herren bak disken, en auksjon vil være fornuftig. Han overlater det hele til galleriet, får en kvittering og går.

Det er en noe fortumlet Ulf, som etter hvert kommer seg ut i sollyset på vårens siste dag. Spaserturen til departementet gjør at han kommer til sans og samling. Det var flere bilder på krysseren. Vel framme, ringer han først departementsrådet og spør om det er så at han kunne få det som var av kunst på krysseren. Etter en del nøling får han et ja, så ringer han Gustav og ber om at han samler inn det som er igjen av kunst om bord. “Det er min eiendom.” legger han til. Så går han inn til departementsrådet og forteller om det som har skjedd. De blir enige om å legge inntektene inn i et fond, som faktisk allerede eksisterer, et fond hvor midlene skal gå til de etterlatte etter de som har mistet livet i krigshandlingene og til hjelp for de alvorlig skadde. Mitt bidrag får skje i mors navn, legger han til, så blir hun ikke glemt, selv om hun ikke får noen kunst å ha på veggen. Når han senere forteller om det hele til moren, synes hun at det hele er verdens beste presang.

Ellers kunne Gustav fortelle at krysseren hadde holdt seg flytende ved egen hjelp ved forrige høyvann. Sovjet hadde tilbudt seg å kjøpe båten og de ønsket å slepe den inn til Arkangelsk, hvor det var en stor dokk, for reparasjon. Det burde ikke drøye lenge nå før fjorden inn til Arkangelsk er isfri.

Det er ikke mye å legge til eller trekke fra på listen og departementsrådet kan fortelle at listen ikke vil møte på nevneverdige problemer. De har jo allerede bestilt fem biler med de aktuelle tilhengerne fra Sverige og flyene flyr jo for treningens skyld, det å ha noe konkret og positivt å se etter burde være et pluss. Motorsykler med sidevogn var faktisk det som var det mest problematiske.

“Vi har mer enn hundre og femti tusen mann inne til tjeneste, noen av disse har sikkert motorsykler med sidevogn” kommer det fra en av sekretærene.

“Selvfølgelig” sier de to andre og ser på hverandre.

“Da må jeg bare vente på dommen” kommer det fra Ulf.

“Jeg skal høre etter om De kan dra” kommer det fra departementsrådet. Det kunne han. Hvis det var påtvingende nødvendig, kunne han komme tilbake til Oslo eller la seg avhøre i Narvik. Under det hele aner de, at dommene over de to snart vil falle.

Fire dager senere er Ulf, en skokk med verkstedarbeidere, innkalte sjåfører, soldater, tre lastebiler fra Lysverket med tilhengere, tolv lastebiler fra artilleriet med vinsj, tre store kranbiler og fire motorsykler med sidevogn på vei nordover med tog mot Narvik. Sivilingeniør Ødegaard fra verftet, mor med tre unger, onkelen fra verftet, Jonas og departementsrådet sammen med en rekke andre møter opp på stasjonen for å ønske dem god tur. Svenskene har sent dem et omfattende kartmateriale, hvor vogner og annet som står igjen er inntegnet. De fem innkjøpte svenske lastebilene er allerede sent til Narvik. Ditt er også det etterlatte allierte utstyret sendt, som det har vært enkelt å få av gårde, enten det sto nord i Sverige eller nord i Norge. Trøndere og bergensere har klargjort det de har funnet allerede og sendt alle brukbare stridsvogner til Rogaland. Artilleri og håndvåpen har de for det meste beholdt i landsdelene, for å ha noe hvis den allierte flåten igjen går til angrep ved kysten.

Ved første stopp i Sverige kjøper Ulf en avis. Der står det at det har vært et større sjøslag utenfor Rogaland. Svenske fly har vært avgjørende for seieren kan han lese. Ellers er de allierte igjen på vikende front i Frankrike og i Asia.

Når de etter en begivenhetsløs togreise kommer fram til Narvik sent neste dag, står det folk der fra forskjellige verft og venter på dem. Ulf, sjåførene og soldatene kjører bort bilene og slår leir på et industriområde. En del soldater og mekanikere har allerede ankommet og leieren er for så vidt allerede godt etablert. I en stor lagerhall står det forskjellig utstyr og tre stridsvogner, som er under reparasjon eller under klargjøring for transport.

Ulf går tidlig til sengs, det var ikke så mye søvn å få under togreisen, men alt ser ut til å gå på skinner. Utover mot Andøya står det mye utstyr, noe er sprengt eller påtent og noe er bare forlatt. Det fine er at man har funnet et stort lager med deler og tre godt utrustede verksteder, som ikke er ødelagt på noen måte. Krigsfanger er travelt opptatt med å reparere veier og kaier samt fjerne miner. All ueksplodert ammunisjon blir merket og overlatt til sivile eller militære spesialister. Det dundrer og smeller nesten døgnet rundt, men få eller ingen klager. Forsvaret har tatt beslag i to store ferjer. Dette og de forlatte allierte verkstedene gjør at reparasjonsarbeidet og hentingen av utstyr kan skje på flere steder samtidig, fordi man da ikke trenger å ta hensyn til de gradvise og tidkrevende reparasjonene av veiene. Allerede etter to dager kan de sende to stridsvogner og to tanketter til Rogaland. Med på turen er også tusen norske soldater. I det toget tøffer ut mot Sør-Norge, får de høre at de allierte i den sørlige lommen i Rogaland har overgitt seg.

Den tyske bruken av selvdrevne kanoner, hvor man plasserer en langt større kanon enn det stridsvognen opprinnelig kunne ta i skroget og derved fjerner tårnet, gir bakgrunn for en norsk diskusjon om dette ikke er noe man kan gjøre med de franske vognene. For brukbare mot stridsvogner er de stort sett ikke, dertil er enmanns tårnet lite egnet for strid, mannen i det har for mange arbeidsoppgaver, i tillegg er kanonene i tårnene som regel for svake og siden tårnkransen er så liten, er det heller ikke mulig å sette inn et større tårn med en større kanon.

Man finner at den nye avdelingsformen, Heimevernet, mange steder er en usedvanlig godt ledet avdeling. Kanskje ikke i den militære betydningen med rettet marsj, flott orkester, fine, velpressede uniformer og stram holdning, men når det gjelder initiativ, etterretning, lokalkunnskap og tiltakslyst. I samråd med forsvarsledelsen bevæpnes Heimeverns avdelingene med alliertes etterlatte håndvåpen, de blir også tildelt de stridsvognene, som man mener ikke kan repareres. Ofte skyldes dette at vognene er utbrent, da blir de fullstendig gravd ned som bunkere. Hvis vognene har tårn, som kan brukes, blir de befestninger ved antatt viktige posisjoner. Hvis de klarer å bygge om flere vogner til selvdrevne kanoner, så vil de kunne sende flere tårn til Heimevernet for innmuring ved sperre stillinger og andre for forsvaret vitale objekter.

Det er over hele landet kommet en holdning, som best kan beskrives som et rungende ja til forsvaret. Derfor ser også hele befolkningen med stor iver fram til å hive de siste allierte soldatene ut av landet. Alle føler at den dagen snart er nær. Flere folk til fronten er en av overskriftene i dagsavisene og folk står bokstavelig talt i kø for å komme til fronten. Men Ulf gleder seg mest over at Åse kommer med til Narvik, for han trenger jo en sekretær, er forklaringen.

Ulf er stolt som en hane over det de har fått til, samtidig så roser han sine folk for alle anstrengelsene de gjør. Dette gjør at vi snart er kvitt drittsekkene og kan starte gjenoppbyggingen for alvor, er en av kommentarene, han hører fra de lokale. For landet eller egentlig befolkningen er ikke lengre så delt som det den en gang var. At soldater fra andre landsdeler kommer for å hjelpe til i deres landsdel, er en av forklaringene, den andre er at hele landet nå har en stor felles oppgave.

Neste dag forlater en tysk malmbåt Narvik. Den blir kalt vekselvis Prøvekluten og Galningen på folkemunne. Båten blir eskortert sørover av fly samt av en russisk og av en tysk destroyer. Dette blir dyr malm, tenker Ulf. For neste forsendelse må vi samle flere båter. Den lokale admiralen er av samme oppfatning og på vegne av kongen i statsråd, kan han fortelle at Ulf nå er major. Når befalet samles på kvelden for å feire utnevnelsen, er omkvedet, Ulf er forsvarssjef før nyttår. I Rogaland er Sola og Sandnes gjenerobret. Tretten tusen fanger er tatt. Dette er nesten like bra som i Frankrike er omkvedet. Jo, i Rogaland høres det ut som om Ola soldat kjemper langt bedre og mer effektivt enn han noen gang har gjort.

Stillingen, som major, inneholder en setning om at han nå er sjef for alt fiendtlig materiell i Norge nord for Trondheim og ansvarlig for at det på best mulig måte blir satt i stand og overført til forsvaret eller til det sivile, hvis det ikke kan brukes av forsvaret. Dette betyr at han må administrere og svært lite annet. Han bruker derfor Åses lokalkunnskap og forbindelser til å få satt opp en stab med dette for øye. Men det tar tid, i mellomtiden bruker han de folkene, som admiralen låner ham og de han allerede har blitt tildelt.

Det viktigste hjelpemiddelet er media, kringkasting og aviser blir brukt for å få tak i mest mulig i best mulig tilstand. I tillegg får de også mye god informasjon fra enkelte lokale avdelinger, fra administrasjonen i kommunene og fra Heimevernet, Heimevernets organisasjon virker bare bedre og bedre etter som tiden går. Arbeidsledige blir bedt om å melde seg. De av fangene som kan et fag innen mekanikk, håndverk eller ingeniørfag blir bedt om å hjelpe til med å gjenskape det de har ødelagt, gulroten er bedre forpleining. Det er mange fanger, som melder seg uten reservasjoner, men også mange som melder seg, men reserverer seg mot å jobbe med militært utstyr og militære anlegg. Heldigvis er de sivile oppgavene så omfattende, at alle fangene med en eller annen form for utdannelse kan bli satt til sivile oppgaver. Spesielt er kaier og bruer krevende oppgaver. På denne måten går det to uker uten at han egentlig har registrert det. Tiden blir målt ved å følge med på antall vogner, bruer, kaier og veier som er istandsatt. Veiene i Sverige er nå i så god forfatning at han kan sende fire lag over grensen for å hente stridsvogner og utstyr. Lagene frakter det de finner av utenlandsk utstyr til nærmeste togstasjon eller til et sidespor for forsendelse til Narvik. Disse lagene forsterkes av en svensk kjentmann og kartleser.

I løpet av denne tiden har krysseren blitt klargjort for tauing til Sovjet, Rogaland er gjenerobret fullstendig og britene har forlatt Frankrike, et Frankrike som kapitulerer kort tid etterpå.

Åse og Ulf feirer kapitulasjonen i Rogaland med kino og middag på byen. Det er fortsatt så mye å gjøre i Nord-Norge, at han håper at han kan slippe å dra sørover til Frankrike.

Gustav, Åse og Ulf har en liten diskusjon om hva som nå vil skje med Storbritannia, Norge og verden for øvrig. De blir enige om at Tyskland og Sovjet nok må krysse kanalen. Engelskmennene er stae. De vil trenge småbåter for å få i land styrkene sier Gustav.

“Vi kjøper de vi reparerer og så selger vi de til Tyskland eller Sovjet” sier Åse. Salget av bergingsbåten har gitt en bra gevinst for verftet. Forsvaret har fått betaling for krysseren i form av sovjetisk artilleri, antiluftskyts og ammunisjon. Ulf himler litt med øynene. Åse er en ordentlig kremmer.

“Dere bør se lengre fram enn det” kommer det fra Ulf.

“Ja, du bør begynne hos oss” svarer Gustav.

“Du kan bo i villaen” sier Åse. “Det er så tomt der, etter at far gikk bort.”

“Så, så, jeg vet ikke hvor lenge forsvaret vil holde på meg. Kanskje må jeg være inne i flere måneder, men det jeg mente, var at etter at dere har reparert og solgt småbåter i den grad dere får tak i dem, bør dere bygge eller helst kjøpe en stor dokk og konsentrere dere om større fartøyer. Krigen kan ikke vare mer enn et halvt år til, når freden kommer vil det bli et stort behov for større båter.”

Gustav ser på ham og nikker. “Du bør begynne hos oss. Ikke det at jeg gjentar meg selv, men det bør du.”

Da går det en fanden i Ulf, han ser ut i lufta, som om han plutselig kom på noe. “Jeg har jo helt glemt at etter jeg fikk denne høye graden, så må jeg gå på Krigsskolen i Oslo i fem år.”

Åse, ser på han med vantro øyne. “Da flytter jeg også til Oslo.” Så blir hun rød over hele ansiktet, for hennes bror og Ulf begynner å hikste av latter. Hun dasker til Ulf med en avis. “Det der skal du få igjen.”

Neste dag sender Ulf et notat til departementet, hvor han foreslår at man begynner arbeidet med å bygge om en del vogner til selvdrevne kanoner og bergningsvogner. I et eget tillegg ber han om å bli fritatt for videre tjeneste utover plikttiden. Han får raskt svar på tillegget, han må være i tjeneste så lenge Norge er i krig.

Først etter en uke og mer til får han svar på spørsmålet om selvdrevne kanoner og bergningsvogner. Med på forsendelsen er en beskrivelse av hva franskmennene har gjort i denne forbindelsen. Det viser seg at franskmennene har gjort forsøk med en S-35, som selvdreven kanon. Da Norge har blitt lovet erobret fransk materiell av Sovjet og Tyskland, sørger man for at Norge får den ene prototypen. Samtidig kommer det melding om at Norge og Sverige vil få en rekke amerikanske Hawk fly og reservedeler til disse fra Frankrike. Heldigvis for Norge er det i hovedsak denne typen av jagerfly som Frankrike har kjøpt fra USA. Forskjellene mellom de flyene Norge har kjøpt og de som franskmennene har kjøpt er få og små.

Avdelingen til Ulf har nå klart å samle inn det meste som finnes av franske og britiske vogner i Nord-Norge og nord i Sverige. Av disse er det bare en Somua S-35, som er i kjørbar stand. Resten av de kjørbare er i hovedsak stridsvogner av typen Hotchkiss H-35. Dette er vogner som kryper mer enn de kjører ifølge soldatene. Kanonen er egentlig bare brukbar til infanteristøtte og ikke til kamp mot stridsvogner. Da er det mer gledelig at man har fått tak i flere franske panserbiler av merket Panhard, tanketter av merket Chenilette og mange britiske Bren Carrier. Disse vognene blir vedlikeholdt og sendt ut til avdelingene etter hvert som de ferdiggjøres. Avdelingene, som blir oppsatt med pansrede kjøretøy, er nå fordelt over hele landet. Ulf presiserer at ut fra de erfaringene de har høstet, bør Hotchkiss vognene kjøres på en tilhenger fram til fronten og så langt fram som mulig, ellers er de ikke framme og i strid før kampene er over. Derved får hæren et behov for brønntilhengerne også etter at de er ferdig med å hente inn vrakene.

På sjøsiden har veftene klart å berge tre destroyere, en fransk og to britiske, og en del mindre fartøyer av forskjellige typer. Destroyerne er velkomne tilskudd til den norske marinen. Når de har kommet til juli er Åse og Ulf forlovet, til Gustavs kommentar: ”Nei, dette hadde jeg vel aldri trodd.”

Kommentaren følges av latter fra alle tre.

I begynnelsen av juli kommer også de første forespørslene etter småbåter fra Tyskland og fra Sovjet. Igjen gjør Gustav god butikk. De større fartøyene, som destroyerne, vil ikke være klare før snarest om en måned. Men slike fartøy overlater de til de større verftene.

Men krigen er ikke over. Siden Ulf er så godt oppdatert i vedlikehold og berging av stridsvogner, blir han innkalt til en konferanse i hovedstaden, hvor dette med en eventuell innsats i Frankrike er hovedtemaet. Ulf er av den oppfatningen at de polske vognene er bedre egnet til strid enn de franske H-35. Det er flere grunner til det, de har vist seg å være langt raskere enn de franske stridsvognene både på og utenfor vei, de er utrustet med radio, de har en bedre kanon for kamp mot stridsvogner og de har en dieselmotor. Dette gir mannskapet bedre tid til å komme ut av vognen ved et treff, som får vognen til å brenne, de har et lavt forbruke av drivstoff og de har et bedre tårn. Hvis Norge skal bruke noe av det han har lært, vil han foreslå at de gjør en avtale med Sovjet og Tyskland om å samle opp det som er av franske og britiske kjøretøy for bruk i den norske hæren. Det han noe spøkefullt kaller “innsamlingslagene” er nærmest i ferd med å bli arbeidsløse. Hvorfor ikke sende de til Frankrike som en del av styrken? Dernest bør Norge få sin egen våpenindustri, all erfaring tilsier at man ikke kan forvente at stormaktene vil selge dem moderne våpen, hvis en konflikt er i emning. Den kunnskapen som innsamlingslagene og verkstedene nå har fått bør være et godt utgangspunkt for deler av denne industrien.

De høye herrer er langt på vei enig med ham når tar opp temaet våpenindustri, men så er det dette med penger da. Norge var et fattig land når krigen startet og krigen har vært en voldsom belastning på norsk økonomi med alle sine ødeleggelser og det økte forbruket. Inntjeningen av fremmed valuta er også dårlig for øyeblikket, spesielt fordi handelsflåten bare i begrenset grad kan seile, men også fordi smelteverkene ikke kan få de råvarene, som skal til for å holde produksjonen oppe. Det er bare snakk om uker før mange av de må stenge. Noe bedre har det blitt for handelsflåten den siste uken, dels fordi den britiske flåten er så opptatt i kanalen og rundt de britiske øyer, slik at ved å gå langs iskanten ved Nordpolen i konvoi, kan man ha et visst håp om å få hentet råvarer i Amerika og få levert ferdige produkter, som for eksempel aluminium. Aluminium er ellers et produkt, som de fleste land etterspør. Det er også blitt en del bruk av norske båter i det østre Middelhavet og i det Indiske Hav.

Da Ulf verken kan fransk, russisk eller tysk, slipper han å dra til Frankrike, men innsamlingslagene blir sendt nedover sammen med andre styrker. Han ønsker dem god tur, før han tar en inspeksjonsrunde i Nord-Norge og Sverige. Det er lite å melde og enda mindre å finne, hvilket han melder fra om i en omfattende rapport. De marinefartøyene, som ligger til reparasjon eller berging, får admiralen ta seg av, veier og bruer bør bli et sivilt anliggende, selv om bevoktningen av de krigsfangene, som deltar, er en militær sak. I slutten av juli, mens italienerne prøver å erobre Malta, sender han sin sluttrapport til departementet og ber om nye oppgaver. Etter en uke kommer svaret, man har for øyeblikket ingen nye oppgaver til Major Ulf Svendsen og han rykker ned en grad, m.a.o. han blir kaptein igjen og han får halv kapteins lønn i påvente av nye oppgaver. Hvilket passer både ham og Gustav utmerket, de kan gå i gang med fasen “større fartøyer“. Så mens Tyskland og Sovjet lander i England, ser de en snarlig slutt på krigen og et økt behov for større fartøyer. Nå har det allerede blitt noe bedre for handelsflåten pga. Sovjets store behov for tonnasje i Afrika og i Asia, men handelsflåten er ikke fullt ut engasjert ennå. Det er selvsagt ikke alle som har innsett, at det etter hvert vil komme et økt behov for større fartøyer, så prisene er forbausende lave både på skade båter, som de må reparere, og uskadde.

Snart har de brukt opp alt verftet har av likvide midler på innkjøp av en stor dokk og på skade, større fartøyer, men heldigvis er banken villig til å låne dem penger mot pant i båter og verft. Dette er risikabelt, men de er enige alle tre. Åse og Ulf blir enige om å formalisere partnerskapet med et giftermål den 1.September.

Nyhetene mottas med stor glede i Oslo. Spesielt når Ulf og Åse legger til at bryllupet vil skje i Skibotn, men at man vil holde en bryllupsfest både i Oslo og i Skibotn med en ukes mellomrom. Derved blir Ulfs store familie spart for en lang og kostbar reise.

Fra Frankrike kommer det stadig nye ønsker om fartøyer og betalingen de mottar er raus, så i løpet av kort tid har de solgt alle de mindre fartøyene, som de hadde gjort i stand. Når de nå begynner på de større fartøyene, får de god nytte av det utstyret, som de har berget fra ødelagte allierte fartøy, og Ulf får en bratt læringskurve. Båter har i liten grad opptatt han, før krigen hadde han rodd i en liten robåt i ferskvann og det er det hele.

Den norske flåten i andre verdensdeler har en farefull reise til Nord-Europa og på grunn av tapene i kanalen begynner det å bli gunstige priser også for halvstore fartøyer. Spesielt Sovjet mangler fartøyer og bruker helst norske båter. Båter er rimeligere og bedre enn en lang transport på egne hjul, på belter eller med jernbane. Nå er Middelhavet fritt for britiske overflatefartøyer og optimismen stiger i norske rederkretser. Redere, som tidligere har flyttet forretningene til den iberiske halvøya eller til Amerika, flytter rederiet og familien tilbake til Norge. Den norske regjeringen har begynt å trappe ned på opprustningen, så innkjøpene av materiell fra utlandet synker. I hele tatt er det påtagelig hvordan fredfølelsen allerede senker seg over landet.

Til tross for at Norge har sendt en stor hæravdeling til Frankrike, blir den ikke sendt over kanalen, men brukt til vakthold og sikring i de franske alper. Så de norske tapene er i flyvåpenet og i marinen. Heldigvis er de ikke så store, som man fryktet i starten. Overtaket i lufta over kanalen har sørget for det. Det som overrasker Ulf mest, er at til tross for de store tapene i flyvåpenet, strømmer rekruttene til våpengrenen, enten dette er til delen i marinen eller den i hæren. Det går rykter om at man vil at det skal bli en egen våpengren, det vil si at man samler alle fly under en kommando, slik som britene og tyskerne har gjort det, men foreløpig blir det med tanken.

Samme dag, som Åse og Ulf blir mann og kone, kommer meldingen om at Storbritannia har kapitulert og snart er Ulf igjen sivilist. Som en ekstra bryllupsgave hopper prisene på større fartøyer opp.

OFFENSIV.

Geværilden tiltar i styrke og plutselig ser John en stor britisk stridsvogn, som kommer sakte over jordene etter å ha passert et lite høydedrag. Nå og da skytes det med et maskingevær i tårnet. John kan se skudd fra maskingevær og panservernrifler som spretter harmløst fra panseret på vognen. Det virker fryktelig ensomt å være en slik vogn, men snart kommer to identiske vogner krypende. Da smeller det fra den panservern kanonen som ankom sist. Den hadde blitt gjemt inne i et hus. Røyk og støv fra skuddet, som siver ut av et vindu, avslører dens posisjon. John kan se at skuddet treffer den fremste vognen, men det ser ikke ut til å gjøre noen skade, for vognen fortsetter mens den nå og da skyter en kort salve med maskingeværet, men ikke med kanonen. Mellom de to bakerste vognene kan John se at det kommer soldater. En liten Brengun Carrier kommer opp på siden av den bakerste vognen og soldatene i Carrieren åpner ild uten å gå ut av denne. Noen av skuddene treffer huset med den ene kanonen. Fra denne kanonen kommer det et nytt skudd, som igjen treffer den fremste stridsvognen, men denne fortsetter fortsatt uten å la seg merke med alle skuddene fra kanoner, maskingevær og panservernrifler.

Soldatene i Carrieren peker opphisset opp mot huset med kanonen og stridsvogn nummer tre, den som er nærmeste Carrieren, skyter et skudd inn i nabohuset. Ny opphisselse i Carrieren, de rister på hodet og peker på det korrekte huset. Da smeller det fra den halvt nedgravde kanonen og Carrieren går opp i flammer på et øyeblikk. Bare et fåtall soldater kommer seg ut av det åpne kjøretøyet. Noen har klær som brenner og noen er tydeligvis såret, de gjemmer seg bak den ødelagte Carrieren. Stridsvogn nummer tre skyter nå mot huset med kanonen. Skuddet må ha truffet pipa inne i huset for den velter over på siden og tar med seg en del av taket på vei ned. Treeren skyter igjen mot huset, samtidig løsner kanonen i huset et skudd mot treeren. Begge treffer. I mens har den nedgravde kanonen løsnet to skudd mot den fremste vognen. Ingen av vognene ser ut til å ta skade, men taket på huset raser sammen. To nye Carriere kommer i rasende fart. Den ene må ha blitt truffet umiddelbart av en panservernrifle, for den stopper. Den andre gjemmer seg mellom stridsvognene. Fra den trufne karrieren stormer soldatene mot stridsvognene. Alle, bortsett fra to som blir liggende, når fram og i dekning bak stridsvognene.

John er skuffet over den første og andre vognen, som ennå ikke har løsnet et skudd med kanonen. Den nedgravde kanonen treffer på nytt den fremste vognen. Nå må noen ha blitt irritert i den fremste vognen, for dens kanon begynner å dreie seg i retning av den nedgravde. I rask rekkefølge skyter den nedgravde to nye skudd, som alle treffer den fremste. Samtidig lander en bombekaster granat foran vognene. Alle de tre vognene fortsetter sammen med Carrieren, som beholder sin posisjon i skjul mellom stridsvognene. Så løsner den fremste sitt første skudd mot den nedgravde, det går harmløst litt til siden for og over kanonen. Den nedgravde løsner to nye skudd mot den fremste stridsvognen, som stopper. En ny bombekastergranat lander mellom vognene uten å treffe Carrieren, men flere av soldatene, som var til fots, må ha blitt skadet. Så kommer et nytt skudd fra den fremste mot den nedgravde. Dette treffer midt i haugen av stein foran kanonen. Men det må ha vært mye stein der, for den nedgravde skyter igjen mot den fremste. De to andre vognene tar en kort pause, så dreier de rundt for å gå utenom og bak den fremste, slik at denne fortsatt har fri skuddlinje mot den nedgravde. Så begynner det å komme ned flere bombekaster granater. En av granatene lander oppe på motordekket til den fremste, en annen lander litt bak vogn nr. to. Alle vognene stopper, det er som om vognene venter på forsterkninger eller nye ordre. Men de kommer ikke, det kommer heller ikke flere skudd fra den nedgravde. Når John ser etter, mener både han og faren at den må ha blitt fjernet. Et nytt skudd fra den fremste vognen treffer stein haugen, hvor den nedgravde var.

Nå kommer det ikke flere skudd fra kanonene, men bombekaster granatene fortsetter å falle, på og mellom vognene, som nå har begynt å rulle framover igjen. Panservernriflene fortsette også å skyte. John vet ikke om det er rifler eller bombekastere som er årsaken, men Carrieren raser bakover. Antagelig er den fylt med sårede. Carrieren kommer hundre meter av gårde, så blir den truffet av et avgjørende skudd fra en panservernrifle og ruller fram uten motorkraft tjue meter før den stopper.

I mens har bombekastergranatene fortsatt å falle mellom stridsvognene uten synlige resultater, også den vognen som først ble truffet er i bevegelse igjen. Når Carrieren stopper, begynner vognene å rygge. De følges hele veien fram til Carrieren av bombekaster granater. Når de når fram smeller det fra kanonen igjen. Igjen er det den vognen som var fremst som får unngjelde. Enda to skudd kommer fra kanonen før den blir taus, selvfølgelig fordi den flyttes igjen. Det virker som om det er litt forvirring blant stridsvognene. De har stoppet slik at de to bakerste skjuler Carrieren og en kan se at luker åpnes og stenges. Så fortsetter de bakover.

Nå kommer endelig de britiske forsterkningene, fem panserbiler og to lastebiler kommer i god fart over det lille høydedraget som stridsvognene kom fra. Rett etter dem kommer en personbil. Johns far stønner der han ligger. Det er med rette, for panserbilene er høye, kantete, gammeldags biler med skrog og bevæpning fra første verdenskrig, riktignok er rammer og motorer mer moderne, men det er også alt. Så fort de når fram til stridsvognene treffes flere av de av panservernriflene og bombekastergranater er også meget nære. Den ene lastebilen får veldig fort det travelt med å komme bakover, men stopper i en sky av damp samtidig som man kan se flammer på bakken under motoren. Soldater hiver seg ut fra bilen, men et maskingevær finner mange av dem før de kommer i dekning bak bilen og i et hendig bombekrater like ved.

Til tross for situasjonen fortsetter den blandede troppen med panserbiler og stridsvogner framover. Panserbilene, lastebilen og personbilen, som fortsatt ruller, gjemmer seg mellom stridsvognene, til tross for dette blir en panserbil stående igjen. Det har etter hvert blitt mange britiske våpen der nede og det skytes friskt fra maskingeværene. Nå er ikke stridsgruppen mer enn hundre og femti meter fra engen med alle fangene. John gløtter bort på faren, “Skal vi løpe?” Denne rister bestemt på hodet og skriker til de andre: “Ikke løp, bli hvor dere er!” Folk ser bistert på han, men de lystrer.

Hele tiden lander bombekaster granater rundt og imellom stridsvognene, samtidig som det hele tiden kommer enkelte maskingeværsalver og panserrifle skudd mot dem og bilene i midten. Bak kjøretøyene blir nå og da en soldat liggende. Den siste lastebilen stopper også. Den har knust frontrute og kalesjen bak på planet er fullstendig ødelagt. Over rattet henger en soldat uten et livstegn. Kanonen bjeffer igjen, igjen er det den fremste vognen som blir truffet. Kanonen skyter enda en gang og den fremste stridsvognen blir denne gangen stående. Vognene er nå under hundre meter fra fangene og de skyter ut røyk, samtidig kaster de soldatene, som er igjen, røykgranater fram mot fangene. Uten at noe blir sagt reiser flertallet av fangene seg som en mann og stormer mot stridsvognene, samtidig kommer det enda to stridsvogner fram over høydedraget. Disse vognene er mindre, lette vogner. De er også mye raskere enn de som har vært i kamp til nå. Far holder i armen til John og de to blir liggende sammen med noen andre. To sovjetiske maskingevær åpner ild mot fangene, som forsøker å rømme. De to gjenværende av de tunge stridsvognene åpner ild mot det ene maskingeværet med sine kanoner og etter to skudd fra hver av vognene er dette maskingeværet taust. Med det andre maskingeværet fortsetter ildgivingen, for det har plassert seg slik at stridsvognene ikke kan nå det med sine skudd, men derfor må det også stoppe skytingen når fangen har løpt førti – femti meter. Et nytt skudd og så et til kommer fra kanonen. Den fremste av de lette vognene stopper og blir stående med alle våpnene i underlige vinkler. Den andre lette vognen er snart framme til de to tunge vognene. Nå har mange fanger nådd fram til vognene også, noen av de finner seg et gevær som de beskyter russerne med.

John merker plutselig at far er i ferd med å krype oppover mot husene med russerne. Han stirrer på faren, som nikker og vinker han fram. De er delvis skjult av røyken som nå har nådd opp til dem. Uten at noen ser dem, er de snart innimellom husene. Der oppe finner John en russisk rifle, som han tar sammen med ammunisjon fra en fallen russer. De tar av seg jakkene med de to kryssene og lister seg fram mellom hus og trær. Nå og da raser det takstein og annet ned fra et hus eller et tre etter britiske skudd, de skvetter like mye hver gang. De krysser veien og kommer seg inn i skogen på den andre siden. Der puster de litt ut og fortsetter nordover mellom trærne. Stridslarmen fortsetter der nede på slettene, men også den har begynt å trekke seg nordover.

Etter en kilometer når de fram til en liten topp, hvor det står en gammel eik. John klatrer opp og ser ned på engene som de nettopp har forlatt. I det han når så høyt at han kan se slagmarken, stilner skytingen av. Fra sin plass i treet teller han høyt, om lag tretti soldater, tre panserbiler, en tung og en lett stridsvogn er det som er igjen, og personbilen. Denne har tidligere hele tiden vært skjult bak den ene stridsvognen, men nå kan han se den.

Noen av soldatene bærer på eller støtter kamerater. Det ligger også soldater oppe på stridsvognene og panserbilene. Når de føler at de er sånn noenlunde i sikkerhet, går de ned mot soldatene og vognene. De er ikke alene, også fem andre tidligere fanger kommer ut fra skogen. En av disse har også et russisk gevær, en annen et lett maskingevær.

Alle sammen dreier av fra engene og inn i en liten skog på motsatt side. Det er fornuftig, for et lite fly har sirklet over dem de siste fem minuttene. Inne i den lille skogen forbinder de soldatene, som er såret, og gravlegger tre som er døde. Så går de i kringvern etter å ha kamuflert kjøretøyene som best de kan. Når de har spist litt, kommer seks fly drønnende over dem og forbi. Det lille flyet er borte, så de nye flyene er ikke sikre på hvor de er. John går bort til personbilen. Alle rutene er selvsagt knust, det er flere hull i panser og dører, sjåføren kan fortelle at han er den tredje sjåføren på denne turen, for de andre har funnet permanent hvile, som han sier det. Motoren er helt uskadd, også batteriet som sitter høyt oppe på venstre side. Tre av hjulene er også hele, men venstre forhjul og reservehjulet er skutt i stykker. Spesielt reservehjulet, som har fått to stygge flenger. Han begynner å hjelpe til med å lappe forhjulet. Reservehjulet tar de av og kaster.

Mens de ligger i skogen hører de fly, som lander på den lille stripa, som de nettopp har forlatt. Til tross for alle granatene fra bombekasterne har russerne klart å få landingsstripen i stand på rekordtid, hvis de da ikke har flyttet den slik at kratrene kan unngås. Etter hvert har det blitt helt mørkt. Men takket være en lommelykt og en pumpe fra den ene panserbilen klarer de å lappe hjulet. Sjåføren vil til å banke ut noen av kulehullene, men stoppes av de andre. “Det er russere rundt oss, ikke nødvendig å påkalle mer oppmerksomhet enn den vi allerede har fått.”

Ved tretiden om natten sender de ut en patrulje på fem mann for å finne en sikker vei tilbake til egne linjer. De kommer tilbake ganske raskt og kan fortelle at russerne er i ferd med å grave seg ned nord for dem, slik at den veien, som de kom, er sperret. John foreslår at de går opp over veien og inn i skogen øst for dem, men da må de forlate alle kjøretøyene. John får ingen støtte av faren, som mener at det snart kommer en ny offensiv og at de bare får vente til den skjærer igjennom de sovjetiske linjene. Nå er det i alle tilfelle for lyst til å snike seg fram.

Men det kommer ingen offensiv den dagen i deres nærhet, men det er flere britiske fly i lufta enn på lenge. Det er selvsagt flere av motstandernes fly også, men britene klarer å få til et flyangrep mot landingsstripen, som de var fanget ved. En russisk pilot lander i skogen midt i blant dem etter luftkampene, han er en smule overrasket over hvem han møter i skogen. Når de titter opp mot det lave høydedraget, som de kjørte over for å komme i sikkerhet fra kanonene, ser de at russerne graver ned en ny kanon på toppen. Denne kanonen er større enn den, stridsvognene tidligere var i kamp mot. Senere kommer russerne også med to nye små kanoner av den typen, som var ved fangeleiren. Alle kanoner blir kamuflert, foran kanonene graver man skyttergroper. Så det er tydelig at russerne forsterker også de bakre linjene.

En av offiserene påstår at det er kvinner, blant de som graver skyttergraver og kanonstillinger. Det gjør karene forbannet, for de antar at det er kvinnelige fanger, som må gjøre jobben.

På slutten av kvelden kommer en russisk stridsvogn, en T-26, langsomt over engene. Bak seg trekker den en av de skadde, lette britiske vognene. De kjører rett nordover. Stillingene nord for dem blir m.a.o. forsterket ytterligere. Når nattemørket har senket seg, kommer det enda en russisk stridsvogn. Denne sleper med seg en britisk tilhenger, antagelig med ammunisjon eller andre forsyninger. Etter den kommer to tropper med soldater marsjerende.

De britiske soldatene har nå delt seg i tre leire, en liten gruppe mener de må overgi seg av hensyn til de sårede, en stor gruppe med kavalerister, dvs. stridsvogn- og panserbilfolkene, samt enkelte fotsoldater mener de må kjøre rett nordover og derfra komme overraskende på de gruppene de nettopp har sett, mens gruppe nummer tre mener de skal gå østover for derved å unngå hoved frontlinjene. I tråd med de beste britiske, demokratiske tradisjoner blir de enige om å være uenige og at hver gruppe gjør som de finner best.

Det er kavaleristene som starter først, de velger å følge etter i sporene av den gruppen med russere, som de så sist. At de trenger forsyninger er en av grunnene til at de velger dette. Sårede gruppen blir igjen i skogen sammen med de som vil overgi seg, mens de som vil gå østover følger en bekk mot høydene og skogen bak veien. John og faren har valgt østover gruppen.

Heldigvis er det mørkt med en lett dis og overskyet. Så østover gruppen velger å bevege seg raskt. De regner med at det er farligere å være nær veien og de åpne slettene enn skogen. For så langt har alle angrep fra britisk side skjedd i åpent terreng, dette av hensyn til kjøretøyene, så det er naturlig å tro at det sovjetiske forsvaret er sterkest der. John husker nå på de tingene han lærte i Finland og kommanderer de til å ikke følge stier. En av de høyere offiserene protesterer, men John siterer en gammel læresetning: “Den enkleste veien er alltid minelagt.” Når han i tillegg får støtte av faren og en gammel arrete sersjant, blir Johns pålegg fulgt. Heldigvis har de to kompass, selv om de ikke har noe kart over området. De fester små hvite papirlapper bak på ryggen for å lettere holde kontakten i mørket og så vandrer inn der hvor skogen er tettest.

De har ikke gått i mer enn to timer østover, og de har ikke gått raskt, da de møter på en ny eng. Da snur de og går tilbake i en halv time før de setter kursen nordover. Det er hele tiden stridslarm rundt dem, fly, artilleri og bombedrønn, men selv er de heldige og støter ikke på noen. Når dagen gryr stopper de opp for å sove og spise. Det som er både nervepirrende og deprimerende, er at de fortsatt hører stridslarm i nord. Så de er fortsatt på feil side av fronten. Når det begynner å mørkne går de videre, omkvedet er: ”Nå må vi gå til vi møter på egne styrker, for vi har ikke mer mat.”

Når det lir mot dag møter de to forvirrede britiske soldater. Disse kan fortelle at sovjetiske stridsvogner overkjørte deres posisjoner dagen føre og at intet klarte å stoppe de sovjetiske vognene. Ut fra hva de forteller, trekker John den sluttsatsen at de har vært i kamp med KV-1 vogner. Det har nå etter hvert blitt ganske tynt med skog, men mer og mer bebyggelse. De ser ikke noe til lokal befolkningen, men heldigvis heller ikke noe til de sovjetiske styrkene. Fordelen er at de kan forsyne seg med det de trenger av mat fra forlatte butikker og sove i hus.

Neste kveld fortsetter de marsjen, fortsatt er det stridslarm foran dem. Men de har funnet en forlatt varebil, John har lært så mye av Gordon at han lett får start på den. Hans far ser på sønnens fingerferdigheter med rynkede bryn. Nå har de et kjøretøy til å frakte forsyninger med. Noen av dem, som var med i gruppen fra starten, har forsvunnet, antagelig har de gitt opp, noen helt sikkert fordi de har kommet nord for hjembyen. Det er nå ikke mer enn ti i gruppen, men marsjen går langt raskere. Nå og da møter de på sivile, som utrykker glede over at forsvaret endelig er på plass, og at de ikke har sett noen russere. Men tidlig på morgenen hører de russere. Ikke i form av skudd, men i form av sang. Om lag femti russere med to stridsvogner og tre britiske lastebiler har funnet to britiske puber, som ligger vegg i vegg. De gjemmer seg mellom og i nabohusene og lurer på hva de skal gjøre. Femti russere og to stridsvogner er kanskje i meste laget for ti mann med fem geværer, en revolver og et maskingevær med et halvt fylt tallerkenmagasin?

De slipper å lure så veldig lenge. Inn fra en sidevei kommer det en motorsykkel med sidevogn. I sidevogna sitter det en liten, sint og hjulbent offiser. Han har en kort ridepisk og bruker den og stemmen flittig. Snart er pubene tømt, lastebiler og stridsvogner bemannet og kolonnen er underveis med motorsykkelen som siste ledd. Den arrete sersjanten ser på det hele med en smule beundring. “Helt alene tømmer han to puber med skittfulle soldater. Uten militærpoliti, den lille rakkeren.”

Men ikke helt tømt, for plutselig står en noe ustø russer midt i gata og ser seg forvirret rundt. Hvor han har vært, når de andre ble jaget ut, må gudene vite, men nå er han dypt fortvilet over at hele sangkoret hans har forsvunnet. Syngende marsjerer han noe ustøtt etter lyden fra stridsvognene. Heldigvis for støvleslitasjen slipper han å gå så langt, den ene stridsvognen kommer tilbake, ikke helt på rett kurs den heller, vognen stopper og mannen kryper opp i tårnet. Der gir han seg til å skjelle ut de andre stakkarene til alminnelig latter, en av de som er om bord må ha fortalt hvem de hadde besøk av, for han holder plutselig kjeft og stenger luken. Stridsvognen snur og kjører tilbake etter å ha kjørt ned en lyktestolpe.

En av soldatene mener at Storbritannia har så mange puber at de til syvende og sist vil stoppe russerne. Etter å ha ventet en halv time går de fram til pubene. Det er svært lite igjen å drikke og alt av inventar og flasker, som hadde det britiske flagget på, er knust. Den optimistiske soldaten blir med dette noe mer betenkt, for en av kameraten sier til ham: “OK. Så pubene vil stoppe russerne en hel dag, kanskje to, men hva vil vi få å drikke?”

Når natten kommer fortsetter de marsjen, de sender to i sivile klær og uten våpen foran, slik at hvis de støter på noen, kan de bli varslet. Dette er fornuftig, for to ganger støter disse på sovjetiske soldater, som holder vakt over et veikryss. De to “sivilistene” hilser da høylytt på sine nye sovjetiske venner og tilsynelatende sterkt bedugget, tilbys de sovjetiske soldatene litt å drikke. Ved begge anledninger mottas drinkene med takk, “sivilistene” snur og hele gruppen finner en ny vei etter at “sivilistene” har fått nye flasker å gi til sine eventuelle nye venner.

Om morgenen hører de for første gang skuddveksling bak seg, så de velger å fortsette selv om det nå er lyst. Etter en times marsj støtter de på britiske soldater. De blir avhørt og etter en stund godtatt som ekte vare. De blir ikke sendt bakover, men inkorporert i den troppen, som de har møtt. Alle får heller ikke britiske våpen, men må stort sett klare seg med den beskjedne blandingen av sovjetiske og britiske våpen som de kom med. Situasjonen er m.a.o. vanskelig.

Neste dag får de beskjed om å trekke seg tilbake uten å ha vært i kamp. Det er situasjonen på andre frontavsnitt, som framtvinger dette. Når de kommer fram til de nye stillingene, får de for første gang forsterkninger i form av molotovcocktails og to nye soldater, de nye soldatene har helt nye rifler, som de har fått skutt fem skudd med. Utover det har utdannelsen deres vært heller beskjeden. Troppen er nå på hele førti mann og de er den sterkeste troppen i kompaniet, derfor blir de tildelt den delen av forsvarslinjen, som virker mest utsatt, en park. Til tross for protester fra befalet bryter de seg inn i et skjul og tar i bruk det de finner der av hakker og spader. John og den arrete sersjanten er de eneste i avdelingen med noe særlig erfaring fra kamp. Deres oppgave blir derfor å fortelle og undervise i hvordan man skal anlegge stillinger og kamuflere disse. Så de nye spadene og hakkene kommer godt med.

De får jobbe hele dagen i ro og fred, men ut på kvelden kommer de soldatene, som har vært på vakt foran fronten deres, tilbake og kan melde at russerne er på vei framover. Det drøyer enda en halv time før de ser den første sovjetiske soldaten. Uheldigvis er det en britisk soldat, som skyter etter ham og selvsagt bommer, men nå er russerne på vakt og etablerer seg i stillinger i husene på den andre siden av veien. Det er ikke mer enn tretti meter, som skiller de to frontene på det smaleste. Nå og da smeller det et skudd, men i det store og hele er det stille hele natten. Om morgenen begynner striden ved at flere salver med bombekaster granater og annen artilleriild lander i parken. Tre sovjetiske panserbiler kommer plutselig kjørende i rasende fart rundt et hushjørne og inn i parken. Farten må ha vært for høy, for en av bilene treffer et eller annet, som gjør at den mister styringen og med full fart braser den inn i et tre. Treet er en stor og solid eik, så bilen blir et vrak. En av de andre bilene stopper under maskingeværild, sakte men sikkert dreier kanonen bak på planet rundt mot maskingeværet og skyter et skudd. Maskingeværstillingen forsvinner i en sky av røyk og splinter. Den tredje bilen blir truffet av en molotovcocktail og høyre forhjul begynner å brenne, den snur derfor og halter tilbake til egne linjer. Dens retrett blir dekket av sterk ild fra de sovjetiske stillingene og bil nummer to, som også trekker seg tilbake. Bil nummer en blir stående ved eiken, mens damp stiger opp fra den ødelagte fronten.

Etter dette blir det stille fram til kvelden. Parken ser ille ute, med ødelagte trær, greiner som ligger avskutt, og store hull etter granatene. Bil nummer en står fortsatt der den stoppet. John og en annen soldat drister seg til å krype bort til vognen i ly av mørket. Etter litt nøling og fundering åpner de en av lukene og titter inn. Bare to av de fire sovjetiske soldatene der inne er i live og er mer enn villige til å overgi seg. Den ene har fått stygge skader i ansiktet, den andre har fått bruket kravebeinet i tillegg til flere kutt og slagskader. Fangene blir hjulpet bort av tre andre soldater som kommer til. Nå får John og de andre rikelig med ammunisjon til sine sovjetiske våpen, i tillegg til at de får fire pistoler og to maskingevær i tillegg. Utover natten tar de også ut det de finner av granater i vognen. En naboavdeling har visstnok fått tak i en russisk kanon og er mer enn takknemlige for å få økt beholdningen av granater. Da festet til tårnet på bilen er ødelagt under sammenstøtet, er det lite de kan få gjort med det og den tilhørende kanonen.

De bruker resten av neste dag til å forsterke stillingene og bygge nye. John tapper bensinen av den russiske bilen, før han graver seg ned under bilen. Bensinen bruker de til å lage flere Molotovcocktails/brannflasker. Om kvelden blir han og faren tatt med på en diskusjon om stillingen og hva de skal gjøre. John forklarer at panserbilene er av typen BA-10 og at den blir brukt i oppklaringsavdelinger. Bilene har en kanon av grovere kaliber enn det som blir brukt i britiske stridsvogner og kanonene kan, i motsetning til deres egne panservernkanoner, skyte eksplosive granater, derfor må alle være forberedt på å skifte stilling så fort man har avgitt en salve eller to.

John får sove den natten, til tross for at de nå og da blir utsatt for artilleriild. Han har blitt en garvet veteran, som sover når han kan og spiser når det er noe å få. Han har også fått forbedret utrustningen med en russisk pistol, vannflaske og kokekar. De fyller opp varebilen med overskuddsmateriell og mat. Om morgenen neste dag “overtar” de enda en bil, en liten personbil. Begge biler blir parkert og gjemt på den andre siden av parken.

Ved lunsjtider beskyter russisk artilleri hele fronten og det brenner ganske kraftig i flere av husene. Etter en halv times bombardement hører de lyden fra stridsvognbelter og motordur. To soldater reiser seg opp og løper bakover. De blir stoppet av varselskudd fra en rasende offiser og sendt framover, til slutt blir de plassert helt fremst i fronten. To svære stridsvogner med flere tårn og et hoved tårn med en grov kanon kommer langsomt over veien og inn i parken. Bak dem kommer det ytterligere fem vogner av den lette sorten med bare et tårn, bakerst kommer de to panserbilene fra gårsdagen. En av de to tunge vognene kjører forbi John og bakken begynner å riste lett under trykket fra vognen. Hver gang noen skyter mot vognene besvares ilden fra maskingevær. Flere molotovcocktails blir kastet mot vognene, som fortsetter. Nå og da faller en soldat, før han får kastet flasken. De har fått hele to stridsvognminer og en soldat trekker en slik fram fra hjemmestedet og under en lett stridsvogn. Eksplosjonen knuser beltet på den lette og vognen kommer i brann. Nå øker ildgivningen i styrke og de første sovjetiske soldatene kommer seg over veien og inn i husene på motsatt side. Delvis dekket av egne vogner og skjult i røyken fra brennende hus. De andre vognene trekker seg nå litt tilbake, men blir i parken mens de skyter på alt og alle. En eller flere brannflasker har klart å sette enda en lett vogn i brann. Sovjetiske soldater har klart å nå de husene som vender mot parken på deres venstre side. Dette forsterker ildgivningen mot de britiske stillingene, for russerne har med seg både tunge og lette maskingevær.

En gruppe på fem britiske soldater prøver å komme seg tilbake skjult av røyken som nå henger over området. Tre av de blir skutt ned før de kommer i dekning av husene på høyre side. Det er i hele tatt ganske så klart at den britiske motstanden er i ferd med å smuldre bort. John prøver å finne mål for riflen, men de er få og langt bort, tidvis også skjult av stridsvogner, panserbiler og røyk. Noen av soldatene på høyre flanke bytter stilling for å kunne skyte inn i parken, men blir tatt under ild fra stridsvogner og panserbiler. Det har i hele tatt blitt farlig å åpne ild mot russerne, så overlegen har den sovjetiske styrken blitt i både ildkraft og i antall. To britiske panserbiler, av like gammel årgang som de han så tidligere, viser seg i en av tverrgatene på høyre side. De er i strid like lenge, som det tar de sovjetiske vognene å dreie kanonene i deres retning.

Ved synet av de to brennende britiske panserbilene begynner enkelte britiske soldater å strekke armene i været. Plutselig ser John at faren kommer løpende med deres siste stridsvognmine, hensikten er tydeligvis å få lagt den under en av de tunge vognene. Han kommer ikke lengre en halvveis, før en eksplosjon fjerner både far og minen. Hva som skjedde er vanskelig å si, men ett eller flere skudd utløste antagelig minen, som sikkert var armert og klar til bruk.

John hører sovjetiske stemmer like ved, han tenner derfor på den sovjetiske bilen ved hjelp av en tvistdott og den oljen som er igjen i bunnpannen på bilen. Når den brenner og ryker som verst, begynner han å krype vekk i ly av røyken. De sovjetiske stridsvognene har nå begynt på nytt å rykke framover igjennom parken. Det kommer bare noen få britiske skudd fra husene på høyre flanke og sovjetiske soldater rykker sprangvis fram fra granathull til granathull. De har snart brutt fullstendig igjennom. De rykker raskere fram enn det John klarer å krype, så når det ikke er nå særlig med røyk å skjule seg bak, reiser han seg opp og løper mot husene på høyre side. En maskingeværsalve treffer ham etter bare noen meter og slenger han i bakken. Han prøver å reise seg opp, men en ny salve fillerister kroppen hans og han blir liggende for godt.